Hvordan takler forholdet deres negative forsøk?

[AnonymBruker]

Er sammen med en flott dame. Vi har i noen år forsøkt å bli foreldre. Til slutt endte vi opp med IVF behandling da det ikke gikk på egen hånd. Vi har nå vært gjennom to negative forsøk, og det var ikke flere egg å sette inn enn det ene på begge forsøkene. Vi må derfor gjennom alt på nytt med sprøyter osv. Merker at forholdet er blitt veldig slitt etter alt dette, og min samboer har mest lyst til å gi seg og håpe på et mirakel på vanlig måte. Hun sier også at hun begynner å tvile på følelsene ovenfor meg. Jeg føler meg skyldig siden vi ikke har blitt foreldre ennå. Men jeg syns ikke det er min feil. Ja, jeg hadde noe redusert sæd mengde, men de som er var normale. Jeg blir også veldig stresset når jeg skal avlegge prøve, så jeg føler at det ikke kommer så mye som det burde. Hva gjør folk for å holde liv i forholdet så lenge behandlingen pågår? Jeg vet rett og slett ikke slik ting er nå om det blir noe nytt forsøk med IVF, og jeg er veldig stresset fordi jeg da risikerer å miste min sjanse til å bli far, og ikke minst risikerer jeg å miste min bedre halvdel som jeg elsker høyt.

Anonymkode: 62de7...d8b

[Prøver18]

Vi har ikke prøverør, men har prøvd i ca 6 mnd. Vi begge ønsker barnet så raskt som mulig, og gleder oss til det som måtte komme! Vi blir jo begge skuffet når det ikke går mnd etter mnd, men vi støtter hverandre mye, og begge veldig klare på at det kommer til å gå etterverdt. vi har masse sex fordi vi vil, og det er godt. forholdet er fantastisk. 

[kvinne35+]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er sammen med en flott dame. Vi har i noen år forsøkt å bli foreldre. Til slutt endte vi opp med IVF behandling da det ikke gikk på egen hånd. Vi har nå vært gjennom to negative forsøk, og det var ikke flere egg å sette inn enn det ene på begge forsøkene. Vi må derfor gjennom alt på nytt med sprøyter osv. Merker at forholdet er blitt veldig slitt etter alt dette, og min samboer har mest lyst til å gi seg og håpe på et mirakel på vanlig måte. Hun sier også at hun begynner å tvile på følelsene ovenfor meg. Jeg føler meg skyldig siden vi ikke har blitt foreldre ennå. Men jeg syns ikke det er min feil. Ja, jeg hadde noe redusert sæd mengde, men de som er var normale. Jeg blir også veldig stresset når jeg skal avlegge prøve, så jeg føler at det ikke kommer så mye som det burde. Hva gjør folk for å holde liv i forholdet så lenge behandlingen pågår? Jeg vet rett og slett ikke slik ting er nå om det blir noe nytt forsøk med IVF, og jeg er veldig stresset fordi jeg da risikerer å miste min sjanse til å bli far, og ikke minst risikerer jeg å miste min bedre halvdel som jeg elsker høyt.

Anonymkode: 62de7...d8b

Kanskje kjøpe en hund eller ta dere en romantisk reise sammen bare for å være kun kjærester mellom IVF forsøkene? Jeg kan godt tenke meg at det kan være tøft. 
Har dere tenkt noe på adopsjon eller å være fosterforeldre ei lita stund?
Kanskje enten hund, reise, adopsjon, fosterforeldre kan hjelpe dere til å holde ut og beholde kjærligheten og motet?
Masse lykke til!! 
Mvh kvinne35+

[AnonymBruker]

4 timer siden, kvinne35+ skrev:

Kanskje kjøpe en hund eller ta dere en romantisk reise sammen bare for å være kun kjærester mellom IVF forsøkene? Jeg kan godt tenke meg at det kan være tøft. 
Har dere tenkt noe på adopsjon eller å være fosterforeldre ei lita stund?
Kanskje enten hund, reise, adopsjon, fosterforeldre kan hjelpe dere til å holde ut og beholde kjærligheten og motet?
Masse lykke til!! 
Mvh kvinne35+

Rett før ferien var det negativt IVF forsøk igjen. Når vi var på sommerferie døde min farmor brått og uventet, også var vi på kjæreste ferie nylig til syden for å bote på kjip sommerferie. Da fikk selvfølgelig begge influensa og det var dårlig vær. Har liksom bare uflaks... 

 

Dyr har vi snakket om, men det krever sitt også. Adoptere barn er en veldig lang og krevende prosess. Det er for mange minst like tøft som å gå gjennom prøverør da det kan ta flere år med usikkerhet. Det er ikke noe som tilsier at hun ikke skal bli gravid. Det er bare å prøve sier legene så vil det skje, men det er lett å miste motet. Jeg er motivert men hun er ikke så motivert som meg lengre. 

Anonymkode: 62de7...d8b

[AnonymBruker]

Har fire forsøk bak oss før det klaffet. Har aldri hatt noe mer enn et egg å tilbakeføre, aldri får noe på frys. Sånn er det bare for noen. 

Vi måtte pga.andre omstendigheter ta lange pauser mellom forsøkene. Tror det var veldig godt for oss for det kan bli negativt... siste forsøk før det klaffet bestemte vi oss også for å ikke snakke om forsøket. Bare spraye, sette sprøyter og gå på legetimer, men utover det hadde vi ikke fokus på forsøket. 

Ønsker dere lykke til! 

 

 

Anonymkode: 1a32d...f24

[AnonymBruker]

Sitat

 

Hun sier vi ikke snakker nok om det, men hun klarer heller ikke å snakke om det når jeg tar det opp, så det er vanskelig. For meg hjelper det å støtte hverandre og vise kjærlighet, men jeg vet hun har det tøft. Når hun har det tungt dytter hun heller folk unna seg. Det er veldig tøft for meg også. Kjenner jeg får vondt inni meg når folk jeg kjenner legger ut bilder på face og insta med at de er gravid, og når jeg ser små barn. 

Anonymkode: 62de7...d8b

[AnonymBruker]

Vi snakket om (på forhånd)  å adoptere senere hvis ikke tredje forsøk lyktes. Vi snakket også om at vi kunne ha det bra uten barn, det er også et godt liv. "Helt mislykket" ville ikke livet vårt og parforholdet vårt bli uansett. Vi lyktes på tredje, men det var et fryseforsøk vi fikk "gratis", så vi hadde begynt å stresse med om vi skulle ta det fjerde eller ikke uansett. Ta praten om hvor dere setter grensen og hva som skjer da.

Anonymkode: b6d96...c0e

[SPOCA]

Etter 12 forsøk med donorsæd i Danmark (ikke IVF) og 1 IVF-forsøk (dog 1 ferskforsøk og 1 fryseforsøk), har det egentlig blitt en vane. Jo, det er vondt og sårt, men vi har egentlig et ganske distansert forhold til det hele. Vi lever livene våre som normalt, og prøver å ikke la det definere oss i særlig grad. Vi har liksom avfunnet oss med situasjonen, selv om det er sårt. Det er noe med at man bare må gå videre. Så det går i å stelle kattene, jobbe, drive med aktiviteter på fritida osv. Ting som får tankene vekk fra forsøkene. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, Prøver18 skrev:

Vi har ikke prøverør, men har prøvd i ca 6 mnd. Vi begge ønsker barnet så raskt som mulig, og gleder oss til det som måtte komme! Vi blir jo begge skuffet når det ikke går mnd etter mnd, men vi støtter hverandre mye, og begge veldig klare på at det kommer til å gå etterverdt. vi har masse sex fordi vi vil, og det er godt. forholdet er fantastisk. 

Du synes ikke det er en smule freidig å skrive et innlegg her når du selv bare har prøvd i fire måneder? 

Anonymkode: 87477...5f1

[AnonymBruker]

Vi har ikke begynt med ivf enda, men regner med å bli henvist i løpet av året. Det har vært mange nok måneder med negative tester. Men jeg tror jeg tar det tyngre enn han, og det er slitsomt. Han sier jeg bare skal la være å tenke på det, og så blir jeg irritert for det ikke er bare å la være. Han sier han tenker at det klaffer når det klaffer, mens jeg ble mer og mer opphengt i det jo flere negative tester. Så selv om forholdet vårt er bra, så skaper det en del gnissninger også. 

Vi må bli enige om hvor lenge vi ellee hvor mange forsøk til vi tåler før vi legger det på hylla og tenker i nye retninger. Jeg tenker at selv om ønsket om barn er ekstremt stort så ønsker jeg å bli gammel med mannen min. Vi må ta vare på oss selv også oppi dette. Klare vi ikke selv så må vi enten innfinne oss med at vi skal leve alene eller så kan vi adoptere et barn som trenger foreldre. 

Anonymkode: 01f7f...c9a

[AnonymBruker]

23 timer siden, Prøver18 skrev:

Vi har ikke prøverør, men har prøvd i ca 6 mnd. Vi begge ønsker barnet så raskt som mulig, og gleder oss til det som måtte komme! Vi blir jo begge skuffet når det ikke går mnd etter mnd, men vi støtter hverandre mye, og begge veldig klare på at det kommer til å gå etterverdt. vi har masse sex fordi vi vil, og det er godt. forholdet er fantastisk. 

😳 skjønner ikke hva du prøver på her, gi tips eller bare skyte av ditt forhold og sexen? Prøve i 6 mnd er ikke det samme å få flere sprøyter i magen, egguttakk som ikke er særlig godt. Masse hormoner og mye tanker. Sorry, men nei. 

Anonymkode: a43ee...f16

[Prøver18]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😳 skjønner ikke hva du prøver på her, gi tips eller bare skyte av ditt forhold og sexen? Prøve i 6 mnd er ikke det samme å få flere sprøyter i magen, egguttakk som ikke er særlig godt. Masse hormoner og mye tanker. Sorry, men nei. 

Anonymkode: a43ee...f16

Var ment som " vi har det bra selv om vi ikke klarer det" forholdet har ikke tatt skade av det. "Hvordan takler forholdet deres negative forsøk" svaret er bra 💃 vet at prøverør er noe helt annet tho

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Prøver18 skrev:

Var ment som " vi har det bra selv om vi ikke klarer det" forholdet har ikke tatt skade av det. "Hvordan takler forholdet deres negative forsøk" svaret er bra 💃 vet at prøverør er noe helt annet tho

Enig med de over her at å ha prøvd i 6 mnd er ikke sammenlignbart i det hele tatt. Det er faktisk helt normalt. TS skriver at han og samboer har prøvd i flere år, pluss 2 negative ivf-forsøk, noe som må være en lang og tung prosess!

Til TS: Jeg forstår godt at forholdet blir slitt i en sånn prosess! Både med prøving over lang tid og negative ivf-forsøk. Min mann og jeg har prøvd i snart 1,5 år, og merker det godt på både forholdet og sexlivet. Og vi har ikke vært gjennom ivf enda en gang. Kan det være en idé å ta en pause fra ivf en stund? Legge det på is en god stund og heller pleie forholdet? Din samboer får jo den fysiske belastningen i tillegg til den psykiske, så jeg kan jo forstå at det er så tungt at hun ønsker å gi opp.

Jeg ønsker heller ikke å snakke for mye om de negative følelsene jeg har rundt prøvingen. Det blir så sårt, men jeg synes faktisk det er lettere å snakke med andre enn mannen min om det, for når jeg snakker med han, begynner jeg bare å gråte. Har dere andre å snakke med dette om? Det kan jo være det hjelper for dere begge å snakke med andre i samme situasjon, og kanskje det blir lettere å snakke sammen om det etterpå? Ellers ser jeg du har fått en del andre gode tips her, selvom det ser ut som at dere er max uheldige 😕

Anonymkode: 9d91a...3d1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tro på kjærlighetsferie. Jeg tror det er bedre at dere fokuserer på de små tingene i hverdagen. Det virker som hun sliter mer enn deg, så hvis du har overskudd kan du kanskje prøve å gjøre små ting hun setter pris på - husarbeid, lage middag en gang i blant, gi henne et gavekort på massasje, etc. 

Når det gjelder ivf så må dere bare prøve å være rasjonelle så langt det går. Da jeg stod i ivf-kø ble jeg fortalt at det var 40% sjanse for å bli gravid pr forsøk. Det er gode muligheter, men likevel er det 0.6*0.6*0.6=0.216 sjans for ikke å bli gravid. Sjansen for å ikke bli gravid i løpet av 3 ivf forsøk er altså hele 21,6%. Så det handler kanskje litt om å justere forventningene og ut i fra det vil heller ikke skuffelsen bli like stor. Tar man derimot i betraktning å måtte gjennom 6 ivf-forsøk så er sjansen for å ikke bli gravid kun 4,5%. Med en gang man innser at ivf også vil kunne ta litt tid så vil heller ikke hvert forsøk føles så stressende kanskje? Men sjansene er veldig gode for at det blir en baby ut av det.  

Anonymkode: 58036...733

[Wiley]

On 9/23/2018 at 6:56 PM, AnonymBruker said:

Er sammen med en flott dame. Vi har i noen år forsøkt å bli foreldre. Til slutt endte vi opp med IVF behandling da det ikke gikk på egen hånd. Vi har nå vært gjennom to negative forsøk, og det var ikke flere egg å sette inn enn det ene på begge forsøkene. Vi må derfor gjennom alt på nytt med sprøyter osv. Merker at forholdet er blitt veldig slitt etter alt dette, og min samboer har mest lyst til å gi seg og håpe på et mirakel på vanlig måte. Hun sier også at hun begynner å tvile på følelsene ovenfor meg. Jeg føler meg skyldig siden vi ikke har blitt foreldre ennå. Men jeg syns ikke det er min feil. Ja, jeg hadde noe redusert sæd mengde, men de som er var normale. Jeg blir også veldig stresset når jeg skal avlegge prøve, så jeg føler at det ikke kommer så mye som det burde. Hva gjør folk for å holde liv i forholdet så lenge behandlingen pågår? Jeg vet rett og slett ikke slik ting er nå om det blir noe nytt forsøk med IVF, og jeg er veldig stresset fordi jeg da risikerer å miste min sjanse til å bli far, og ikke minst risikerer jeg å miste min bedre halvdel som jeg elsker høyt.

Anonymkode: 62de7...d8b

Det med forholdet er vanskelig i denne prosessen, hormonene gjør sitt og man kommer i en slags unntakstilstand hvor alt er satt litt på vent. Usikkerheten rundt det hele er veldig slitsom og jo lenger tid det går jo mer slitsomt blir det. 

Vi har kjørt en blanding av det de fleste foreslår, litt ekstra tid til å være sammen i hverdagen og også planlagt ferie rett etter neste forsøk sånn at vi har noe å se frem til uansett. Vi mistet etter første forsøk og det som hjalp absolutt mest var å gå turer og trene litt sammen, altså kombinere litt fysisk aktivitet og at det var bare oss to. Dere får finne noe som passer for dere to. 

Men du sier hun begynner å tvile på følelsene sine, det tenker jeg dere må ta seriøst og snakke ordentlig om. Om det er hormoner og depresjon som snakker så er jo det ikke så uventet, men samtidig så må dere jo finne ut om dere begge fortsatt vil dette. En baby vil jo neppe hjelpe på akkurat det. Viktig også at dere ikke definerer «skyld» i denne prosessen, dere gjør det sammen uansett, spiller ingen rolle hvor problemet ligger. 

Vil også si at dere ikke bør ta det som et nederlag om dere velger å sette av litt tid og penger til parterapi for eksempel. Det er en ganske ekstrem situasjon man finner seg i, og det kan absolutt være verdt et forsøk å få litt hjelp til å sette ord på ting. Hvis dette er dama i livet ditt så er det jo greit å føle at man har prøvd alt i alle fall. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom seks fulle IVF til sammen (har resultert i to barn). Det er ingen tvil om at det er utrolig tøft. 

Kort protokoll (ikke spray) kan være mye enklere for psyken. Tiden med medisiner blir kortere og hodet påvirkes ikke så mye av hormonene, så det kan evt være en mulighet hun er villig til å teste ut?

Dersom det er dårlig befruktning, har dere prøvd ICSI?

For øvrig ville jeg sagt bare kjør på og ta alle forsøkene dere orker på rappen for ikke å dra ut prosessen i det uendelige. Da får man enten barnet man ønsker, eller så kan man begynne å gå videre (alene eller sammen).

Anonymkode: 2df5d...8ea