Er vi flere som ikke har kontakt med foreldrene våre?

[AnonymBruker]

Hva svarer dere når noen spør hvordan det går med mor og far?

Hva er årsaken til at det ikke er noen kontakt?

Hvis det er barn involvert, hvordan forklare den på en ok måte at kontakten med besteforeldre er brutt?

Jeg synes det er vanskelig å stå i dette men jeg har ikke noe valg. Livet mitt er såpass påvirket av relasjonsskader at jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg har lite kontakt med søsken og det blir enda mindre nå som jeg har satt foten ned. 

Anonymkode: ab571...b73

[AnonymBruker]

Jeg er av utenlandsk opprinnelse og har kuttet ut kontakten med foreldrene mine pga de utsatte meg for vold og psykiske overgrep gjennom barndommen. De ville også at jeg skulle leve etter deres religion. 

Jeg håper virkelig de aldri tar kontakt med meg igjen, eller finner meg for da ringer jeg politiet.

Hvis folk spør om jeg har kontakt med de så sier jeg det som det er.

Anonymkode: ea1e0...354

[AnonymBruker]

Sier bare at vi ikke har kontakt. Ønsker jeg, så utdyper jeg - ønsker jeg det ikke, sier jeg bare at det er en privatsak (noe det er).

Anonymkode: a633e...95e

[AnonymBruker]

Når noen spør hvordan det går med min mor, svarer jeg som sant er at det vet jeg ikke.

Har gitt barna litt info om oppveksten min. Barna mine var tenåringer da jeg valgte å bryte kontakten helt med min mor, men de hadde også opplevd henne som småbarn. 

Andre som skulle være interessert i dama, får kort info om hvor jævlig dama var/er. Jeg gidder ikke beskytte henne utover det at jeg gjerne sier at hun er syk og er et resultat av sin dysfunksjonelle oppvekst. Det er noe jeg ikke ønsker å videreføre til de neste generasjonene.

Anonymkode: 7a73e...663

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når noen spør hvordan det går med min mor, svarer jeg som sant er at det vet jeg ikke.

Har gitt barna litt info om oppveksten min. Barna mine var tenåringer da jeg valgte å bryte kontakten helt med min mor, men de hadde også opplevd henne som småbarn. 

Andre som skulle være interessert i dama, får kort info om hvor jævlig dama var/er. Jeg gidder ikke beskytte henne utover det at jeg gjerne sier at hun er syk og er et resultat av sin dysfunksjonelle oppvekst. Det er noe jeg ikke ønsker å videreføre til de neste generasjonene.

Anonymkode: 7a73e...663

Hvordan tok barna dine det da? Mine er også tenåringer og de har hatt god kontakt frem til nå og ønsker sikkert å fortsette med det. Den helt eldste er flyttet ut og sier h*n har lagt merke til de tingene jeg reagerer på så h*n har lagt sin egen strategi på kontakten. Jeg er litt redd ting har blitt overført allerede, det tok meg over 40 år å forstå hvor galt det var og hvor stor skade jeg har fått. 

Anonymkode: ab571...b73

[AnonymBruker]

Ja, jeg har ingen kontakt med hverken min far, mor eller brødrene mine. Faren min er alkoholiker, min mor et psykisk ustabil og ser på meg som en tjener hun kan si og gjøre hva hun vil til. Brødrene mine orker jeg ikke ha noe som helst med å gjøre. Bror nr 1 er en tøffelhelt som ser ned på oss fordi vi har god råd. Min eldste bror ser ned på oss fordi vi ikke har god nok råd og ikke stemmer frp. Den mellomste broren min har jeg ingen annen kontakt med enn det som er høyst nødvendig.

Og nei, jeg har ingen søstre.

Anonymkode: 2b79c...f6e

[AnonymBruker]

Min mor er utrolig krevende, energivampyr. Synes selv hun er fantastisk og stiller alltid opp, enda det er langt fra sannheten. Har hun bidratt litt krever hun «innbetaling» via oppmerksomhet. Hun har sendt endel stygge SMS og vært dryg mot meg tisligere (nektet å komme i brullypet mitt om jeg inviterte x og y, slettet meg og mannen samt svigers fra FB fordi hun var misfornøyd over noe) osv. Hun sendte meg mld/SMS mest sannsynlig i fylla om at hun «orket ikke mer», og «ha det godt med familien x og y»!! tirader om hvordan hun ikke blir ivaretatt godt nok, bekreftet nok osv. Jeg har forsøkt mange ganger å holde ut skyllebøtter om hvordan vi ikke tar godt nok vare på henne og ikke setter nok pris på henne, men til slutt ble det nok. Hadde hun i det minste sagt unnskyld for sin egen oppførsel kunne jeg vurdert å jobbe for et forhold men hun synes selv hun har oppført seg helt fint, det er jeg som er en grusom datter og ikke setter nok pris på den fantastiske moren hun synes selv hun var vært. Mine barn har ikke spurt etter henne, mannen min er lettet fordi han slipper å forholde seg til henne. Det er trist men samtidig en lettelse. Jeg savner de gode delene av henne fordi hun (som andre mennesker) har også gode sider, men hun er så krevende og ser ikke sine egne feiltrinn. Når hun er stygg og ufin forventer hun at alle rundt skal late som ingenting og akseptere skyllebøtter og stygge anklager. Får hun selv kritikk er det månelys og hun mener seg utsatt nærmest for overgrep. Jeg har allerede to små barn og har ikke tenkt å bruke mer energi på henne. Hun er voksen. Hun kunne fått et forhold igjen med oss om hun hadde tatt ansvar for sin egen dårlige oppførsel. Men når hun ikke gjør det vet jeg at all kontakt med henne vil bety at hun kan behandle oss dårlig på hvilket som helst tidspunkt og skape drama og konflikt, igjen og igjen og igjen, år etter år, uten å endre seg eller ta ansvar. Det har jeg ikke tenkt å utsette meg eller min familie for noe mer. Så de skal rett og slett skånes fra henne og det kaos og mistrivsel hun bringer med seg. 

Anonymkode: 477a8...35a

[AnonymBruker]

Sier det som det er, har en god foreldre, som jeg elsker inderlig mye, og en slem foreldre som jeg ikke har kontakt med. Spør de hvorfor, så forteller jeg litt. Mine foreldre er skilt, så slipper helt å ha kontakt med den ene.

Anonymkode: a2868...7cf

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor er utrolig krevende, energivampyr. Synes selv hun er fantastisk og stiller alltid opp, enda det er langt fra sannheten. Har hun bidratt litt krever hun «innbetaling» via oppmerksomhet. Hun har sendt endel stygge SMS og vært dryg mot meg tisligere (nektet å komme i brullypet mitt om jeg inviterte x og y, slettet meg og mannen samt svigers fra FB fordi hun var misfornøyd over noe) osv. Hun sendte meg mld/SMS mest sannsynlig i fylla om at hun «orket ikke mer», og «ha det godt med familien x og y»!! tirader om hvordan hun ikke blir ivaretatt godt nok, bekreftet nok osv. Jeg har forsøkt mange ganger å holde ut skyllebøtter om hvordan vi ikke tar godt nok vare på henne og ikke setter nok pris på henne, men til slutt ble det nok. Hadde hun i det minste sagt unnskyld for sin egen oppførsel kunne jeg vurdert å jobbe for et forhold men hun synes selv hun har oppført seg helt fint, det er jeg som er en grusom datter og ikke setter nok pris på den fantastiske moren hun synes selv hun var vært. Mine barn har ikke spurt etter henne, mannen min er lettet fordi han slipper å forholde seg til henne. Det er trist men samtidig en lettelse. Jeg savner de gode delene av henne fordi hun (som andre mennesker) har også gode sider, men hun er så krevende og ser ikke sine egne feiltrinn. Når hun er stygg og ufin forventer hun at alle rundt skal late som ingenting og akseptere skyllebøtter og stygge anklager. Får hun selv kritikk er det månelys og hun mener seg utsatt nærmest for overgrep. Jeg har allerede to små barn og har ikke tenkt å bruke mer energi på henne. Hun er voksen. Hun kunne fått et forhold igjen med oss om hun hadde tatt ansvar for sin egen dårlige oppførsel. Men når hun ikke gjør det vet jeg at all kontakt med henne vil bety at hun kan behandle oss dårlig på hvilket som helst tidspunkt og skape drama og konflikt, igjen og igjen og igjen, år etter år, uten å endre seg eller ta ansvar. Det har jeg ikke tenkt å utsette meg eller min familie for noe mer. Så de skal rett og slett skånes fra henne og det kaos og mistrivsel hun bringer med seg. 

Anonymkode: 477a8...35a

Energi vampyr, det var et dekkende ord...som min eks. 

Våre barn har ikke mye kontakt med ham, men de syns det er helt Ok og spise en middag sammen i ny og ne. Og de melder hverandre innimellom. Men utover det ingen særlig kontakt. Hans barn fra tidligere forhold har han ingen kontakt med i det hele tatt. De ønsker det ikke. 

Han forstår ikke hvorfor. Og det nytter ikke å prøve å forklare engang. Stikkord er belæring/enveiskommunikasjon/ikke sanse andres behov osv. 

Anonymkode: 14ade...78a

[AnonymBruker]

Har ingen kontakt med moren min. Sliter ekstremt mye psykisk, å nå har alkoholen tatt over livet hennes. Holdt ut med henne i 24år. Livet hennes handler kun om henne, hun har en form for tunnel syn på livet, der hun med dårlig råd å depresjon alltid sitter mislykka i enden. 

Har prøvd alt for å hjelpe henne, men til slutt gikk det så utover meg, at jeg måtte kutte henne ut. Etter jeg selv ble mamma har motivasjonen, tolmodigheten og følelsene mine blitt helt anderledes. 

Når jeg satt med min nyfødte sønn i armene mine, å elsket en person sååå uendelig høyt. Ble jeg så sint, klarte ikke forstå hvordan min egen mor kunne oppført seg å vært den moren hun har vært om hun noen gang følte det samme for meg som jeg føler for sønnen min. 

Idag har vi ingen kontakt. Å det er best sånn. Sønnen min har møtt henne noen ganger, men han spør aldri etter henne. Han spør nok når han bli eldre, da får jeg bare forklare at hun ikke var noen god mor. Heldigvis har han verdens beste farmor og farfar som mer enn nok er dobbelt opp, så vi klarer oss utrolig bra. 

Men selfølgelig sårt å ikke ha en mor å gå til, sårt at moren min ikke ønsker å se sønnen min vokse opp. Men jeg er ferdig med å ønske å drømme om gode foreldre, jeg fikk ikke utdelt det. Jeg kan kun være en god mor for mine barn. 

Anonymkode: 2c719...618

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva svarer dere når noen spør hvordan det går med mor og far?

Hva er årsaken til at det ikke er noen kontakt?

Hvis det er barn involvert, hvordan forklare den på en ok måte at kontakten med besteforeldre er brutt?

Jeg synes det er vanskelig å stå i dette men jeg har ikke noe valg. Livet mitt er såpass påvirket av relasjonsskader at jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg har lite kontakt med søsken og det blir enda mindre nå som jeg har satt foten ned. 

Anonymkode: ab571...b73

Er det spørsmål så svarer jeg bare at vi ikke har kontakt, utdyper som regel ikke.

Ingen kontakt pga de suger all energi ut av meg. Psykisk og alvorlig fysisk vold i barndommen. Brukte å få angst bare telefonen ringte for at dette skulle være noe angående dem. Hadde kontakt frem til jeg var 25 år. 

Mitt eldste barn hadde kontakt med dem da han var under 2 år, så han husker de ikke. De minste barna har aldri møtt noen i min familie. Har fortalt eldste litt om hvorfor det ikke er noe kontakt. Har fortalt at foreldrene mine var slem mot barna sine (vold) og at dette ikke er lov. At foreldre ikke skal gjøre slikt mot sine barn. Derfor ønsker jeg ikke å ha kontakt med dem og derfor får de ikke møte barna mine. For eldste er dette helt naturlig. Når de blir eldre kan jeg gjerne utdype til ungene uten problem. Jeg ønsker ikke at de noen gang skal ha kontakt med dem. 

Har heller ingen kontakt med søsken pga de har kontakt med foreldre. Det er for mye psykisk sykdom, elendighet, baksnakking og greier jeg faktisk ikke gidder å kaste bort energi på. Livet mitt har blitt SÅ mye bedre etter at jeg kuttet kontakten. En stor byrde er vekke fra mine skuldre. 

Anonymkode: c9491...878

[Skriblerinna]

Jeg har kutta kontakt med min mor. Jeg opplever det som veldig belastende at folk ikke forstår at det dreier seg om veldig heavy greier, det som gjorde at jeg brøt med henne. De spør og graver og mistror meg. Fått høre mer enn én gang at det går så bra med meg at det umulig kan være så ille det jeg opplevde gjennom oppveksten. Utrolig frustrerende at dette er så tabu! 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er av utenlandsk opprinnelse og har kuttet ut kontakten med foreldrene mine pga de utsatte meg for vold og psykiske overgrep gjennom barndommen. De ville også at jeg skulle leve etter deres religion. 

Jeg håper virkelig de aldri tar kontakt med meg igjen, eller finner meg for da ringer jeg politiet.

Hvis folk spør om jeg har kontakt med de så sier jeg det som det er.

Anonymkode: ea1e0...354

Dette er nøyaktig det samme som meg. Kan legge til at jeg prøvde flere ganger fra jeg var 16 til jeg var 21, endte totalt psykisk ødelagt hver gang. Lenge jeg ønsket meg en "mamma" i livet mitt, men forsonet meg med til slutt at jeg ønsket ikke henne- det var en utopi om mamma jeg lengtet etter. Gikk til psykolog noen år, og vet at jeg har det bedre uten dem. Ikke invitert til bryllupet mitt, ingen barnedåp osv.

Anonymkode: 8a4a6...107

[AnonymBruker]

Har ei mor som har sterke narsistiske trekk som har vært alt annet en ei såkalt kjærlig mor (ironisk nok er hun utdannet innen barnevern, men jobbet kun kort innenfor feltet). Hun er også som så fint sagt lenger oppe, en energivampyr. Hun prøvde å få barnet mitt fjernet fra meg med løgner og bedragerier. Hun lyver og bedrer alle rundt seg og tenker kun på seg selv hele veien.  Hun har til de grader vist og sagt at hun ikke liker meg heller, så hvorfor skal jeg like henne??

Barnet mitt har spurt litt om henne, og jeg har sagt at hun ikke var en snill eller god mor og at det er bedre uten henne.

Min far har aldri vært en sentral del av livet mitt og er opptatt med sin 'nye familie'. Han også lyger til meg de få gangene vi har hatt kontakt.

 

Slike personer ønsker jeg ikke å ha i livet mitt.

Anonymkode: edc7b...2bc

[AnonymBruker]

Her var det mange triste historier. Jeg kjenner igjen mye fra egen familie. Min mor elsker å bade i andres ulykke. Hun har absolutt ingenting positivt å si om noen, feil som ble gjort av barn dras opp når de er voksne. Feks fikk vi en ny person inn i familien som svigerinne og det var ikke måte på hvor mye galt hun hadde gjort på barneskolen. Ingen er til å stole på, alle vil noe vondt. Etter å ha lest litt ser jeg at hun sannsynligvis har en paranoid pf. og at jeg har vert farlig nære å bli slik selv. Nå døde min svigermor og min mor kan ikke engang sende en kondolanse på SMS. Det overrasker ikke meg men det sårer min mann. 

Anonymkode: ab571...b73

[Aule]

På ‎27‎.‎09‎.‎2018 den 22.50, AnonymBruker skrev:

 

Her var det mange triste historier. Jeg kjenner igjen mye fra egen familie. Min mor elsker å bade i andres ulykke. Hun har absolutt ingenting positivt å si om noen, feil som ble gjort av barn dras opp når de er voksne.

Noen som har sett sesong 1 og 2 av TV-serien "Sopranos"?

Hva er det med slike mødre, som slik du sier elsker å bade i andres ulykke? Psykopater som aldri skulle hatt ansvar for egne barn. Har selv en slik i slekta som aldri har et godt ord å si om noen, uansett hvor sjelden man møter henne. Man har mest lyst til å drukne henne i oppvaskvannet, men har hittil vært voksen nok til å forlate dem.

[AnonymBruker]

Har ikke kuttet kontakten med moren min, men var veldig nær å gjøre det for noen år tilbake. Hun ruser seg (alkohol) og har personlighetsforstyrrelser. Hun var ekstremt vanskelig å forholde seg til, dro meg ned, fikk meg til å få dårlig samvittighet, jeg var konstant redd for at noe skulle skje henne og dette brukte hun for alt det var verdt. Osv. Jeg begynte å slite selv pga henne. Så jeg sa tilslutt klart ifra at dette godtok jeg ikke. Og sluttet å besøke henne. Kun tlfkontakt en sjelden gang. Hun har heldigvis endret atferd og er mye lettere å ha med å gjøre, det er som hun plutselig har fått mer selvinnsikt. Likevel holder jeg distanse for min egen psykiske helse. Om noen spør er jeg åpen om det. Har aldri fått kritikk fra de som har spurt, kanskje fordi jeg tilfeldigvis kjenner så mange med et anstrengt forhold til en av foreldrene..så de forstår. Jeg har full forståelse for de som velger å kutte ut en foreldre som gjør dem vondt, psykisk mishandling er minst like ødeleggende som fysisk. 

Anonymkode: 10b2f...65f

[Tears in heaven]

Mine foreldre så meg ikke som barn.fikk til stadighet høre at jeg er så lik min far,noe som ikke er positivt tydeligvis.min mor er utad varm,hjelpsom osv,men som barn opplevde jeg henne kald,stille terror ble jeg vant til,kunne gå 2-3 dager før hun snakket med oss barna,pga av krangel mellom henne og min far.hun gjør også stor forskjell på barnebarn,liker best de stille som helst ikke skal ses og høres.hele mitt liv og frem til nå,er 40 år,har jeg kjempet for å få annerkjennelse,noe jeg nå nylig har gitt opp.jeg orker ikke lenger å prøve,tapper meg for energi.jeg har mer eller mindre droppet å kontakte dem.jeg lider av snill pike syndrom,noe jeg følte jeg måtte være for å bli sett,skal ikke være sånn og jeg har også søsken som føler på det samme som meg.sårt er det å ikke oppleve å ha den kjærligheten fra foreldre og kanskje enda sårere å slippe taket,for man ønsker jo så inderlig å kunne føle seg elsket.

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Aule skrev:

 

Noen som har sett sesong 1 og 2 av TV-serien "Sopranos"?

Hva er det med slike mødre, som slik du sier elsker å bade i andres ulykke? Psykopater som aldri skulle hatt ansvar for egne barn. Har selv en slik i slekta som aldri har et godt ord å si om noen, uansett hvor sjelden man møter henne. Man har mest lyst til å drukne henne i oppvaskvannet, men har hittil vært voksen nok til å forlate dem.

Nei den har jeg ikke sett. Takk for tipset, ny serie på meg nå. 

Anonymkode: ab571...b73

[AnonymBruker]

På 27.9.2018 den 3.36, AnonymBruker skrev:

 

Hva svarer dere når noen spør hvordan det går med mor og far?

Hva er årsaken til at det ikke er noen kontakt?

Hvis det er barn involvert, hvordan forklare den på en ok måte at kontakten med besteforeldre er brutt?

Jeg synes det er vanskelig å stå i dette men jeg har ikke noe valg. Livet mitt er såpass påvirket av relasjonsskader at jeg ikke klarer å stå i jobb. Jeg har lite kontakt med søsken og det blir enda mindre nå som jeg har satt foten ned. 

Anonymkode: ab571...b73

Jeg har i ikke kontakt med mor og søster. Begge faller nok innenfor kategorien narsissist. Far er død. 

Jeg fortalt til barnet mitt når han ble litt eldre å spurte litt mer, at de ikke er snille og gjort oss mye vondt. Jeg sa deretter at jeg kan fortelle litt mer når han blir eldre. Hvor mye jeg ønsker å fortelle vet jeg ikke. Jeg sa også at vis han ønsker å ha kontakt senere så kan han det. 

Vis gode venner/folk jeg stoler på spør sier jeg bare at jeg ikke har kontakt. Spør andre sier jeg som regel at det går nok bra eller vet ikke, forså å vri samtalen over på noe annet. 

Anonymkode: 3976e...bb9