Hvorfor må livet være så kjedelig og umulig?

[AnonymBruker]

Jeg føler at alt livet tilbyr er overrealistiske ting som hverken frister, finnes spennende eller er noe som skaper glede.
Jeg synes alt virker så umulig. Men er det slik for alle? Er det slik at jo mer du har oppnådd i livet, jo mer krever du? 
Det forteller hvor langt nede jeg egentlig er da, som blir fornøyd bare jeg får en jobb nesten uansett hva det er. 
Mens andre blir supermodeller, får sjefsstillinger, kommer gjennom et eller annet nåløye osv. Så er jeg fornøyd med å få en stakkarslig jobb liksom 😛 men det er bare det at det ikke varer. Plutselig vil jeg alltid noe mer, men jeg opplever så og si aldri at jeg oppnår noe. 
Jeg er "nederst" på stigen blandt mine venner. De får lett dater og kjærester, de holder sammen,  de får de jobbene de jobber for. men nå har ingen av disse aspergers da. men 1 har ptsd og adhd...men disse også klarer seg! Så, er aspergers enelt og greit den diagnosen som kan virke sinkende? 

Jeg er faen meg 27 om noen dager! Jeg er på et svært skuffende sted! Jeg var på vei opp, men så ble jeg "for sliten" og dårlig fungerende. 
Og så viser det seg at jeg ikke kan komme meg gjennom livet uten å finne ut hva det evt er med meg. 
Men det er så irriterende å for evig bli holdt igjen!! Og til hver eneste gang jeg forelsker meg, så går det skeis. ikke pga mannen, men fordi jeg innerst inne vet at jeg ikke er god nok. 

Jeg klarer liksom ikke det minste!! jeg er der jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle være for mange år siden, og jeg er her fremdeles!! 
Jeg har alltid følt at jeg har en veldig annerledes væremåte. jeg husker hvordan det var å være i selskap med pappa. han skilte seg ut fra alle andre men det er vanskelig å sette fingeren på hva. men man har en følelse av at han ikke bryr seg, det samme har nok folk med meg. jeg bare klarer ikke å vise ting. og det er et mildt sagt helvete når det kommer til menn  jeg får føleser, men blir så besatt av den ene mannen at det blir et helvete. jeg trekker meg alltid unna pga jeg ikke vet hvordan eg skal oppføre meg til slutt..og så blir jeg ikke klokere av alle damene som kommer med rådene sine heller. "hvis du må være noen annen enn den du er er han ikke rett for deg" "hvis du føler du ikke kan være deg selv med han så er han ikke den rette" og bla bla....vel, hva om jeg faktisk aldri føler jeg kan være meg selv? er det fremdeles mannens ansvar? 

Men igjen, jeg føler ikke jeg har oppnådd en jævla dritt, og hvorfor skal alt bli så mye bedre? føler jeg bruker alle mine unge dager på å være nedstemt  venninnnene mine oppnår så utrolig mye. og jeg er så dritt lei av å alltid være den som er "nederst" "sistevalg". 
Hva er det med oss egentlig? 

Anonymkode: 32ae1...663

[AnonymBruker]

Det handler ikke nødvendigvis om Aspergers. Ikke alle har det sånn som deg. Men de færreste lever ekstraordinære liv, med sjefsstillinger og modelljobber. De fleste er midt på treet, lever vanlige liv og er nok delvis fornøyd og delvis misfornøyd med det. Hvor lykkelig man er avhenger ikke av suksess. 

Men nei, det er heller ikke sånn at det er vanlig å være i en ræva livssituasjon. Mange nok er det så du er ikke alene. Men det finnes muligheter. Jobb med deg selv. Gjør det beste med ditt utgangspunkt. 

Selv er jeg 26 år og sitter akkurat nå på stua på akuttpsykiatrisk og synes livet er forferdelig slitsomt. Jeg har ikke jobb, ikke inntekt og knapt venner. Familien min kan jeg ikke kontakte. Heldigvis har jeg nylig fått en kjæreste og min nærmeste her i livet er fastlegen. Men det finnes vel et håp så lenge man ikke tar sitt eget liv. Velg å jobbe, å prøve, å fortsette. 

Anonymkode: 51655...719

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke nødvendigvis om Aspergers. Ikke alle har det sånn som deg. Men de færreste lever ekstraordinære liv, med sjefsstillinger og modelljobber. De fleste er midt på treet, lever vanlige liv og er nok delvis fornøyd og delvis misfornøyd med det. Hvor lykkelig man er avhenger ikke av suksess. 

Men nei, det er heller ikke sånn at det er vanlig å være i en ræva livssituasjon. Mange nok er det så du er ikke alene. Men det finnes muligheter. Jobb med deg selv. Gjør det beste med ditt utgangspunkt. 

Selv er jeg 26 år og sitter akkurat nå på stua på akuttpsykiatrisk og synes livet er forferdelig slitsomt. Jeg har ikke jobb, ikke inntekt og knapt venner. Familien min kan jeg ikke kontakte. Heldigvis har jeg nylig fått en kjæreste og min nærmeste her i livet er fastlegen. Men det finnes vel et håp så lenge man ikke tar sitt eget liv. Velg å jobbe, å prøve, å fortsette. 

Anonymkode: 51655...719

så fint at du har fått deg kjæreste. Det er noe jeg føler eg mangler. Men jeg ser ingen vits å begynne å prøve noe der når jeg har det så dårlig med meg selv. Men mange jeg kjenner klarer målene sine, selv om de ikke er superkjendiser selvfølgelig. men jeg vil ikke ha slike urealistiske mål. jeg er bare ute etter et liv der jeg kan livnære meg på noe jeg liker, treffe noen jeg liker. jeg liker en som bor i utlandet,men også dette virker umulig. er så lei av at alt jeg ønsker meg virker umulig. mange klarer ting. 
Kan jo noen ganger høre "de fleste gjør ikke det eller gjør det..." men jeg er på samme sted hele jævla tiden! jeg tilhører alltid en av dem som "ikke bør" "ikke kan" "ikke blir valgt" "plasseres i dårligste avdeling" "ikke denne gangen dessverre". mens vennene mine blir innkalt til intervju, de får jobben osv. jeg har det samme kjedelige hele  tiden. drit kjedelig hele veien. 

Anonymkode: 32ae1...663

[Aragorn ll Elessar]

Livet er verken kjedelig eller umulig.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Eugene Onegin skrev:

Livet er verken kjedelig eller umulig.

kan du da forklare, hvorfor jeg ikke er i jobben jeg trodde jeg kunne? det er liksom "nei, nei, nei" hele tiden jeg "spør" om noe. om det er kjærlighet også. 
Jeg forblir liksom der jeg er. 

Anonymkode: 32ae1...663

[AnonymBruker]

Jeg tror det er bare slik livet egentlig er - og at mange i vår generasjon har blitt litt lurt til å tro noe annet. Å. være gjennomsnittsmenneske er vanskelig, det vil si, å få til arbeidslivet, familielivet og bomsarket. Alt jobber liksom i mot. Men det er sannsynligvis sånn virkeligheten er og det var ikke lettere før i tiden. Visse ting, kanskje, men slett ikke alt. 

Jeg hadde det litt som deg og måtte gå noen heftige runder med meg selv og min oppfatning av virkeligheten. Jeg var skuffet over livet på grunn av forventningene mine (og til de rundt meg), ikke over livet selv. Og det kan være noe å tenke på. 

Jeg syns også du kan være mer kresen på hvem du sammenlikner deg med, og hva du regner som "normalt". Jeg har også sånne super-venninner og er på bunnen av den sosiale rangstigen i min krets. Men jeg er i allefall del av en sosial krets, jeg har i det minste venner. Og sånn må man nesten bare fortsette å tenke. Ja, du sliter med å komme deg inn på arbeidsmarkedet men du kan i allefall jobbe! Og du er ung. Det er jo mest sannsynlig et spørsmål om når, ikke om. 

 

Anonymkode: 14743...e90

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er bare slik livet egentlig er - og at mange i vår generasjon har blitt litt lurt til å tro noe annet. Å. være gjennomsnittsmenneske er vanskelig, det vil si, å få til arbeidslivet, familielivet og bomsarket. Alt jobber liksom i mot. Men det er sannsynligvis sånn virkeligheten er og det var ikke lettere før i tiden. Visse ting, kanskje, men slett ikke alt. 

Jeg hadde det litt som deg og måtte gå noen heftige runder med meg selv og min oppfatning av virkeligheten. Jeg var skuffet over livet på grunn av forventningene mine (og til de rundt meg), ikke over livet selv. Og det kan være noe å tenke på. 

Jeg syns også du kan være mer kresen på hvem du sammenlikner deg med, og hva du regner som "normalt". Jeg har også sånne super-venninner og er på bunnen av den sosiale rangstigen i min krets. Men jeg er i allefall del av en sosial krets, jeg har i det minste venner. Og sånn må man nesten bare fortsette å tenke. Ja, du sliter med å komme deg inn på arbeidsmarkedet men du kan i allefall jobbe! Og du er ung. Det er jo mest sannsynlig et spørsmål om når, ikke om. 

 

Anonymkode: 14743...e90

Jeg har lyst til å tilføye at de store filosofiene, altså de som fjerner seg fra sin tid og som tenker virkelig stort og uavhengig, har det til felles at de mener livet er lidelse. Livet er bare slit og dersom du opplever glimt av lykke skal du være takknemmelig. Jeg tror det er noe i dette. Det er bare sånn det er å være menneske - vi sliter oss ut, ofrer oss og hva får vi igjen? Jo et tak over hodet, nok mat til at vi overlever og kanskje noen unger.  

Anonymkode: 14743...e90

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lyst til å tilføye at de store filosofiene, altså de som fjerner seg fra sin tid og som tenker virkelig stort og uavhengig, har det til felles at de mener livet er lidelse. Livet er bare slit og dersom du opplever glimt av lykke skal du være takknemmelig. Jeg tror det er noe i dette. Det er bare sånn det er å være menneske - vi sliter oss ut, ofrer oss og hva får vi igjen? Jo et tak over hodet, nok mat til at vi overlever og kanskje noen unger.  

Anonymkode: 14743...e90

Men hvor tidlig vet man om man er "lavest"? jeg er redd det er slik man vet allerede som barn, og at dette er grunnen til at en begynner å slite tidlig. jeg kommer liksom lavest alle steder jeg er. det er ikke utseendet dette går på, og heller ikke helsa...det er bare denne forbanna nedstemtheten! og lave interessen for ting. 

Og hvorfor er det alltid noe som jobber mot? jeg har hatt jobb, jeg har hatt tilbud om å prøve ting jeg følte meg hjemme i, men pga at jeg er den jeg er så ble det ikke helt slik jeg hadde tenkt. 
Og er liksom redd da, at enden på alt er at man ikke blir så glad for det man får.
Nei, jeg gidder ikke å date "Odd" som jeg alltid har funnet kjedelig, når jeg heller er forelsket i Martin. 
Jeg gidder ikke å slite meg ut i jobben jeg ikke interesserer meg for i lengden, og bli syk bare fordi jeg må jobbe, pga folk som blir sure for at deres skattepenger går til uføre. 

jeg gidder rett og slett ikke å ta imot det livet gir meg, hvis jeg ikke føler det er godt nok. 

Anonymkode: 32ae1...663

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvor tidlig vet man om man er "lavest"? jeg er redd det er slik man vet allerede som barn, og at dette er grunnen til at en begynner å slite tidlig. jeg kommer liksom lavest alle steder jeg er. det er ikke utseendet dette går på, og heller ikke helsa...det er bare denne forbanna nedstemtheten! og lave interessen for ting. 

Og hvorfor er det alltid noe som jobber mot? jeg har hatt jobb, jeg har hatt tilbud om å prøve ting jeg følte meg hjemme i, men pga at jeg er den jeg er så ble det ikke helt slik jeg hadde tenkt. 
Og er liksom redd da, at enden på alt er at man ikke blir så glad for det man får.
Nei, jeg gidder ikke å date "Odd" som jeg alltid har funnet kjedelig, når jeg heller er forelsket i Martin. 
Jeg gidder ikke å slite meg ut i jobben jeg ikke interesserer meg for i lengden, og bli syk bare fordi jeg må jobbe, pga folk som blir sure for at deres skattepenger går til uføre. 

jeg gidder rett og slett ikke å ta imot det livet gir meg, hvis jeg ikke føler det er godt nok. 

Anonymkode: 32ae1...663

Hvilken rolle spiller det om du er lavest? Din virkelighet er vesentlig for deg, men ikke andre. Dermed burde ikke livene til andre være vesentlig for deg, heller. Drit i hva de andre oppnår eller ikke oppnår. I såfall må du også lære deg å se skikkelig, og fordi all den falske vellykketheten som preger samfunnet i dag. Og hvorfor er du nedstemt? Husk at intelligente mennesker gjerne er litt nedfor nettopp fordi de skjønner hvordan virkeligheten henger sammen. Jo dummere folk er, jo lykkeligere er de. 

Hvor gammel er du? Det siste avsnittet gir meg inntrykk av at du er veldig ung. Dersom du tror at jobb er gøy og at du skal "føle deg hjemme" i jobben din tar du sørgelig feil. Jeg klandrer deg ikke for her har skoleverket lurt oss trill rundt. Men jobb er et slit det også. Om jobb hadde vært gøy hadde det hett noe annet, som "fritid", "hobby" eller "tidsfordriv". Prøv å tenk litt på det - tror du alle i samfunnet elsker jobben sin? Mennesker jobber for å sikre at de overlever, - for vår del betyr det at vi klarer å skaffe nok penger til å betale utgifter. That`s it. 

Det med dating er dritvanskelig og jeg forstår at du ikke vil ta til takk med en du ikke vil ha. Men da må du også innse at du kan ende opp uten mann (og barn). De aller fleste menn (og kvinner) er helt ordinære mennesker med sine feil og mangler og de som er over gjennomsnittet bra, er det faktisk rift om! Jeg har en teori om at det er flere kvalitetskvinner enn kvalitetsmenn, og dermed er det vanskeligere for oss damer å bli fornøyd i forholdene våre. Se deg litt rundt, tror du alle kvinner er stormforelska i mannen sin? Nei! Å være i et forhold, ha en familie og skaffe barn er bare en jævla jobb det også. Sånn er det bare. 

Det siste du skriver; jeg kjenner meg veldig godt igjen. Men livet tar alltid mer enn det gir. Og tilslutt er vi ikke mer. 

Om jeg var deg ville jeg gitt meg selv en pause fra tankene dine og livet ditt en stund. Hva med å gi deg selv 1,2 eller 3 måneder der du lever veldig enkelt? Kutter ut sosiale medier og populærkultur, leser sann litteratur (filosofi), spiser sunt, lever sunt - og start litt på ny? Lærer deg å tenke ordentlig, dypt og uanvhengig av den håpløse tiden vi lever i? 

Anonymkode: 14743...e90

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken rolle spiller det om du er lavest? Din virkelighet er vesentlig for deg, men ikke andre. Dermed burde ikke livene til andre være vesentlig for deg, heller. Drit i hva de andre oppnår eller ikke oppnår. I såfall må du også lære deg å se skikkelig, og fordi all den falske vellykketheten som preger samfunnet i dag. Og hvorfor er du nedstemt? Husk at intelligente mennesker gjerne er litt nedfor nettopp fordi de skjønner hvordan virkeligheten henger sammen. Jo dummere folk er, jo lykkeligere er de. 

Hvor gammel er du? Det siste avsnittet gir meg inntrykk av at du er veldig ung. Dersom du tror at jobb er gøy og at du skal "føle deg hjemme" i jobben din tar du sørgelig feil. Jeg klandrer deg ikke for her har skoleverket lurt oss trill rundt. Men jobb er et slit det også. Om jobb hadde vært gøy hadde det hett noe annet, som "fritid", "hobby" eller "tidsfordriv". Prøv å tenk litt på det - tror du alle i samfunnet elsker jobben sin? Mennesker jobber for å sikre at de overlever, - for vår del betyr det at vi klarer å skaffe nok penger til å betale utgifter. That`s it. 

Det med dating er dritvanskelig og jeg forstår at du ikke vil ta til takk med en du ikke vil ha. Men da må du også innse at du kan ende opp uten mann (og barn). De aller fleste menn (og kvinner) er helt ordinære mennesker med sine feil og mangler og de som er over gjennomsnittet bra, er det faktisk rift om! Jeg har en teori om at det er flere kvalitetskvinner enn kvalitetsmenn, og dermed er det vanskeligere for oss damer å bli fornøyd i forholdene våre. Se deg litt rundt, tror du alle kvinner er stormforelska i mannen sin? Nei! Å være i et forhold, ha en familie og skaffe barn er bare en jævla jobb det også. Sånn er det bare. 

Det siste du skriver; jeg kjenner meg veldig godt igjen. Men livet tar alltid mer enn det gir. Og tilslutt er vi ikke mer. 

Om jeg var deg ville jeg gitt meg selv en pause fra tankene dine og livet ditt en stund. Hva med å gi deg selv 1,2 eller 3 måneder der du lever veldig enkelt? Kutter ut sosiale medier og populærkultur, leser sann litteratur (filosofi), spiser sunt, lever sunt - og start litt på ny? Lærer deg å tenke ordentlig, dypt og uanvhengig av den håpløse tiden vi lever i? 

Anonymkode: 14743...e90

Jeg tenker ikke på barn. Det kan jeg ikke tenke på før jeg har ting i orden. Men barn er ikke noe jeg vil ha uansett, så det er ikke et problem. Jeg kjenner til mennesker som har "alt" men jeg forelsker meg ikke i dem av den grunn. Jeg har vært forelsket i menn med forskjellige type jobber, og inge har såkalte statusjobber. Men likevel kommer noe i veien.

ja , jeg lever heller alene enn å bare ta en for å få en familie. Jeg vil ikke ligge der med tørr fi**e bare fordi jeg ikke vil være alene.

jeg synes jeg starter på ny hele tiden jeg? Men jeg begynner å bli lei den regelen. Snart blir det vel en slags ny kampanje om å "slutte med å starte på nytt hele tiden" for det virker som det har vært veldig in på en måte. 

Jeg mener ikke at jobb trenger å være gøy, men finne noe man kan trives med så man ikke går og gruer seg på jobb til hver dag. Jeg er bare så dritt lei av at det alltid er lignende ting som byr seg. Jeg begynner å lure på om ting er skjebnebestemt. At man uansett vil være der man alltid har vært. 

Intelligente mennesker? Ja jeg har lurt på dette. Det er ikke ofte jeg kjøper meg noe, reiser aldri på ferie, fordi det er ting som egwntlig ikke betyr noe. Veldig mange kloke mennesker lever alene hele livet. Men det ser veldig depressivt ut, mulig noen liker det sånn. Men jeg vet om en mann som har vært alene hele livet, bor i et stygt gammelt hus. Beundrende er det jo at han ikke pusser opp og legger ut skrytebilder slik som de fleste ville gjort. For det betyr liksom ingenting, egentlig. Om noen år er det gammelt igjen. Slik ser jeg det også med shopping. Folk kjøper ting fordi de har lyst på, men etter noen mnd er det neste ting man har layt på. 

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at glade mennesker er dumme. Jeg kjenner ei som alltid er oppløftende og glad, men hun har toppkarakterer i alle fag og studerer psykologi. 

Anonymkode: 32ae1...663

[Invicta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke nødvendigvis om Aspergers. Ikke alle har det sånn som deg. Men de færreste lever ekstraordinære liv, med sjefsstillinger og modelljobber. De fleste er midt på treet, lever vanlige liv og er nok delvis fornøyd og delvis misfornøyd med det. Hvor lykkelig man er avhenger ikke av suksess. 

Men nei, det er heller ikke sånn at det er vanlig å være i en ræva livssituasjon. Mange nok er det så du er ikke alene. Men det finnes muligheter. Jobb med deg selv. Gjør det beste med ditt utgangspunkt. 

Selv er jeg 26 år og sitter akkurat nå på stua på akuttpsykiatrisk og synes livet er forferdelig slitsomt. Jeg har ikke jobb, ikke inntekt og knapt venner. Familien min kan jeg ikke kontakte. Heldigvis har jeg nylig fått en kjæreste og min nærmeste her i livet er fastlegen. Men det finnes vel et håp så lenge man ikke tar sitt eget liv. Velg å jobbe, å prøve, å fortsette. 

Anonymkode: 51655...719

Jeg vil bare si at jeg er utrolig imponert over deg, så mye vanskelig du opplever og likevel sender du i den situasjonen et empatisk og klokt svar til en annen. Klem til deg om du vil ha ❤️

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker ikke på barn. Det kan jeg ikke tenke på før jeg har ting i orden. Men barn er ikke noe jeg vil ha uansett, så det er ikke et problem. Jeg kjenner til mennesker som har "alt" men jeg forelsker meg ikke i dem av den grunn. Jeg har vært forelsket i menn med forskjellige type jobber, og inge har såkalte statusjobber. Men likevel kommer noe i veien.

Godt, da har du tenkt og kommet frem til dette. At du ikke ønsker barn frigir deg fra en hel masse stress med å finne en pålitelig mann, noe som er en mangelvare i våre dager. Dette betyr at du kan lene deg mer tilbake og utforske datingverdenen i ditt tempo og på dine premisser. Det kan høres ut men jeg syns en slik erkjennelse er å glede seg over. Det gir deg frihet og kontroll - og det betyr virkelig noe. Er du ikke enig? 

ja , jeg lever heller alene enn å bare ta en for å få en familie. Jeg vil ikke ligge der med tørr fi**e bare fordi jeg ikke vil være alene.

Helt enig. Jeg er slik selv også. Men da må du stålsette deg - menn blir ikke mer attraktive med årene. Menn er av natur gode på å iaktta kvinner men har ikke helt lært seg ennå at de selv også blir iakttatt. Bare prøv tinder og se hvilke bilder de legger ut og regner som presentable. 

jeg synes jeg starter på ny hele tiden jeg? Men jeg begynner å bli lei den regelen. Snart blir det vel en slags ny kampanje om å "slutte med å starte på nytt hele tiden" for det virker som det har vært veldig in på en måte. 

Hva er alternativet? Det jeg siktet til var å gå vekk fra moralen, verdiene og ideene som preger det moderne samfunnet ettersom de ødelegger mer enn bygger opp. Jeg har valgt å hente mine ideer fra den mer tradisjonelle verden. Fortell meg gjerne hva du tror alternativet er. 

Jeg mener ikke at jobb trenger å være gøy, men finne noe man kan trives med så man ikke går og gruer seg på jobb til hver dag. Jeg er bare så dritt lei av at det alltid er lignende ting som byr seg. Jeg begynner å lure på om ting er skjebnebestemt. At man uansett vil være der man alltid har vært. 

Vel, vil du at arbeidsmarkedet skal tilby deg noe nytt må du antagelig skaffe deg ny kompetanse. Kan du videreutdanne deg eller gå noen kurs? Jeg forstår at du ikke ønsker å grue deg til å gå på jobb, men å tro at jobb er noe man gleder seg til er bare tull. Jobb koster. Noe annet ville vært utenkelig. Jeg tror fremdeles du har godt av å tenke grundig over hva en jobb egentlig er. Det er ikke mer enn 2 generasjoner siden at folk måtte skaffe levegrunnlag ut av en jordlapp de bodde ved, noen kyr og griser samt litt fiske på si. Tror du de syns det var topp å gå på "jobb" hver dag?!?

Intelligente mennesker? Ja jeg har lurt på dette. Det er ikke ofte jeg kjøper meg noe, reiser aldri på ferie, fordi det er ting som egwntlig ikke betyr noe. Veldig mange kloke mennesker lever alene hele livet. Men det ser veldig depressivt ut, mulig noen liker det sånn. Men jeg vet om en mann som har vært alene hele livet, bor i et stygt gammelt hus. Beundrende er det jo at han ikke pusser opp og legger ut skrytebilder slik som de fleste ville gjort. For det betyr liksom ingenting, egentlig. Om noen år er det gammelt igjen. Slik ser jeg det også med shopping. Folk kjøper ting fordi de har lyst på, men etter noen mnd er det neste ting man har layt på. 

Du skal reise så mye du klarer, unngå sånne syden-plasser med masse turister og dra gjerne alene. Ellers har du selvsagt rett. Det er stusselig å være alene hele livet, men spørs om det kan være det beste alternativet for en del. Shopping er meningsløst og bortkastet tid. 

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at glade mennesker er dumme. Jeg kjenner ei som alltid er oppløftende og glad, men hun har toppkarakterer i alle fag og studerer psykologi. 

Vel, de blideste menneskene jeg møter er de med doms-syndrom. Du kan mene hva du vil om det. 

Anonymkode: 32ae1...663

 

Anonymkode: 14743...e90

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 14743...e90

Jeg MÅ ikke ha en kjæreste NÅ i utgangspunktet, og her jeg befinner meg til dags dato kjenner alle alle likevel, så tinder er liten vits. Tinder er for folk som stresser med kjærligheten, i følge meg i hvertfall. 
Jeg liker noen nå, men noe hindret meg, noe som hindrer enda mer er psyken min akkurat nå. Kanskje blir det han, kanskje dukker det opp noe nytt når jeg blir "ny". 

Hva mener du med at menn ikke blir mer attraktive med årene? Jeg går etter de på rundt min alder. Da jeg var i tenårene kunne 30-40 åringer se "gamle" ut. Nå gjør de ikke det lenger, så det gjelder ikke å finne noen mens man fremdeles er kjempe ung. 
Jeg finner ikke de som er mye yngre enn meg attraktive. 

Alternativet er egentlig å gå til psykolog nå, og jobbe videre med nok et mål jeg har satt meg. Jeg har hatt mange mål opp gjennom tiden. noen godtok jeg at jeg ikke kunne fullføre, men nye muligheter kom. Og det er denne muligheten jeg vil gå for. fordi jeg er lei av å hele tiden måtte finne noe nytt, og så mistrives jeg kanskje. Målet mitt er ikke umulig, for hadde det vært det hadde jeg aldri hatt tilbudet. Det jeg gav opp er jeg ikke bitter for, for denne muligheten her kom, og da vil jeg ikke gi opp det OGSÅ, bare for så å finne noe annet jeg kanskje ikke vil være fornøyd med. det er dette som irriterer meg så grusomt, at alt jeg ender opp med bare er "bare". Det er bare noe jeg ikke blir glad for hele tiden. 

Jeg reiser og møter folk, alene ja. Jeg reiser aldri til typiske feriesteder, da det er rett og slett kjedelig. det virker som det bare skal handle om å steke seg i solen, shoppe og drikke seg full. Alt for lite meningsfylt for min del. 

Ser du på blide mennesker som dumme? Er det slik at de du får interesse for er slike som konstant er nedstemte og negative? Jeg har faktisk unngått et par, ikke de fleste, men noen er faktisk så negative av seg at de drar andre med seg i gjørma. da gjelder det egentlig bare å komme seg derifra, for i deres verden er det ikke rom for motivasjon og positiv tenking. eller bør man holde seg til disse? for de må jo ha rett, i og med de er så negative? 
Ingenting er jo egentlig enklere enn å være negativ da. noen som setter seg ned, og bare sier at "du havner der du også, det er ikke verdt slitet" "det er ikke vits i å utdanne seg, du får ikke jobben uansett, er for mange om beinet" "det er ikke vits å date, er for mange andre om hen uansett" . 

Anonymkode: 32ae1...663

[AnonymBruker]

Noen flere som har innspill? Hvorfor skal alt kjennes så umulig? 
Er så lei av denne evige, usynlige sperren. Det er akkurat som om livet bare er til for at en skal kjede seg og ha det vondt. Det man vil ha er egentlig ikke tilgjengelig. Det er samme kjedelige dagene ut og inn. 

Anonymkode: 32ae1...663

[AnonymBruker]

Livet er langt fra kjedelig og umulig!, men det kommer selvfølgelig helt an på din kapasitet og hvordan du skjønner og oppfatter verden.

Et menneske som er stokk dum og uten evne til og reflektere på verden rundt seg er i utgangspunktet dømt til å tape i det lange løp.

Er ditt eneste mål i livet materielle ting og sosial status så har du intet liv verdt å leve.

 

Anonymkode: 7f780...1a0

[AnonymBruker]

Se lykke i de "små"  hverdagslige ting,det er jo mest hverdag for oss alle,sett pris på de...hilsen ei hardt prøvd lykkelig dame.

Anonymkode: 02f32...6cd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Se lykke i de "små"  hverdagslige ting,det er jo mest hverdag for oss alle,sett pris på de...hilsen ei hardt prøvd lykkelig dame.

Anonymkode: 02f32...6cd

så jeg skal stagnere og bare være fornøyd med det jeg har? jeg mener ikke at en alltid skal kjøpe nye ting, streve etter en enda høyere karriere osv... men jeg er IKKe fornøyd. det er bare den forbanna tiden alt tar. 

Jeg savner en kjæreste, for eksempel. Men det føles så urealistisk, å faktisk møte noen jeg liker såpass godt. Jeg er ikke uselvstendig og redd for å være alene. men jeg begynner å savne noen å vise kjærlighet til. nærkontakt.
Jeg er ikke fornøyd med karrieren min, og det er psykisk sykdom som er hinderet.

Anonymkode: 32ae1...663

[Stina234]

Livet er fantastisk om man gerier å se på det med positive øyne.  Joda de fleste får seg en eller flere skuffelser i livet, slik er det bare. Men tenk positivt, still deg selv spørsmålene, hva liker du å holde på med, hva må du gjøre for å nå målene.

ikke vær så fokusert på hva endre gjør og mener.

[AnonymBruker]

På 30.9.2018 den 23.27, AnonymBruker skrev:

så jeg skal stagnere og bare være fornøyd med det jeg har? jeg mener ikke at en alltid skal kjøpe nye ting, streve etter en enda høyere karriere osv... men jeg er IKKe fornøyd. det er bare den forbanna tiden alt tar. 

Jeg savner en kjæreste, for eksempel. Men det føles så urealistisk, å faktisk møte noen jeg liker såpass godt. Jeg er ikke uselvstendig og redd for å være alene. men jeg begynner å savne noen å vise kjærlighet til. nærkontakt.
Jeg er ikke fornøyd med karrieren min, og det er psykisk sykdom som er hinderet.

Anonymkode: 32ae1...663

Hva er det som hindrer deg fra å skaffe deg en kjæreste?  

Anonymkode: 14743...e90

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som hindrer deg fra å skaffe deg en kjæreste?  

Anonymkode: 14743...e90

Det kommer veldig an på hvem du spør 😛 

Depresjonen min. Jeg vil ikke dele den med noen.

Han bor i utlandet og jeg har allerede "ødelagt" relasjonen.

Jeg vil ha han, og finner ingen andre spennende. Så slutt å mas om at han er her et sted. Er han så er han, er han ikke så er han ikke.

jeg tør ikke ta kontakt og forklare meg.

 

Anonymkode: 32ae1...663