Hva tenker du om folk som er uføretrygda pga depresjon/angst?

[AnonymBruker]

Nå må jeg bare presisere at jeg vet at dårlig psyke er like alvorlig som fysisk sykdom, og jeg ser på ingen måte ned på dem som er ufør pga alvorlig schizofreni, psykoser etc. Jeg har selv slitt med depresjon til tider. 

Samtidig så undrer jeg meg over det å være uføretrygda store deler av livet på grunn av ting som depresjon, angst og lignende. Sykemeldt i en periode, javisst. Men kronisk ute av funksjon? 

Jeg bryr meg ikke om "mine skattepenger", men tenker mer på om disse menneskene faktisk har gitt opp livet. På mange måter er det jo det som skjer når man ikke bidrar eller bruker evnene sine. Jeg har selv flere familiemedlemmer som er uføre pga psyken, og som stort sett sitter hjemme og røyker eller sover. Går det ikke an å jobbe med depresjonen eller angsten, i stedet for å gi opp?

Hva tenker du om det å være uføretrygda på grunn av depresjon/angst?

Anonymkode: 220ed...337

[AnonymBruker]

vel, jeg er ikke ufør, men "ledig" pga jeg venter på dps nå. Jeg fungerte ikke til slutt. Og jeg blir enda mer deppa av å ikke få brukt evnene mine, tiden står bare stille mens jeg venter. Jeg må ha noen å snakke med. 
Jeg føler at noe ikke helt stemmer med meg når ting har blitt som det har blitt over så lang tid. 

Anonymkode: cc9dc...816

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du ikke har opplevd noe særlig til depresjon de tidene du peker på. 

Anonymkode: 16b1c...dd9

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at ikke flere har angst og depresjon. Vi er jo mentale slaver under et system ingen av oss egentlig vil ha. Bare fordi du ikke har en fysisk barriere rundt deg betyr ikke at du ikke er en fange. 

De fleste vil nå mentalt gå i forsvarsposisjon, men alle vet det. Noen mer, noen mindre. Bare spør deg selv. Er du fri til å gjøre det du vil? Gjør du det du EGENTLIG vil i livet? Du har svaret ditt rett der.

Anonymkode: ac6f7...6bc

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er rart at noen får ufør for dette når andre, inkludert meg selv har dette pluss personlighetsforstyrrelser og blir pressa ut på sosialen... Systemet er ikke rettferdig, det tenker jeg.

Men de er jo heldige de, som kan ta en dag av gangen og ikke bli sykere fordi de også må bekymre seg for fremtiden.

Anonymkode: 10d4e...a74

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er rart at ikke flere har angst og depresjon. Vi er jo mentale slaver under et system ingen av oss egentlig vil ha. Bare fordi du ikke har en fysisk barriere rundt deg betyr ikke at du ikke er en fange. 

De fleste vil nå mentalt gå i forsvarsposisjon, men alle vet det. Noen mer, noen mindre. Bare spør deg selv. Er du fri til å gjøre det du vil? Gjør du det du EGENTLIG vil i livet? Du har svaret ditt rett der.

Anonymkode: ac6f7...6bc

Dette!! Dette, as. Dette er AKKURAT sånn jeg føler det. Men ingen skjønner hva jeg mener når jeg prøver å snakke om det.

Takk:) Deilig at noen ser det samme som meg. 

Anonymkode: 7d1cc...fc9

[AnonymBruker]

Nå er jo psykisk sykdom så utrolig forskjellig, selv med samme diagnose. 

Nå har jeg PTSD og moderat depresjon, men jeg har flere diagnoser på fysisk sykdom, som er de som virkelig ødelegger for meg. Og jeg har vært under Nav i 16 år, prøvd alt, og har så mange spesialist uttalelser på at jeg er for syk til å jobbe. Men ikke snakk om ufør ennå heller. Så lett å få ufør, det er det ikke for de fleste.

Og hvorfor jeg har PTSD, vet ikke engang min søster. Er bare 2 gode venninner som vet hvorfor. Mange har opplevd så utrolig grusomme ting, over lang tid. Og hvor de fleste rundt, er overhodet ikke klar over det. 

Anonymkode: d486a...a9e

[Rotemor]

Jeg synes det er synd at de har lidelser som setter store begrensninger for livet deres. Jeghåper at de lever bedre når de har fått den inntektssikringen og aksepten en uføretrygd gir, slik at de ikke lenger må presses til noe de er ute av stand til å håndtere.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er rart at ikke flere har angst og depresjon. Vi er jo mentale slaver under et system ingen av oss egentlig vil ha. Bare fordi du ikke har en fysisk barriere rundt deg betyr ikke at du ikke er en fange. 

De fleste vil nå mentalt gå i forsvarsposisjon, men alle vet det. Noen mer, noen mindre. Bare spør deg selv. Er du fri til å gjøre det du vil? Gjør du det du EGENTLIG vil i livet? Du har svaret ditt rett der.

Anonymkode: ac6f7...6bc

Skulle vi hatt et samfunn basert på din tankemåte, hadde det gått til helvete...

Anonymkode: d3786...d57

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skulle vi hatt et samfunn basert på din tankemåte, hadde det gått til helvete...

Anonymkode: d3786...d57

Jeg skjønner hva hun mener. Alle kan ikke bli det samme selvfølgelig og en kan ikke få ALT en vil ha i livet. Men hun mente nok at vi lever slik andre forventer at vi skal leve. I lengden bryr ikke folk seg når du ikke skiller deg ut, men når du skiller deg ut så hekter alle seg på en....som ulver. 

Anonymkode: cc9dc...816

[AnonymBruker]

Det er trist og de er for unge. Trø hjemme i 40-50 år gjør en ikke bedre for å si det slik. En blir helst verre av å ikke ha noe å gjøre. Synes de med årelang sykemelding og fravær blir mye friskere når de får ufør tilslutt. Alle har noe restevne. Bruk det. Ingen har godt av å trø hjemme i mange år.

Anonymkode: 7120f...d23

[Gjest Mass]

For min del ble jobben min helt essensiel for å komme tilbake og ut av situasjonen som ga meg angst/depresjoner. Det passet veldig bra med min situasjon selv om jeg måtte starte gradvis på jobb igjen. Målet var jo å komme 100 % tilbake i en sterkere utgave av meg selv. Det klarte jeg.

Enhver situasjon er ikke sammenlignbart, men jeg undrer over om man faktisk prøver å komme tilbake eller om man bare resignerer og gir opp når man faktisk blir ufør som følge av det. Jeg hadde permisjon når det var verst, og jeg kjente hvor mye verre det var å bare være hjemme over tid. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette!! Dette, as. Dette er AKKURAT sånn jeg føler det. Men ingen skjønner hva jeg mener når jeg prøver å snakke om det.

Takk:) Deilig at noen ser det samme som meg. 

Anonymkode: 7d1cc...fc9

Jo mer "våken" man er, jo mer vil sannheten resonnere med deg. Jeg personlig er dypt nede i undergrunnen der vi diskuterer disse temaene. Som de fleste har fått med seg, så forteller ikke massemediene oss hele sannheten. Fuck venstre og høyresiden her! Hvis man skal forstå hva som FAKTISK skjer. Spør deg selv hvem som gjør at folk flest tenker som de gjør. Hvorfor oppfatter folk ting som de gjør, og hvem definerer disse konseptene? Ting er både komplekst og enkelt på samme tid. Første steg er uansett å frigjøre ditt eget sinn. Gi slipp på hva folk mener om deg. Gi slipp på din egen selvsensur. Si sannheten sånn du ser den. Mye vil løsne hvis man gjør disse 3 tingene. 

Anonymkode: ac6f7...6bc

[AnonymBruker]

Tja, jeg er ufør av andre årsaker (fysisk) som også har gitt meg en del angst som "følgesykdom". Ikke at det har noe med ufør å gjøre som sagt, men i den skalaen jeg har slitt med angst - hadde jeg ikke kunnet jobbe. Nå har jeg det kun i de dårligste periodene mine fysisk, men hadde jeg hatt det sånn til dagen hadde jeg nok måttet vært ufør. Man kan liksom ikke ta 1,5 år fri fra jobb fordi man spyr, driter, skjelver, har kramper, hyperventilerer, besvimer, kaldsvetter, svetter, fryser osv hver eneste gang man skal ut døren.  

Anonymkode: d4ebc...189

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå må jeg bare presisere at jeg vet at dårlig psyke er like alvorlig som fysisk sykdom, og jeg ser på ingen måte ned på dem som er ufør pga alvorlig schizofreni, psykoser etc. Jeg har selv slitt med depresjon til tider. 

Samtidig så undrer jeg meg over det å være uføretrygda store deler av livet på grunn av ting som depresjon, angst og lignende. Sykemeldt i en periode, javisst. Men kronisk ute av funksjon? 

Jeg bryr meg ikke om "mine skattepenger", men tenker mer på om disse menneskene faktisk har gitt opp livet. På mange måter er det jo det som skjer når man ikke bidrar eller bruker evnene sine. Jeg har selv flere familiemedlemmer som er uføre pga psyken, og som stort sett sitter hjemme og røyker eller sover. Går det ikke an å jobbe med depresjonen eller angsten, i stedet for å gi opp?

Hva tenker du om det å være uføretrygda på grunn av depresjon/angst?

Anonymkode: 220ed...337

Mange har nok med å prøve å holde hodet over vannet. Det går ikke an for oss andre å begripe det helt. Men det bør respekteres. 

Anonymkode: f5be0...cd9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle vi hatt et samfunn basert på din tankemåte, hadde det gått til helvete...

Anonymkode: d3786...d57

Ting går rett til helvete uansett. Det folk gjør gjennom å akseptere mentalt slaveri er å utsette det. Bygg ditt eget liv sier jeg bare. Ting spinner ut av kontroll tidsnok uansett. Gjør det du føler er meningsfullt. Ikke la andre definere hva du skal gjøre, som var basisen for hva slaveri faktisk var.

Anonymkode: ac6f7...6bc

[AnonymBruker]

Jeg har sett svært tett på hvordan angst og depresjon fortoner seg - og skjønner godt at det ikke har noe for seg i et arbeidsmiljø. Angstsvette som renner nedover fra hårrota og forbi fjeset, klær som er gjennomvåte av angstsvette... på for eks en frisør eller anestesilege? Nei, advokaten min sitter på do med angstmage.... blir vel sittende der en time tenker jeg. En kontormedarbeider som er så nummen av depresjon at de ikke husker fra ene minuttet til det andre, sovner i tide og utide fordi de ikke får sove om natten osv. Noen mennesker har det slik hele tiden, ikke bare i dårlige perioder. Hvordan skal man tilrettelegge for slikt?

Anonymkode: 1e821...523

[AnonymBruker]

I mange tilfeller er det mest riktig å være uføretrygdet. Man har sikret inntekt og kan ta ting i sitt eget tempo når det gjelder aktiviteter og evt jobb. Man kan jobbe ved siden av trygden. Og det er også lettere å prøve å leve et fullverdig liv med friheten til å bestemme hverdagen selv utifra formen.  I perioder klarer man mer enn andre perioder osv. Det er faktisk en 24/7 jobb å ha psykiske lidelser. 

Anonymkode: 93fd6...909

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ting går rett til helvete uansett. Det folk gjør gjennom å akseptere mentalt slaveri er å utsette det. Bygg ditt eget liv sier jeg bare. Ting spinner ut av kontroll tidsnok uansett. Gjør det du føler er meningsfullt. Ikke la andre definere hva du skal gjøre, som var basisen for hva slaveri faktisk var.

Anonymkode: ac6f7...6bc

Men det er dette som er problemet. Snakker av erfaring, og det er nok ikke bare meg. Folk er opptatt av å kontrollere alle andre, fordi de tror at de er de som sitter med livets meninger, svar og sannhet! Huff...masse slitsomt folk rundt omkring som alltid kommer med råd. 

Anonymkode: cc9dc...816

[AnonymBruker]

Tenker angst og depresjon kommer av for mye alenetid. Mennesker er for mye alene. Mennesker er jo flokkdyr, de trenger hverandre. Se i land der mange bor sammen. Foreldrene, besteforeldre, barn og gjerne svigerbarn bor sammen. Det er alltid noen å snakke med, spise med og få hjelp til noe. Er ikke bra alle bor alene og må klare seg selv. De er ikke deprimerte eller har angst slik nordmenn er.

Anonymkode: 7120f...d23