Dette virker kanskje litt rart...Men jeg har blitt så skikkelig "avhengig" av mamma

[AnonymBruker]

Altså rent emosjonelt. Jeg er en voksen kvinne(36 år) med egen familie og jobb og trives i livet mitt. Men "noe" har skjedd. Jeg føler en slags sorg over at jeg og mamma bor 5 timer unna hverandre for da kan vi ikke sees mange ganger i uken. Men det har vi altså gjort i 8 år allerede og det har aldri vært noe problem før..Såklart har jeg savnet henne, men dette savnet kjennes vondere og sterkere nå. Når vi skilles etter at hun har besøkt oss eller vi eller jeg har besøkt henne så er det som om jeg er helt tom og lammet innvendig.

Og den følelsen kan vedvare i flere dager før den slipper. Ingenting har skjedd i livene våre som har utløst dette som jeg kan komme på. Det gikk fint å flytte hjemmefra selv om jeg var siste barnet ut og hun ble da alene. Hun og pappa er skilt og vi er uendelig glad i ham, så det er ikke sånn at han har vært en fraværende far og at det har gjort at jeg har blitt enda mer knyttet til mamma.

Jeg synes det er så rart! Hun har en hund og det vet jeg hun liker og holder henne opptatt. Hun er pensjonist. Men hun er ikke noen ensom person som stirrer i veggen og aldri finner på noe eller drar på tur av den grunn. Hun har flere venninner og min bror er flink til å besøke henne så det er ingen grunn for at jeg skal ha dårlig samvittighet for at hun bor alene. Men det har jeg.. Har tenkt så mye i det siste at det er best hun flytter hit. Så vi kan besøke hverandre så ofte vi vil. Det er ikke noe jeg kan kreve. Og hvordan fremstår jeg for mannen min da, om jeg foreslår at hun flytter til oss fordi jeg savner henne så fælt 😅

Til tross for litt avstand så sees vi ganske jevnlig likevel. Vil si en gang i måneden i snitt, og aldri sjeldnere enn annenhver måned, og da blir hun alltid noen dager, og det samme gjør vi. Jeg jobber i tillegg turnus og har plutselig langfri så det har flere ganger skjedd at vi har dratt på langhelgturer sammen. Og når den siste dagen kommer og vi skal hjem igjen...så kommer den fæle følelsen igjen. Som er nærmest som en sorg..😕 Jeg føler det aldri blir nok tid sammen. Og når vi går hver til vårt så er jeg helt nødt til å si høyt at vi sees kjempesnart igjen og da skal vi finne på noe kjekt og kose oss igjen.

Jeg er ikke redd for å miste henne, hun er frisk og rask og har flere år igjen til 70. Så det er et mysterium for meg at disse følelsene plutselig kommer nå og at de kommer så sterke..

Dette innlegget ble litt langt, hadde så mye å få ut.. Er det noen som har det på samme måte som meg? Forteller jeg noen om dette? Hvordan jobbe med disse følelsene?

 

Anonymkode: 312cb...2e4

[AnonymBruker]

Har det kanskje begynt å gå opp for deg at du ikke kommer til å ha henne uenderlig fremover? 

Anonymkode: ef363...30d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har det kanskje begynt å gå opp for deg at du ikke kommer til å ha henne uenderlig fremover? 

Anonymkode: ef363...30d

Det er jeg jo fullstendig klar over, som nevnt i innlegget. Men hun er fortsatt ikke "gammel" og sannsynligheten for at hun lever mange år til er jo stor, selv om en har ingen garantier i livet.

Anonymkode: 312cb...2e4

[AnonymBruker]

Har du en stressende hverdag? Mulig at du føler at du kan slippe mer ansvar og slappe av når du er med henne, at hun "tar seg av deg", og en del av stresset du bærer på slipper tak. Kanskje du ikke føler du er god nok på jobben, som kone, som mor, kanskje der er konflikter eller problemer som gnager deg mer enn du er klar over

Anonymkode: 10976...f20

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Altså rent emosjonelt. Jeg er en voksen kvinne(36 år) med egen familie og jobb og trives i livet mitt. Men "noe" har skjedd. Jeg føler en slags sorg over at jeg og mamma bor 5 timer unna hverandre for da kan vi ikke sees mange ganger i uken. Men det har vi altså gjort i 8 år allerede og det har aldri vært noe problem før..Såklart har jeg savnet henne, men dette savnet kjennes vondere og sterkere nå. Når vi skilles etter at hun har besøkt oss eller vi eller jeg har besøkt henne så er det som om jeg er helt tom og lammet innvendig.

Og den følelsen kan vedvare i flere dager før den slipper. Ingenting har skjedd i livene våre som har utløst dette som jeg kan komme på. Det gikk fint å flytte hjemmefra selv om jeg var siste barnet ut og hun ble da alene. Hun og pappa er skilt og vi er uendelig glad i ham, så det er ikke sånn at han har vært en fraværende far og at det har gjort at jeg har blitt enda mer knyttet til mamma.

Jeg synes det er så rart! Hun har en hund og det vet jeg hun liker og holder henne opptatt. Hun er pensjonist. Men hun er ikke noen ensom person som stirrer i veggen og aldri finner på noe eller drar på tur av den grunn. Hun har flere venninner og min bror er flink til å besøke henne så det er ingen grunn for at jeg skal ha dårlig samvittighet for at hun bor alene. Men det har jeg.. Har tenkt så mye i det siste at det er best hun flytter hit. Så vi kan besøke hverandre så ofte vi vil. Det er ikke noe jeg kan kreve. Og hvordan fremstår jeg for mannen min da, om jeg foreslår at hun flytter til oss fordi jeg savner henne så fælt 😅

Til tross for litt avstand så sees vi ganske jevnlig likevel. Vil si en gang i måneden i snitt, og aldri sjeldnere enn annenhver måned, og da blir hun alltid noen dager, og det samme gjør vi. Jeg jobber i tillegg turnus og har plutselig langfri så det har flere ganger skjedd at vi har dratt på langhelgturer sammen. Og når den siste dagen kommer og vi skal hjem igjen...så kommer den fæle følelsen igjen. Som er nærmest som en sorg..😕 Jeg føler det aldri blir nok tid sammen. Og når vi går hver til vårt så er jeg helt nødt til å si høyt at vi sees kjempesnart igjen og da skal vi finne på noe kjekt og kose oss igjen.

Jeg er ikke redd for å miste henne, hun er frisk og rask og har flere år igjen til 70. Så det er et mysterium for meg at disse følelsene plutselig kommer nå og at de kommer så sterke..

Dette innlegget ble litt langt, hadde så mye å få ut.. Er det noen som har det på samme måte som meg? Forteller jeg noen om dette? Hvordan jobbe med disse følelsene?

 

Anonymkode: 312cb...2e4

Jeg er 26 og har hatt det på samme måte ovenfor faren min spesielt det siste året. Han er bare 47 og vi bor nære hverandre. Vi har god tillit til hverandre og han er den eneste jeg har. Jeg er livredd for at noe skal skje han, håper han lever evig.

Anonymkode: 3fc7e...9e6