Angst - Blir syk av eksponering

[AnonymBruker]

Men hvordan skjerper man seg? Jeg var i samme situasjon som trådstarter, og prøvde å eksponere meg i mange år. Dessverre ble jeg mer og mer syk i kroppen, jeg gikk med langvarig feber, mistet håret og var generelt veldig stresset. Etter noen måneder med eksponering og å "skjerpe meg" var jeg så nedkjørt at jeg kollapset. Etter sykehusopphold og hvile kom jeg litt til hektene, før jeg kom hjem og prøvde å skjerpe meg atter en gang. Etter gjentatte runder med eksponering etterfulgt av kollaps, har kroppen min blitt så ødelagt at jeg har blitt 100% uføretrygdet. Hvis noen vet hvordan jeg skal skjerpe meg for at det skal fungere, så vil jeg gjerne ha en oppskrift.

Anonymkode: 1546d...27f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan skjerper man seg? Jeg var i samme situasjon som trådstarter, og prøvde å eksponere meg i mange år. Dessverre ble jeg mer og mer syk i kroppen, jeg gikk med langvarig feber, mistet håret og var generelt veldig stresset. Etter noen måneder med eksponering og å "skjerpe meg" var jeg så nedkjørt at jeg kollapset. Etter sykehusopphold og hvile kom jeg litt til hektene, før jeg kom hjem og prøvde å skjerpe meg atter en gang. Etter gjentatte runder med eksponering etterfulgt av kollaps, har kroppen min blitt så ødelagt at jeg har blitt 100% uføretrygdet. Hvis noen vet hvordan jeg skal skjerpe meg for at det skal fungere, så vil jeg gjerne ha en oppskrift.

Anonymkode: 1546d...27f

Du hopper da ikke fra en båt midt i havet for å lære å svømme. 
Du må begynne litt og litt. Det du gjør, er overeksponering for fort. Da går det galt. Sier jo seg selv. Du må "skjerpe deg" i den forstand at du ikke bare lytter på angsten. Du må trosse angsten for å bli frisk. Det forsvinner ikke av seg selv og du blir heller ikke automatisk bedre med tiden. Du må jobbe mot angsten, litt etter litt. Start smått også jobb med angsten. I starten så er det å gjøre ting som er ubehagelig eller stå i det. Ikke snu og løp hjem så fort angsten slår ut. Du stopper opp og kjenner på kroppen/symptomene og prøver å ta tilbake kontrollen ved å f.eks gjøre puste bevegelser. Eller se deg rundt mens du teller til 10. Da noen, som meg, sliter med å holde blikket oppe. Jeg ser automatisk ned, litt sånn som med skylapper på, fort inn og fort ut, ikke pust, bare kom meg så fort som overhode mulig hjem. En hver hindring ga meg mer angst, fordi jeg hadde planlagt ruten inne på butikken fra første skritt til jeg var hjem igjen. Om noen sto  å blokkerte i melkehylla så fikk jeg panikk. Det var slik jeg var før og det gjorde meg syk. Jeg måtte bryte mønsteret ved å stoppe opp, kjenn på angsten og kjenn at den ikke dreper meg og viktigst av alt; se med mine egne øyne at folk gir blanke faen i meg. Det er ingen som følger med meg sånn egentlig. Men når jeg blir hysterisk og hyperventilerer, DA ser folk på meg. Angsten er ikke så synlig som det føles ut som. Svettingen vises ikke så godt (til en viss grad), hjertebanken er det ingen som ser, ingen som ser at jeg skjelver osv. Og ingen bryr seg.
Ved å gjøre som jeg gjorde før, fort inn og ut, blikket ned, hold pusten til jeg kommer hjem, skyhøy angst, på grensen til panikk, hver en minste ting førte til panikkanfall.. jeg satt meg selv opp til å feile! Det er det som er problemet med angst, man lar angsten holde på og man tror på alle de teite fryktene og tankene man får. Når realiteten er; ingen bryr seg og det er ikke verdens undergang om man snubler i sine egne føtter eller at rumpesprekken vises i 2 sekunder mens man bøyer seg ned. 

Å skjerpe seg er ikke det samme som å "slutt å ha angst og bare gjør det, slutt å syt". Å skjerpe seg vil si å jobbe aktivt imot angsten, og det å tørre å gå ett skritt frem. Ikke stå og si "jeg tørr ikke, jeg kan ikke, for farlig, hva om, hva hvis, gjør det i morgen, ikke i dag, ikke nå" i 7 år i strekk, samme mantraet, samme unnskyldninger,  bare skjerp deg og gjør det så ser du at det er ikke så ille som du skal ha det til. Disse krisetankene er helt vanlig og første skritt er å skjerpe seg og ta det ene skrittet frem. Det nytter ikke å krangle med seg selv, det nytter ikke å bli mannet opp til noe, det nytter ikke å krangle - skjerp deg i to sekunder å bare gjør det. Sånn, ferdig, nå har du tatt ditt første skritt. Gratulerer. Det er det som er vanskeligst, de første stegene og det er lettere å skjerpe seg i to sekunder, enn å holde på å krangle med seg selv eller med psykologen. Sier ikke du skal skjerpe deg fra start til slutt, det er kun det første skrittet, den lille dytten for å komme i gang. 

Anonymkode: 66134...1bf

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må sies at jeg var også i det stadige hvor "jeg ble syk av xxx", noe som var bullshit. Fakta var at jeg enten ignorerte eller sprang forbi problemet. Noe som ga meg mer angst, fordi det hjelper ikke å ignorere og late som ingenting. Det gjør det bare verre. Jeg måtte skjerp meg og virkelig stå i det, slutt å rømme fra problemene mine, legge vekk alle mestringsstrategier og sikkerhetsnett som jeg hadde laget for å beskytte meg selv. Måtte slutte med det tullet og faktisk jobbe meg igjennom problemene. 

Jeg har også klikket vinkel på de som påstår at man bare skal skjerpe seg. Ta seg sammen, vær voksen og gjør det som kreves. Slutt å rømme fra så enkle ting som å bestille legetime på telefonen, ta med mat hjem i stedet for å sitte i en restaurant og spise som et normalt menneske. Jeg har hørt alt, jeg har følt alt og jeg har vært mye sint på de rundt som trudde de viste mer enn meg og meg og min sykdom. Selv om at fakta er, de hadde helt rett. Jeg var bare for dum og nedgravd i min egen dritt/hode til å se det selv. Så du vil nok reagere med å forsvare deg selv "Men jeg har jo prøvd!", da svarer jeg "Ikke hardt nok". 

Jeg begynte med enkle ting som å hente posten midt på dagen. Gå innom nærbutikken så fort de åpner helt alene (for så å gradvis jobbe meg mot å gå i rushtiden, noe som var utenkelig før), gå turer uten mål og mening, sitte på en benk, dra på kino alene midt på dagen (når det er få folk) osv. Om noe dukket opp hvor jeg tenkte "Nei det kan jeg ikke, fordi angsten lar meg ikke gjøre det" eller "Det tørr jeg ikke, er ikke frisk nok" så tenkte jeg heller "Faen heller, jeg gjør det!". Ny tankegang og jeg oppdaget da mye små ting som jeg selv ikke hadde lagt merke til en gang. Som f.eks det å holde meg unna butikker i rushtiden. 

Eksponering for min del ble ikke et aktivt mål, det skjedde av seg selv. Når jeg da begynte å skjerpe meg og tenkte "Jeg bare gjør det!". Mitt liv ble ganske snevert. Jeg hadde mine rutiner, jeg hadde mine faste, trygge butikker og tidspunkter. Joda jeg hadde kommet en vei.. men jeg hadde fortsatt ganske snevert og ufarlig hverdag. Da jeg selv innså det, først da begynte jeg med aktivt eksponering og faktisk jobbet imot angsten aktivt. Jeg gikk fra å være innelåst på pikerommet dag inn og dag ut, i full isolasjon og asosial fra en annen verden. Til jeg nå har en deltids jobb, jeg går til psykolog, jeg tar opp fag på VGS og jeg har faen meg vært på kino en fredagskveld helt alene to ganger, og uten panikk! Om noen hadde fortalt meg dette for 1 år siden så hadde jeg blitt sint. Fordi det funker jo ikke å "skjerpe seg"  

Så lykke til, dette vil du klare, om du vil så klart. 

Anonymkode: 66134...1bf

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Går du til psykolog? Du har tydeligvis ikke lært teknikker og måter å håndtere problemet på som gir mestring eller motivasjon til å kjempe mot angsten. Om man har angst kan den bli verre ved eksponering om man ikke har alternative teknikker å bruke i forhold til hvordan man vanligvis er i situasjonen. Så om eksponering gjør deg verre, så trenger du fortsatt endre teknikk. Om du har en psykolog du har hatt lenge, så burde du vurdere bytte, for hans råd og teknikker hjelper deg ikke

Anonymkode: 118b2...b66

Jeg tolket ikke ts slik at angsten blir verre av det, men at angsten hun har gjør henne fysisk dårlig. Dette skjedde med meg etter flere år med angst, kroppen orket ikke kjempe lenger. Når man har høye kortisolnivåer i kroppen kan man få mange ulike plager, som f.eks nedsatt immunforsvar. Da blir man fysisk dårlig etter et angstanfall, og da må man ta en lang pause for å hente seg inn igjen før man igjen kan prøve. 

Men som du sier så må man ha riktige teknikker når man først eksponerer seg. Flere her nevner gode måter å tenke på, og man må lande og reflektere over situasjonen i etterkant. Ta med seg det gode og ikke bare huske det dårlige.

Selv er jeg på min femte psykolog nå, ingen av de forrige kunne lære meg noe som funket. Hun jeg går til nå mener at jeg har angst fordi jeg ikke tillater meg å føle noe. Derfor responderer kroppen med å gi meg angst. Så for meg finnes det ingen metoder for eksponering, for angsten har en annen årsak.

Anonymkode: ecf6a...2c4

[Amali80]

Gammel tråd, men sliter med det samme så dytter denne!

[Baktus2024]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2018 den 8.15):

Jeg har slitt med angsten min nå i 25 år, og har prøvd veldig mye forskjellig av medisiner og behandling. Jeg har også engstelig pf som sikkert har noe å si, men hva gjør jeg når eksponering gjør meg syk? Jeg har ved et par tilfeller i livet tenkt at NÅ gidder jeg ikke mer, nå skal jeg gjøre det jeg ønsker uten at angsten skal stoppe meg. Hver gang skjer det samme. Jeg kan ta eks når jeg begynte på studiet jeg ønsket for et par år siden. Jeg gikk hver dag tross i angsten. I begynnelsen gikk det greit selv om jeg var veldig sliten av å gå med angst hele tiden. Så begynte jeg å oppleve at jeg hadde "bomull" i hodet i flere timer etter jeg var ferdig på skolen, og klarte ikke å føre en samtale med noen. Så begynte jeg å få sterk hodepine, og til slutt endte jeg med å bli syk(feber/vondt i kroppen osv). Jeg kom meg gjennom den sykdomsperioden, men så kom en ny like etter, og en til. Til slutt måtte jeg bare gi meg. Hva gjør man når kroppen ødelegger?

Anonymkode: bf453...b7b

du skal brytes ned til en grønnsak..så bygges opp til en institusjonsavhengig...det er det de lever av...

[AnonymBruker]

Amali80 skrev (2 timer siden):

Gammel tråd, men sliter med det samme så dytter denne!

Går du i behandling? Eksponerer du deg med veiledning fra psykiater eller liknende?

Anonymkode: 95832...a83

[Amali80]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Går du i behandling? Eksponerer du deg med veiledning fra psykiater eller liknende?

Anonymkode: 95832...a83

Jeg har gått i behandling, men får ikke hjelp lenger..