Burde skolene begynne med intervju, personlighetstester, o.l for opptak til prestisjestudier?

[AnonymBruker]

Kort og godt: Jeg mener at akademiske resultater ene og alene ikke skal avgjør opptak. Dersom en søker har 63.5, og en annen har 63.7, så er det åpenbart så liten forskjell mellom de to at man må begynne å se på andre kvaliteter. Videre fører jo dagens system til et massivt sløseri av resurser, i form av elever / søkere som bruker flere år på å ta opp fag for å sanke mest mulig poeng. 

Jeg tenker at en kombinasjon av karakterer fra VGS, fagspesifikke opptaksprøver, samt kanskje intervju / motivasjonsbrev hadde fungert.  

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5db2a...945

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt.

Jeg tenker at samfunnet allerede har beveget seg veldig langt over i at alle skal selge seg selv mest mulig hele tida, by på seg selv, og være perfekte produkter som tar seg best mulig ut for en arbeidsgiver. Når hele livet snart er en audition og vi selv er produkter, hva gjør det med oss? 

På samme måte som karakterer ikke sier alt, så sier jo heller ikke et intervju alt. Ikke alle klarer å by 100% på seg selv i en intervjusituasjon, selv om man er ytterst kompetent. Inntak basert på karakterer er i det minste upersonlig. Det er bare et tall uten navn. Opptakskontoret blir ikke påvirket av ytre ting som utseende, klassebakgrunn og etnisitet, hvor utadvendt eller selvsikker du er, osv. 

Og faglige prøver finnes det jo underveis i studiet, i hvert fall i de studiene som har med liv og helse å gjøre. Man kommer ikke videre til neste modul i psykologi, medisin, sykepleie, pilotutdanning etc. om man ikke faktisk består ting. Da blir man sjaltet ut, om man stryker på alle de tre sjansene man får.

Forskjellen er jo at man får vokse som person underveis i studiet, heller enn å bli målt allerede før du begynner læreprosessen. Ingen er den perfekte framtidige psykolog ved starten av profesjonsstudiet som 20-åring, for noe sånt finnes ikke. Man blir det forhåpentligvis underveis etterhvert som man lærer ting og formes av forelesninger og praksis. En person som hadde scoret dårlig på fagspesifikke opptaksprøver ville jo gjerne ha vokst enormt faglig i løpet av de 3-5 årene studiet tar.

Anonymkode: 86a36...c88

[AnonymBruker]

Jeg er imot det. Studerer selv medisin, og det er mange her med foreldre som er leger. Men jeg kan tenke meg at det hadde vært mange flere dersom det var intervju. «Jasså du er sønnen til flinke dr. Olesen».

Dessuten er man ikke den legen man en gang blir, rett etter vgs. Man skal lære og modne i 6år.

Anonymkode: 0cddd...e1c

[puppi]

Med poeng, så blir i hvertfall opptakene helt objektive.

De flinkeste vil jo komme inn på de studier de vil, uansett.

Er jo dessuten opptaksprøver i diverse kreative fag, syntes det virker greit slik det er.

Endret 25. september 2018 av puppi

[AnonymBruker]

Hva er egentlig (gjennomsnittlig) alder på søkere gjennom ordinær kvote? Ved UiO f.eks er det hele ÅTTE poeng forskjell mellom ordinære søkere, og førstegangssøkere. 

Når du er 24 år, så har du sanket inn 8 alderspoeng. Så kommer det 2 ekstra poeng via f.eks førstegangstjenesten, studier, osv. Slik at det er snakk om ca. 10 ekstra poeng for ordinærsøkere? 

Er vel altså ikke så urimelig å tro at du reellt sett har to bolker med medisinstudenter på første år: 18/19 åringer rett fra VGS, og folk i midten av 20-åra som måtte vente på alle ekstrapoeng. En bekymring er jo at den sistnevnte gruppen bare skal bli eldre og eldre, slik at man til slutt sitter med to typer medisinstudenter: Unge rett ut av VGS, og folk som har brukt nærmere 10 år på å perfeksjonere karakterer, og oppsamling av poeng. 

Teoretisk maksimum (konkurransepoeng) for en søker til medisinstudiet er vel 74 poeng? Da har du 60 karakterpoeng (6 i alle fag), 4 språk / realfagpoeng, 2 tilleggspoeng, og 8 alderspoeng. 

Ved UiO (f.eks) er ordinær kvote allerede på 68.5 poeng - altså hva søkeren med færrest poeng hadde, slik jeg forstår det. 

Anonymkode: 5db2a...945

[AnonymBruker]

På vårt universitet var det i år ca. 2370 kvalifiserte søkere til medisin i hovedopptaket. Det er ganske mange personlige intervjuer å gjennomgå, når man i staten nå skal kutte i administrasjonskostnader og stillinger knyttet til studieadministrasjon.

Hvis det hadde vist seg at hoveddelen av praktiserende leger i dag er helt udugelige, og ikke fungerer i yrket sitt, måtte man kanskje stille andre opptakskrav enn (eller i tillegg til) karakterkravene.

Anonymkode: c83ca...d04

[AnonymBruker]

Intervju = trynepolitikk, ikke bra. Personlighetstester er lett å jukse på. Karakterer er objektive, og sikrer mangfolk blande de som blir tatt opp. Den du er som 18-19-20 åring sier ingenting om hvordan du blir i yrket når du er 33, 48 eller 56 år. 

Anonymkode: 6b8df...71c

[AnonymBruker]

Jeg skal kaste ut en (sikkert upopulær) brannfakkel: 100% objektivt opptak er alltid den beste måten. Du mister for mange nyanser, og mye av mennesket. Som personer så kan ikke vi kondenseres ned til et enkelt siffer, da det utrolig mye informasjon som går tapt. Hvorfor skal f.eks alderspoeng har noe som helst å si på opptak? "Modenhet" er allerede noe mer ekstrem stor varians. Det er absolutt ingen garanti for at en på 23 er mer moden enn en på 21, selv om førstnevnte får 4 poeng flere enn sistnevnte, for ingen annen grunn enn alderen. 

Nå kan det jo vær at personlig intervju bringer bias inn i bildet, men et motivasjonsbrev vil jo fortelle noe om motivasjonen til søkeren, og der de får muligheten til å trekke fram ikke-akademiske moment som er eksempel på god (personlig) karakter. 

Det kan virke litt som at de mest skoleflinke "nerdene" er livredde for at en med lavere snitt skal danke dem ut på fint utseende og selvtillit? Nå tror ikke jeg det vil være tilfellet. Ligger du på f.eks over 60 poeng, så vil jeg tro at du er oppegående nok. 

Anonymkode: 5db2a...945

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kort og godt: Jeg mener at akademiske resultater ene og alene ikke skal avgjør opptak. Dersom en søker har 63.5, og en annen har 63.7, så er det åpenbart så liten forskjell mellom de to at man må begynne å se på andre kvaliteter. Videre fører jo dagens system til et massivt sløseri av resurser, i form av elever / søkere som bruker flere år på å ta opp fag for å sanke mest mulig poeng. 

Jeg tenker at en kombinasjon av karakterer fra VGS, fagspesifikke opptaksprøver, samt kanskje intervju / motivasjonsbrev hadde fungert.  

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5db2a...945

Man har ikke akademiske resultater på videregående.

Anonymkode: f86d5...573

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt ingen garanti for at en på 23 er mer moden enn en på 21, selv om førstnevnte får 4 poeng flere enn sistnevnte, for ingen annen grunn enn alderen. 

En 16-åring kan være mer moden enn en 23-åring.

Men snittet av 16-åringene som er modne vil være mindre enn antall 23-åringer som er modne. 

Man blir moden av livserfaring og av å lære av sine feil. Men om du er moden eller ikke som en ung student/søker, burde vil ikke ha noe å si på opptaket til studiet. Ofte så lærer man mye når man flytter for seg selv.

Anonymkode: f86d5...573

[Hentacruel]

4 hours ago, puppi said:

Med poeng, så blir i hvertfall opptakene helt objektive.

De flinkeste vil jo komme inn på de studier de vil, uansett.

Er jo dessuten opptaksprøver i diverse kreative fag, syntes det virker greit slik det er.

Standpunktskarakterer er jo så subjektivt man kan få det. Så objektivt blir det jo ikke uansett. 

[AnonymBruker]

Forsvaret har drevet med dette i 50år. Karakterer + personlige egenskaper + fysikk = Jobb.

I tillegg til kontuerlig evaluering første året.

 

Anonymkode: b2700...fa0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal kaste ut en (sikkert upopulær) brannfakkel: 100% objektivt opptak er alltid den beste måten. Du mister for mange nyanser, og mye av mennesket. Som personer så kan ikke vi kondenseres ned til et enkelt siffer, da det utrolig mye informasjon som går tapt. Hvorfor skal f.eks alderspoeng har noe som helst å si på opptak? "Modenhet" er allerede noe mer ekstrem stor varians. Det er absolutt ingen garanti for at en på 23 er mer moden enn en på 21, selv om førstnevnte får 4 poeng flere enn sistnevnte, for ingen annen grunn enn alderen. 

Nå kan det jo vær at personlig intervju bringer bias inn i bildet, men et motivasjonsbrev vil jo fortelle noe om motivasjonen til søkeren, og der de får muligheten til å trekke fram ikke-akademiske moment som er eksempel på god (personlig) karakter. 

Det kan virke litt som at de mest skoleflinke "nerdene" er livredde for at en med lavere snitt skal danke dem ut på fint utseende og selvtillit? Nå tror ikke jeg det vil være tilfellet. Ligger du på f.eks over 60 poeng, så vil jeg tro at du er oppegående nok. 

Anonymkode: 5db2a...945

Da blir det som i USA, hvor man må spille to instrumenter, være god i sport, drive med suppekjøkken for hjemløse og bygge barnehjem i Afrika som frivillig, i tillegg til toppkarakterer. Hvor man gjør masse greier bare for at det skal se pent ut på søknaden. Hva sier det egentlig? Det sier vel mest om hva foreldrene har tid og ressurser til å støtte opp under. 

Ingen system er perfekte. Kun karakterer er ikke perfekt, det heller. Men jeg er sterkt skeptisk til trynefaktoren involvert i intervjuer. Og personlighetstester - hva måler de egentlig? Måler de det man tror? Hvordan kan de måle hvem som vil bli en god lege? Tannlege? Faglige opptaksprøver er en mulighet, men hva er egentlig poenget med det når man har karakterer? Det er bare en annen måte å sette en karakter på. Hvor folk stripugger for å lære seg en måte å ta en prøve på. Ikke særlig god bruk av tid...

Anonymkode: 658ed...c0c

[AnonymBruker]

Dette er et tema som kan diskuteres og skrives nesten en avhandling om - kanskje til og med bok, for denne type opptak er så regel vanlig i andre vestlige land. Så Norge er nok en gang i sin egen lille boble eller Skandinavia i sin helhet. 

Jeg skal prøve å komme med en lengre og balansert svar. 

Først og fremst må man definere hva "prestisjestudier" er, siden vi ikke har "prestisjeuniversiteter" i Norge.

1) Man har argumentet om at karakterer er "objektive og at det ikke er noe trynefaktor bak". Igjen, i teorien er det kanskje slik, men i virkeligheten / i praksis er det ikke slik. For det første så kan en 5-er / 6-er være en 4-er ett helt annet sted i landet - og omvendt selvfølgelig.

Husk at det er mennesker (sensorer) som setter karakterer, (og de er ikke feilfrie) og når det er snakk om fag som ikke har kun ett svar med to streker under, men der flere svar kan være "riktige", så blir det veldig naivt å tro at absolutt alle landets sensorer hadde gitt "det ene svaret" nøyaktig samme karakter. Vi har sett flere artikler i avisene den siste tiden der folk som klager på en C, får stryk eller motsatt, går fra D til B eller til og med A. 

Så karakterer er ikke objektive, verken på videregående eller på universitetet, med mindre de er fag som har kun ett svar med to streker under der det ikke går an å si ja, og om og men. Men vi velger selvsagt å STOLE på at sensorer har gjort en "riktig avgjørelse" og er man ikke fornøyd, så kan man altså klage, men ved klaging har vi sett at karakterer kan sprike en del, så da er man redd for å klage også da man kan risikere å bli satt ned i karakter. 

2) Høyre-Frp regjeringen har økt avgiften på privatisteksamener, noe som går utover de med dårligst råd. Med andre ord, det er ikke de mest ressurssterke som lider av dette, men som vanlig, er det de med dårligst råd som lider pga denne politikken. Kommer man fra en ressurssterk familie, så er det også lavere sjanse for at man i det hele tatt trenger å ta opp fag om igjen, siden foreldrene har mer enn nok penger til å gi en både stabil oppvekst, motivasjon, penger har de og kanskje penger til å betale en privatlærer ved siden av. Alt dette har ikke de med dårligere råd penger til. 

Så når man først må ta opp fag, så må man nå ut med ganske heavy summer for å komme seg opp i ett snitt i nærheten av 5,3 - 5,4 og oppover. Dette er faktisk penger man heller skulle hatt til studier ved siden av lånet fra Lånekassen siden mange studenter sliter ekstremt mye og kan i praksis ikke studere med mindre de enten har en deltidsjobb eller foreldrene som sponser de ved siden av. Men det igjen, fører også til forsinkelser med tanke på studieprogresjon da man bruker for mye tid på jobb og er ellers bundet til stedet man studerer ved. (Det vil si ikke mobil med tanke på utveksling og internasjonal erfaring).

Så man ser hvordan dagens system belønner som alltid de aller rikeste, uansett hvordan man ser på det. 

3) Samtidig er jeg selv skeptisk til at man skal innføre stadig flere krav man skal vurderes utifra, for igjen er det kun de aller mest ressurssterke som kan konkurrere når det gjelder flere "krav man skal vurderes utifra".

Ser at her blir intervju nevnt, det synes jeg ikke noe om, så jeg støtter ikke intervju og personlighetstester kan også slå feil ut ved mange anledninger. Det jeg mener derimot man kunne hatt er motivasjonsbrev. Det er på en måte "billig" og koster lite for alle å skrive. (Selv om igjen de aller rikeste i andre land får hjelp av konsulenter som tar betalt for slikt). 

Men heller motivasjonsbrev enn intervju. Intervju er skuespill og det har alltid vært et skuespill og kun de mest "utadvendte skuespillere" greier seg aller best her. Så det trenger vi ikke mer av. Man kunne også hatt et skjema med diverse spørsmål som man må svare mer nøye på.

Videre synes jeg at man heller skulle ha fokusert mer på spesifike karakterer og heller senke det generelle snittet som kreves.

Å likestille alle fag som "like" fra videregående er bare reneste tull. 

F eks: ønsker man å studere psykologi, så burde man ta psykologi fag på VGS og ha spesifike karakterkrav i forhold til det. 

Ønsker man å studere økonomi, så det samme der når det gjelder økonomi og matematikk. Matematikk krav har man allerede, men ikke økonomikrav som bedrifsøkonomi eller samfunnsøkonomi.

Ønsker man å studere jus, så kunne man hatt krav om rettslære, osv. 

Til slutt kan jeg bruke meg selv som et eksempel der jeg faller mellom to stoler med dagens system. Jeg har tatt opp fag fra VGS, og kommer selv fra en veldig svak økonomisk og sosialt bakgrunn. Så det har kostet meg veldig mye å ta opp en rekke fag.

Hvordan faller jeg mellom to stoler: Jeg kan bruke noen helt tilfeldige eksempler. På den ene siden er jeg akkurat rundt poenggrensa til jusstudiet i Oslo og kun ca 1 poeng ifra profesjonsstudiet i psykologi (ikke Oslo), men samtidig kan jeg ikke studere verken jus eller psykologi uten en del sparepenger eller deltidsjobb og jeg har slitt med å finne deltidsjobb. Om jeg hadde fått deltidsjobb, så måtte jeg forventet å bli forsinket med tanke på studier uansett. (Ca 60% av alle norske studenter er forsinket). Deltidsjobb er heller sjeldent fast, så hvis den ryker, så stopper praktisk talt studiet mitt også der og da.

På den andre siden er jeg f eks OVERkvalifisert til blant annet siviløkonom i alle fag, bortsett fra ett fag jeg sliter hardt med, og det er nemlig matematikk. (R1 eller S2 er minstekravet og jeg sliter mer enn nok med 1P + 2P og 1T). Kan være jeg har dyskalkuli, men jeg har aldri fått tilbud til å utrede dette. 

Så da får jeg verken startet på det ene eller det andre, og det viser hvordan fremtiden min blir negativ på flere måter. Utrolig synd er det fordi dette kommer til å koste samfunnet også ved at jeg ikke får utnyttet det fulle potensialet mitt, men det koster aller mest meg personlig. Så nå studerer jeg noe som er langt ifra sikkert med tanke på jobb og som jeg er overkvalifisert til, og grunnen til at jeg kan det er fordi jeg var litt heldig for å finne en billig hybel privat av en bekjent. 

Så for å oppsummere: Det er mange ting som spiller en rolle om man faktisk får kommet seg inn på et såkalt "prestisjestudie", men som alltid er det de mest ressurssterke utifra det økonomiske aspektet som "cruiser" inn på disse uansett hvilke krav som ligger til grunn.

 

 

Anonymkode: 77012...9af

[AnonymBruker]

Intervjuer er ikke veien å gå fordi vurderingen vil plutselig bli subjektiv. Hvis man er sjenert og gjør det dårlig på intervjuer, vil man f.eks. kanskje ikke få sjansen til å bli lege eller psykolog pga. hvordan man var der og da.

Det å studere er en modningsprosess...

Hvis man skal introdusere et annet system, så tenker jeg at et opptaksprøve er innafor. F.eks. å vise til grunnleggende anatomikunnskaper eller skrive et motivasjonsbrev.

Det aller beste hadde vært å senke poengkravene fordi det er latterlig høyt og skaper et stort skille i samfunnet. Man kan jo ikke bli hva man vil når  karaktersystemet er så korrupt. Karakterene på vgs. er så preget av trynefaktoren at det gjør meg kvalm at de ikke har maktet å endre det ennå. Derfor så mener jeg at man ikke kan stole blindt på karakterene fra vgs. fordi det finnes alltid de som har fått hjelp fra familie til å skrive oppgaver osv, de som var gode kompiser med læreren, de som klarte å jukse seg til gode karakter, de som var pugghester eller de som var best på å vise seg frem i timene, som har fått gode karakterer basert på feil grunnlag. 

Anonymkode: f8951...7ee

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et tema som kan diskuteres og skrives nesten en avhandling om - kanskje til og med bok, for denne type opptak er så regel vanlig i andre vestlige land. Så Norge er nok en gang i sin egen lille boble eller Skandinavia i sin helhet. 

Jeg skal prøve å komme med en lengre og balansert svar. 

Først og fremst må man definere hva "prestisjestudier" er, siden vi ikke har "prestisjeuniversiteter" i Norge.

1) Man har argumentet om at karakterer er "objektive og at det ikke er noe trynefaktor bak". Igjen, i teorien er det kanskje slik, men i virkeligheten / i praksis er det ikke slik. For det første så kan en 5-er / 6-er være en 4-er ett helt annet sted i landet - og omvendt selvfølgelig.

Husk at det er mennesker (sensorer) som setter karakterer, (og de er ikke feilfrie) og når det er snakk om fag som ikke har kun ett svar med to streker under, men der flere svar kan være "riktige", så blir det veldig naivt å tro at absolutt alle landets sensorer hadde gitt "det ene svaret" nøyaktig samme karakter. Vi har sett flere artikler i avisene den siste tiden der folk som klager på en C, får stryk eller motsatt, går fra D til B eller til og med A. 

Så karakterer er ikke objektive, verken på videregående eller på universitetet, med mindre de er fag som har kun ett svar med to streker under der det ikke går an å si ja, og om og men. Men vi velger selvsagt å STOLE på at sensorer har gjort en "riktig avgjørelse" og er man ikke fornøyd, så kan man altså klage, men ved klaging har vi sett at karakterer kan sprike en del, så da er man redd for å klage også da man kan risikere å bli satt ned i karakter. 

2) Høyre-Frp regjeringen har økt avgiften på privatisteksamener, noe som går utover de med dårligst råd. Med andre ord, det er ikke de mest ressurssterke som lider av dette, men som vanlig, er det de med dårligst råd som lider pga denne politikken. Kommer man fra en ressurssterk familie, så er det også lavere sjanse for at man i det hele tatt trenger å ta opp fag om igjen, siden foreldrene har mer enn nok penger til å gi en både stabil oppvekst, motivasjon, penger har de og kanskje penger til å betale en privatlærer ved siden av. Alt dette har ikke de med dårligere råd penger til. 

Så når man først må ta opp fag, så må man nå ut med ganske heavy summer for å komme seg opp i ett snitt i nærheten av 5,3 - 5,4 og oppover. Dette er faktisk penger man heller skulle hatt til studier ved siden av lånet fra Lånekassen siden mange studenter sliter ekstremt mye og kan i praksis ikke studere med mindre de enten har en deltidsjobb eller foreldrene som sponser de ved siden av. Men det igjen, fører også til forsinkelser med tanke på studieprogresjon da man bruker for mye tid på jobb og er ellers bundet til stedet man studerer ved. (Det vil si ikke mobil med tanke på utveksling og internasjonal erfaring).

Så man ser hvordan dagens system belønner som alltid de aller rikeste, uansett hvordan man ser på det. 

3) Samtidig er jeg selv skeptisk til at man skal innføre stadig flere krav man skal vurderes utifra, for igjen er det kun de aller mest ressurssterke som kan konkurrere når det gjelder flere "krav man skal vurderes utifra".

Ser at her blir intervju nevnt, det synes jeg ikke noe om, så jeg støtter ikke intervju og personlighetstester kan også slå feil ut ved mange anledninger. Det jeg mener derimot man kunne hatt er motivasjonsbrev. Det er på en måte "billig" og koster lite for alle å skrive. (Selv om igjen de aller rikeste i andre land får hjelp av konsulenter som tar betalt for slikt). 

Men heller motivasjonsbrev enn intervju. Intervju er skuespill og det har alltid vært et skuespill og kun de mest "utadvendte skuespillere" greier seg aller best her. Så det trenger vi ikke mer av. Man kunne også hatt et skjema med diverse spørsmål som man må svare mer nøye på.

Videre synes jeg at man heller skulle ha fokusert mer på spesifike karakterer og heller senke det generelle snittet som kreves.

Å likestille alle fag som "like" fra videregående er bare reneste tull. 

F eks: ønsker man å studere psykologi, så burde man ta psykologi fag på VGS og ha spesifike karakterkrav i forhold til det. 

Ønsker man å studere økonomi, så det samme der når det gjelder økonomi og matematikk. Matematikk krav har man allerede, men ikke økonomikrav som bedrifsøkonomi eller samfunnsøkonomi.

Ønsker man å studere jus, så kunne man hatt krav om rettslære, osv. 

Til slutt kan jeg bruke meg selv som et eksempel der jeg faller mellom to stoler med dagens system. Jeg har tatt opp fag fra VGS, og kommer selv fra en veldig svak økonomisk og sosialt bakgrunn. Så det har kostet meg veldig mye å ta opp en rekke fag.

Hvordan faller jeg mellom to stoler: Jeg kan bruke noen helt tilfeldige eksempler. På den ene siden er jeg akkurat rundt poenggrensa til jusstudiet i Oslo og kun ca 1 poeng ifra profesjonsstudiet i psykologi (ikke Oslo), men samtidig kan jeg ikke studere verken jus eller psykologi uten en del sparepenger eller deltidsjobb og jeg har slitt med å finne deltidsjobb. Om jeg hadde fått deltidsjobb, så måtte jeg forventet å bli forsinket med tanke på studier uansett. (Ca 60% av alle norske studenter er forsinket). Deltidsjobb er heller sjeldent fast, så hvis den ryker, så stopper praktisk talt studiet mitt også der og da.

På den andre siden er jeg f eks OVERkvalifisert til blant annet siviløkonom i alle fag, bortsett fra ett fag jeg sliter hardt med, og det er nemlig matematikk. (R1 eller S2 er minstekravet og jeg sliter mer enn nok med 1P + 2P og 1T). Kan være jeg har dyskalkuli, men jeg har aldri fått tilbud til å utrede dette. 

Så da får jeg verken startet på det ene eller det andre, og det viser hvordan fremtiden min blir negativ på flere måter. Utrolig synd er det fordi dette kommer til å koste samfunnet også ved at jeg ikke får utnyttet det fulle potensialet mitt, men det koster aller mest meg personlig. Så nå studerer jeg noe som er langt ifra sikkert med tanke på jobb og som jeg er overkvalifisert til, og grunnen til at jeg kan det er fordi jeg var litt heldig for å finne en billig hybel privat av en bekjent. 

Så for å oppsummere: Det er mange ting som spiller en rolle om man faktisk får kommet seg inn på et såkalt "prestisjestudie", men som alltid er det de mest ressurssterke utifra det økonomiske aspektet som "cruiser" inn på disse uansett hvilke krav som ligger til grunn.

 

 

Anonymkode: 77012...9af

Hvorfor kan du ikke studere uten jobb? Alle mine venner klarer seg greit på "bare" stipend og lån fra Lånekassen. 

Anonymkode: e6ab0...b03

[AnonymBruker]

I følge personlighetstester passer jeg ikke til jobben min. Men av sjefen blir jeg sett på som en av de beste i mitt firma. 

Nei, hold for guds skyld slike tester langt unna utdanning. 

Anonymkode: 2f6fc...9ad

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan du ikke studere uten jobb? Alle mine venner klarer seg greit på "bare" stipend og lån fra Lånekassen. 

Anonymkode: e6ab0...b03

Og har fått hvor mye hjelp av foreldre, konfpenger, ting fra familie osv? 

Anonymkode: 2f6fc...9ad

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og har fått hvor mye hjelp av foreldre, konfpenger, ting fra familie osv? 

Anonymkode: 2f6fc...9ad

Ingenting? De fleste av mine venner får ikke økonomisk hjelp fra sine foreldre. Får ca 8000 i måneden av Lånekassen, bor i møblert hybel med et par andre til 4-5000. Konfpenger har de fått, men de fleste har brukt dem opp for lenge siden. 

Anonymkode: e6ab0...b03

[Ullvott]

Noen studier har jo også i dag ulike tester før opptak. I farten kan jeg komme på politistudier, musikkstudier, arkitektstudier og flere andre kreative/kunstneriske studier, samt alt innen Forsvaret. Forskjellen på disse studiene og f.eks medisin, ind.øk, jus eller psykologi er antall søkere. Det vil bli enormt ressurskrevende å skulle teste alle søkere ved inntak. Dessuten mener jeg at kriteriene trolig vil bli svært omdiskuterte. 

En annen ting er at personlig egnethet i et yrke ikke er spesielt for «prestisjestudiene». Det er like viktig å ha en personlig egnet sykepleier eller lærer som en lege. I mange studier finner man ut av den personlige egnetheten gjennom praksisperioder. Kanskje skulle det vært mer praksis tidligere i studieløpet på noen av prestisjestudiene også.