Slutt etter nesten 20 år, hva med datteren?

[Ella Ellefantella]

Jeg klarte endelig å si ifra at jeg ikke ville mer. Han tok det ikke så bra med en gang, men er en veldig bra mann, og nå går det over all forventning. Grunnen til at jeg har ventet så lenge er selvsagt at vi har en datter på 13 år. Ikke så gøy at dette kom ut nå så nærme jul, men det er ikke så lett å bestemme sånt, det bare kom.

Vi har bestemt oss for å gjøre det aller beste ut av det og jeg skal bo en liten rusletur unna, nærmere skolen hennes. Vi skal komme på middag til hverandre og vi skal fortsatt feire jul o.l. sammen. Dette tror jeg vi skal klare, siden vi jo er bestevenner.

Det er ingen andre inne i bildet, heldigvis. Jeg kan omtrent ikke se for meg å slippe en annen mann inn i livet mitt, jeg trenger veldig å være alene. 

Tenk at det kan være SÅ trist selv om det er jeg som går! Orker ikke å gå inn på grunnene, men vi er litt feil på noen områder selv om vi er snille med hverandre og er utrolig glade i hverandre.

Jeg har lest mye her på KG. En mann skrev at man skulle se for seg om man ville leve sånn om 3 år, 5 år, 10 år. Jeg ble nesten kvalt bare av tanken! Ellers har mye @CamillaCollett skrevet hjulpet meg masse, hun er en klok kvinne.

Jeg er ekstremt spent på hvor lang tid det går før alle de fysiske plagene jeg har pådratt meg selv de siste årene, forsvinner. For jeg vet at de gjør det når jeg kommer i balanse og ikke holder sånne tunge hemmeligheter inni meg.

Men først må vi fortelle det til datteren, og det blir ikke lett, hun er ekstremt familiekjær.

Gruer meg sånn!

Kan noen fortelle fra såkalte "lykkelige" skilsmisser, gjerne om du var barn i en sånn setting også! Vil gjerne forebygge fallgruver!

Hvor lang tid gikk det før det hadde gått seg til litt?

Vi skal bo sammen frem til januar, og gjøre jula så fin og normal som mulig.

Ønsker meg erfaringer fra dere som har vært der før meg.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Ella Ellefantella skrev:

Jeg klarte endelig å si ifra at jeg ikke ville mer. Han tok det ikke så bra med en gang, men er en veldig bra mann, og nå går det over all forventning. Grunnen til at jeg har ventet så lenge er selvsagt at vi har en datter på 13 år. Ikke så gøy at dette kom ut nå så nærme jul, men det er ikke så lett å bestemme sånt, det bare kom.

Vi har bestemt oss for å gjøre det aller beste ut av det og jeg skal bo en liten rusletur unna, nærmere skolen hennes. Vi skal komme på middag til hverandre og vi skal fortsatt feire jul o.l. sammen. Dette tror jeg vi skal klare, siden vi jo er bestevenner.

Det er ingen andre inne i bildet, heldigvis. Jeg kan omtrent ikke se for meg å slippe en annen mann inn i livet mitt, jeg trenger veldig å være alene. 

Tenk at det kan være SÅ trist selv om det er jeg som går! Orker ikke å gå inn på grunnene, men vi er litt feil på noen områder selv om vi er snille med hverandre og er utrolig glade i hverandre.

Jeg har lest mye her på KG. En mann skrev at man skulle se for seg om man ville leve sånn om 3 år, 5 år, 10 år. Jeg ble nesten kvalt bare av tanken! Ellers har mye @CamillaCollett skrevet hjulpet meg masse, hun er en klok kvinne.

Jeg er ekstremt spent på hvor lang tid det går før alle de fysiske plagene jeg har pådratt meg selv de siste årene, forsvinner. For jeg vet at de gjør det når jeg kommer i balanse og ikke holder sånne tunge hemmeligheter inni meg.

Men først må vi fortelle det til datteren, og det blir ikke lett, hun er ekstremt familiekjær.

Gruer meg sånn!

Kan noen fortelle fra såkalte "lykkelige" skilsmisser, gjerne om du var barn i en sånn setting også! Vil gjerne forebygge fallgruver!

Hvor lang tid gikk det før det hadde gått seg til litt?

Vi skal bo sammen frem til januar, og gjøre jula så fin og normal som mulig.

Ønsker meg erfaringer fra dere som har vært der før meg.

Umulig å vite "om en har vært der før deg" når man ikke vet grunnene og hva det bakenforliggende er.

Anonymkode: 398ec...75f

[Ella Ellefantella]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Umulig å vite "om en har vært der før deg" når man ikke vet grunnene og hva det bakenforliggende er.

Anonymkode: 398ec...75f

Vel, når et så langt forhold går dukken, så er det ikke bare EN grunn som er lett å forklare. Og jeg lurer jo ikke på om jeg skal gå eller ikke, jeg er allerede ut (men ikke ute av huset), så det jeg lurer på er det med barn og hvordan ting går seg til. Ingen har vært utro eller er bitter på den andre. Men jeg hadde muligens endt opp bitter hvis jeg IKKE hadde gått.

Hvorfor jeg valgte å gå er ikke viktig i det hele tatt for å svare på det jeg lurer på. 

[AnonymBruker]

Tenker dere vente med å informere datteren til dere faktik flytter fra hverandre? Jeg tror dere skal fortelle henne dette nå, sannsynligvis merker hun allerede at noe skjer. Å bo sammen når avgjørelsen er tatt kan bli veldig vanskelig, tro meg jeg har prøvd det, så det ville jeg faktisk revurdert. det er fortsatt 3mnd til jul. Ta med datteren på råd. kanskje er det bedre for alle å gjøre unna flyttingen nå, og feire jul sammen uansett, enn å ha dette hengende over dere i jula. Husk at hun er så stor at hun selv skal kunne uttale seg å bli hørt i forhold til samvær, det er like greit å involvere henne så snart dere har bestemt dere.

Hvordan barn reagerer er så utrolig forskjellig. Våre taklet bruddet helt greit, har ikke hatt noen problemer. Eller ikke før nå, hvor de reagerer litt etter at faren har blitt samboer. Men har hørt om andre som har slitt veldig. og jenter i starten av pubertet er ganske uberegnelige uansett... Ønsker deg lykke til. Det blir uansett en tøff tid fremover, samlivsbrudd er ikke lett selv om man er venner og i utgangspunktet enige.

Anonymkode: 5cd16...8d2

[Caelyn]

Har ikke noen gode råd, dessverre, men jeg vil bare ønske deg lykke til!

[Ella Ellefantella]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker dere vente med å informere datteren til dere faktik flytter fra hverandre? Jeg tror dere skal fortelle henne dette nå, sannsynligvis merker hun allerede at noe skjer. Å bo sammen når avgjørelsen er tatt kan bli veldig vanskelig, tro meg jeg har prøvd det, så det ville jeg faktisk revurdert. det er fortsatt 3mnd til jul. Ta med datteren på råd. kanskje er det bedre for alle å gjøre unna flyttingen nå, og feire jul sammen uansett, enn å ha dette hengende over dere i jula. Husk at hun er så stor at hun selv skal kunne uttale seg å bli hørt i forhold til samvær, det er like greit å involvere henne så snart dere har bestemt dere.

Hvordan barn reagerer er så utrolig forskjellig. Våre taklet bruddet helt greit, har ikke hatt noen problemer. Eller ikke før nå, hvor de reagerer litt etter at faren har blitt samboer. Men har hørt om andre som har slitt veldig. og jenter i starten av pubertet er ganske uberegnelige uansett... Ønsker deg lykke til. Det blir uansett en tøff tid fremover, samlivsbrudd er ikke lett selv om man er venner og i utgangspunktet enige.

Anonymkode: 5cd16...8d2

Takk for svar!

Ja, vi har tenkt til  si det til henne om ikke lenge. Håpet bare å vite hvor jeg skulle bo først, venter på svar på leilighet nå (må leie). Pluss at det er bare noen dager ferskt, så vi må komme oss over det aller verste selv, så vi klarer å si det uten å hulke for mye...

Håpet er at jeg kan overta en leilighet 1. desember, men fortsatt bo med de andre mens jeg gjør den hyggelig. Og da KAN jeg også sove der. Enig i at tre måneder er lenge, men da ser hun ihvertfall at vi kan ha det hyggelig sammen selv om vi ikke er kjærester lenger. Hadde det ikke vært jul hadde vi nok gjort det fortere, men vi vil gi henne minst mulig forandring.

Vi er allerede der at vi kan tulle med hverandre, vi er rett og slett bestevenner, så det kommer ikke til å gå helt galt. At vi voksne må holde ut litt for at jula skal være ok for henne, det får vi bare takle. For min del ser jeg friheten i enden av tunnellen og jeg har allerede slitt veldig inni meg i flere år. Så denne siste innspurten som blir tøff, det skal jeg klare!

 

[Ella Ellefantella]

4 timer siden, Caelyn skrev:

Har ikke noen gode råd, dessverre, men jeg vil bare ønske deg lykke til!

Tusen takk, jeg trenger det!

[Daria]

Som barn av en såkalt lykkelig skilsmisse (for en god del år siden - jeg var ti) vil jeg si at noe av det viktigste er at dere snakker med henne og gir henne rom til å snakke og spørre om alt hun tenker, føler, tror og lurer på - hvis hun vil. Ikke gå for mye i detaljer om hvorfor med mindre hun spør.  Jeg ville hvertfall vite minst mulig om akkurat det - de sa at de var enige og at begge syntes det var veldig trist, og merr enn det hadde jeg egentlig ikke behov for å vite da. Å ha en utenforstående voksen hun kan snakke med kan også være lurt - jeg hadde en lærer som foreldrene mine hadde informert og som var tilgjengelig om jeg trengte det.

Egentlig synes jeg ting normaliserte seg overraskende fort, selv om det innebar både flytting og skolebytte. Vi flyttet i februar og jeg byttet skole i august - akkurat overgangsperiodene var jo litt tøffe, men alt ble vanlig hverdag ganske raskt. Da vi skulle feire jul sammen i desember føltes det egentlig mest rart å skulle leke kjernefamilie igjen.

På lengre sikt er jo det viktigste at dere klarer å samarbeide godt om alt som angår henne. Jeg tror foreldrene mine følte at de hadde gjort noe riktig den dagen en av foreldrene i klassen til broren min ble sjokkert over å oppdage at de var skilt og hadde vært det alle de seks årene de hadde hatt barn i samme klasse -Men dere kommer jo begge på alle avslutninger og arrangementer og sitter sammen og sånt...?

Lykke til! Det går som regel bra, og at dere klarer å forbli venner gir dere et godt utgangspunkt.

[AnonymBruker]

Blir veldig glad fordi dere samarbeider og er enige om det viktigste. 

Mine foreldre så at vi måtte ha en prat sammen, og de satt seg ikke sånn høytidig ned, men med kaffe og rolig atmosfære i sofaen. Jeg husker akkurat det godt, så det må ha betydd noe. Så fortalte de at de hadde hatt mange fine år sammen som i vår familie og de to. Dessverre så hadde de funnet ut at de ikke kunne være kjærester lenger, men at de begge ville være like glad i og opptatt av meg, og de ville høre på meg om meningene og følelsene mine rundt det. 

Jeg syns egentlig at det var mer overraskende enn trist der og da. Pappa bodde hos oss i litt over en måned, og det ble noen triste tanker hos meg etterhvert. De hørte på meg, og det løste seg.

Da pappa flyttet ut, inviterte han oss på innflyttingsfest, og da hadde han innredet rommet mitt jeg skulle ha annenhver uke. Mamma og jeg hadde sittet og tittet i interiørblader osv, men jeg visste jo ikke at de hadde samarbeidet om mitt nye rom. Det beste med det var at jeg føre meg  hjemme hos pappa med en gang.

Jeg ville jo at vi alle skulle bo sammen, men jeg har det veldig bra som det er. Takket være at foreldrene mine var venner og snakket forståelig til meg. Og at det var greit at jeg gråt litt iblant.

Vi feirer også jul sammen forresten hos mormor og morfar en jul, og pappas foreldre julen etter. Har også vært sammen masse folk på nyttårsaften. Det var første gang jeg møtte pappas nye kjæreste. Hun er veldig bra dame.

Dere virker som bra foreldre, så det går nok bra, selv om det ikke bare er lett.

Anonymkode: 05406...bec

[Ella Ellefantella]

6 timer siden, Daria skrev:

Som barn av en såkalt lykkelig skilsmisse (for en god del år siden - jeg var ti) vil jeg si at noe av det viktigste er at dere snakker med henne og gir henne rom til å snakke og spørre om alt hun tenker, føler, tror og lurer på - hvis hun vil. Ikke gå for mye i detaljer om hvorfor med mindre hun spør.  Jeg ville hvertfall vite minst mulig om akkurat det - de sa at de var enige og at begge syntes det var veldig trist, og merr enn det hadde jeg egentlig ikke behov for å vite da. Å ha en utenforstående voksen hun kan snakke med kan også være lurt - jeg hadde en lærer som foreldrene mine hadde informert og som var tilgjengelig om jeg trengte det.

Egentlig synes jeg ting normaliserte seg overraskende fort, selv om det innebar både flytting og skolebytte. Vi flyttet i februar og jeg byttet skole i august - akkurat overgangsperiodene var jo litt tøffe, men alt ble vanlig hverdag ganske raskt. Da vi skulle feire jul sammen i desember føltes det egentlig mest rart å skulle leke kjernefamilie igjen.

På lengre sikt er jo det viktigste at dere klarer å samarbeide godt om alt som angår henne. Jeg tror foreldrene mine følte at de hadde gjort noe riktig den dagen en av foreldrene i klassen til broren min ble sjokkert over å oppdage at de var skilt og hadde vært det alle de seks årene de hadde hatt barn i samme klasse -Men dere kommer jo begge på alle avslutninger og arrangementer og sitter sammen og sånt...?

Lykke til! Det går som regel bra, og at dere klarer å forbli venner gir dere et godt utgangspunkt.

Å, takk for svar! Det er akkurat det vi skal også, komme sammen på sånt!

[Ella Ellefantella]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir veldig glad fordi dere samarbeider og er enige om det viktigste. 

Mine foreldre så at vi måtte ha en prat sammen, og de satt seg ikke sånn høytidig ned, men med kaffe og rolig atmosfære i sofaen. Jeg husker akkurat det godt, så det må ha betydd noe. Så fortalte de at de hadde hatt mange fine år sammen som i vår familie og de to. Dessverre så hadde de funnet ut at de ikke kunne være kjærester lenger, men at de begge ville være like glad i og opptatt av meg, og de ville høre på meg om meningene og følelsene mine rundt det. 

Jeg syns egentlig at det var mer overraskende enn trist der og da. Pappa bodde hos oss i litt over en måned, og det ble noen triste tanker hos meg etterhvert. De hørte på meg, og det løste seg.

Da pappa flyttet ut, inviterte han oss på innflyttingsfest, og da hadde han innredet rommet mitt jeg skulle ha annenhver uke. Mamma og jeg hadde sittet og tittet i interiørblader osv, men jeg visste jo ikke at de hadde samarbeidet om mitt nye rom. Det beste med det var at jeg føre meg  hjemme hos pappa med en gang.

Jeg ville jo at vi alle skulle bo sammen, men jeg har det veldig bra som det er. Takket være at foreldrene mine var venner og snakket forståelig til meg. Og at det var greit at jeg gråt litt iblant.

Vi feirer også jul sammen forresten hos mormor og morfar en jul, og pappas foreldre julen etter. Har også vært sammen masse folk på nyttårsaften. Det var første gang jeg møtte pappas nye kjæreste. Hun er veldig bra dame.

Dere virker som bra foreldre, så det går nok bra, selv om det ikke bare er lett.

Anonymkode: 05406...bec

Tusen takk for svar!

Synes du den måneden som gikk før faren din flyttet var for lang eller for kort? Jeg tenker at det ikke er bra å flytte for fort, men er også redd for at hun skal grue seg mer enn nødvendig. Skulle gjerne hatt en fasit her, men skjønner jo at det ikke finnes. Å få svar fra deg er det nærmeste jeg kommer en fasit

[AnonymBruker]

Jeg er kommet et stykke lenger i prosessen enn deg, så her er noen erfaringer. Vi bodde sammen i 5 måneder etter bruddet. Dette var den tiden jeg trengte for å organisere et nytt liv da jeg måtte flytte og han beholdt huset. Vi gjennomførte de tingene som var planlagt, blant annet en sommerferie. Det var tøft til tider men ferien gikk faktisk veldig fint og ungene koste seg.

Vi bor i samme gate nå så barna beholdt samme skolevei og venner. Det som er tøft, er savnet av barna når de er hos den andre og savnet etter familielivet som var. Jeg gråter ofte når jeg er alene selv om utad ser det ut som en lykkelig skilsmisse.

Med et godt samarbeid vil det gå bra. Hvor lang tid før det går seg til, er umulig å vite. Våre barn vil ikke snakke om det og det respekterer jeg. Vi ble heller enige om at de kan komme til oss og prate om de ønsker det. De har det best når dagliglivet går sin gang og trives med det. Den ene går på ungdomsskolen og den andre på barneskolen.

Jeg opplever selv livet som en berg- og dalbane nå men føler det verste er overstått og jeg må se fremover. Han er ikke min bestevenn, det ville vært kunstig, men som far til barna vil han alltid være en sentral person i livet mitt. 

Anonymkode: f6250...6d7

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi bor i samme gate nå så barna beholdt samme skolevei og venner. Det som er tøft, er savnet av barna når de er hos den andre og savnet etter familielivet som var. Jeg gråter ofte når jeg er alene selv om utad ser det ut som en lykkelig skilsmisse.

Anonymkode: f6250...6d7

Sorgen og savnet der tror jeg henger i veldlig lenge. Selv etter over 3 år savner jeg ungene like fælt når de ikke er hos meg, og innimellom gråter jeg fortsatt over å ha mistet "kjernefamilien", selv om jeg aldri i verden vil bo med min eks igjen, og er lykkelig med ny kjæreste nå. Selv om barna har taklet ting greit, så er det ikke lett for dem med 2 hjem. Og det å vite at vi har påført dem den ekstra påkjenningen dette er er tung å bære. Selv om jeg vet det ikke ville vært bra for dem om vi hadde prøvd å holde ut sammen heller når ting først hadde blitt som de ble. Det er ikke godt for barn å ha ulykkelige foreldre heller.

Anonymkode: 5cd16...8d2

[AnonymBruker]

For oss var det en lykke at vi var konsekvente fra dag én, slik at vår da 12årige datter visste hva hun hadde å forholde seg til. Heller gå igjennom ei tøff uke, men det blir så mye lettere etterpå. Med konsekvent tenker jeg: er det slutt, må man også slutte med andre ting.hvis dere skal feire jul sammen, så si at dette er for dette året. så blir det ei ny vurdering (som de voksne gjør!!) neste gang noe lignende skjer. Det er ikke gøy at mammas eller pappas nye kjæreste kommer inn og "bestemmer" at nå skal ikke mamma og pappa feire jul sammen lengre. Dra heller ut å spis middag sammen, på den lokale restauranten, heller enn å renne ned dørene. Det er så vanskelig å slutte, og ingen unner barnet sitt to brudd (en for samlivsbrudd, det andre for alle andre bruddene. Det er tungt, og gjør bruddet for oss voksne mer reelt, men er det barn inn bildet - er det mitt tips.

Lykke til, dere har de beste forutsetningene

Anonymkode: 742c3...8f3

[Daria]

10 timer siden, Ella Ellefantella skrev:

Tusen takk for svar!

Synes du den måneden som gikk før faren din flyttet var for lang eller for kort? Jeg tenker at det ikke er bra å flytte for fort, men er også redd for at hun skal grue seg mer enn nødvendig. Skulle gjerne hatt en fasit her, men skjønner jo at det ikke finnes. Å få svar fra deg er det nærmeste jeg kommer en fasit

Nå er det ikke meg du spør, men jeg tillater meg å svare likevel. Vi hadde også rundt en måned fra vi ungene ble informert til flyttelasset gikk, og jeg tenker at såpass bør det være. Det tar tid å venne seg til forandringene og bearbeide alle følelser og tanker som dukker opp, i tillegg til alt det praktiske. Hos oss flyttet alle - først mamma, jeg og søsknene mine og pappa noen måneder senere, så alt skulle jo pakkes og ordnes også. Men hvis du kan vente til du har ny leilighet klar er det sikkert lurt - jo mindre usikkerhet, jo bedre. 

[Ella Ellefantella]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For oss var det en lykke at vi var konsekvente fra dag én, slik at vår da 12årige datter visste hva hun hadde å forholde seg til. Heller gå igjennom ei tøff uke, men det blir så mye lettere etterpå. Med konsekvent tenker jeg: er det slutt, må man også slutte med andre ting.hvis dere skal feire jul sammen, så si at dette er for dette året. så blir det ei ny vurdering (som de voksne gjør!!) neste gang noe lignende skjer. Det er ikke gøy at mammas eller pappas nye kjæreste kommer inn og "bestemmer" at nå skal ikke mamma og pappa feire jul sammen lengre. Dra heller ut å spis middag sammen, på den lokale restauranten, heller enn å renne ned dørene. Det er så vanskelig å slutte, og ingen unner barnet sitt to brudd (en for samlivsbrudd, det andre for alle andre bruddene. Det er tungt, og gjør bruddet for oss voksne mer reelt, men er det barn inn bildet - er det mitt tips.

Lykke til, dere har de beste forutsetningene

Anonymkode: 742c3...8f3

 

11 minutter siden, Daria skrev:

Nå er det ikke meg du spør, men jeg tillater meg å svare likevel. Vi hadde også rundt en måned fra vi ungene ble informert til flyttelasset gikk, og jeg tenker at såpass bør det være. Det tar tid å venne seg til forandringene og bearbeide alle følelser og tanker som dukker opp, i tillegg til alt det praktiske. Hos oss flyttet alle - først mamma, jeg og søsknene mine og pappa noen måneder senere, så alt skulle jo pakkes og ordnes også. Men hvis du kan vente til du har ny leilighet klar er det sikkert lurt - jo mindre usikkerhet, jo bedre. 

Tusen takk for svar begge to! Jeg tar det til meg!

[AnonymBruker]

14 timer siden, Ella Ellefantella skrev:

Tusen takk for svar!

Synes du den måneden som gikk før faren din flyttet var for lang eller for kort? Jeg tenker at det ikke er bra å flytte for fort, men er også redd for at hun skal grue seg mer enn nødvendig. Skulle gjerne hatt en fasit her, men skjønner jo at det ikke finnes. Å få svar fra deg er det nærmeste jeg kommer en fasit

Det var en litt rar måned iom at jeg jo visste at han ville flytte ut, men er glad for at det tok litt tid så jeg fikk vent meg, pluss at jeg kunne snakke med dem begge om tankene ble litt tunge. Er glad for at de gjorde det på den måten.

Anonymkode: 05406...bec

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

For oss var det en lykke at vi var konsekvente fra dag én, slik at vår da 12årige datter visste hva hun hadde å forholde seg til. Heller gå igjennom ei tøff uke, men det blir så mye lettere etterpå. Med konsekvent tenker jeg: er det slutt, må man også slutte med andre ting.hvis dere skal feire jul sammen, så si at dette er for dette året. så blir det ei ny vurdering (som de voksne gjør!!) neste gang noe lignende skjer. Det er ikke gøy at mammas eller pappas nye kjæreste kommer inn og "bestemmer" at nå skal ikke mamma og pappa feire jul sammen lengre. Dra heller ut å spis middag sammen, på den lokale restauranten, heller enn å renne ned dørene. Det er så vanskelig å slutte, og ingen unner barnet sitt to brudd (en for samlivsbrudd, det andre for alle andre bruddene. Det er tungt, og gjør bruddet for oss voksne mer reelt, men er det barn inn bildet - er det mitt tips.

Lykke til, dere har de beste forutsetningene

Anonymkode: 742c3...8f3

Beklager, men jeg skjønner ikke helt hva du mener her. Mente du at man ikke bør feire jul sammen og hvilke andre brudd mener du? 

Anonymkode: f6250...6d7

[AnonymBruker]

På 27.9.2018 den 9.38, Ella Ellefantella skrev:

Jeg klarte endelig å si ifra at jeg ikke ville mer. Han tok det ikke så bra med en gang, men er en veldig bra mann, og nå går det over all forventning. Grunnen til at jeg har ventet så lenge er selvsagt at vi har en datter på 13 år. Ikke så gøy at dette kom ut nå så nærme jul, men det er ikke så lett å bestemme sånt, det bare kom.

Vi har bestemt oss for å gjøre det aller beste ut av det og jeg skal bo en liten rusletur unna, nærmere skolen hennes. Vi skal komme på middag til hverandre og vi skal fortsatt feire jul o.l. sammen. Dette tror jeg vi skal klare, siden vi jo er bestevenner.

Det er ingen andre inne i bildet, heldigvis. Jeg kan omtrent ikke se for meg å slippe en annen mann inn i livet mitt, jeg trenger veldig å være alene. 

Tenk at det kan være SÅ trist selv om det er jeg som går! Orker ikke å gå inn på grunnene, men vi er litt feil på noen områder selv om vi er snille med hverandre og er utrolig glade i hverandre.

Jeg har lest mye her på KG. En mann skrev at man skulle se for seg om man ville leve sånn om 3 år, 5 år, 10 år. Jeg ble nesten kvalt bare av tanken! Ellers har mye @CamillaCollett skrevet hjulpet meg masse, hun er en klok kvinne.

Jeg er ekstremt spent på hvor lang tid det går før alle de fysiske plagene jeg har pådratt meg selv de siste årene, forsvinner. For jeg vet at de gjør det når jeg kommer i balanse og ikke holder sånne tunge hemmeligheter inni meg.

Men først må vi fortelle det til datteren, og det blir ikke lett, hun er ekstremt familiekjær.

Gruer meg sånn!

Kan noen fortelle fra såkalte "lykkelige" skilsmisser, gjerne om du var barn i en sånn setting også! Vil gjerne forebygge fallgruver!

Hvor lang tid gikk det før det hadde gått seg til litt?

Vi skal bo sammen frem til januar, og gjøre jula så fin og normal som mulig.

Ønsker meg erfaringer fra dere som har vært der før meg.

Oi , dere skal bo sammen tre måneder. Kommer dere ikke til å ha sex da ?

Anonymkode: 21d47...d3a

[Ella Ellefantella]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi , dere skal bo sammen tre måneder. Kommer dere ikke til å ha sex da ?

Anonymkode: 21d47...d3a

Neppe! Selv om sexen mellom oss alltid har vært bra. Det kommer bare til å bli trist etterpå. Pluss at etter at vi har fortalt datter det så kommer hun garantert til å ville sove sammen med oss, så tipper en av oss ender på hennes rom og hun og den andre i dobbeltsenga.