To barn, eller bare ett?

[Elle Melle]

Ikke merkeligere enn å påstå at enebarn blir på en spesiell måte?

Vi kjenner vel alle enebarn som hadde hatt godt av å ha søsken, og søsken som har slike problemer som de beskrevet over her?

[Gjest Melk]

To barn er faktisk greiere å ha enn bare ett' date=' siden de da får selskap i hverandre.[/quote']

Kommer helt ann på.

Jeg og min bror har 6 år mellom oss, og har aldri gjort noe sammen. Det samme gjelder sambo og hans bror, på tross av at det bare er 3 år mellom dem.

Mitt hovedargument for å få flere barn er når barna blir voksne. Det er tøft å være enebarn med gamle foreldre som trenger hjelp. Særlig om man gifter seg med et annet enebarn. Familien blir ganske liten da, når man skal feire jul...

[Gjest kina]

Jeg er en av dem som både er enebarn og ikke enebarn. Jeg mistet min bror da jeg var yngre. Jeg har altså opplevd begge deler, men jeg regner meg som enebarn fordi det er det jeg har vært mesteparten av livet. Jeg har verken blitt sær, ego eller usosial (men noen partyløve er jeg vel heller ikke) av det.

Hvis jeg engang får barn, vil jeg ha mer enn ett. Ikke fordi det var så fælt å være alene, men fordi jeg savner å ha et søsken og unner mine barn det. Jeg har ingen å mimre om barndommen med, jeg har ingen å dele ansvaret for gamle/syke foreldre når den tid kommer, ingen å dele sorg med når de går bort, og jeg føler at jeg MÅ reise hjem til jul, ellers blir de jo alene, mens de med større familie kanskje kan dele litt på. Men jeg har jo fått mye oppmerksomhet fra mine foreldre ( i allefall etter at broren min gikk bort), ble kanskje litt bortskjemt.

Jeg tror at barn har godt av å ha søsken, både som liten og når man blir voksen, men barnet blir jo ikke rar og sær og umulig bare fordi man er enebarn! Det har jo blitt menneske av meg også!

Hilsen Kina