Prøverør! Ikke fortelle familie og venner?

[Gjest Klokkeblomst90]

Har endelig fått beskjed om å få prøverør. Hele prosessen har vært tøff, og det å vite at man mest sannsynlig ikke kan få barn på egenhånd er tøft psykisk! Fikk vite forrige uke at jeg blir innkalt om kort tid, og prosessen kommer til å gå fort siden jeg er ung, har prøvd alle utredninger, osv. 

Men jeg sliter veldig med å være åpen om dette. Selv om jeg er sykmeldt for øyeblikket så klarer jeg ikke å snakke med svigermor om dette, eller min far. Familien min er veldig opptatt av sladder, og ryktene går fort innad dessverre. Det er veldig sett ned på å få hjelp til å få barn, og jeg tror svigermor ikke ønsker barnebarn engang fordi hun er veldig sær. Mamma vet alt, og hun er den eneste og hun har lovt å ikke si det til noen andre. Arbeidsgiver vet Ingenting, og helst skulle jeg kanskje ha fortalt henne dette...

Min samboer ønsker heller ikke å snakke høyt om dette, fordi vi skammer oss. 

Aner ikke hva jeg vil med dette, men har bare behov for å prate litt. 

[AnonymBruker]

Det er en privatsak som du overhodet ikke trenger å dele. Del det når du er 12 uker gravid du;) Lykke til med forsøk!

Anonymkode: bc412...cb5

[Gjest Klokkeblomst90]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en privatsak som du overhodet ikke trenger å dele. Del det når du er 12 uker gravid du;) Lykke til med forsøk!

Anonymkode: 

Takk❤

[Gjest Klokkeblomst90]

Fikk nettopp vite at det blir forsøk i November. Er så utrolig spent!!

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man skamme seg? Jeg skammer meg hvertfall ikke. Er heller takknemlig for at det finnes hjelp. Du vil oppdage fort at venterommet er fullt av kvinner og menn som er i samme ærend, det bare snakkes ikke så høyt om at man er ufrivillig barnløs. Jeg har valgt å dele det med mine aller nærmeste. I starten delte jeg alt med disse, nå har jeg innskrenket betydelig for å skåne meg selv hvis forsøket på ny blir negativt. Noen deler ingenting, noen deler litt og andre er helt åpen med alle som spør. 

Anonymkode: e7ae8...e33

[Gjest Klokkeblomst90]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal man skamme seg? Jeg skammer meg hvertfall ikke. Er heller takknemlig for at det finnes hjelp. Du vil oppdage fort at venterommet er fullt av kvinner og menn som er i samme ærend, det bare snakkes ikke så høyt om at man er ufrivillig barnløs. Jeg har valgt å dele det med mine aller nærmeste. I starten delte jeg alt med disse, nå har jeg innskrenket betydelig for å skåne meg selv hvis forsøket på ny blir negativt. Noen deler ingenting, noen deler litt og andre er helt åpen med alle som spør. 

Anonymkode: e7ae8...e33

Nei, man bør vel egentlig ikke skamme seg, men det har nok noe med at vi er så unge og at det kanskje forventes at vi skal få det til på egenhånd..  

Uansett så er jeg mest glad og ikke minst takknemlig for at vi kan få hjelp.  Håper at jeg blir mer selvsikker etter vært! 

Så flott at du har valgt å være åpen. Jeg har nok valgt å ikke være åpen, kun til min mor og noen på jobb. Tror ikke vi kommer til å være åpen heller, fordi vi ønsker å kun dele denne informasjonen med hverandre. 

 

 

[Gjest Mammalivet]

Kjære deg, jeg får så vondt av å lese om følselsene dine rundt dette  

Jeg har ikke fått hjelp via ivf, men søsteren min, samt to gode venninner har fått hjelp til å få sine barn. Det jeg vet, er at det er mange, mange par som får akkurat denne hjelpen. Mange også uten at noen utredning egentlig gir svar på hvorfor det ikke går uten hjelp. Jeg vet også at du ikke er alene om å føle skam. Søsteren min fortalte meg og resten av familiene om barneønsket før sitt andre ivf-forsøk. Hun og mannen hadde vært gjennom så mye, alene, og sa i ettertid at det var bedfriende å fortelle familien om det. Hennes 2 ivf ble vellykket, og i dag har de 2 barn  Sistemann ble til uten hjelp. 

Godt at mamman din vet om det. Jeg håper hun støtter dere godt gjennom prosessen. Hvis du ønsker å snakke med noen uten å si det til flere i familien vet jeg at det finnes mange grupper på sosiale medier med par som gjennomgår dette. Kanskje det hjelper å snakke med andre som står i dette selv?

Ellers ville jeg anbefalt deg å snakket med lederen din om prosessen dersom du tenker at leder kan gi deg støtte og forståelse. Hun har fullstendig taushetsplikt. 

Masse lykke til  Husk bare at det er veldig mange som får denne hjelpa. 

[Gjest Klokkeblomst90]

2 minutter siden, Mammalivet skrev:

Kjære deg, jeg får så vondt av å lese om følselsene dine rundt dette  

Jeg har ikke fått hjelp via ivf, men søsteren min, samt to gode venninner har fått hjelp til å få sine barn. Det jeg vet, er at det er mange, mange par som får akkurat denne hjelpen. Mange også uten at noen utredning egentlig gir svar på hvorfor det ikke går uten hjelp. Jeg vet også at du ikke er alene om å føle skam. Søsteren min fortalte meg og resten av familiene om barneønsket før sitt andre ivf-forsøk. Hun og mannen hadde vært gjennom så mye, alene, og sa i ettertid at det var bedfriende å fortelle familien om det. Hennes 2 ivf ble vellykket, og i dag har de 2 barn  Sistemann ble til uten hjelp. 

Godt at mamman din vet om det. Jeg håper hun støtter dere godt gjennom prosessen. Hvis du ønsker å snakke med noen uten å si det til flere i familien vet jeg at det finnes mange grupper på sosiale medier med par som gjennomgår dette. Kanskje det hjelper å snakke med andre som står i dette selv?

Ellers ville jeg anbefalt deg å snakket med lederen din om prosessen dersom du tenker at leder kan gi deg støtte og forståelse. Hun har fullstendig taushetsplikt. 

Masse lykke til  Husk bare at det er veldig mange som får denne hjelpa. 

Tusen takk for svar☺

Ja, det er ikke så enkelt. Jeg kommer nok til å ikke si det til noen andre enn min mor. Føler ikke at sjefen min trenger å vite noe før jeg skal begynne med forsøk. Det er ganske privat, og jeg tar samtalen når jeg føler meg klar for det. 

Ja, jeg får god støtte fra folk her inne på KG, og min mor er veldig grei å prate med. Har egentlig ikke mer behov for å snakke med noen andre om det. Det er jo ganske normalt å få hjelp i dag så det er jo ganske vanlig!☺ 

Aldri verden om familien min skal få vite det. De snakker så høyt om alt, og jeg stoler ikke på alle! 

[Bacon2015]

.

Endret 19. november 2018 av Bacon2015
Z

[AnonymBruker]

Jeg er åpen til familie, venner, kollegaer og sjef. 

Alle er veldig støttende og hyggelige foreløpig (vi får nå se om alle er like hyggelige om det medfører endel fravær  ).

I ditt tilfelle hadde jeg ikke sagt noe til de du vet er kjipe og sære. 

Ulempen med å si noe er at man kan få endel meninger og råd som ikke er det du trenger å høre.

For eksempel som idag når en kollega fortalte hvor lett hun ble gravid med begge ungene rett etter hun spurte om prosessen for IVF. Jeg bryr meg ikke, men tror endel kan bli ganske oppgitt av «feil» kommentarer. 

Anonymkode: 4a45f...4d7

[kvinne35+]

4 timer siden, Klokkeblomst90 skrev:

Har endelig fått beskjed om å få prøverør. Hele prosessen har vært tøff, og det å vite at man mest sannsynlig ikke kan få barn på egenhånd er tøft psykisk! Fikk vite forrige uke at jeg blir innkalt om kort tid, og prosessen kommer til å gå fort siden jeg er ung, har prøvd alle utredninger, osv. 

Men jeg sliter veldig med å være åpen om dette. Selv om jeg er sykmeldt for øyeblikket så klarer jeg ikke å snakke med svigermor om dette, eller min far. Familien min er veldig opptatt av sladder, og ryktene går fort innad dessverre. Det er veldig sett ned på å få hjelp til å få barn, og jeg tror svigermor ikke ønsker barnebarn engang fordi hun er veldig sær. Mamma vet alt, og hun er den eneste og hun har lovt å ikke si det til noen andre. Arbeidsgiver vet Ingenting, og helst skulle jeg kanskje ha fortalt henne dette...

Min samboer ønsker heller ikke å snakke høyt om dette, fordi vi skammer oss. 

Aner ikke hva jeg vil med dette, men har bare behov for å prate litt. 

Hva er det å skamme seg over? 

Sladring er plagsomt men.. Det er nå godt du har moren din med deg iallefall. Arbeidsgiver har taushetsplikt så der kan du fint fortelle det og så legge til at "dette er privat og ikke noe andre skal få høre". Sånn at hun forstår dersom det følger andre ting i kjølevannet av dette som tårer og sykemeldinger pga lang prøveprosess eller lignende.. 

Personlig så synes jeg ikke det å trenge hjelp er noe å skamme seg over. Tenk at de sa at dere kan bli gravide med hjelp. Det er ikke værst det!!!  Gled dere over det heller!! ❤️❤️❤️ Tenk hvor gjerne dere vil ha barn som går gjennom så mye ekstra. Vær skikkelig stolt over alt det dere er villig til å gå gjennom for å bli foreldre!!! STOLT skal dere være!!!!! ❤️

Mvh kvinne35+

[AnonymBruker]

Dette er en privatsak. Ingenting er riktig eller feil. 

Nær familie visste det, og et par gode venninner. Men heller ingen av de visste når, jeg orket ikke spørsmål og forventninger fra dem, for meg føltes det som en ekstra belastning. 

Jobben visste det aldri. Men jeg var heller aldri sykemeldt annet enn egguthentingsdagen. 

Anonymkode: 791b4...7e4

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å ikke si det på jobb. Jobben er min frisone, der jeg får tenke på noe annet og jeg vil at det skal være fortsette å være sånn. Ingen har noe med at hvorfor jeg har fravær. Og jeg ønsker ikke spørsmål eller kommentarer som setter meg ut og potsenielt gjør meg lei meg/setter meg ut. Jfr den kommentaren fra kollega i ene innlegget over. Trenger jeg sykemelding ordner jeg det med fastlegen, orker ikke utsette meg for mer stress enn nødvendig når jeg er i oppspurten med medisiner før uttak, ubekvemme vakter som passer dårlig feks med sprøytesetting. Men der er vi forskjellig, noen takler fint å jobbe. Lytt til deg selv er mitt tips.

Anonymkode: e7ae8...e33

[AnonymBruker]

Skjønner deg SÅ godt. Svigermor ble kjempesur for at hun ikke hadde fått vite noe før vi var i uke 14, men hun løp jo straks rundt på bygda og informerte Gud og hvermann, enda vi spesifikt sa hun skulle holde det for seg selv. Ubeskrivelig kjipt å måtte informere min svigermors gammle kollega sin søster, over en agurk på Rema at «nei du trenger ikke å si gratulerer, og jo da, det går an å miste etter uke 12 også, og ja vi er ubeskrivelig lei oss.» 

Altså noen mennesker kan man rett og slett ikke inkludere i slike ting, hvis du mistenker at ryktet ville begynt å gå, så har du helt sikkert rett i det. 

Anonymkode: b727b...1af

[Sinsiew]

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få barn naturlig da jeg var 16. Jeg skammet meg vel aldri, men følte meg ikke feminin. Det var noe feil med meg. Jeg var ikke en ekte kvinne. 

Men så innså jeg at dette bare er tull. Å måtte få hjelp er ingen skam. Det er et gode vi har. Si det til hvem dere vil. Kanskje dere kan være med på å gjøre dette emnet litt mindre tabu? Her endte jeg med å fortelle om min endo, hjerteformede livmor og hinne i livmora til alle som spurte. Jeg ble gravid naturlig, mot alle odds. Men med neste må jeg mest sannsynlig ha hjelp. Og da skal jeg fortelle til de som spør at vi må ha ivf. For om folk vet om meg, så kanskje noen som er i samme båt kan komme til meg med spørsmål osv. 

Sladder får så være, og folk får være så uenige de bare vil. Vårt liv er vårt liv, ditt liv er ditt liv. Det er i aller høyeste grad privat, men del det med de dere vil dele det med. For min del var det en lettelse at folk visste

med det sakt; jeg er ekstremt hardhuda. Det skal mye til for at jeg lar ting gå inn på meg. 

[AnonymBruker]

Som andre sier - dere har ingen grunn til å skamme dere. ❤️ 

Dere velger selv om dere vil fortelle eller ikke. Det er en privatsak. En venninne valgte ikke å si noe, men hun opplevde at mange likevel skjønte hva som foregikk, særlig på jobben, siden hun stadig måtte dra på legetimer (lang reisevei, så mye fravær) og ofte ble sykmeldt. Det er kanskje lettere å hindre at svigers finner ut noe...

Anonymkode: b5149...59f

[Gjest Klokkeblomst90]

Vi er enige om å ikke fortelle noen om det. Mulig arbeidsgiver får vite det om ikke så lenge, men ingen andre i familien eller venner. 

 

[AnonymBruker]

Jeg sa aldri noe og det er jeg veldig glad for da prosessen varte i flere år. Hadde vært grusomt med alle spørsmål og forventinger. Ikke nok med at man blir skuffet selv om ikke alle andre skal spørre og bry seg. 

Anonymkode: 4afae...36d