Å tilgi...

[AnonymBruker]

Hei,

jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget.  

Jeg er 17 år og har gått gjennom veldig mye.

Da jeg var 11 år ble mine foreldre skilt pga «faren» min drakk mye...

Vi ble flyttet til Krisesenter flere ganger og til forskjellige byer fordi han truet mamma og oppsøkte henne ved krisesenteret. 

Vi måtte til slutt bytte navn, miste kontakt med familien vår og vennene. Jeg måtte flytte til beredskapshjem i ett år pga sikkerheten min og fordi det var ikke trygt lenger. Jeg kunne heller ikke gå på skole i 6 mnd.

Nå nettop har jeg fått vite at «faren» min er syk og har ikke lenge å leve igjen. Jeg vet at han angrer og jeg har ikke snakket med han siden jeg var 13. 

Dette gjør meg trist fordi han kan bli borte veldig snart.. Og jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg har ikke klart å tilgi han for alt han har gjort. 

Det har vært rettsak om samvær noe han fikk avslag på. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Tanken på at han kan dø og aldri få ønsken sin om å møtte meg gjør meg frustrert. Jeg vil jo ikke såre han, tvert imot! Men jeg har ikke klart å tilgi han 4 år... Fordi jeg har så mye sinne mot han.

Så hvordan klare å tilgi en person som har gjort deg og familien din mye vondt? 

Anonymkode: 58795...478

[AnonymBruker]

Skrev feil mine foreldrene ble skilt når jeg var 13 og ikke 11*...

Anonymkode: 58795...478

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke sette meg inn i hva du har opplevd. Dvs, da jeg var på din alder hadde jeg ei venninne som gikk gjennom noe av det samme, bare at dette ikke var hennes biologiske far.

MEN, det som slo meg var.... Du er 17 år. Da er det faktisk ikke lett å vite hva man vil og hva som er lurt bestandig. Jeg er dobbelt så gammel som deg og vet det ikke alltid selv enda. Men det jeg tenker er at det er bedre å angre på noe man gjorde enn å angre på noe man lot være, også er det for sent å gjøre det om.

Man tenker alltid at man har god tid til å bestemme seg, god tid til å fikse ting man tenker på. Her vet du at tiden er begrenset. Du har allerede negative følelser og mye sinne mot ham. Det er selvfølgelig ikke så lurt å møte ham dersom du ikke klarer å holde dette sinnet bittelitt i sjakk. Samtidig tror jeg, for du skal leve hele resten av livet ditt videre etter at han er død - at det er lurt om du møter ham. Rett og slett for din egen skyld. Møtet trenger ikke å bli veldig hyggelig, men det er bedre å angre på noe du gjorde enn å angre på noe du ikke gjorde når det er for sent...

Voksne gjør også feil. Voksne gjør dumme ting mot barna sine. Helt grusomme ting innimellom, faktisk. Men: voksne kan faktisk endre seg. De kan innse at de handlet feil. Ikke alle gjør det, men mange kan - og gjør - det. Dersom din far har innsett feilgrepene sine er det kanskje greit å møte ham. Som sagt, for din egen fremtids skyld!

Jeg skulle ønske du ikke trengte å ta et sånt valg i den alderen du er i nå. Men sånt rår man ikke over, dessverre. Og med den livserfaringen jeg sitter med i dag vil jeg si, uten at jeg vet i detalj hvordan følelsene inni deg er, at jeg vil anbefale deg å møte ham før du ikke har mulighet til det lenger...

Klem til deg!

Anonymkode: 4e10b...248

[AnonymBruker]

Noen ganger går det bare ikke å tilgi. Men om du selv føler du vil det er jo opp til deg.Hva føler du?

Anonymkode: 8b536...3bf

[AnonymBruker]

Du må ikke tilgi ham selv om du møter ham. Du kan fortsatt være sint og såret og være i din fulle rett til det, men allikevel oppføre deg normalt mot ham. Også kan du ta den avgjørelsen etter hvert, om du føler at du vil tilgi eller ei. 

Jeg er nok farget av at jeg mistet sjansen til å gjøre opp noe en gang. Vedkommende døde brått og uventet. Og jeg angrer i dag på at jeg ikke fikk møtt vedkommende. 

Anonymkode: 4e10b...248