Angst - Blir syk av eksponering

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med angsten min nå i 25 år, og har prøvd veldig mye forskjellig av medisiner og behandling. Jeg har også engstelig pf som sikkert har noe å si, men hva gjør jeg når eksponering gjør meg syk? Jeg har ved et par tilfeller i livet tenkt at NÅ gidder jeg ikke mer, nå skal jeg gjøre det jeg ønsker uten at angsten skal stoppe meg. Hver gang skjer det samme. Jeg kan ta eks når jeg begynte på studiet jeg ønsket for et par år siden. Jeg gikk hver dag tross i angsten. I begynnelsen gikk det greit selv om jeg var veldig sliten av å gå med angst hele tiden. Så begynte jeg å oppleve at jeg hadde "bomull" i hodet i flere timer etter jeg var ferdig på skolen, og klarte ikke å føre en samtale med noen. Så begynte jeg å få sterk hodepine, og til slutt endte jeg med å bli syk(feber/vondt i kroppen osv). Jeg kom meg gjennom den sykdomsperioden, men så kom en ny like etter, og en til. Til slutt måtte jeg bare gi meg. Hva gjør man når kroppen ødelegger?

Anonymkode: bf453...b7b

[AnonymBruker]

Bump

Anonymkode: 8b986...437

[AnonymBruker]

Samme diagnoser, motsatt virkning. Ble frisk av eksponering. Men det som funket best var å endre min egen tankegang. Ufarliggjøre angsten, ta tilbake kontrollen over de kroppslige symptomene og eksponering. Det som funket var å skjerpe meg og slutte å synes så synd på meg selv og syte over diagnosene. Jeg matet ikke angsten der og da, jeg skjerpet meg, fokuserte på å puste normalt, kom meg over på andre siden av fjellet (veien etter panikkanfall, det tidspunktet jeg alltid rømte ifra) også bruke all min makt på å ta tilbake kontrollen. Angst har jeg fortsatt, som en idiot i bakhodet som hvisker ting til meg. Får plutselig angstanfall (ikke forveksles med panikkanfall) men ellers så ligger det bare der i bakhodet og ulmer. 

Så skjerp deg så blir det bedre 👍 

Anonymkode: 66134...1bf

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg har ikke noe ordentlig svar. Jeg sliter med det samme, jeg prøver å eksponere meg, men begynner å kaste opp og får hodepine. Det kommer etter et kvarter for min del. Og jeg vet at resten av dagen, og kanskje de fem neste, blir ødelagt, og da er ikke motivasjonen særlig høy. 

Det eneste jeg kan tilby av råd er å ta bittesmå steg. Ikke start med et fullt studium, det er dessverre forbeholdt de som er frisk nok. Start med turer på butikken, bussen, kanskje en forestilling eller en fritidsaktivitet hvor du treffer folk en eller flere ganger i uka.

Hvis du vil utdanne deg så finnes det studier med lite oppmøteplikt, hvor du kan dra i forelesning en og annen gang og ellers gjøre arbeidet hjemmefra. 

❤️❤️

Anonymkode: ecf6a...2c4

[AnonymBruker]

Må sies at jeg var også i det stadige hvor "jeg ble syk av xxx", noe som var bullshit. Fakta var at jeg enten ignorerte eller sprang forbi problemet. Noe som ga meg mer angst, fordi det hjelper ikke å ignorere og late som ingenting. Det gjør det bare verre. Jeg måtte skjerp meg og virkelig stå i det, slutt å rømme fra problemene mine, legge vekk alle mestringsstrategier og sikkerhetsnett som jeg hadde laget for å beskytte meg selv. Måtte slutte med det tullet og faktisk jobbe meg igjennom problemene. 

Jeg har også klikket vinkel på de som påstår at man bare skal skjerpe seg. Ta seg sammen, vær voksen og gjør det som kreves. Slutt å rømme fra så enkle ting som å bestille legetime på telefonen, ta med mat hjem i stedet for å sitte i en restaurant og spise som et normalt menneske. Jeg har hørt alt, jeg har følt alt og jeg har vært mye sint på de rundt som trudde de viste mer enn meg og meg og min sykdom. Selv om at fakta er, de hadde helt rett. Jeg var bare for dum og nedgravd i min egen dritt/hode til å se det selv. Så du vil nok reagere med å forsvare deg selv "Men jeg har jo prøvd!", da svarer jeg "Ikke hardt nok". 

Jeg begynte med enkle ting som å hente posten midt på dagen. Gå innom nærbutikken så fort de åpner helt alene (for så å gradvis jobbe meg mot å gå i rushtiden, noe som var utenkelig før), gå turer uten mål og mening, sitte på en benk, dra på kino alene midt på dagen (når det er få folk) osv. Om noe dukket opp hvor jeg tenkte "Nei det kan jeg ikke, fordi angsten lar meg ikke gjøre det" eller "Det tørr jeg ikke, er ikke frisk nok" så tenkte jeg heller "Faen heller, jeg gjør det!". Ny tankegang og jeg oppdaget da mye små ting som jeg selv ikke hadde lagt merke til en gang. Som f.eks det å holde meg unna butikker i rushtiden. 

Eksponering for min del ble ikke et aktivt mål, det skjedde av seg selv. Når jeg da begynte å skjerpe meg og tenkte "Jeg bare gjør det!". Mitt liv ble ganske snevert. Jeg hadde mine rutiner, jeg hadde mine faste, trygge butikker og tidspunkter. Joda jeg hadde kommet en vei.. men jeg hadde fortsatt ganske snevert og ufarlig hverdag. Da jeg selv innså det, først da begynte jeg med aktivt eksponering og faktisk jobbet imot angsten aktivt. Jeg gikk fra å være innelåst på pikerommet dag inn og dag ut, i full isolasjon og asosial fra en annen verden. Til jeg nå har en deltids jobb, jeg går til psykolog, jeg tar opp fag på VGS og jeg har faen meg vært på kino en fredagskveld helt alene to ganger, og uten panikk! Om noen hadde fortalt meg dette for 1 år siden så hadde jeg blitt sint. Fordi det funker jo ikke å "skjerpe seg"  

Så lykke til, dette vil du klare, om du vil så klart. 

Anonymkode: 66134...1bf

[AnonymBruker]

Går du til psykolog? Du har tydeligvis ikke lært teknikker og måter å håndtere problemet på som gir mestring eller motivasjon til å kjempe mot angsten. Om man har angst kan den bli verre ved eksponering om man ikke har alternative teknikker å bruke i forhold til hvordan man vanligvis er i situasjonen. Så om eksponering gjør deg verre, så trenger du fortsatt endre teknikk. Om du har en psykolog du har hatt lenge, så burde du vurdere bytte, for hans råd og teknikker hjelper deg ikke

Anonymkode: 118b2...b66

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme diagnoser, motsatt virkning. Ble frisk av eksponering. Men det som funket best var å endre min egen tankegang. Ufarliggjøre angsten, ta tilbake kontrollen over de kroppslige symptomene og eksponering. Det som funket var å skjerpe meg og slutte å synes så synd på meg selv og syte over diagnosene. Jeg matet ikke angsten der og da, jeg skjerpet meg, fokuserte på å puste normalt, kom meg over på andre siden av fjellet (veien etter panikkanfall, det tidspunktet jeg alltid rømte ifra) også bruke all min makt på å ta tilbake kontrollen. Angst har jeg fortsatt, som en idiot i bakhodet som hvisker ting til meg. Får plutselig angstanfall (ikke forveksles med panikkanfall) men ellers så ligger det bare der i bakhodet og ulmer. 

Så skjerp deg så blir det bedre 👍 

Anonymkode: 66134...1bf

 Hvordan endret du tankegang? Jeg verken syter eller synes synd på meg selv. 

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Går du til psykolog? Du har tydeligvis ikke lært teknikker og måter å håndtere problemet på som gir mestring eller motivasjon til å kjempe mot angsten. Om man har angst kan den bli verre ved eksponering om man ikke har alternative teknikker å bruke i forhold til hvordan man vanligvis er i situasjonen. Så om eksponering gjør deg verre, så trenger du fortsatt endre teknikk. Om du har en psykolog du har hatt lenge, så burde du vurdere bytte, for hans råd og teknikker hjelper deg ikke

Anonymkode: 118b2...b66

Jeg går til psykolog ja, har gått til flere ulike i mange mange år. Jeg har fått flere ulike teknikker, men ingenting tar angsten så jeg vet ikke hva jeg gjør feil. 😕

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, men jeg har ikke noe ordentlig svar. Jeg sliter med det samme, jeg prøver å eksponere meg, men begynner å kaste opp og får hodepine. Det kommer etter et kvarter for min del. Og jeg vet at resten av dagen, og kanskje de fem neste, blir ødelagt, og da er ikke motivasjonen særlig høy. 

Det eneste jeg kan tilby av råd er å ta bittesmå steg. Ikke start med et fullt studium, det er dessverre forbeholdt de som er frisk nok. Start med turer på butikken, bussen, kanskje en forestilling eller en fritidsaktivitet hvor du treffer folk en eller flere ganger i uka.

Hvis du vil utdanne deg så finnes det studier med lite oppmøteplikt, hvor du kan dra i forelesning en og annen gang og ellers gjøre arbeidet hjemmefra. 

❤️❤️

Anonymkode: ecf6a...2c4

Takker for svar ❤ Ja har tenkt å prøve å finne et studie jeg kan klare. Tror det vil ha mye å si for selvtilliten. Håper du blir bedre. Angst er utrolig slitsomt. 

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må sies at jeg var også i det stadige hvor "jeg ble syk av xxx", noe som var bullshit. Fakta var at jeg enten ignorerte eller sprang forbi problemet. Noe som ga meg mer angst, fordi det hjelper ikke å ignorere og late som ingenting. Det gjør det bare verre. Jeg måtte skjerp meg og virkelig stå i det, slutt å rømme fra problemene mine, legge vekk alle mestringsstrategier og sikkerhetsnett som jeg hadde laget for å beskytte meg selv. Måtte slutte med det tullet og faktisk jobbe meg igjennom problemene. 

Jeg har også klikket vinkel på de som påstår at man bare skal skjerpe seg. Ta seg sammen, vær voksen og gjør det som kreves. Slutt å rømme fra så enkle ting som å bestille legetime på telefonen, ta med mat hjem i stedet for å sitte i en restaurant og spise som et normalt menneske. Jeg har hørt alt, jeg har følt alt og jeg har vært mye sint på de rundt som trudde de viste mer enn meg og meg og min sykdom. Selv om at fakta er, de hadde helt rett. Jeg var bare for dum og nedgravd i min egen dritt/hode til å se det selv. Så du vil nok reagere med å forsvare deg selv "Men jeg har jo prøvd!", da svarer jeg "Ikke hardt nok". 

Jeg begynte med enkle ting som å hente posten midt på dagen. Gå innom nærbutikken så fort de åpner helt alene (for så å gradvis jobbe meg mot å gå i rushtiden, noe som var utenkelig før), gå turer uten mål og mening, sitte på en benk, dra på kino alene midt på dagen (når det er få folk) osv. Om noe dukket opp hvor jeg tenkte "Nei det kan jeg ikke, fordi angsten lar meg ikke gjøre det" eller "Det tørr jeg ikke, er ikke frisk nok" så tenkte jeg heller "Faen heller, jeg gjør det!". Ny tankegang og jeg oppdaget da mye små ting som jeg selv ikke hadde lagt merke til en gang. Som f.eks det å holde meg unna butikker i rushtiden. 

Eksponering for min del ble ikke et aktivt mål, det skjedde av seg selv. Når jeg da begynte å skjerpe meg og tenkte "Jeg bare gjør det!". Mitt liv ble ganske snevert. Jeg hadde mine rutiner, jeg hadde mine faste, trygge butikker og tidspunkter. Joda jeg hadde kommet en vei.. men jeg hadde fortsatt ganske snevert og ufarlig hverdag. Da jeg selv innså det, først da begynte jeg med aktivt eksponering og faktisk jobbet imot angsten aktivt. Jeg gikk fra å være innelåst på pikerommet dag inn og dag ut, i full isolasjon og asosial fra en annen verden. Til jeg nå har en deltids jobb, jeg går til psykolog, jeg tar opp fag på VGS og jeg har faen meg vært på kino en fredagskveld helt alene to ganger, og uten panikk! Om noen hadde fortalt meg dette for 1 år siden så hadde jeg blitt sint. Fordi det funker jo ikke å "skjerpe seg"  

Så lykke til, dette vil du klare, om du vil så klart. 

Anonymkode: 66134...1bf

Jeg gjør alle ting jeg må selv om jeg får angst så det er ikke slik at jeg unngår. Det er bare at om jeg gjør for mye av det over tid så blir jeg fysisk syk. Dermed brenner angsten aldri ut. Jeg er glad du kom deg ut av det. Godt jobbet. 

Anonymkode: 8b986...437

[isw]

Det er dessverre så enkelt og så komplisert at du må stå i angstsymptomene (det du kaller å bli syk) og holde de ut uavhengig av hvilket faenskap kroppen kommer med av symptomer. Det er når du slutter å være redd for disse plagene at du blir frisk. 

Eksponering SKAL være ubehagelig. Det er egentlig hele poenget.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, isw skrev:

Det er dessverre så enkelt og så komplisert at du må stå i angstsymptomene (det du kaller å bli syk) og holde de ut uavhengig av hvilket faenskap kroppen kommer med av symptomer. Det er når du slutter å være redd for disse plagene at du blir frisk. 

Eksponering SKAL være ubehagelig. Det er egentlig hele poenget.

Men jeg kan jo ikke være ute blandt folk med 40 i feber? Ja jeg har gjort det noen ganger men jeg blir sendt hjem. Jeg er heller ikke redd for disse plagene, men de hindrer meg jo? 

Anonymkode: 8b986...437

[Jr.Garcon]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har slitt med angsten min nå i 25 år, og har prøvd veldig mye forskjellig av medisiner og behandling. Jeg har også engstelig pf som sikkert har noe å si, men hva gjør jeg når eksponering gjør meg syk? Jeg har ved et par tilfeller i livet tenkt at NÅ gidder jeg ikke mer, nå skal jeg gjøre det jeg ønsker uten at angsten skal stoppe meg. Hver gang skjer det samme. Jeg kan ta eks når jeg begynte på studiet jeg ønsket for et par år siden. Jeg gikk hver dag tross i angsten. I begynnelsen gikk det greit selv om jeg var veldig sliten av å gå med angst hele tiden. Så begynte jeg å oppleve at jeg hadde "bomull" i hodet i flere timer etter jeg var ferdig på skolen, og klarte ikke å føre en samtale med noen. Så begynte jeg å få sterk hodepine, og til slutt endte jeg med å bli syk(feber/vondt i kroppen osv). Jeg kom meg gjennom den sykdomsperioden, men så kom en ny like etter, og en til. Til slutt måtte jeg bare gi meg. Hva gjør man når kroppen ødelegger?

Anonymkode: bf453...b7b

Huff, så fælt :/

Det høres ut som du overdriver eksponeringen? At du typ bør utsette deg for situasjoner du får angst i/for, to dager på rad og så ha helt pause i 2 dager osv. Litt som fysisk trening da, hvis man begynner å trene hver dag så blir det gjerne altfor mye for kroppen. Tror nøkkelen til en vellykket eksponering er at man klarer å balansere mellom å presse seg og det å ikke presse seg for mye :)

[AnonymBruker]

Jeg har samme problem, dvs. angsten min har bare blitt verre og verre med eksponering. Forsøkt i mange omganger.
Har fått beskjed om å la være fra flere psykologer gjennom årene.

Har perioder der jeg er bedre, og da lever jeg normalt - men i syke perioder er jeg bare syk. Periodene jeg har vært dårlig har også blitt kortere og mindre intense etter jeg ga opp eksponering. Tar bare vival hvis det er noe jeg må.

Anonymkode: fccce...7d1

[Jr.Garcon]

6 minutter siden, isw skrev:

Det er dessverre så enkelt og så komplisert at du må stå i angstsymptomene (det du kaller å bli syk) og holde de ut uavhengig av hvilket faenskap kroppen kommer med av symptomer. Det er når du slutter å være redd for disse plagene at du blir frisk. 

Eksponering SKAL være ubehagelig. Det er egentlig hele poenget.

Det er overhodet ikke så svart-hvitt. Hvis man overdriver eksponeringen har den veldig fort helt motsatt effekt. Man må sørge for at man kommer seg "ned" mellom slagene/eksponeringen så kroppen og hodet har mulighet til å få utbytte av eksponeringen.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jr.Garcon skrev:

Huff, så fælt 😕

Det høres ut som du overdriver eksponeringen? At du typ bør utsette deg for situasjoner du får angst i/for, to dager på rad og så ha helt pause i 2 dager osv. Litt som fysisk trening da, hvis man begynner å trene hver dag så blir det gjerne altfor mye for kroppen. Tror nøkkelen til en vellykket eksponering er at man klarer å balansere mellom å presse seg og det å ikke presse seg for mye

Takker for svar. Det er det jeg gjør nå og holder livet sånn noenlunde i gang med, men med en gang jeg øker skjer dette så det ødelegger en hel del. Synes det er litt vanskelig å vite hvor grensen går, men jeg må gjerne eksperimentere litt mer.

Anonymkode: 8b986...437

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Hvordan endret du tankegang? Jeg verken syter eller synes synd på meg selv. 

 

Jeg går til psykolog ja, har gått til flere ulike i mange mange år. Jeg har fått flere ulike teknikker, men ingenting tar angsten så jeg vet ikke hva jeg gjør feil. 😕

Takker for svar ❤ Ja har tenkt å prøve å finne et studie jeg kan klare. Tror det vil ha mye å si for selvtilliten. Håper du blir bedre. Angst er utrolig slitsomt. 

Jeg gjør alle ting jeg må selv om jeg får angst så det er ikke slik at jeg unngår. Det er bare at om jeg gjør for mye av det over tid så blir jeg fysisk syk. Dermed brenner angsten aldri ut. Jeg er glad du kom deg ut av det. Godt jobbet. 

Anonymkode: 8b986...437

Jeg endret tankegang som jeg skrev under. At jeg kan ikke unnskylde, kan ikke legge skyld på symptomer som er vanskelig å håndtere. Tror nok ikke det er "mye over tid", kanskje som AB over skriver, at du ikke gjør det riktig. Hos meg så kom vendepunktet da jeg fant riktig psykolog. Det handler ikke bare om mengde, men også kvalitet. Det at man kan ha begrensninger er vanlig. Om du trenger en pause så er det helt ok, så lenge det ikke går utover livskvaliteten din og at det får negative, uønsket konsekvenser for hverdagen. 

Anonymkode: 66134...1bf

[Jr.Garcon]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takker for svar. Det er det jeg gjør nå og holder livet sånn noenlunde i gang med, men med en gang jeg øker skjer dette så det ødelegger en hel del. Synes det er litt vanskelig å vite hvor grensen går, men jeg må gjerne eksperimentere litt mer.

Anonymkode: 8b986...437

Ja, den grensen er ikke lett - å noen ganger vil man bomme. Skjønner prøv deg frem og vær realistisk - man kan gjerne følge sin egen eksponeringsplan selv om man merker "hmm,det her gikk jo veldig bra". Det har ikke noe poeng å da automatisk legge på en ny aktivitet/fremskynde planen lissom. Da kan du heller ha det litt "lett" når du utfører den aktiviteten og så fortsetter du på neste aktivitet senere. Sånne angstreaksjoner osv. har det også  med å komme i etterkant - igjen som fysisk trening, overbelastningsskaden kommer gjerne ikke samme dag da. Masse lykke til

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg går til psykolog ja, har gått til flere ulike i mange mange år. Jeg har fått flere ulike teknikker, men ingenting tar angsten så jeg vet ikke hva jeg gjør feil. 😕

Du har ikke fått de riktige verktøyene til å takle angsten. Den terapiformen din psykolog bruker fungerer ikke for deg. Ta det opp med psykologen. Enten burde du bytte psykolog eller han/ hun burde endre teknikk

Anonymkode: 118b2...b66

[Beltedyr]

8 minutter siden, Jr.Garcon skrev:

Det er overhodet ikke så svart-hvitt. Hvis man overdriver eksponeringen har den veldig fort helt motsatt effekt. Man må sørge for at man kommer seg "ned" mellom slagene/eksponeringen så kroppen og hodet har mulighet til å få utbytte av eksponeringen.

Kan skrive under på denne! Har selv opplevd å bli verre av (for hard) eksponering. Folk bør være veldig forsiktig med å konkludere at "all eksponering hjelper"! Selv om det har vært det rette for enkelte, betyr ikke at det er en fasit for alle som sliter med angst!

[AnonymBruker]

Jeg slet med invalidiserende angst i mange år, og det som har hjulpet meg gjennom terapien er å først og fremst akseptere angsten. Jeg aksepterer at den oppstår for å prøve å beskytte meg i ubehagelige situasjoner. Men i stedet for å rømme fra den, flykte fra situasjonene, så har jeg blitt nødt til å stå i det. Det er vel en slags eksponeringsterapi, men psykologen mente dette er et noe belastet begrep, og vi brukte ikke det når vi jobbet meg ut av det. 

Det handler ikke om å "skjerpe seg", eller "ta seg sammen". Jeg bruker ikke den type terminologi fordi den oppretter et slags selvhat. Utgangspunktet er at angsten min har vært en mestringstrategi for å navigere i skumle og ubehagelige situasjoner, og den forteller meg at det jeg føler nå er for mye for meg. Men den er et ekstrem og irrasjonell overlevelsesmodus. Så cluet er å godta at nå føles det ubehagelig, å godta at symptomene kommer, her prøver kroppen min å fortelle meg noe, men å tåle å stå i symptomene, akeptere at nå har jeg det sånn. Men jeg skal være der jeg er, ute i livet, når symptomene kommer, og ikke flykte inn i isolasjon. For symptomene vil fremdeles være der i isolasjonen, i tillegg til den overveldende følelsen av å ha gitt opp. Så jeg kan liksågodt tåle å leve gjennom det.

Jeg har også hatt en lengre sykemeldningsperiode, men er nå i 100% jobb. Jeg føler jeg har så mye å bidra med i samfunnet, og så mye jeg har lyst til å få til, og jeg kunne ikke annet enn å prøve igjen og igjen, helt til det på en måte brant ut av seg selv. Nå leder jeg møter på jobb og ser på fitbiten at jeg av og til har en puls på 60 gjennom et helt møte. Dette var utenkelig før.

Det finnes håp! Håper du tar med deg de positive historiene her, for du kan klare dette.

Anonymkode: 4c1d8...c49

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(....)

Det finnes håp! Håper du tar med deg de positive historiene her, for du kan klare dette.

Anonymkode: 4c1d8...c49

Det du sier er det samme som meg, å akseptere angsten for meg, er det samme som å skjerpe meg eller ta meg sammen. Jeg mener det ikke i den forstand at jeg må skjerpe meg, fordi jeg er vrang eller barnslig i min oppførsel. Jeg skjerper meg, i den forstand at jeg blir værende i situasjonen og stikker ikke av. Når hver en celle i kroppen min forteller meg "KOM DEG I TRYGGHET!". Det enkleste er jo å høre på angsten og gjør alt den forteller deg. Det krever veldig lite energi. I starten så er det mye opp og ned, gi og ta, slutt litt tidligere fordi man ikke tåler like mye. Jeg har holdt på nå i over 1 år med intensiv eksponering, det er etter 4 år med gradvis eksponering, failet ekstremt mye og vært langt nede og høyt oppe. Jeg har mange år med sykdom bak meg, har slitt psykisk siden jeg var 8 år til jeg var 21 (da jeg søkte hjelp). Før jeg søkte hjelp så lidet jeg i stillhet, hadde ikke et liv, var ikke sosial, gikk glipp av absolutt alt du kan tenke deg.
Men som sagt, de siste 4 årene er da jeg først begynte med strategisk eksponering og fikk et positivt utbytte av det. Men det er først nå det siste året at eksponering er enkelt og krever ikke like mye av meg. Jeg har noen situasjoner som er mer krevende enn andre, men ikke noe å syte og klage over. Det er bare en ting til jeg må jobbe meg igjennom. Det er ikke like vanskelig som for 4 år siden. 
 

Anonymkode: 66134...1bf

[AnonymBruker]

Hei, det ligger en dokumentar på NRK som jeg fikk en del å tenke på, i forhold til samme problemstilling som deg. Dokumentaren handler egentlig om andre problemstillinger: overdreven legemiddel-bruk, men "forsøkskaninene" hans har ulik grad av psykiske problemstillinger, direkte eller indirekte, som fikk meg til å tenke litt..

Det jeg fant konstruktivt er at han leter etter noe pasientene syns er både gøy og utfordrende, noe som synes å virke ekstremt stimulerende på både psyke og viljen deres til å gjennomføre. Fikk meg til å tenke at det kanskje er fraværet av den delen i f.eks eksponeringsterapi som gjør at det ikke fungerer så bra på alle. I tillegg lar han ikke pasientene være helt alene med alt. Legger ved lenke. Dokumentaren er ganske bra uansett og verdt å se, selv om du ikke skulle få det samme ut av den som meg. 

https://tv.nrk.no/serie/frisk-uten-medisine/KOID22003318/14-09-2018

Anonymkode: 96095...d9a