AnonymBruker Skrevet 23. september 2018 #1 Skrevet 23. september 2018 Livet har sine opp- og nedturer. Men så langt, hvordan så din "rock bottom" ut? Anonymkode: e8c02...832
Papirfly Skrevet 23. september 2018 #2 Skrevet 23. september 2018 Tråden er ryddet for beskrivelse av selvskadingsmetode. Papirfly, mod.
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #3 Skrevet 24. september 2018 Må være etter en jævli fylle og våkne dødsfyllesyk. Anonymkode: 7158d...c0a
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #4 Skrevet 24. september 2018 Så langt nede at jeg mente mine barn ville ha det mye bedre uten meg. Tenkte ikke direkte på hvordan jeg skulle ta livet mitt, men mer sånn at jeg synes det hadde vært helt greit å bli påkjørt av en lastebil eller noe sånt. Anonymkode: 722d6...fbd 3
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #5 Skrevet 24. september 2018 Nede til motorisk retardasjon. Spiste ikke, dusjet ikke, stelte meg ikke, pratet ikke. Anonymkode: 07629...a37
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #6 Skrevet 24. september 2018 - Akutt innleggelse på psykiatrisk som ungdom, pga suicidalitet. - Gikk på legevakten og sa at jeg ikke klarte å leve slik mer (fysisk sykdom) og at jeg ville legges inn på psykiatrisk. Fikk heldigvis hjelp for den fysiske sykdommen, etter å ha gått i årevis og vært skikkelig jævlig dårlig. Da ble psyken helt fin også Anonymkode: 21964...0a7
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #7 Skrevet 24. september 2018 Har vært i deler av Nederland som ligger sånn ca 5 meter under havnivå. Anonymkode: c5f79...72c 6
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #8 Skrevet 24. september 2018 2 hours ago, AnonymBruker said: Har vært i deler av Nederland som ligger sånn ca 5 meter under havnivå. Anonymkode: c5f79...72c Tja, har kjørt gjennom Eurotunnelen mellom Frankrike og England. Den er vel hundre meter under havoverflaten på det dypeste. Anonymkode: 5706a...7bb
Elán Skrevet 24. september 2018 #9 Skrevet 24. september 2018 For meg er det at jeg overspiser, ikke orker tanken på å stå opp neste dag/håper jeg får hjerteinfarkt over natten slik at jeg ikke våkner og ønsker ikke hjelp lengre. Jeg er der akkurat nå. Dusjer ikke, vasker ikke klær, rydder ikke i leiligheten. Akkurat nå klarer jeg ikke gjøre noen ting - ligger på sofaen og stirrer i taket.
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #10 Skrevet 24. september 2018 Prøvde å ta livet av meg da jeg var 14 år, jeg var så desperat på å komme meg vekk. Barnevernet var i bildet, men gjorde ikke noe, da det ikke fantes fosterhjem eller plass på ungdomshjem. Jeg hadde en helt for jævlig barndom. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Anonymkode: 461ce...faf
AnonymBruker Skrevet 24. september 2018 #11 Skrevet 24. september 2018 Vel, akutt innleggelse på psyk. Og noen år etter at barnet hadde det bedre uten meg og jeg utførte et alvorlig selvmordsforsøk. Har heldigvis IKK de samme tankene nå lenger. Anonymkode: 78528...62e
isw Skrevet 25. september 2018 #12 Skrevet 25. september 2018 (endret) Da jeg var så stresset og engstelig at jeg aldri sov mer enn 2 timer om natten, og bare bekymret meg resten av dagen/natten. Turte knapt å gå ute av frykt for ekstrem hjertebank/ekstraslag/rask puls. Følte meg isolert Men jeg ble frisk, selv om det var slitsomme måneder. Heldigvis har jeg aldri vært deprimert, aldri suicidal og aldri sykmeldt. Jobben ble en redning i galskapen. Endret 25. september 2018 av isw
AnonymBruker Skrevet 27. september 2018 #13 Skrevet 27. september 2018 Rock bottom var da jeg lå og sov på gulvet på t-banen i Oslo med en vodkaflaske klokka 8 på morgenen etter å ha blitt med en tilfeldig fyr hjem. Det er heldigvis lenge siden i dag, og det har bare gått oppover siden da. Anonymkode: cf5f2...fe6
matrobot Skrevet 27. september 2018 #14 Skrevet 27. september 2018 (endret) Etter eksen var utro og samlivsbruddet var jeg langt nede at jeg gjorde ikke noe annet enn å puste, levere barna, jobbe, hente barna og deretter sove. Repeat. Det eneste rådet jeg fikk fra begge mine arbeidsgivere var å bare fortsette å jobbe, så jeg skulle slippe å tenke for mye på bruddet. Det varte i ca et halvt år før jeg fikk noen å prate med. Spoiler Nå er jeg glad for bruddet - for jeg ser nå hva slags menneske hun er og hvordan hun holdt meg nede i disse årene. Endret 27. september 2018 av matrobot
AnonymBruker Skrevet 27. september 2018 #15 Skrevet 27. september 2018 Julen for to år siden var var jeg flyttet til nytt sted, barnet gråt hver kveld og ville «hjem», jeg hadde helt forferdelig kjærlighetssorg, den nye jobben var stress og angst, ute var det mørkt og trist og alt var egentlig bare sorgen. Alt gikk over og nå er hjem her. Anonymkode: c8203...b79
AnonymBruker Skrevet 27. september 2018 #16 Skrevet 27. september 2018 Har vært så langt nede at jeg ønsket å dø. Jeg mente at barna mine hadde det bedre uten meg og at jeg bare gjorde livet til barna mine og mannen min negativt. Jeg planla aldri å ta livet mitt, men ønsket å dø i en ulykke eller bli alvorlig syk, på den måten så kunne ingen klandre meg i ettertid for at jeg valgte å forlate barna mine. Det var et sant helvete. Er så ekstremt lykkelig for at denne perioden er over. Anonymkode: 654de...b2d
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå