Mennesker som klager over trivielle ting konstant! Why?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen mennesker som klager ekstremt mye over ingenting. Bussen er for sen, det regner, det blåser, setene er ubehagelige, man er trøtt, det er kaldt, det er for mange folk i bussen, det er for langt å gå til busstoppet, det er for stress å bære varene hjem fra butikken ect. 

Jeg synes det er fryktelig irriterende. Det er forskjell på å ta opp ting og snakke om reelle problemer, fremfor å klage på hver minste lille detalj. Jeg har ingenting imot å snakke med mennesker som har det vanskelig, har en sykdom, opplever noe tragisk f.eks, men når man vet at personen egt har det ganske bra og liksom må finne noe å klage på, så er det irriterende. Får lyst til å si, "Skaff deg noe perspektiv på livet". 

Jeg mener ikke å virke usympatisk, og kanskje klager jeg over de som klager. Likevel synes jeg det er en uting at man kommenterer og uffer seg over hver minste lille ting. Og noen mennesker klager konstant! Jeg føler ofte at de som har det verst er de som klager minst. Flere som kjenner folk som klager over små ting? (Ja, jeg er klar over at det som er lite for noen kan være stort for noen andre. Selvfølgelig forstår jeg om folk ikke vil være ute i kulda om de har migrene eller smerter. Men det er forskjell på å si, "Jeg har veldig vondt i hodet. Kan vi gå inn et sted der det er litt varmere?" Fremfor å si, "ååå nå regner det igjen. Jeg hater virkelig regnvær. Det er så dritt" 

Man blir ikke kvitt et problem med å klage, man må heller prøve å gjøre noe med det man kan gjøre noe med. Heller prøve å løse problemet enn å klage i det uendelige: for det hjelper ingen verdens ting. 

Anonymkode: 0b81b...e5a

[AnonymBruker]

Denne skulle kanskje vært flyttet til vennskap og sosiale relasjoner 

Anonymkode: 0b81b...e5a

[AnonymBruker]

Herifra og ut spekulerer jeg:
Jeg tror det handler om hvor fornøyd man er i livet. Da mener jeg ikke hvor fornøyd man tilsynelatende har det, men hvor fornøyd man selv har det om man skulle vært ærlig mot seg selv. Dette er mennesker med større ufordringer i hverdagen, men som enten leter etter en unnskyldning for å ikke ta tak i problemene, eller har urimelige forventninger til omstendigheter, eller rett og slett et prinsessesyndrom.
Det er nok en skam innlagt i det, og et ønske om å ha gjort en forbedring man ikke har fått til, og så helder skylde på omstendighetene enn følelsen av å ikke oppnå ønsket utfall (være inadekvat). Det handler nok mye om å sette seg ubevisst i en offerrolle, hvor hadde omstendighetene vært annerledes, ville handlingene utført vært annerledes. Hadde det ikke regnet, skulle jeg jogget. Jaja. Hadde bussen vært der den skulle, ville jeg hatt tid nok til å kjøpe sunn mat på butikken, jaja, får bestille pizza istedet.

Jeg tror det har med uklarhet, at personene rett og slett ikke er bevisst over egen oppførsel og syting som du kaller det. At det ikke er noe galt i det de gjør, men heller ikke at det er stakkarslig at de ikke "vet bedre". Det er bare rett og slett slik de er - nå. På samme måte som det regner nå (det gjør ikke det her, men i tenkt tilfelle ).

Når det gjelder å løse problemene. Så vil det å si "du er veldig negativ" treffe bedre enn å si "skaff deg [...]" for den ene innebærer en holdning, hvor det ikke er noe rett og galt, mens den andre sier noe om at du er bedre som ikke er sånn.

Rotete tanker fra et rotete sinn.

Anonymkode: 8198e...1a4

[Jr.Garcon]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner noen mennesker som klager ekstremt mye over ingenting. Bussen er for sen, det regner, det blåser, setene er ubehagelige, man er trøtt, det er kaldt, det er for mange folk i bussen, det er for langt å gå til busstoppet, det er for stress å bære varene hjem fra butikken ect. 

Jeg synes det er fryktelig irriterende. Det er forskjell på å ta opp ting og snakke om reelle problemer, fremfor å klage på hver minste lille detalj. Jeg har ingenting imot å snakke med mennesker som har det vanskelig, har en sykdom, opplever noe tragisk f.eks, men når man vet at personen egt har det ganske bra og liksom må finne noe å klage på, så er det irriterende. Får lyst til å si, "Skaff deg noe perspektiv på livet". 

Jeg mener ikke å virke usympatisk, og kanskje klager jeg over de som klager. Likevel synes jeg det er en uting at man kommenterer og uffer seg over hver minste lille ting. Og noen mennesker klager konstant! Jeg føler ofte at de som har det verst er de som klager minst. Flere som kjenner folk som klager over små ting? (Ja, jeg er klar over at det som er lite for noen kan være stort for noen andre. Selvfølgelig forstår jeg om folk ikke vil være ute i kulda om de har migrene eller smerter. Men det er forskjell på å si, "Jeg har veldig vondt i hodet. Kan vi gå inn et sted der det er litt varmere?" Fremfor å si, "ååå nå regner det igjen. Jeg hater virkelig regnvær. Det er så dritt" 

Man blir ikke kvitt et problem med å klage, man må heller prøve å gjøre noe med det man kan gjøre noe med. Heller prøve å løse problemet enn å klage i det uendelige: for det hjelper ingen verdens ting. 

Anonymkode: 0b81b...e5a

Jeg tror mange av de som klager og syter over ekstremt mange ting - regn, mye folk på bussen, en liten kvise osv. - er folk som ikke har det så bra med seg selv. Jeg føler i alle fall ikke at det er en egenskap som karakteriserer lykkelige folk. Altså har du verdens beste kone, nettopp blitt forfremmet på jobb og akkurat fått frem siste ruta på 6 packen så overser du nok - uten at det endrer humøret ditt - regn, fullstappede busser osv. Har du akkurat funnet ut at kona er utro, fått sparken og den 1 ruta du hadde på magen har forsvunnet så er det nok ikke grenser for hva du kan irritere deg/klage over (selv om det reelt sett  ikke er selve regnet som er hovedproblemet). Jeg irriterer meg ekstremt mye mer over ting (og kan ha lyst til å klage over alt fra vær til vind) hvis jeg har en lei periode i livet/noe trist/vanskelig har skjedd kontra når ting flyter og alt er ganske ok eller bra.

Men jeg tror også mange av de som klager bare er /utakknemlige, negative, misfornøyde og sytete folk - om de er født sånn eller har blitt sånn av oppvekst,miljø og opplevelser .  Det er jo noen som ikke er friske hvis de ikke har et eller annet å klage over. 

Må jeg forholde meg til sånne folk - f.eks. på jobb- så blir det på et absolutt minimum og rett inn det ene øret og ut det andre- og venner som er sånn kutter jeg ut. Med sistnevnte unntak hvis jeg forstår negativiteten og de vil/ønsker å komme seg tilbake til "normalnivå".

Folk som aldri klager da? Det er jo noe av de som alltid setter ting i "perspektiv" -  typ "Nei, Per du har ingen grunn til å være lei deg, du mistet bare en finger! Tenk på de som mister livet / 3 fingre / 1 ben". Sånne folk irriterer meg egentlig mer enn negative folk 🙈

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner noen mennesker som klager ekstremt mye over ingenting. Bussen er for sen, det regner, det blåser, setene er ubehagelige, man er trøtt, det er kaldt, det er for mange folk i bussen, det er for langt å gå til busstoppet, det er for stress å bære varene hjem fra butikken ect. 

Jeg synes det er fryktelig irriterende. Det er forskjell på å ta opp ting og snakke om reelle problemer, fremfor å klage på hver minste lille detalj. Jeg har ingenting imot å snakke med mennesker som har det vanskelig, har en sykdom, opplever noe tragisk f.eks, men når man vet at personen egt har det ganske bra og liksom må finne noe å klage på, så er det irriterende. Får lyst til å si, "Skaff deg noe perspektiv på livet". 

Jeg mener ikke å virke usympatisk, og kanskje klager jeg over de som klager. Likevel synes jeg det er en uting at man kommenterer og uffer seg over hver minste lille ting. Og noen mennesker klager konstant! Jeg føler ofte at de som har det verst er de som klager minst. Flere som kjenner folk som klager over små ting? (Ja, jeg er klar over at det som er lite for noen kan være stort for noen andre. Selvfølgelig forstår jeg om folk ikke vil være ute i kulda om de har migrene eller smerter. Men det er forskjell på å si, "Jeg har veldig vondt i hodet. Kan vi gå inn et sted der det er litt varmere?" Fremfor å si, "ååå nå regner det igjen. Jeg hater virkelig regnvær. Det er så dritt" 

Man blir ikke kvitt et problem med å klage, man må heller prøve å gjøre noe med det man kan gjøre noe med. Heller prøve å løse problemet enn å klage i det uendelige: for det hjelper ingen verdens ting. 

Anonymkode: 0b81b...e5a

Noen mennesker har lite eller ingenting å snakke om, da er min oppfatning at de blir helttidssytere. De syter og klager og er negativ om alt og til alle. Den typen mennesker er plagsomme å forholde seg til, fordi de drar andre med seg inn i sin negativitet. 

En annen gruppe heltidssytere er dem med bare helseproblematikk opptatthet. Alt de snakker om er sin egen sykdom, legebesøk, medisiner og hvor ille de har det. 

Noen vil jeg tro oppfører seg slik fordi de er psykisk mindre friske, andre kan være mindre begavede og atter andre forstår ikke hvordan denne typen prat er uønsket av omgivelsene og ikke er bra verken for dem selv eller andre. De gjør også seg selv en bjørnetjenste fordi andre styrer unna dem og de får enda mindre sosial kontakt. Men de forstår eller ser neppe dette selv og er heller ikke mottakelige for veiledning. 

Det er bare en ting å gjøre, enten akseptere at disse menneskene er slik eller styre unna dem. 

Anonymkode: 18889...f14

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne skulle kanskje vært flyttet til vennskap og sosiale relasjoner 

Anonymkode: 0b81b...e5a

Hvorfor skulle den det? TS kan snakke om sine foreldre, søsken eller andre familiemedlemmer. 

Anonymkode: 18889...f14

[AnonymBruker]

Jeg er ovenfor noen mennesker verre på klaging enn andre. Dette har jeg lagt merke til selv og irriterer meg faktisk over. Grunnene til det har allerede blitt nevnt i tråden, men jeg lister de opp likevel:

1. Jeg har lite å prate om, og disse menneskene er mennesker jeg ikke føler en god 100% kjemi med. Da blir det fort "uff, så dårlig vær idag"-prat eller lignende, med innlevelse for å ikke virke helt flat 😛 

2. Jeg er ikke helt trygg på meg selv, selvtilliten er ikke bunnsolid og det hindrer meg i det sosiale. Tidligere har jeg hatt sosial angst som gjorde ar jeg isolerte meg en del, derfor har jeg lavere sosial kompetanse. For å si det rett ut.

Det skjer lite i livet mitt som gir meg mestring og sosial trening, fordi jeg er passiv i livet mitt ennå etter sosial angst. Denne angsten er ikke plagsom lengre, men vanene med kun trygge omgivelser i hjemmet gjør at jeg er litt hemmet på småprat. 

Det jeg passer på, er å ikke klage på andre mennesker/kollegaer. Der setter jeg grensen, men klagingen min på vondter/hverdag er like irriterende okke som. 

 

Hilsen ei som har selvinnsikten og visse sosiale antenner i orden... 😛 

Anonymkode: bec60...3c4

[AnonymBruker]

Syns det er litt spesielt at du syns det er vanskeligere å forholde deg til at folk klager over ufarlige ting som været, busser, bompenger, renteøkning eller hva det skulle være, enn at de lesser personlige problemer over deg. De aller fleste irriterer seg eller stresses over småting hver eneste dag, så det er liksom ganske nøytralt å prøve å bonde over sånt. Jeg tror f.eks folk i Bergen som er ferd med å drukne for tiden, finner god trøst i at andre er like værsyke som dem

Anonymkode: 3c005...fc8

[AnonymBruker]

Noen er bare født slik! 

I min familie er alle veldig positiv anlagt. Joda, vi går på smell og møter utfordringer vi også, men så rister vi det av oss og tror på lyset i enden av tunnellen. 

Så ble min eldste født, og jeg vet ikke om det var skjebnens ironi eller en slags motvekt mot all positivisme i familien. Vi andre betrakter glasset som halvfullt, mens han rett og slett er født med halvtomt glass.

Det kan være en perfekt dag, men han vektlegger den ene tingen som ikke var optimal. Alt er igrunnen litt negativt. Litt vanskelig. Litt urettferdig. Litt ubehagelig. Litt slitsomt. Litt kjedelig. Litt sårende. Osv. 

Den stakkars gutten ble iallefall født i feil familie, for han har fra han var liten fått beskjeden "Du må tenke positivt!". Det har vært lite forståelse å få for at han betrakter verden fra vrangsiden, og det har sikkert ikke gjort det enklere for ham. Vi andre forstår jo ikke hans måte å betrakte ting på, og hans måte å tenke på. 

Noen er bare slik!

 

Anonymkode: 4ac37...b4f

[AnonymBruker]

Jeg er en negativ person. Jeg sliter med depresjon som ingen vet om. Har vært deprimert fra jeg var veldig liten. Forteller ingen. Har et helt normalt liv utad, men tenker ofte på meg selv som en byrde for verden og de rundt meg. 

Anonymkode: f66ef...92f

[AnonymBruker]

KMM-kos med misnøye

det er rett og slett smalltalk. 

Anonymkode: ff241...d4b

[Husholdning1]

Ville også klaget hvis jeg hadde tatt kollektivtransport. Hvis man skaffer seg førerkort og bil så kan man unngå det.

[AnonymBruker]

Tenker at personer som klager slik, er stresset og lei av å ha det slik de har det. Jeg har det i perioder, pga jobb, lang reisevei, køøøøøø, bytte buss 2 ganger i tillegg til å kjøre et lite stykke. Trangt på bussen, får ikke sitte, får ikke komme med bussen fordi den er full, når ikke bussen pga kø. Hjem sent, så lekser, trening, husarbeid osv.. Livet ble ikke slik jeg forestilte det, og det er et slit. Men jeg klager ikke til alle om det da.

Anonymkode: 6f8d4...d54

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skulle den det? TS kan snakke om sine foreldre, søsken eller andre familiemedlemmer. 

Anonymkode: 18889...f14

Som alle kjører mye buss og er ekstremt misfornøyde med det. 😂

Anonymkode: 9af9d...790

[AnonymBruker]

For de jeg kjenner som holder på slik, så tror jeg rett og slett det bare er blitt en form for enkle samtaleemner - en type sosial interaksjon. Der de får fokus og oppmerksomheten over på seg selv, uten å egentlig by noe særlig på seg selv. En uttrykker jo gjerne medfølelse eller forståelse til folk som synes ett-eller-anna er dritt - om enn hvor ektefølt den er, eller ei. 

Anonymkode: 00b7b...60a

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner noen mennesker som klager ekstremt mye over ingenting. Bussen er for sen, det regner, det blåser, setene er ubehagelige, man er trøtt, det er kaldt, det er for mange folk i bussen, det er for langt å gå til busstoppet, det er for stress å bære varene hjem fra butikken ect. 

Jeg synes det er fryktelig irriterende. Det er forskjell på å ta opp ting og snakke om reelle problemer, fremfor å klage på hver minste lille detalj. Jeg har ingenting imot å snakke med mennesker som har det vanskelig, har en sykdom, opplever noe tragisk f.eks, men når man vet at personen egt har det ganske bra og liksom må finne noe å klage på, så er det irriterende. Får lyst til å si, "Skaff deg noe perspektiv på livet". 

Jeg mener ikke å virke usympatisk, og kanskje klager jeg over de som klager. Likevel synes jeg det er en uting at man kommenterer og uffer seg over hver minste lille ting. Og noen mennesker klager konstant! Jeg føler ofte at de som har det verst er de som klager minst. Flere som kjenner folk som klager over små ting? (Ja, jeg er klar over at det som er lite for noen kan være stort for noen andre. Selvfølgelig forstår jeg om folk ikke vil være ute i kulda om de har migrene eller smerter. Men det er forskjell på å si, "Jeg har veldig vondt i hodet. Kan vi gå inn et sted der det er litt varmere?" Fremfor å si, "ååå nå regner det igjen. Jeg hater virkelig regnvær. Det er så dritt" 

Man blir ikke kvitt et problem med å klage, man må heller prøve å gjøre noe med det man kan gjøre noe med. Heller prøve å løse problemet enn å klage i det uendelige: for det hjelper ingen verdens ting. 

Anonymkode: 0b81b...e5a

Det heter for I-landsproblem. Vi har det alt for bra, at vi har ikke noe bedre å ta oss til. Dermed begynner mange å klage på alt mulig av bagateller. 

 

Anonymkode: 82dc4...e4d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det heter for I-landsproblem. Vi har det alt for bra, at vi har ikke noe bedre å ta oss til. Dermed begynner mange å klage på alt mulig av bagateller. 

 

Anonymkode: 82dc4...e4d

Det er dette jeg tenker. Folk som har opplevd grusomme ting er helst de som klager minst, mens mange andre klager over alt fordi de mangler perspektiver på hvordan livet kunne ha vært. 

Anonymkode: 0b81b...e5a

[AnonymBruker]

Når jeg en sjelden tid kommer over mennesker som er sånn, klager og uffer over ditt og datt så tenker jeg at de ikke har det bra eller er stresset eller noe.

Det er ikke helt bra å irritere seg slik heller, sånn du gjør TS. Det er også noe jeg reagerer på. 

Jeg merker nemlig at jeg både klager og irriterer meg når jeg ikke har det bra, eller er stresset og er nedfor.

Anonymkode: 1833e...530

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er dette jeg tenker. Folk som har opplevd grusomme ting er helst de som klager minst, mens mange andre klager over alt fordi de mangler perspektiver på hvordan livet kunne ha vært. 

Anonymkode: 0b81b...e5a

Det er ett faktum. Jeg ser det hele tiden. 

En annen ting er faktisk folk som har god tid, som klager mest. F.eks de som er på nav og som ikke vil ut i jobb. Ikke.missforstå, her tenker jeg på de som faktisk kan jobbe, men gidder ikke. Ganske unge folk dette... helt utrolig hva de kan komme over og klage på. Det er ting som jeg i allefall ikke har tid til engang. Jobb og barna tar hele dagen min. De derimot har ingenting å finne på, ingen jobb, ingen barn. Ja... da har man så forbaska god tid til å spekulere på alt mulig. Her om dagen hørte jeg en av disse klage på at hvorfor potetgull og brus ikke er plassert nært hverandre i butikker. De hører liksom til samme kategori, og kjøpes gjerne sammen. Da er det på sin plass at brusskapet og hylla med potetgull står ved siden av hverandre. 

Da kan du bare tenke deg hva denne personen grubler over og hvor god tid han har... 

Svarte bare at vedkommende bør finne seg en jobb eller i det minste en hobby... vart selvsagt fornærmet han. Trur du jeg bryr meg? Nei... 😂

Anonymkode: 82dc4...e4d

[Cuntzilla]

Å klage på været ser jeg på som en helt nøytral sak, det er smalltalk og sosial bonding. Vi nordmenn finner felles venner i felles klaging, det er kultur. Er derfor vi oppfatter amerikanere som falske eller overfladiske sosialt sett, de driver og slenger ut "how are you" til høyre og venstre som et vanlig hallo og alle bare svarer "good how are you" uten at noen bryr seg den ene eller andre veien eller svarer ærlig. Vi driver ikke med sånt her til lands, pissregner det ute, ja så har vi blitt gjennomvåte på beina, takk som spør.

Jeg føler helt omvendt av TS, at det er tyngre eller kjipere når folk klager veldig på personlige problemer enn at bussen er full. Om man sier "god morgen, alt vel?" til en kollega så er det lystigere å høre på han som svarer "tror du faen ikke jeg punkterte i morges da, lol" enn hun som svarer "nei, nå har jeg mye smerter i ryggen og en tung periode psykisk, og jeg får ikke sove om kvelden fordi jeg tenker på sønnen min som er narkoman". 

Når det er sagt så er noen mer sytete i tonen enn andre, eller har en mer negativ holdning og utstråling som bare trekker ned humøret og stemningen til alle innen ti meters omkrets, sånn at det blir tungt i lengden å høre på klagingen deres uansett om det er smått eller stort det klages på. Så det handler ikke bare om tema eller frekvens på klaging, men mer måten det gjøres på. 

Jeg klager forøvrig en del, men jeg har humor på det for eksempel. Vet jeg ikke oppfattes som negativ, noen av de artigste historiene fra dagliglivet er jo de hvor alt går til helvete.

Endret 23. september 2018 av Cuntzilla