Emosjonelt fraværende foreldre - kan tomrommet etter familien fylles?

[AnonymBruker]

Vil starte med å si at dette er et spørsmål til dere som har opplevd å vokse opp i en familie med fraværende og emosjonelt fraværende foreldre, for jeg er ute etter personlige erfaringer.

Jeg har gjort det selv, og som ung voksen begynner jeg å legge merke til hvor mye det har påvirket meg og hvor alene jeg har følt meg gjennom hele oppveksten. Jeg kan for eksempel ikke huske å ha fått trøst når jeg har vært lei meg. Følelser har aldri blitt snakket om eller lagt merke til. Jeg ble ikke lagt merke til, særlig ikke da de skilte seg og det var mye krangling hjemme - og jeg var lenge helt overbevist om at foreldrene mine ikke egentlig var glade i meg. Nivået på samtalene mellom meg og familiemedlemmer er stort sett slik de fleste har det med helt nye bekjente. Slik har det vært siden jeg var liten, og jeg vet at det er de voksne og ikke barnets ansvar å skape en god relasjon. Jeg føler at jeg har vært alene hele livet, når jeg tenker tilbake.

Savnet etter en trygg havn har vært, og er fortsatt, stort. Jeg går til psykolog blant annet for de problemene dette har skapt for meg nå, senere i livet. Jeg har ikke partner, og har aldri hatt det, men hos psykologen blir jeg fortalt at å skape et slikt spesielt bånd til noen andre kan gi meg noe av det jeg savner i livet.

Så jeg lurer på, for de av dere som har vokst opp i lignende situasjon, blir det bedre? Får man til å fylle det tomrommet som ligger igjen etter mange år tilsynelatende uten kjærlighet? Føler dere at mangelen på en god familie føles mye mindre når dere har en partner og noen som er der for dere?

Anonymkode: 06d2a...e21

[AnonymBruker]

Jeg har vel egentlig vokst opp i en familie med en emosjonelt fraværende far, - det var f.eks. alltid mor som trøstet meg.

Likevel har jeg aldri vært i tvil om at han ikke var glad i meg. Foreldre elsker sine barn, noe jeg ikke minst har erfart etter at jeg selv ble mor. Alle er ikke like flinke til å vise det, men kjærligheten er der.

 

Anonymkode: a07f0...409

[AnonymBruker]

Det er nok veldig individuelt. Selv har jeg vokst opp i en stor familie hvor det har vært milevis med avstand mellom voksne og barn. Krangling, vold, bråk, alkohol. Et sant kaos. Det har føltes som om jeg fikk en tom sekk lagd av murstein som jeg har måttet bære med meg videre, om det gir mening? 

Nå er jeg voksen (slutten av 20-åra), og det er én ting jeg har lært helt sikkert: ikke prøv å jage etter følelsen av samhørighet, omsorg og erkjennelse som du ikke fikk da du var liten. Da kommer du til å bli akuffet gang på gang fordi ingen vil kunne nå opp til dette idealet.

Det beste jeg har gjort for meg selv er å først innse at måten foreldrene mine har oppført seg på ikke handler om meg. Det er ikke min historie. Det har bare gått utover meg. Det å virkelig forstå dette gjør livet så mye lettere. Deretter må man finne trygghet i seg selv. Man må annerkjenne at man ikke vil få det samme mor-datter/far-datter-forholdet som man kunne ønske. Ved å jobbe med dette så kan man klare å slite seg løs fra "sorgen" og savnet etter noe man aldri vil få, og heller bygge relasjoner basert på din egen trygghet. Først da kan man finne ekte, gode forbindelser med andre, og man vil ikke gå og stadig føle at man mangler noe.

Det er ufattelig vondt og sårt og vokse opp uten tilstedeværende og trygge foreldre. Man blir så enormt alene. Men man kan fint klare å skape et like godt liv fylt med tillit og omsorg, det krever bare at man tar et "oppgjør" med bagasjen og seg selv.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 8d6cb...cd3

[Horten Market]

Dette tomrommet kan du aldri fylle, og jakten på det er det som skaper problemer i livet ditt. En partner kan ikke være din mor eller far, å elske noen som voksen forutsetter jevnbyrdighet.

Nå var jeg ganske krass. Men er det ikke slik da at den som ikke har opplevd å bli elsket som barn (selv om foreldrene ganske sikkert reelt sett elsket deg), har vansker med akseptere å bli elsket som voksen. Det er veldig slitsomt for en partner å aldri nå inn med "jeg elsker deg". Å elske noen som ikke tar imot, gjør vondt.

Alle har behov for å bli elsket, men den som aldri ble elsket, har et behov utover det: Å få bekreftet at du er verdig til å bli elsket. Og dette er et vedvarende behov som aldri blir mettet. Slitsomt for deg, og slitsomt for en partner.

Er du verdig? I dette spørsmålet ligger problemet. Du kan aldri bli verdig til å bli elsket. Du blir elsket fordi en annen har kjærlighet til deg. Dette må aksepteres for å slippe båndene fra barndommen og komme seg videre.

[Duff]

For meg er det viktig å skille mellom mennesker.  At en ikke elsker meg står ikke i veien for at ikke en annen kan gjøre det. Ingen elsker alle men alle elsker noen. Hvis du finner en partner som elsker deg så gjør han det fordi han er han og du er du. Hans kjærlighet er ikke knyttet opp mot dine foreldre og hva de måtte føle. 

[AnonymBruker]

Jeg har samme bakgrunn som deg og ble ikke sett emosjonelt av noen av foreldrene mine. Jeg var heldig og møtte min nå beste venninne da jeg var 30 år. Hun "så" meg, konfronterte mine negative og positive sider og aksepterte meg for den jeg er. De siste ti årene har jeg turd å slippe andre inn på en ny måte, være sårbar og vise mine negative sider. Tomheten er borte og jeg har dype, nære venninneforhold. Jeg har et overfladisk forhold til mine foreldre, men forventer ikke noe mer av dem. Jeg aksepterer at de er som de er og har tilgitt dem uten å uttale det til dem.

Anonymkode: 5db9d...c46

[AnonymBruker]

Har hatt det litt likt som deg. Er gift med barn i dag. Jeg føler meg fortsatt ensom og ofte annerledes. Har få venner, og greier ikke å slippe mannen helt inn i hjertet mitt. En partner vil aldri elske deg så uforbeholdent som en forelder. Så når man har det behovet og ønsket, blir man skuffet. 

Anonymkode: d1b5e...f90

[AnonymBruker]

Har hatt det som deg, emosjonelt fraværende foreldre. Legg på vold i barndommen og forskjellsbehandling av barna.

Husker hvor flau jeg var for alle blåmerkene, og en barndomslærer som reagerte. Ris sluttet far først med når jeg som liten unge poengterte at det faktisk var straffbart. (Naboen som lærte meg det.)

Jeg antar at mor så far i meg og omvendt. For min del ble det dessverre ikke bedre med årene.

Etter hvert har det gjort såpass emosjonelt vondt, at jeg ikke orker å ha noe å gjøre med dem. Dvs ikke direkte, men jeg satte (og lærte å sette) grense, at vi fikk ta en emosjonell prat om dette og treffes 'på halvveien'. Men de reagerer ikke engang og behandler deg som luft. Så kontakten har igrunn dødd. De vet hvor jeg bor.

Har også en mistanke om at en av dem ikke er min biologiske forelder, eller ihvertfall at 'noe' dramatisk skjedde. Siden jeg vet så lite. Tror jeg vet hva det er, som mormor fortalte meg engang. (Og som de ikke er helt klar over at jeg vet. De var unge på 60-tallet.)

Heldigvis har jeg god utdannelse og står på egne ben. Traff ei SVÆRT varm jente som forandret livet mitt ❤️

Anonymkode: 3c8f4...f1a

[AnonymBruker]

Kan jeg skrive dette her. Jeg er full av sorg nå. Noe skjedde i sommer, det er ikke første gang men for meg ble det siste gang. Ett sinne som alltid ble rettet mot meg. Kort fortalt. Jeg dro og så meg ikke tilbake. Jeg skal ikke grue meg til familiesammenkomster lengre , være redd for at sinnet kommer frem. Helt siden da har det vert stille,-til i dag. Det ble en prat som ikke gikk dit den skulle. Jeg ønsker at det skal søkes hjelp for diverse problemer før jeg er villig til å ha kontakt igjen. Det var uaktuelt. Det var meg det var noe galt med og jeg fikk beskjed om at jeg ikke var deres datter lengre. Alt jeg måtte forstå det ene og det andre hvor jeg svarte at det var meg som var barnet. Ett livredd barn kan ikke tenke at noe er sånn og noe slik, ett redd barn er ett redd barn. Men alt var min skyld. 

Samtidig. En person som har vist meg hvordan en mamma skal være ligger for døden. Ingen spurte hvordan det går med henne. 

Kjenner dette ble litt flytende men jeg måtte bare få det ut. Fraværende foreldre kan være tilstede men de er det på feil premisser. 

Anonymkode: 5017c...a86

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil starte med å si at dette er et spørsmål til dere som har opplevd å vokse opp i en familie med fraværende og emosjonelt fraværende foreldre, for jeg er ute etter personlige erfaringer.

Jeg har gjort det selv, og som ung voksen begynner jeg å legge merke til hvor mye det har påvirket meg og hvor alene jeg har følt meg gjennom hele oppveksten. Jeg kan for eksempel ikke huske å ha fått trøst når jeg har vært lei meg. Følelser har aldri blitt snakket om eller lagt merke til. Jeg ble ikke lagt merke til, særlig ikke da de skilte seg og det var mye krangling hjemme - og jeg var lenge helt overbevist om at foreldrene mine ikke egentlig var glade i meg. Nivået på samtalene mellom meg og familiemedlemmer er stort sett slik de fleste har det med helt nye bekjente. Slik har det vært siden jeg var liten, og jeg vet at det er de voksne og ikke barnets ansvar å skape en god relasjon. Jeg føler at jeg har vært alene hele livet, når jeg tenker tilbake.

Savnet etter en trygg havn har vært, og er fortsatt, stort. Jeg går til psykolog blant annet for de problemene dette har skapt for meg nå, senere i livet. Jeg har ikke partner, og har aldri hatt det, men hos psykologen blir jeg fortalt at å skape et slikt spesielt bånd til noen andre kan gi meg noe av det jeg savner i livet.

Så jeg lurer på, for de av dere som har vokst opp i lignende situasjon, blir det bedre? Får man til å fylle det tomrommet som ligger igjen etter mange år tilsynelatende uten kjærlighet? Føler dere at mangelen på en god familie føles mye mindre når dere har en partner og noen som er der for dere?

Anonymkode: 06d2a...e21

Først ville jeg si ja, det blir bedre og man får det bedre. Man får muligens en partner og en egen familie, men nei.

Kjæreste/ektefelle/partner er en rolle i livet ditt og fyller sin rolle. Barna dine har sine roller i livet ditt. Svigers har sin rolle. Tomrommet der det for meg burde vært en mamma og en bestemor til mine barn, vil aldri fylles. Med tiden har jeg innsett at det å ha en mamma (kjærlig, støttende, ofrer alt for barnet sitt) en MAMMMA, det har jeg aldri hatt. Kan man savne noe man aldri har hatt?

Jeg ser venninner er på turer og shopping med moren sin, middager, besøker hverandre ++. Ei de ringer for råd om alt mulig, oppskrifter og diverse. Jeg ser hvor koselig det har, men jeg er mest vant til å ikke ha det. Så jeg er veldig selvstendig og ordner med alt selv, det har jeg jo alltid gjort også. Hadde en morsrollen for søsknene mine, stelte hus og hjem hele "barndommen." Har hendt jeg har fått sympati av venninner for at jeg ikke kunne ringe moren min for ditt og datt både i egen graviditet og andre ting. Syns ikke jeg har klart meg noe dårligere av den grunn. 

Det er et tomrom der, men jeg tror det ville vært større om hun hadde vært en MAMMA hele livet og plutselig revet bort. Enn det lille tomrommet som er der nå for noe jeg aldri har hatt. 

Nå er jeg mamma selv og en sånn mamma som jeg alltid har tenkt at alle burde ha. Hønemor! 😂

Anonymkode: c88bf...48c

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste du kan gjøre ts, er å bli glad i deg selv. For når du kjenner på kjærlighet og takknemlighet til deg selv, vil du kunne utvikle gode følelser for andre. Dette er faktisk veldig grunnleggende for mange med psykiske problemer, og ikke ha kjærlighet til seg selv, for man skal leve med seg selv hele livet, og mange søker andre som som skal fylle sitt tomrom, mens det tomrommet egentlig handler om forholdet de har til seg selv. Det er naturlig at du evt ikke er glad i deg selv hvis du opplevde at begge dine foreldre var fraværedne emosjonelt, men det fine er at du kan jobbe med det. Jobb med å finne mantras du leser opp for deg selv, f.eks foran speilet hver morgen. Finnes også youtubevideor om dette. Skriv også gjerne takknemlighetsdagbok hver dag. 

Anonymkode: 644f6...0f7

[AnonymBruker]

Takker for mange fine svar, og ikke minst alle de som deler så personlige historier.❤️

Jeg ser at flere tenker at jeg mangler kjærlighet for meg selv, at jeg leter etter noe i foreldrene mine og må skifte synet mitt på dem, at jeg tenker at foreldrene mine har noe med den kjærligheten jeg kan få av andre, og noen antar også at jeg tror jeg ikke er verdig kjærlighet fra noen andre.

Jeg setter pris på at folk ønsker å hjelpe, men med respekt må jeg si at dette spørsmålet ikke dreide seg om å få behandlingstips eller analyser. En del blir litt utenfor det jeg egentlig lurte på, som var andres personlige erfaringer. Som sagt så går jeg til psykolog allerede og har forøvrig gjort det en stund, så på behandlingsfronten har jeg heldigvis fått det jeg trenger. Særlig reagerer jeg på at en mener at jeg ikke klarer å ta imot kjærlighet fra andre og at jeg trenger så mye bekreftelse at det vil tære på eventuelle forhold. Jeg synes ikke det er passende å trekke slike konklusjoner, spesielt ikke når det bare er på bakgrunn av det lille jeg har skrevet i innlegget. Det er langt fra nok til å vite hvordan jeg har reagert på min situasjon, og hvertfall hvordan jeg har det idag.

Det er kanskje vanskelig å forstå hva jeg snakker om, uten at jeg forklarer nærmere. Jeg mener ikke å si at jeg lurer på om noen andre kan komme inn og erstatte forelderen min, eller reparere alt en fraværende familie bærer med seg. Savnet jeg snakker om er et menneskelig behov vi har, et behov for å ha et spesielt og sterkt bånd til et annet menneske. En trygg havn, et sted vi hører til. Foreldre er ofte det første stedet vi opplever det, men likevel må noen av oss finne det et annet sted.

Så da ble altså spørsmålet om folk opplever at det gir noe som helst innvirkning på det manglende forholdet til foreldrene (utover den jobben man selv må gjøre altså), om det er mulig at det til og med kan gi et slags plaster på såret - eller om det fortsatt er et helt eget tomrom/savn, en tristhet, eller hva som helst. Jeg tror jo det stort sett vil finnes en eller annen tristhet e.l. over det tapte uansett hvor godt man har det med seg selv, det er jo en kjempetrist fortid å ha og vi kan jo ikke bli følelsesløse, men jeg aner jo ikke om det å ha et spesielt bånd til en partner vil påvirke noe.

Jeg har fått noen svar jeg synes er veldig interessante, som jeg tar med meg videre og kommer til å reflektere mer over. Takk igjen!

Anonymkode: 06d2a...e21

[AnonymBruker]

Jeg er veldig forbauset over hvor godt folk synes å ha klart seg. Dere som både er gift, har barn og jobb, hvordan får dere det til? Jeg vokste opp med alvorlig omsorgssvikt, ikke fysisk vold, men med en vedvarende trussel fra min mor om at hun ville ta livet av meg, min bror og seg selv. Stadige forsvinninger og selvmordsforsøk. Alvorlig psykisk sykdom hos min mor, en ikke tilstedeværende far. Jeg var ekstremt ensom og redd for mitt liv under hele oppveksten. Utad var jeg en flink pike, pliktoppfyllende og ordentlig. Det er ikke før i voksen alder at det er synlig at jeg ikke får til det samme som mine jevnaldrende.

Jeg har høyere utdanning, men store problemer med å etablere et varig arbeidsforhold og en nær relasjon med en mann. Jeg har mange forsøk bak meg, siden jeg har rukket å bli 40 år. Men det ender alltid i at jeg på en måte eksploderer innvendig og tømmer en boks med beroligende eller selvskader på annet vis. Nav kjenner godt til meg, for å si det sånn. 

Jeg har lest at oppskriften på å bli "frisk" fra en tilknytningsforstyrrelse er å ha en nær og trygg relasjon. Men jeg klarer ikke engang å etablere meg på det jeg oppfatter er de to viktigste pålene i et liv; familielivet og arbeidslivet. Fastlegen min kalte meg en gang et "løvetannbarn", altså en som blomstrer til tross for harde oppvekstforhold. Men jeg blomstrer overhodet ikke- jeg bruker bare ikke rusmidler, slik det er vanlig at mange med min bakgrunn gjør.

Ikke for å kuppe tråden din, TS. Men jeg lurer oppriktig på hva dere som har opplevd vanskelige oppvekstforhold har gjort for å få til det som jeg så sterkt ønsker meg, men ikke har noen forutsetninger for å vite hvordan man får til.

Anonymkode: 5ae38...ace

[Duff]

Ab ace, jeg har bare vert heldig og funnet en som tør stå i det sammen med meg. Jeg var nermere 40 enn 30 når han dukket opp og hadde da innstilt meg på ett liv alene. 

[AnonymBruker]

Jeg vokste også opp med emosjonelt fraværende foreldre, og noe særlig annen familie hadde jeg ikke. I dag har jeg engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, symptomer på angst/panikkangst, depresjon, og så er jeg så ekspert på å ignorere mine egne følelser at jeg ikke har kontakt med dem i det hele tatt lengre. Jeg er i behandling, men jeg er så dårlig for tiden at jeg går helt i kjelleren bare fordi jeg mister gaffelen på gulvet.

Jeg har forsøkt å fylle tomrommet med alt fra mat til kjærlighet, men jeg vet jo at det ikke kan fylles. Det eneste som får det til å bli stille, men ikke borte, er en hobby/interesse, men dessverre er det noe jeg kun kan gjøre toppen 2 uker i året. Jeg kan jo ikke leve på det.

 

Anonymkode: 5bfff...f60

[AnonymBruker]

Føler livet mitt er fint med min egen lille familie og gode venner. Men hver dag blir jeg minnet på at jeg aldri kommer til å ha foreldre som bryr seg om meg, og jeg tror det alltid vil være sårt. Har et halvsøsken som jeg traff i barndommen som heller ikke ville ha kontakt da jeg forsøkte i voksen alder, så på sett og vis føler jeg meg alene mot verden, selv om jeg har klart å bygge opp gode relasjoner på egenhånd. Jeg har det godt, men det er et tomrom tilstede.

Anonymkode: 96f92...8ce

[Consider me..]

Jeg har vokst opp under grov emosjonell omsorgsvikt. Det har gitt meg både emosjonelt ustabil og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg har og et tomrom som er fryktelig smertefullt. Jeg har en mann og barn som elsker meg og jeg får omsorg og oppmuntring fra behandlere, men tomrommet etter en kjærlig familie kan ingen fylle. Mat, alkohol og selvskading kan heller ikke fylle det på sikt. Så man må lære seg å leve med det bare. Håper vi klarer det en dag.