Enebarn, eller ett barn til? Trenger innspill.

[AnonymBruker]

Vi har en sønn på snart 5 år. Nå begynner vi å kjenne på at dersom vi skal få en til, begynner det å bli på tide. Ingen av oss er interessert i å begynne «på nytt» når guttungen er 10. 

 

Det som egentlig stopper oss, og har gjort det hele veien, er økonomien vår og arbeidssituasjonen. 

Vi har en netto inntekt på 40.000 i måneden. Begge jobber 100%, men i lavtlønnede yrker. 

 

Jeg har behov for noen realistiske innspill, utover «man angrer ikke på er barn». Det er selvfølgelig sant, men jeg vet godt hvordan det er å leve trangt økonomisk da vi har gjort det i mange år tidligere. Man angrer ikke på barnet, og det ville nok blitt en berikelse, men man kan fint angre på livssituasjonen man har satt seg i. 

 

PR. nå lever vi helt OK økonomisk sett. Det er ikke mye å skryte av, men det går rundt i hverdagen. Verre er det når de uforutsette utgiftene kommer. Vi har selvfølgelig en liten buffer, men slik det er nå tar det lang tid å fylle den igjen. 

Dersom vi skal ha et barn til må vi bla. bytte ut bilen + en del andre store utgifter. Vi kan se langt i fra muligheten til å ta f.eks. en ferietur. Alle vet at en ferie ikke er en menneskerett, men det er ikke til å legge under en sten at det er godt å ha muligheten. 

I sommer fikk vi dratt på ferie for første gang på gudene vet hvor mange år, etter vi hadde spart i halvannet år. Det føltes godt. 

 

Slikt må vi altså legge fra oss. Det samme er muligheten til å ta en tur på kino og lignende. 

Det er deilig å ha denne lille friheten vi har nå, som vi ikke har hatt tidligere. Og derfor sitter det langt inne å sette seg selv i en vanskeligere situasjon igjen..

 

Min mann jobber 07-15 hver dag, mens jeg jobber 10 ukers rotasjon. Tidlig/sent. Problemet er at mine tidliguker kan starte alt mellom 8 og 10. De ukene jeg starter f.eks. 09 får jeg kun en time med gutten før leggetid pga reisevei. 

Det er tungt allerede nå, og med en til.. 

Jeg søker andre jobber, men har så langt ikke fått napp. Mye blir da lagt på min mann, så fremt jeg fortsetter i jobben jeg har i dag.

 

Dette ble langt. Uansett - hadde dette vært ting som hadde veid tungt nok til å ikke få et barn til for deg? 

Ingen av oss har noen gang drømt om en stor familie, men å kunne gi gutten vår et søsken hadde vært godt. Samtidig er vi begge i grunn litt egoistiske, og synes det er godt å ikke måtte bekymre seg så forferdelig for det økonomiske. Å endre på det sitter langt inne.

Hjertet sier jaaa, mens hodet og alle praktiske bekymringer sier nei. 

Anonymkode: 39761...925

[AnonymBruker]

Oisann, for en tekststørrelse. Beklager det! 

Anonymkode: 39761...925

[AnonymBruker]

hmm... ikke lett å komme med noen tips eller råd her annet enn at dere må følge hjertet og magefølelsen ❤️ Som du sier selv så kommer man ikke til å angre på et evt. barn og min umiddelbare tanke er at det er bedre å angre på noe man har gjort enn å om noen år angre på noe man ikke har gjort. Arbeidssituasjon og økonomisk situasjon kan jo endre seg om noen år, det vet dere ikke nå. Dette var sikkert ikke til stor hjelp, men ville ønske dere lykke til uansett!

Anonymkode: 9fcd4...737

[AnonymBruker]

Om dere ikke er interessert i å begynne på nytt når ungen er 10, så oppfatter ikke jeg barneønsket som veldig sterkt?

Om dere må spare i 1,5 år for å kunne dra på en veldig rimelig ferie så er jo budsjettet helt klart veldig trangt. Har dere ikke engang råd til en kinobillett om det kommer et ekstra barn så tenker jeg at dere allerede lever på fattigdomsgrensen.

Om dere faktisk kan vente i 5 år til med hensyn til alder hadde jeg vurdert om det finnes måter å øke inntektene på - kan dere ta mer utdanning? Flytte til en plass hvor arbeidsmarkedet er bedre (dersom begge kan få bedre lønnede jobber)?

Jeg tenker ikke at sydenferier er nødvendig de første årene eller generelt egentlig - men en kinobillett og kontingenten til fotballen /sfo må kunne dekkes.

Barn trenger jo ikke å delta på 3 aktiviteter, men de må kunne delta på 1 - og de må kunne få være med på en cup utenbys eller liknende. 

Og ja, jeg har vokst opp i relativ fattigdom selv - og ser jo hvor annerledes barndommen blir for meg som kan tilby «middelveien» selv som voksen. Vi har råd til julegaver, og normale klær - og vi kan ta oss en tur på kino.

Om jeg kjøper stor bolig kan jeg ikke det, men sålenge en bor helt nøkternt så går det sålenge begge jobber fullt. 

Men samtidig; er trang økonomi bare for en kortere periode, så spiller det jo ingen rolle. Alle tåler å ha det trangt i noen år, men det er jo forskjell på det og hele barndommen. 

Det er jo dette dere må tenke litt på - jeg har ingen god konklusjon her. Men å få flere barn i langvarig relativ fattigdom er jo ganske slitsomt og utmattende også for dere - og jeg vil tro livskvaliteten er bedre for alle om en har råd til å få noen små opplevelser innimellom. Som for eksempel en kinotur eller å kunne avse penger til fotballcupen ei gang i året. 

Anonymkode: de1f3...f38

[AnonymBruker]

Hvis ulempene veier tyngre enn det fordelene hadde blitt, så bør dere la være. 

Dere må også ha i mente at et eventuelt neste barn kan få tøffe utfordringer mtp sykdom (det kan skje alle mennesker). Hvordan vil det bli dersom dere da må tilbringe x antall timer på sykehus etc? Bare tenker litt høyt her.

Hos oss blir det enebarn, men det bestemte vi oss for rett etter fødselen. Før fødselen skjedde, og før foreldrelivet startet hadde jeg nok i utgangspunktet sett for meg flere barn, men ikke slik som ting har blitt. For vår del er det helsemessige årsaker som er grunnen til vårt valg. 

Jeg hadde nok også latt det blitt enebarn, med deres forutsetninger, men det er noe dere selv må kjenne på ut fra egne synspunkt. 

Anonymkode: 5850a...dac

[Rotemor]

Rent personlig mener jeg at verdien av et søsken overskygger alle praktiskøkonomiske hensyn. Likevel forstår jeg jo bekymringene. 

Jeg ville gransket valgene mine med lupe ift pengebruk: Handler vi smart?for mye? Hvor sløser vi? 

Til syvende og sist så er det ingen andre som helt vet hva som passer best for dere. Det går an å vente ett eller to år og se hva dere får til her.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en sønn på snart 5 år. Nå begynner vi å kjenne på at dersom vi skal få en til, begynner det å bli på tide. Ingen av oss er interessert i å begynne «på nytt» når guttungen er 10. 

 

Det som egentlig stopper oss, og har gjort det hele veien, er økonomien vår og arbeidssituasjonen. 

Vi har en netto inntekt på 40.000 i måneden. Begge jobber 100%, men i lavtlønnede yrker. 

 

Jeg har behov for noen realistiske innspill, utover «man angrer ikke på er barn». Det er selvfølgelig sant, men jeg vet godt hvordan det er å leve trangt økonomisk da vi har gjort det i mange år tidligere. Man angrer ikke på barnet, og det ville nok blitt en berikelse, men man kan fint angre på livssituasjonen man har satt seg i. 

 

PR. nå lever vi helt OK økonomisk sett. Det er ikke mye å skryte av, men det går rundt i hverdagen. Verre er det når de uforutsette utgiftene kommer. Vi har selvfølgelig en liten buffer, men slik det er nå tar det lang tid å fylle den igjen. 

Dersom vi skal ha et barn til må vi bla. bytte ut bilen + en del andre store utgifter. Vi kan se langt i fra muligheten til å ta f.eks. en ferietur. Alle vet at en ferie ikke er en menneskerett, men det er ikke til å legge under en sten at det er godt å ha muligheten. 

I sommer fikk vi dratt på ferie for første gang på gudene vet hvor mange år, etter vi hadde spart i halvannet år. Det føltes godt. 

 

Slikt må vi altså legge fra oss. Det samme er muligheten til å ta en tur på kino og lignende. 

Det er deilig å ha denne lille friheten vi har nå, som vi ikke har hatt tidligere. Og derfor sitter det langt inne å sette seg selv i en vanskeligere situasjon igjen..

 

Min mann jobber 07-15 hver dag, mens jeg jobber 10 ukers rotasjon. Tidlig/sent. Problemet er at mine tidliguker kan starte alt mellom 8 og 10. De ukene jeg starter f.eks. 09 får jeg kun en time med gutten før leggetid pga reisevei. 

Det er tungt allerede nå, og med en til.. 

Jeg søker andre jobber, men har så langt ikke fått napp. Mye blir da lagt på min mann, så fremt jeg fortsetter i jobben jeg har i dag.

 

Dette ble langt. Uansett - hadde dette vært ting som hadde veid tungt nok til å ikke få et barn til for deg? 

Ingen av oss har noen gang drømt om en stor familie, men å kunne gi gutten vår et søsken hadde vært godt. Samtidig er vi begge i grunn litt egoistiske, og synes det er godt å ikke måtte bekymre seg så forferdelig for det økonomiske. Å endre på det sitter langt inne.

Hjertet sier jaaa, mens hodet og alle praktiske bekymringer sier nei. 

Anonymkode: 39761...925

Vi har langt under deres inntekt i mnd. Drar på rimelige ferier. Dere kommer til å klare dere helt fint. Du får sikkert all verdens ulike svar her inne. Men dersom dere synes det vil være fint for barnet deres med et søsken, så synes jeg ikke økonomien i dette tilfellet bør hindre dere i dette. 

Anonymkode: c82af...389

[AnonymBruker]

Dere bør da klare dere med to barn dersom dere har 40 000,- utbetalt i måneden? Har dere spart på utstyret til eldstemann slik at dere slipper å kjøpe alt nytt til en evt. ny baby? 

Hvordan vil du føle det dersom dere dropper å få et barn til pga. økonomien og økonomien bedrer seg noen år etter «toget» har gått? Vil det være Ok? 

Anonymkode: 1dd63...034

[Fluttershy]

Jeg synes og lese i innlegget ditt at dere egentlig ikke er veldig giret på ett barn til, annet enn som søsken, og ut ifra måten du beskriver situasjonen på hadde jeg slått meg til ro med enebarn!

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt gått for et barn til! Liv og mer kjærlighet i familien er mye viktigere enn lange ferieturer og "luksus".

Anonymkode: 275e9...a56

[AnonymBruker]

Enig med det over, men, det er et men, man vet aldri hvilket barn man får, de er elsket for all del, men som mor til en med spesielle behov har jeg sett en annen virkelighet.

Anonymkode: 61dcc...1f6