Er jeg en dårlig mor?

[Gjest dårlig mor]

Jeg er fast bruker men skriver dette som gjest.

Sønnen min er veldig i trassalderen for tida, ble storebror for noen måneder siden, og det har kanskje med det å gjøre selv om det har gått kjempebra med sjalusien så langt. Han "herjer", gir blaffen i beskjeder han får, geiper, kaster ting på meg, og når jeg blir sint og gir ham beskjed om å ta en tenkepause på gangen så hyler han og sparker og slår.

Jeg er ikke bekymret for at dette skal være MER enn trass. (Bare så vi ikke trenger å ta ADHD/PPT-diskusjonen her) Han oppfører seg slik jeg beskriver når han er på sitt verste, i trassanfallene som gjerne kommer når han blir sinna/er sliten og trøtt, mens han stort sett er en veldig snill og grei liten gutt. Jeg tror vi håndterer det etter læreboka, også med tenkepauser, og tydelig grensesetting o.s.v

I dag hadde han en skikkelig runde. Ble sendt på gangen (tenkepause) to ganger fordi han kasta ting på meg og slo, og vi prata om det etterpå (man skal ikke slå o.s.v) Tredje gangen kasta han ei leke på meg, og sparka meg så hardt han kunne. Jeg ga han på nytt beskjed om å gå på gangen, han nekta, så jeg løfta ham opp for å bære ham ut på gangen. Han blir sinna og slår meg i ansiktet så hardt han kan mange ganger. Det var virkelig vondt, og midt på golvet orker jeg rett og slett ikke mer, så jeg setter ham/slipper ham ned på golvet. Og det er da det skjer. Jeg var sinna og hadde vondt og satte/slapp ham rett og slett for hardt ned, samtidig som han nok ikke var forberedt på at jeg skulle sette ham ned. Så guttungen detter hardt i golvet og slår hodet i gulvet, Fikk skikkelig vondt.

Nå sitter jeg her og kjenner meg som verdens verste mamma. :-( Jeg vet med meg selv at det var "sinne" i armene mine da jeg satte ham ned. Og tanken på at jeg har gjort barnet mitt vondt er helt forferdelig. Jeg gjorde det jo ikke for å skade ham, men samtidig så var jeg så sinna og fortvila over at han slo en gang til, og hadde masse adrenalin fordi jeg fikk ordentlig vondt, at jeg nesten ville at han skulle få litt vondt også.

Føler meg som en elendig mor, som ikke fikser noen ting. Er det normalt å bli så sinna på barnet sitt at man faktisk i noen sekunder IKKE ønsker barnet bare godt.

Jeg skammer meg så inderlig. Han er tross alt bare liten, mens jeg er voksen.

Stakkars gutt som har fått meg som mamma.

[Brunhilde]

Jeg tror du er en helt normal og veldig god mamma!

Hvorfor jeg tror det? Fordi du selv ser at du reagerte litt for hard og du har vondt på grunn av det. Hvis du ikke hadde vært en god mamma ville du syns at du hadde gjort det eneste rett.

Vi er bare mennesker og vi har noen grenser som av og til nås - du var uheldig i dag, og jeg vet at du ikke ville gjøre sønnen din vondt, innerst inne vet du det selv også!

Jeg regner med at du allerede har snakket med ham om dagen og forklart det som skjedde og hvorfor, og så syns jeg du skal gå videre.

I morgen er en ny dag - og jeg tror du er verdens beste mamma for dine barn!

[Plym]

Du er ingen dårlig mamma! Jeg synes Jesper Juul er inne på noe vesentlig. Han sier at alle foreldre gjør mange feil hver eneste dag. Det som er viktig er at vi tar ansvar for de feilene vi gjør, og ikke legger ansvaret over på barnet (du fikk mamma til å bli sint).

Jeg tror de fleste har reagert på liknende måter som du beskriver.

[Letti]

Er enig med Brunhilde, helt normal og en veldig god mamma.

Hvem har ikke nådd det punktet i løpet av alle de årene vi oppdrar barn?

Jeg har reagert slik selv og "angrer" på det enda, selvom guttungen nå er passert ti og ikke husker det engang.

Min mellomste på åtte, tirret meg noe så grenseløst for et par år siden og han fikk altfor mange advarsler. Til slutt sa jeg at hvis han ikke ga seg, så kastet jeg han ut!

Han fortsatte, og jeg pakket sekken hans med pysj, tannbørste og bamsen, kledde ungen i vilt sinne, tredde sekken på ryggen og kastet ut ungen.

Han skjønte ikke at jeg mente alvor før han fikk beskjed om og si hadet til bikkja. Da gråt han så snørr og tårer rant. Forferdelig hjerteskjærende, men jeg hadde fått nok og måtte stålsette meg for og ikke gi etter da.

Må innrømme at etter det, truet jeg med at hvis han ikke sluttet, hvis han var kranglete, så pakket jeg sekken på nytt.

I dag vet jeg ikke om han husker det.

Men jeg skal love deg at der og da lurte jeg på om jeg egnet meg som mor.

I dag har jeg tre barn og kan bli forferdelig sint, men gutta vet det er en grunn og det går over.

[stefi]

Hei kjære mor.

Må si meg helt enig med Brunhilde hær. Så lenge du har selvinnsikt nok til og innse at dette kunne vært gjort annerledes Så er du ingen dårlig mor!

Leste en gang i tiden dette: De foreldrene som går å legger seg hver kveld med kun god samvittighet er ikke gode foreldre. Mens de som går og legger seg og tenker at ting jeg har gjort i dag kunne vært gjort annerledes er det.

Jeg tror også at det er viktig som foreldre å kunne innrømme for barnet sitt at man har gjort feil, og si unnskyld. Å tro meg har måtte krype til det korset mer en gang, å det blir sikkert flere Straff ikke deg selv så hardt nå, som Brunhilde sier så fint: vi er bare mennesker vi å..... Heldigvis :-)

Du høres ut for meg som en rimelig oppegående mor!

Lykke til, trøsten er dette er også en periode som går over

[Væren]

Kjære deg!!!

Som andre her påpeker: Du er en god mamma! Du lot frustrasjonen ta overhånd, men da var du blitt "pushet" ganske langt! Tror du jeg kjenner meg igjen som mor til tre sønner?

Det at du selv har vondt av det som hendte + din forståelse av hva som får sønnen din til å havne i disse ukontrollerte raseriutbruddene, det forteller meg at du er reflektert, klok og har masser av morskjærlighet.

Det du opplevde har de fleste foreldre opplevd. I en slik situasjon opplevde jeg å løfte min eldste sønn etter håret. Ikke akkurat noe å være stolt av, det heller. Jeg som er pedagog og allting! Men jeg var desperat, søvnløs og hjemmeværende med to gutter på 2,5 og 5 år som kranglet i ett sett, og ett lite spedbarn som skulle ha sitt. Det skjedde aldri igjen, for å si det sånn. I slike situasjoner blir man ganske redd seg selv og tenker: "Best jeg ringer barnevernet selv - før naboen gjør det..."

Sender deg en stor klem og ønsker deg lykke til videre i samspillet med sønnen din! Det går seg nok til, selv om det ikke alltid føles sånn.

Husk: Det er andre som har overlevd, og jeg er en av dem!

[Gjest Anonymous]

Det er så godt å se at det ikke er bare jeg som av og til har det slik hjemme. Har 3 barn og av og til kan min mellomste datter (snart 6) drive meg til vanvidd. Det har hun gjort siden hun var 2-3 år. Det hender jeg gjør ting jeg etterpå ser ikke var en god løsningen og jeg føler meg da som en skikkelig dårlig mor. Men jeg klarer heldigvis å be henne om undskyldning og prøver og forklare henne hvorfor jeg eksploderte (og enkelte ganger hardhendt). Vi blir heldigvis gode og snille mot hverandre etter "utbruddene". Prøvde mange ganger å snakke med arbeidskolegaer og venninner om problemet, men det virket ikke som om andre hadde samme "erfaring" som meg. Jeg har tenkt tanken at nå må jeg ringe barnevernet, for dette klarer jeg ikke. På det verste tok jeg isteden kontakt med helsestasjonen og forklarte dem problemene jeg og min mellomste datter av og til har. Fikk en fin samtale med dem og det var godt å få ut frustrasjonen. Satt der og tørket snørr og tårer. De fortalte meg at jeg i grunnen var ganske normal. Anbefaler en prat med flinke fagfolk som kan litt om barn.

[Gjest Porselen]

Jeg må bare si meg enig i alle de som har skrevet over her. Jeg tror alle mødre har perioder hvor de føler seg som en elendig mor.

Jeg tror nok at det er sjalusi som plager gutten din, er ikke like greit å bli storebror. Jeg husker min yngste sønn som ble storebror i en alder av 5, han beit meg i baken i rent sinne eller desperasjon en gang.......... da skal jeg love deg at tålmodigheten og roen satt langt inne. Han var sjalu på babyen men det var heldigvis bare meg det gikk ut over, en festlig tid :-? men det varte ikke lenge, gudskjelov.

[Gjest Anonymous]

Mente ikke å si at det er "godt å se at andre har det slik hjemme". :oops: Det var vel bare en måte å si at det finnes flere som strever med å følge "læreboka".

[Gjest SumoBryter]

Jeg syns du hørtes ut som en helt vanlig mor jeg, når min datter var i trassalderen kunne hun gjøre de fæleste ting. En gang husker jeg skikkelig godt. Hun nektet å gå hjem fra butikken, og sprang fra meg, jeg endte opp med å bære henne hjem med en arm og dokketrilla hennes mens hun sparket slo og skrek og matvarene med den andre armen. Dette var faktisk ganske tungt så hun glapp fra meg en gang og traff hodet i asfalten, en forbipasserende så sjokkert ut. Hun gråt fordi hun fikk vondt når hun datt så jeg sa til henne at det hadde ikke skjedd hvis hun var snill og gikk, men hun nektet fremdeles å gå, så jeg fortsatte å bære, jeg bærte henne til rommet hennes armen var helt spaghetti og jeg var så sint som en okse, så jeg slengte henne bestemt på senga og stengte døren. Så det har jeg gjort siden, slengt henne bestemt på sengen (da skader hun seg ikke, men fatter at jeg har fått nok)... Og tro det eller ei i dag er hun skikkelig eksemplarisk barn som jeg er skikkelig stolt av... De kommer over trass stadiet og jeg syns du gjør riktig i å prøve å sette grenser, heller en å la ham holde på. Kjenner sånne tilfeller også og i 4-5 års alderen er barna deres fremdeles sånn.

[Gjest Anonymous]

(bare en liten digresjon - bestekameraten min var et veldig sint barn, og en gang truet moran hans med å kaste han ut/gi han bort. Da var han seks år. Han husker dette GODT fremdeles)

Ellers er det helt normalt det du beskriver. Så lenge du klarer å beherske deg så du ikke slår/skader ungen i sinne og irritasjon er det nok helt normalt å bli sint og oppgitt.

Tror også sønnen din kan være sjalu, selv om han ikke lar dette gå utover babyen. Han kjemper om oppmerksomheten bare, i tillegg til at trassalder er normalt.

[Gjest Gjesta]

Syns dere høres ut som en gjeng FLOTTE og reflekterte mødre alle sammen jeg!

Og det er så utrolig godt å lese at dere setter grenser for barna deres - og faktisk reagerer når grenser brytes!

K

[Mrs. K]

Ups! Har også noe å bekjenne: Jeg ble forferdelig sint på Barnet en gang, tok henne i armen og satte henne under den kalde dusj. Vi ble våte og kalde begge to, men roet oss ned og bare satt der og holdt om hverandre. Tror ikke hun husker det lengre, men gjett om jeg gjør.

Siden truet jeg litt med å telle til 3. I begynnelsen tok ingen sjansen på å finne ut hva som ville skje hvis jeg sa 3 (Uff! Føler meg litt som moren i "Malcolm in the middle"), men etter en tid spurte gutten om konsekvensene og jeg fant på tullestraffer som barna syns var ustyrlig morsomme. Nå er det å telle til 3 bare tull som løser opp en dum situasjon.

Hilsen Trille

[Gjest Gjesta]