Ønsker barn, men ikke mann

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 20-årene og føler meg ikke klar nå, men jeg har et ønske om å bli mor en dag. Jeg vil egentlig ha hele pakken med mann og barn, men tanken på å ha en mann i livet mitt byr meg helt i mot. Rundt meg ser jeg menn og kvinner som er utro mot partneren sin, lyver og skjuler ting, snakker nedsettende om de, venter med å ende forholdet til det passer dem bedre, sjonglerer flere på en gang, eller selv blir behandlet dårlig osv. Jeg ser jo de som har bedre forhold også, og kanskje har jeg hengt meg litt for mye opp i denne illojaliteten, men tanken på å bli utsatt for det skremmer meg så veldig. Jeg tenker at ingenting varer uansett og man sitter igjen såret og kynisk. Og hvordan kan jeg forsikre meg om at jeg har funnet en mann som setter lojalitet like høyt? 

Det er noen år siden sist jeg var i et forhold, og jeg har ikke hatt noe romantisk på gang eller sex på over et år. Klarer meg helt fint. Men så vet jeg jo at jeg ønsker en familie en dag og vet ikke helt hvordan jeg skal få til det uten en mann.. I hodet mitt ender jeg opp som en alenemor uansett. 

Skal jeg bare legge vekk drømmen om en egen familie? Flere her som føler på samme måte og vil dele litt tanker? 

Anonymkode: 5cd83...9bc

[AnonymBruker]

Om du ender opp meg å ikke ha mann kan du jo reise til Danmark. 

Selv om vi krangler hadde jeg hatt et dårligere liv uten mannen min.

Anonymkode: fb49e...fba

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje det kan være som du sier, at du har hengt deg for mye opp i den illojaliteten du har sett, og dermed ikke ser de gode, trygge og stabile forholdene like godt. Det er jo mulig å få barn uten mann i Danmark, men jeg syns ikke frykt for illojalitet i et forhold er noen god bakgrunn for det. I så fall er det kanskje også en viss fare for at barnet vil lære å frykte illojalitet i relasjoner?

Man har jo aldri noen garantier. Men jeg tenker litt at mannen min har mange gode egenskaper, som jeg vet er der samme hva som skjer. Jeg ser at han er en god far for datteren vår. Hvis det skulle skjære seg mellom oss, så vil han fortsatt være en god far, og det er det viktigste for meg da. Jeg kan virkelig ikke tenke meg at han skal være utro, men er vel ingen som tenker seg det på forhånd. Det er en risiko jeg er villig til å ta.

Litt sånn som den klisjeen med at det å elske noen alltid innebærer risikoen for sorg og smerte. Jeg er utrolig redd for å miste datteren min, i sykdom eller en ulykke. Men ville aldri valgt å ikke få henne, for å slippe den risikoen.

Anonymkode: a1fae...424

[Gjest Albbas]

Det går jo an å få barn alene, men jeg personlig synes det er ganske dårlig gjort overfor barnet, når begrunnelsen bare er at du ikke ønsker noen mann i livet ditt. Neivel, men da kan du også velge bort barn, tenker jeg. Men det er ditt valg, selvfølgelig. 

Man har aldri noen garantier, men er det en ting jeg er trygg på, så er det at min mann er en FANTASTISK far for sønnen vår. Jeg har troa på at vi holder sammen altså, men skulle nå det utenkelige skje, med utroskap eller slikt, så vil han jo fortsatt være den samme, fantastiske faren for sønnen vår. Og jeg ser at sønnen vår trenger han i livet sitt, selv om jeg skulle ende opp bitter og såret. Det er ikke noe jeg klarer å forestille meg at jeg bevisst skulle velge bort for mitt barn, at det ikke skulle ha en far. Mitt barn fortjener det beste, og det er to foreldre som elsker det. Vi utfyller hverandre. 

De aller fleste menn er jo gode mennesker, men det blir ekstra tydelig med de som gjør dårlige valg. Ikke la dine fordommer gå utover et eventuelt barn. 

[Gjerrigknark]

Alenemødre ender på Nav som regel. Fattigfolk med lausunger er det nok av, men noen pappa får de ikke. Lurvete og tarvelige kvinner som ikke klarer å knipe beina sammen er nå en ting, men sæd fra danske hingster kan også ende i armod og nød for en enslig mor. Jaja hver sin smak.