Ville dere blitt sammen med en mann som hadde et barn..

[AnonymBruker]

..som var lettere psykisk utviklingshemmet? Hadde dette vært et hinder for deg? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Anonymkode: dddf4...18a

[Rotemor]

Omstendighetene til familien er det eneste avgjørende for meg ift å involvere meg med folk med barn.

At barnet ivaretas og foreldrene samarbeider betyr mye, «annerledeshet» betyr lite  

[AnonymBruker]

For meg hadde det vært et hinder å bli sammen med en mann som hadde barn uavhengig om det er psykisk utviklingshemmet eller ikke. Siden jeg ikke har barn fra før og vil være den første mannen jeg er sammen med får barn med. Hadde jeg hatt barn fra før så hadde jeg ikke brydd meg om barnet han hadde var utviklingshemmet eller "normal" 

Anonymkode: 43566...2bd

[GammelKaktus]

Det hadde krevd mer enn jeg føler og tror jeg hadde hatt kapasitet til, så nei.

Men så er jeg egentlig ikke interessert i å bli sammen med noen uansett, så å rote meg opp i en som i tillegg har et barn med ekstra behov utenom det vanlige hadde virkelig vært uaktuelt. 

[AnonymBruker]

Det hadde kommet an på alder på barnet, og hvor mye far har barnet.

Jeg har selv vært 100% alene med 2 barn i 13 år, minste er 14 år, og største er 18 år. Og her har det vært diagnose, langvarig sykdom med operasjoner, så jeg har hatt mitt og stri med, har heller ikke familie. Så nå som de er store, så er det så deilig. Og jeg vil ikke da møte en mann som har små barn på fulltid. For jeg har ikke lyst til å starte på nytt. Men at barnet er psykisk utviklingshemmet spiller ingen rolle.

Anonymkode: 99198...243

[AnonymBruker]

Hvis han ikke forventet at jeg skulle overta som mor, så kanskje. 

Anonymkode: 2d71e...62c

[AnonymBruker]

Synes det er vanskelig nok følelsesmessig å være sammen med en mann som har friske barn fra før, så mitt svar blir nei. Det hadde jeg faktisk ikke orket. En ting er å selv ha et barn som er utviklingshemmet, da gjør man jo alt man kan og står i det. Men å frivillig skulle ta denne oppgaven på fulltid - nei takk. 

Anonymkode: 6f630...467

[AnonymBruker]

Så lenge han samarbeidet godt med mor og barnet var godt ivaretatt hadde jeg ikke hatt problemer med det. Den største dealbreakeren for meg er de mannfolka som har unger de ikke har kontakt med. Da er det takk og farvel! 

Anonymkode: 4c24a...3d1

[Biloba]

Jeg har et lite barn selv å ta hensyn til, og ville derfor vært betenkt på å bli samboere om det andre barnet var svært ressurskrevende, f.eks med betydelige atferdsproblemer. Downs med godt humør kan gå fint, barneautisme med voldelig atferd mot nærpersoner ved frustrasjoner er jeg ikke fullt så optimistisk til. Særboere i tomannsbolig er en mulig løsning hvis begge parters behov vanskelig kan ivaretas i felles hjem. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Rotemor skrev:

Omstendighetene til familien er det eneste avgjørende for meg ift å involvere meg med folk med barn.

At barnet ivaretas og foreldrene samarbeider betyr mye, «annerledeshet» betyr lite  

Enig! Omstendighetene betyr alt! Vi er alle annerledes på en eller annen måte, diagnoser, handicap eller ei, men hvordan ting takles rundt dette er det viktigste.

Anonymkode: d905e...8d8

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært ung og singel hadde ikke det vært noe problem. Jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede i mange år  (riktignok voksne utviklingshemmede) og tror det hadde gått veldig greit for min del. Har du et utviklingshemmet barn, ts?

Anonymkode: 6135d...0bb

[AnonymBruker]

Hvis jeg tilfeldigvis møter en mann med barn og forelsket meg så hadde ikke det hindret meg i å bli sammen meg han. Men jeg velger aktivt bort alle menn mer barn hvis jeg er på tinder eller annen nettdating. 

Anonymkode: f34e6...e17

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen i en litt lik situasjon. Et barn som krever mye ekstra. Mor og far bytter på å ha barnet, en uke hver. Min venninne, som er sammen med barnefar nå, bor i eget hus, Mannen bor hos henne den uken han ikke er hjemme i leiligheten sin med barnet.

Dette går veldig bra for alle parter. Min venninne er veldig selvstendig og liker å ha aleneukene, og kan glede seg til å få hjem kjæresten sin når han er i egen leilighet. Hun er også godt kjent med barnet, og besøker dem innimellom i leiligheten sin. Men barnet trues ikke av at hun flytter inn der, for hun er bare på korte besøk innimellom.

Anonymkode: 87adf...29d

[AnonymBruker]

aldri i verden 

Anonymkode: dbb7f...05f

[AnonymBruker]

Det kommer veldig an på omstendighetene. Jeg kunne i utgangspunktet ikke tenke meg en mann med barn uansett fordi jeg orker ikke tanken på mine og dine. Har nok med mine og ville nok styrt unna. Orker ikke forholde meg til ekser heller, men om jeg nå hadde blitt stormforelsket i en mann med et barn, med eller uten psykisk utviklingshemning, så hadde barnets/barnas oppførsel, oppdragelse og evne til å tilpasse seg en ny familie vært det viktigste. Jeg verner om mine barn, og ville ikke godtatt om mannens barn f.eks var ufine mot mine. 

Anonymkode: 0105d...4f2

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig spørsmål. Jeg vipper mellom 'selvsagt' og 'aldri i livet'. Det kommer vel i bunn og grunn an på mannen, tenker jeg. 

Jeg er vernepleier, og har sett nok av hvor lite som skal til før byrden blir for stor, men også sett hvor store vansker som kan være en lett bør. Samarbeid og åpenhet er alfa og omega for å få et samliv til å fungere - uansett hvilke vansker ungene har eller ikke. Så hvis mannen er av 'rette sorten' har jeg ingen motforestillinger mot en mann med et barn med utviklingshemming.

Anonymkode: 69007...881