Dårlige holdninger etter sommerjobb

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hvor jeg skulle plassere dette, men jeg prøver her også får det heller flyttes om det er feil. 

I sommer jobbet jeg i en omsorgsbolig for psykisk utviklingshemmede. Jeg hadde aldri jobbet med dette før, men gledet meg og tenkte på det som en spennende jobb med variasjon og aktiviteter. Jeg har aldri hatt noe spesielt syn på psykisk utviklingshemmede eller folk med downs, fordi jeg aldri har hatt noe særlig med slike folk å gjøre. Etter å ha jobbet i denne boligen i sommer har jeg fått ganske så dårligere holdninger. Jeg vet det er feil og at jeg burde skamme meg. Jeg vet at man ikke kan dømme mennesker med et syndrom basert på en erfaring, men jeg klarer ikke å la være. Jeg jobbet med en person hele sommeren og det var ikke noe gøy. Store deler av dagen gikk med til å sitte og stirre i veggen uten noe å gjøre, og når jeg ikke gjorde det så ble jeg enten slått eller spyttet på fordi jeg ikke ville gi klem eller ha hender som stryker meg i ansiktet. Det var en helt sinnssyk masing om de samme tingene opp igjen og opp igjen. Jeg føler for å spy hver gang jeg tenker på det, og håper jeg aldri må møte på denne personen igjen. 

Som dere ser har jeg fått et skikkelig dårlig og skammelig forhold til slike mennesker. Jeg vet det er feil, men jeg klarer likevel ikke å tenke noe annet. Hva kan jeg gjøre for å endre holdningene mine? 

Anonymkode: fc85f...ed6

[Perle]

Det er meningsløst å gå rundt å skamme seg. Slutt med det. 

Så lenge du oppfører deg som folk og behandler alle med respekt så kan man tenke å mene hva man vil. 

[AnonymBruker]

Det er jo bra du har innsett at du ikke vil/kan jobbe med slikt. Ingen skam det. 

Jeg fant tidlig ut at å jobbe med helse / mennesker ikke er noe for meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg har dårlig tålmodighet med  mennesker, men heller fordi jobben ikke føltes givende, jeg hadde null interesse for faget / oppgavene, og jeg følte vel at tiden min der var bortkaste / bedre egnet for folk som fikk mer glede av jobben. Dette gikk ut over kvaliteten på arbeidet, og følgelig ut over pasienter.

Fant noe annet å jobbe med, og har ikke tenkt over den type jobb siden. 

Anonymkode: 8fff3...39c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er jo bra du har innsett at du ikke vil/kan jobbe med slikt. Ingen skam det. 

Jeg fant tidlig ut at å jobbe med helse / mennesker ikke er noe for meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg har dårlig tålmodighet med  mennesker, men heller fordi jobben ikke føltes givende, jeg hadde null interesse for faget / oppgavene, og jeg følte vel at tiden min der var bortkaste / bedre egnet for folk som fikk mer glede av jobben. Dette gikk ut over kvaliteten på arbeidet, og følgelig ut over pasienter.

Fant noe annet å jobbe med, og har ikke tenkt over den type jobb siden. 

Anonymkode: 8fff3...39c

Det var bare en sommerjobb og jeg har aldri hatt planer om å gjøre en karriere ut av den typen yrker heller. Men det var der jeg fikk sommerjobb og når det ikke akkurat renner over av tilbud om jobber så tar man det man får. 

Anonymkode: fc85f...ed6

[AnonymBruker]

Kanskje du heller kan tenke på det som en innsikt?

Du har skjønt hvor vanskelig og krevende alvorlig psykisk utviklingshemming er. Det er tøft for alle involverte. Både for den utviklingshemmede personen selv, som vekker en slik motvilje og slitenhet i andre mennesker, og for familien og omsorgsarbeiderne som må stå i det hver eneste dag. Du har kjent det på kroppen. 

Det er jo en verdifull innsikt, egentlig. Neste gang du møter noen som har et familiemedlem med en alvorlig diagnose, så har du en annen form for empati og forståelse enn hva du ellers ville hatt. Neste gang det er kommune- eller stortingsvalg, så kan du såpass mye om helsevesenet innenfra at du tar det med i betraktningen når du stemmer. Du ser hvor viktig det er at det er nok folk på jobb, at man får greit betalt, at man får nok pauser og så videre. Og at pårørende får den hjelpen de trenger, og ikke må ivareta utviklingshemmede barn helt på egen hånd.

Det er sånn man lærer om livet og samfunnet, på godt og vondt. 

Anonymkode: b783b...8d4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du heller kan tenke på det som en innsikt?

Du har skjønt hvor vanskelig og krevende alvorlig psykisk utviklingshemming er. Det er tøft for alle involverte. Både for den utviklingshemmede personen selv, som vekker en slik motvilje og slitenhet i andre mennesker, og for familien og omsorgsarbeiderne som må stå i det hver eneste dag. Du har kjent det på kroppen. 

Det er jo en verdifull innsikt, egentlig. Neste gang du møter noen som har et familiemedlem med en alvorlig diagnose, så har du en annen form for empati og forståelse enn hva du ellers ville hatt. Neste gang det er kommune- eller stortingsvalg, så kan du såpass mye om helsevesenet innenfra at du tar det med i betraktningen når du stemmer. Du ser hvor viktig det er at det er nok folk på jobb, at man får greit betalt, at man får nok pauser og så videre. Og at pårørende får den hjelpen de trenger, og ikke må ivareta utviklingshemmede barn helt på egen hånd.

Det er sånn man lærer om livet og samfunnet, på godt og vondt. 

Anonymkode: b783b...8d4

Absolutt. Jeg har fått enorm respekt med pårørende og særlig de som har dette som sitt yrke. Men jeg har ikke fått noe mer empati for de som er utviklingshemmet. Tvert imot har jeg blitt helt for både tidlig forstervannsdiagnostikk og den typen ting, og jeg skjønner virkelig ikke at folk ikke tar abort når de vet at de kommer til få et slikt barn. 

Anonymkode: fc85f...ed6

[missmcbeal]

Hvilken opplæring ble du gitt i forhold til disse problemstillingene du tar opp? Sa da i fra til sjefen eller ledelsen om at du følte ubehag eller ymtet på det? Hva ble sagt i forhold til reaksjon på spytting og å bli slått? Og forsøk på å bli strøket og klemt? For det er ikke riktig at du skal bli utsatt for det, og det er ikke greitt å bli slått uansett, så jeg lurer veldig på hva slags instrukser eller opplæring du ble gitt. Er dette noe brukeren gjør på alle?

Dersom dette var en veldig vanskelig bruker som uansett gjør sånt hele tiden, burde du ikke blitt satt på vedkommende første sommeren. Jeg kjenner jeg blir oppriktig trist over at du sitter igjen med den følelsen. 

Jeg har jobbet i bolig med PU 3 somrer og litt ekstra i ferier og helger. Jeg har aldri opplevd det du beskriver. Det har vært en bruker som kan bli litt for nærgående, men vi fikk strengt beskjed om at det bare var å si i fra om at det ikke var greitt til vedkommende. Vedkommende har heldigvis ikke reagert med sinne eller vold og har godtatt beskjeden. Så har han sluttet, for litt flørting er sånn han prøver seg med nye, unge jenter. Man må bare gi grei beskjed og vise hva slags forhold som er greitt. 

At du føler sånn ubehag for det som skjedde er ikke rart dersom det bare har blitt gitt beskjed om at du skal godta tilnærmingene og heller ikke har fått noe instruks på hvordan du skal håndtere ekle situasjoner som oppstår. 

Jeg vil legge til at i boligen jeg jobber så er det veldig koselige brukere, det er veldig lite vold og ubehag. Vi finner på mye koselige aktiviteter og har det gøy. Vi har blant annet reist på kafé o.s.v. en helt vanlig kveldsvakt. Noen er kanskje ikke med på alt, og man må respektere at noen kanskje heller ønsker å se på TV f.eks., mens hos de finnes det gjerne noen ting de liker spesielt godt, så da er det om å gjøre å finne på noe som de liker.

Den opplevelsen du sitter igjen med er ikke fasiten for alle med PU og det håper jeg du klarer å innse. Sjefen hos oss er også veldig klar på at nye sommervikarer skal få starte lett og ikke bli utsatt for de mest utagerende brukere for å skremme de vekk. Ofte tar det tid å bli kjent og bli behageleg i deres nærvær. Jeg ble aldri helt komfortabel første sommeren, etter sommer nummer 2 ble jeg skikkelig avslappet og merket det utover helger og ferier også. 3. sommeren har vært ganske topp, og utfordringene som før har virket skremmende, er ikke lenger det.

Endret 24. september 2018 av missmcbeal

[AnonymBruker]

6 minutter siden, missmcbeal skrev:

Hvilken opplæring ble du gitt i forhold til disse problemstillingene du tar opp? Sa da i fra til sjefen eller ledelsen om at du følte ubehag eller ymtet på det? Hva ble sagt i forhold til reaksjon på spytting og å bli slått? Og forsøk på å bli strøket og klemt? For det er ikke riktig at du skal bli utsatt for det, og det er ikke greitt å bli slått uansett, så jeg lurer veldig på hva slags instrukser eller opplæring du ble gitt. Er dette noe brukeren gjør på alle?

Dersom dette var en veldig vanskelig bruker som uansett gjør sånt hele tiden, burde du ikke blitt satt på vedkommende første sommeren. Jeg kjenner jeg blir oppriktig trist over at du sitter igjen med den følelsen. 

Jeg har jobbet i bolig med PU 3 somrer og litt ekstra i ferier og helger. Jeg har aldri opplevd det du beskriver. Det har vært en bruker som kan bli litt for nærgående, men vi fikk strengt beskjed om at det bare var å si i fra om at det ikke var greitt til vedkommende. Vedkommende har heldigvis ikke reagert med sinne eller vold og har godtatt beskjeden. Så har han sluttet, for litt flørting er sånn han prøver seg med nye, unge jenter. Man må bare gi grei beskjed og vise hva slags forhold som er greitt. 

At du føler sånn ubehag for det som skjedde er ikke rart dersom det bare har blitt gitt beskjed om at du skal godta tilnærmingene og heller ikke har fått noe instruks på hvordan du skal håndtere ekle situasjoner som oppstår. 

Jeg vil legge til at i boligen jeg jobber så er det veldig koselige brukere, det er veldig lite vold og ubehag. Vi finner på mye koselige aktiviteter og har det gøy. Vi har blant annet reist på kafé o.s.v. en helt vanlig kveldsvakt. Noen er kanskje ikke med på alt, og man må respektere at noen kanskje heller ønsker å se på TV f.eks., mens hos de finnes det gjerne noen ting de liker spesielt godt, så da er det om å gjøre å finne på noe som de liker.

Den opplevelsen du sitter igjen med er ikke fasiten for alle med PU og det håper jeg du klarer å innse. Sjefen hos oss er også veldig klar på at nye sommervikarer skal få starte lett og ikke bli utsatt for de mest utagerende brukere for å skremme de vekk. Ofte tar det tid å bli kjent og bli behageleg i deres nærvær. Jeg ble aldri helt komfortabel første sommeren, etter sommer nummer 2 ble jeg skikkelig avslappet og merket det utover helger og ferier også. 3. sommeren har vært ganske topp, og utfordringene som før har virket skremmende, er ikke lenger det.

Jeg fikk opplæring i at dette var en utagerende bruker (vi var alltid to stk), og at selv om jeg fikk metoder på å unngå dette, så ville jeg uansett komme til å oppleve det. Det var bare sånn det var. Når utagering skjedde var det bare å skrive avvik, og ellers fortsette som før. Brukeren var vel mentalt som en 2-åring eller noe, så det var ikke noe poeng i å prøve å si ifra. Grunnet dette var det heller ikke særlig mange aktiviteter vi gjorde. 

Det høres veldig fint ut der du jobber, og jeg skulle ønske jeg kunne finne meg en jobb på et slikt sted neste sommer, slik at jeg kunne endret oppfatningen min. 

Anonymkode: fc85f...ed6

[AnonymBruker]

Enig. Aldri vært mer for tidlig testeing av diverse sykdommer som etter å faktisk å fått innsikt i hverdagen til de som må ta seg av de. Skjønner ikke hvorfor vi avler på sykdom og feil når det kan unngås. 

Anonymkode: 43af8...e20

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt. Jeg har fått enorm respekt med pårørende og særlig de som har dette som sitt yrke. Men jeg har ikke fått noe mer empati for de som er utviklingshemmet. Tvert imot har jeg blitt helt for både tidlig forstervannsdiagnostikk og den typen ting, og jeg skjønner virkelig ikke at folk ikke tar abort når de vet at de kommer til få et slikt barn. 

Anonymkode: fc85f...ed6

Og det er jo greit, når det gjelder ditt eget liv. Altså, du kan jo ta dette valget med god samvittighet om du skulle bli gravid og satt overfor problemstillingen. Men samtidig ha respekt for at heller ikke du vet alt om funksjonshemmede, deres liv og familier? Du har jo sett noen ekstremtilfeller, men psykisk utviklingshemmede er like varierte som folk ellers (mange bor ikke på institusjon), og hver gravide kvinne må følge sin egen magefølelse på hva hun ønsker å gjøre om hun havner i en sånt vanskelig dilemma. 

Anonymkode: b783b...8d4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og det er jo greit, når det gjelder ditt eget liv. Altså, du kan jo ta dette valget med god samvittighet om du skulle bli gravid og satt overfor problemstillingen. Men samtidig ha respekt for at heller ikke du vet alt om funksjonshemmede, deres liv og familier? Du har jo sett noen ekstremtilfeller, men psykisk utviklingshemmede er like varierte som folk ellers (mange bor ikke på institusjon), og hver gravide kvinne må følge sin egen magefølelse på hva hun ønsker å gjøre om hun havner i en sånt vanskelig dilemma. 

Anonymkode: b783b...8d4

Jeg er fullstendig klar over dette, men følelsene og holdningene mine følger som sagt ikke hodet her. 

Anonymkode: fc85f...ed6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er fullstendig klar over dette, men følelsene og holdningene mine følger som sagt ikke hodet her. 

Anonymkode: fc85f...ed6

Og hva så? Følelser kan man ikke noe for, det er lov å ha følelser. Men handlinger kan man styre. Så lenge du ikke tar følelsene dine ut på andre mennesker gjennom negative handlinger, så er det greit. Bare lær av denne opplevelsen, omsorgsbolig er ikke arbeidsplassen for deg. 

Anonymkode: b783b...8d4

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hva så? Følelser kan man ikke noe for, det er lov å ha følelser. Men handlinger kan man styre. Så lenge du ikke tar følelsene dine ut på andre mennesker gjennom negative handlinger, så er det greit. Bare lær av denne opplevelsen, omsorgsbolig er ikke arbeidsplassen for deg. 

Anonymkode: b783b...8d4

Jeg syns ikke det er greit å ha slike holdningen bare fordi jeg ikke forteller andre om de. Alle mennesker er jo like mye verdt og jeg skammer meg over å mene noe annet. Uansett hvor mye omverdenen vet om hva jeg tenker og føler. 

Anonymkode: fc85f...ed6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt. Jeg har fått enorm respekt med pårørende og særlig de som har dette som sitt yrke. Men jeg har ikke fått noe mer empati for de som er utviklingshemmet. Tvert imot har jeg blitt helt for både tidlig forstervannsdiagnostikk og den typen ting, og jeg skjønner virkelig ikke at folk ikke tar abort når de vet at de kommer til få et slikt barn. 

Anonymkode: fc85f...ed6

Men dette er jo empati, på sin måte. Du ønsker ikke dette slitsomme livet for noen, og mener derfor at det er bedre for folk med PU å ikke bli født. 

Folk som ikke tar abort kan umulig vite hva de går til. Evt. er de prinsippfaste, og vil angre på det mange ganger ila. livet. 

Jeg har selv jobbet på en slik plass i over 3 år, og det var innimellom ganske fælt. De hadde så lave kognitive evner at de ikke forsto noe som helst. Den som var eldst mentalt var 3 år, uten språk, de andre var fra noen måneder til 2 år. De skjønner ikke hvorfor de er forkjølet, og av redsel så slår de til blods. Det var hverdagslige hendelser, og både leder og de andre ansatte hadde en ukultur med å be deg skjerpe deg om du trengte å prate om det. Brukerne ble behandlet som "noe som skulle tas vare på" imens det viktigste var pengene som rullet inn hver måned.

Så jeg har de samme holdningene som deg, og det ER ok. Faktisk er det rasjonelt, og et tegn på livserfaring, at du ikke glorifiserer PU og mener at de "er verdt like mye" bare for å være politisk korrekt. Du har tyngden til å mene det du mener, og skal ikke skamme deg for det. 

Anonymkode: c783b...d15