Å bo langt unna familie

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en kvinne på 27 år som har vært sammen med min samboer i 5 år. Vi bor i en storby like unna hvor vi studerte, og har planer om å forbli her. Problemet er at min familie bor på andre siden av landet, og jeg greier ikke forsone meg med at jeg ikke skal bo i nærheten av foreldrene mine når de blir gamle og trenger meg. De begynner allerede nå å dra på årene og jeg får vondt når jeg tenker på at de en gang skal bo på et sykehjem og jeg blir den pårørende som nesten aldri besøker, da jeg bor for langt unna. Jeg og samboeren min har dessuten snakket mye om å få egne barn i det siste, og dette er også et sårt punkt. Tenk at mine barn ikke skal vokse opp med mormor og morfar i nærheten, slik jeg gjorde. 

Min samboers foreldre er en god støtte. De bor også i en annen by, men nærmere enn mine foreldre. Synes også at det er trist at vi ikke bor i nærheten av dem, og skulle nok aller helst ønske at vi bodde i samme by alle sammen 😂

Det er uaktuelt for min samboer å flytte grunnet jobbsituasjon og generell trivsel. Lurer på om noen har vært i en slik situasjon, og om dere ble værende eller flyttet. Blir det bedre med årene eller kommer jeg til å ønske at vi bodde nærmere familie når vi får barn?

Anonymkode: b6598...756

[Tatja]

Du kommer til å savne familien masse etter at du får barn. Det er dem du kan be om hjelp uansett når, familie stiller opp for hverandre. Jeg vet, for jeg bor på annen kant av landet enn mine foreldre. Sorgen over dette er så stor, og har blitt større med årene. Skulle idag ønske at jeg flyttet før jeg fikk barn, og hadde mine nærmeste i nærheten. 

[AnonymBruker]

Jeg var i en litt liknende situasjon, bare min samboer var bonde og da helt fullstendig uflyttbar. Familien min bodde på andre siden av landet, og jeg tenkte at dette skulle nok gå fint til tross.

Men jeg følte meg aldri helt hjemme i disse omgivelsene og skjønte at det ikke kom til å forandre seg, da savnet etter familie og andre relasjoner hjemme ble for stort. Tanken på å ikke ha de som betyr mest rundt meg ved en eventuell graviditet og som mor gjorde vondt.

Jeg valgte å flytte, noe som var et utrolig vanskelig, men likevel helt riktig valg. Jeg vet at det for meg nok ikke ville blitt bedre med årene, men at jeg sikkert heller ville "visnet" mer og mer bort. Men du vet best selv hva du takler og hva som betyr mest for deg i livet ditt, så det kan jo hende det går fint for deg. Jeg ville likevel tenkt meg nøye om, og gjort det jeg kunne for å få mannen med på flytting.

lykke til:)

 

Anonymkode: cb07b...a91

[AnonymBruker]

Mitt ene søsken bor i en annen del av landet, der hverken hun eller partner har familie. De har bare venner der. Ingen i familien kjenner de 3 barna eller ektefellen egentlig, siden det er vanskelig å få noen reell relasjon med folk man i praksis ser ca 1 gang per år. De feirer typisk jul annet hver år med hver familie, og tar kanskje én tur utover det. Med årene blir det bare rart når de er på besøk og familien orker etterhvert ikke besøke dem så mye heller. Det er dyrt å reise dit og de forventer at folk skal bo på hotell når de er på besøk, fordi de ikke har plass til at folk overnatter. Føler på mange måter at de faser seg selv ut av begge familier der ingen kommer til å bry seg om hverken dem eller barna på lengre sikt, ikke fordi man er ond, men fordi de blir som vilt fremmede mennesker der det bare føles stressende og påtatt å ha kontakt. 

Anonymkode: a8767...853