Føler meg dyttet opp i et hjørne, men må ikke gi opp nå. NAV, jobb, sykdom, livet.

[AnonymBruker]

Har vært på NAV/AAP i fire år grunnet sykdom - sykdom jeg fremdeles har - og ligger an til å få uføretrygd innen to, maks tre år. Vil jo ikke få forlenget AAP til å dekke hele denne tiden, og vil følgelig ramle nedpå sosialstønad på et eller annet tidspunkt, hvilket er uaktuelt ift. bosituasjon og regninger. De tror det skal gå greit, men jeg bestemte meg der og da for at tross sykdommen min får jeg bare bite tenna så hardt sammen jeg kan og finne meg en jobb. Vedtaket mitt går ut om et år, så jeg tenkte jeg skulle bruke det året på å finne den beste jobben jeg kan oppdrive med mine forutsetninger - helt uavhengig av NAV, jeg er livredd at de skal dytte meg inn i en eller annen drittsituasjon jeg ikke passer inn i.   

Jeg har en haug talenter, halvfullførte utdannelser og masse egnethet, men annonsene ber om bachelorgrader i sykt spesifikke disipliner til tross for at det er jobber jeg vet jeg kunne utført - fordi jeg har gjort dem før, for lenge siden, da jeg var frisk og kravene ikke var høye. Sender jeg inn søknader, får jeg ikke svar. Jeg nevner selvsagt ikke NAV med et ord, og forklarer de enorme CV-hullene med at jeg har vært selvstendig næringsdrivende kunstner (hvilket har lært meg en masse om administrasjon og markedsføring! Ansett meg!) - og det er jo sannheten, jeg har drevet masse med kunst de siste årene, fått lov av NAV og alt (terapeutisk, vett) - men jeg tror kanskje arbeidsgivere ser rett gjennom meg. De skjønner eufemismen, det er vel ganske åpenbart at noen så unge som meg ikke klarer å leve på salg av kunst alene i så lang tid? 

Ei venninne foreslo at jeg skulle sertifisere meg som Google-markedsførings...noe? Kurset og sertifiseringen er gratis, foregår online i eget tempo og gir noe høyere sjanse for å få jobber der markedsføring er viktig. Det er vanskelig å ta tak i, altså - konsentrasjonen er på bånn, jeg har vondt i kroppen (derfor er det vanskelig å sitte ved PCen - burde vel egentlig stenge Kvinneguiden også, tenker jeg) og alt føles uoverkommelig jævlig.

Jeg trener, jeg spiser sunt, jeg legger meg tidlig (og står opp tidlig), søker på alle jobber jeg finner som ikke krever astronautudannelse og superkrefter, fordi jeg vet at det er bedre å dø i strid (jobb) enn i sotteseng (NAV), men det er så vanskelig. Så sykt, sykt vanskelig. Jeg skulle ønske jeg bare haddde en 100% kontorstilling her og nå - et eller annet helt okei. Kanskje noen hyggelige kollegaer, men jobber gjerne alene. Følelsen av å tjene egne penger, ikke være avhengig av et apparat som gir ørefiker like mye som de nærer en. Faen, jeg vil bare ha det bra. Først straffes jeg via sykdom, deretter straffes jeg via NAV, deretter straffes jeg ved at ingen vil ansette meg.

ÆSJ.

Anonymkode: 7152a...350