Mennesker som aldri er lei seg uten at det har skjedd tragedier

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med mennesker som jeg kjenner godt (nærmeste familiemedlemmer også) som forteller at de aldri er lei seg med mindre det har skjedd noe tragisk som dødsfall elns. De virker å ha skikkelig stabilt humør der ingenting går in på dem. De er har det liksom alltid bra med mindre det skjer noe. 

Hvordan er det mulig? 

Jeg er en helt motsatt person. Jeg er følsom, sensitiv, mye nedstemt og svinger i følelser, tanker og reaksjoner. Jeg er høyt og lavt og har egentlig alltid vært det. Synes de er heldige de som alltid føler at de har det greit. Hvordan er det mulig?

Anonymkode: 88c2d...143

[Duff]

Aner ikke men der høres lettvint ut. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Duff skrev:

Aner ikke men der høres lettvint ut. 

Nesten for godt til å være sant

Anonymkode: 88c2d...143

[AnonymBruker]

Det som er gøy er at siden de ikke har den samme følsomheten, ser de ned på de som er mer sensitive

Anonymkode: af52d...a23

[AnonymBruker]

For oss som har det såpass stabilt, så virker det litt dramatisk med dem som tar veldig på vei for så «lite». Selv er jeg klar over at vi er forskjellige, så jeg dømmer ingen for følsomheten, men jeg gjorde det i mange år før jeg lærte å forstå mer av det. 

Selv har jeg det slik at jeg blir utrolig glad og gira for selv de minste ting, men nedstemthet og å være lei meg skjer kun når noe svært alvorlig har hendt. 

Anonymkode: a7cd5...27e

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person, er egentlig aldri lei meg og trist med mindre det har skjedd noe tragisk. Er jo ting jeg synes er kjipt, men blir ikke trist og nedstemt av den grunn. Er generelt lite bekymret, og gidder ikke gruble over ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg bruker heller ikke tid på å lage problemer som ikke finnes, vet om flere som gjør det. 

Anonymkode: 5a9c3...6c3

[heipådegsann]

Jeg forstår det ihvertfall ikke. Er selv veldig følsom.

Jeg er følsom av den typen som viser mye følelser hjemme, mens fremmede stort sett bare får se en nøytral eller positiv side av følelsene mine. Tror ikke en gang de nærmeste vennene mine vet hvilken berg og dalbane følelsene mine er igjennom i løpet av en dag 😂 Samboeren min får derimot naturligvis se alle sidene av meg, og nærmeste familie vet godt hvordan jeg er, og er gjerne like selv.

Synes det er kjempeslitsomt, og skulle også likt å hatt et mer stabilt humør!

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har snakket med mennesker som jeg kjenner godt (nærmeste familiemedlemmer også) som forteller at de aldri er lei seg med mindre det har skjedd noe tragisk som dødsfall elns. De virker å ha skikkelig stabilt humør der ingenting går in på dem. De er har det liksom alltid bra med mindre det skjer noe. 

Hvordan er det mulig? 

Jeg er en helt motsatt person. Jeg er følsom, sensitiv, mye nedstemt og svinger i følelser, tanker og reaksjoner. Jeg er høyt og lavt og har egentlig alltid vært det. 

Anonymkode: 88c2d...143

 

Jeg fikk en del juling som barn av forelder, også vokste jeg opp i et belastet nærmiljø. Har gått til psykolog som voksen og fått vite at min barndom var "absolutt en barnevernsak" altså hadde barnevernet vært klar over hvordan jeg måtte leve som 6 åring å hadde jeg blitt plassert i fosterhjem. 

Opplevde mye mobbing på skolen og havnet tilslutt på skråplanet hvor jeg var i et miljø med mye vold og andre uhyggelige ting. Mistet flere venner til selvmord og overdose i tenårene. Mistet også en forelder som ung. Er det rart jeg ikke blir lei meg når livet har vist meg at det finnes verre ting enn hva en det er du blir lei deg av?

 

 

Quote

Synes de er heldige de som alltid føler at de har det greit. Hvordan er det mulig?

 

Du er svak fordi du har vært heldig. 

 

 

 

Anonymkode: eac7a...bcc

[AnonymBruker]

Nå er jeg sikkert ikke representativ for min gruppe, men jeg har hatt et tøft liv og vært deprimert 3 ganger før jeg ble 25 år. Etter mye behandling og mange runder så er disse følelsene avstengt. Det skjedde av seg selv. Dette gjelder også for tragedier. Jeg kan gråte av sinne og frustrasjon, men jeg er aldri lei meg. Har ikke vært det siden 2013, i hvert fall.

Jeg har ikke det stabile humøret du snakker om, for jeg veksler mellom apati, glede og sinne. Skulle gjerne kjent på flere.

Så vi er ikke alle heldige. Jeg tror faktisk at de som klarer å føle så mye som du beskriver også har en sterkere gledesfølelse. Det må jo være verdt det? 

Anonymkode: 3db76...4a6

[AnonymBruker]

Det er vel de som er mest harde og tilsynelatende mest likegyldige som mest lei seg av alle under overflaten.

Anonymkode: 77353...7c8

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person og jeg skal love at det er ikke bare en dans på roser det heller.

Jeg er blitt sånn etter et traume for mange år tilbake når jeg var 13-14 år gammel. For å komme meg videre var jeg helt nødt til å skru av følelsene mine, ellers hadde jeg ikke kommet meg gjennom det med begge beina på jorda. Problemet er bare at jeg aldri skrudde dem på igjen og nå, mange år senere aner jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

Jeg går gjennom dagene og er egentlig alltid relativt fornøyd. Det skal mye til å vippe meg av pinnen. Når jeg derimot først blir skikkelig lei meg så raser hele verden sammen. Ikke bare må jeg ta sorgen over det som hendte der og da, men jeg må også ta et par år med ubehandlede følelser i samme slengen. Sorgen når den først kommer er da så overveldende at jeg gjør alt jeg kan for å stenge den av igjen og så har vi det gående.

Jeg syntes faktisk det er skikkelig leit å ikke kunne føle slik som folk flest. Jeg vil også oppleve å bli lei meg over småting, kunne bli forbanna over skittentøyet som ikke havnet der det skulle eller bli kjempeglad for en liten bagatell. Jeg føler meg slem når venninner gråter over småting og jeg ikke klarer å sette meg inn i situasjonen fordi det er så fjernt for meg følelsesmessig.

Folk anser meg som sterk og det er ofte meg de kommer til når det er problemer. For jeg klarer å tenke rasjonelt og ikke bare grine sammen med dem. Problemet er jo bare at jeg egentlig er den svakeste av oss alle sammen. Jeg går rundt med en maske som ikke åresvis med terapi har klart å pelle av meg - enda. Folk forteller meg at de er skikkelig misunnelige på meg som lissom alltid er fornøyd og som er så stabil og rasjonell alltid. 

Så før dere dømmer personer som tilsynelatende vandrer gjennom livet uten en bekymring i verden - alle kjemper en kamp. Det er nødvendigvis ikke alle kamper man kan se fra utsiden...

Anonymkode: a25c5...cdd

[AnonymBruker]

Det høres slitsomt ut å være en person som er "høyt og lavt" etter min mening - spesielt i sosiale relasjoner. Det er jo veødig uforutsigbart med veldig følsomme mennesker.

Jeg kan også bli lei meg, men jeg har vel en høyere terskel for å vise det. Og så er jeg veldig bevisst på å bearbeide følelser selv. Jeg synes det er litt slitsomt med folk som både føler ting hele tiden, og viser det. Det virker nesten som om de tenker at de er de eneste som har et betydningsfullt følelsesliv. 

Anonymkode: debbe...c20

[SoWhat?]

Jeg er sjelden lei meg. Jeg reagerer når noe tragisk skjer, og er ellers stabil liksom. Lei meg, såret og krenket er nesten fremmedord her, men temperamentet er iblant vulkansk. Spesielt når jeg er vitne til mobbing, nedlatenhet og pur urettferdighet. Da kan det smelle. Men lei meg? Nei. 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd en del vanskelige situasjoner tidligere, og nå når jeg har fått alt på plass og er fornøyd med livet lar jeg ikke småting gå innpå meg. Om jeg mister bussen eller pizzaen blir brent blir jeg ikke lei meg, det er kun om det virkelig skjer noe fælt at jeg blir lei meg. Kan selvsagt bli lei meg på andres vegne, men ellers er jeg stort sett alltid glad. Jeg er takknemlig for det jeg har og lar ikke bagateller ødelegge humøret.

Anonymkode: 490bc...845

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig. Derfor er jeg sånn. Jeg har opplevd endel drit når jeg var yngre men velger å ikke fokusere på det. Det er ett valg man tar. Jeg har masse følelser, men jeg blir ikke påvirket av småting og bagateller. Livet er for kort til det.

Anonymkode: 7df64...8c0

[AnonymBruker]

Jeg har null slike følelser, eller følelser generelt. Blir ikke lei meg om noen dør, blir alvorlig syke, bilulykker osv. Blir heller ikke rørt av ting folk pleier å bli rørt av - har vært med på fødsel, min bestevenninne som fødte uten noen reaksjoner. Ikke spesielt glad blir jeg av ting heller, ei heller sint. 

Kroppen sier dog i fra, og når det har vært for mye som har skjedd får jeg skikkelige smerter forskjellige steder i kroppen eller blir ordentlig syk og tvunget til å slappe av. 

Har flere psykiske diagnoser og blir lagt inn ofte når det blir for mye..

Anonymkode: 1bf75...527

[AnonymBruker]

Har det slik selv:-). Er happy hele dagen og er ufattelig sjelden lei meg eller sur. Har aldri en dårlig dag:-)

Livet er fantastisk:-)

Anonymkode: ce427...4f5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en sånn person, er egentlig aldri lei meg og trist med mindre det har skjedd noe tragisk. Er jo ting jeg synes er kjipt, men blir ikke trist og nedstemt av den grunn. Er generelt lite bekymret, og gidder ikke gruble over ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg bruker heller ikke tid på å lage problemer som ikke finnes, vet om flere som gjør det. 

Anonymkode: 5a9c3...6c3

Tenker at du er privilegert og har hatt et godt og stabilt liv, heller enn at du fra naturens side er «stabil».

har vært gjennom en endeløs rekke alvorlige problemer og noen tragedier både i barndom og voksenliv. Det er rett og slett ikke mulig å holde «stabilt» humør når påtrykk utenfra kommer i et sett. 

Jeg står på bena fortsatt. Og jeg kjenner at jeg er litt lei av at slike «egenskaper» som nevnt over er betraktet som ressurssterkt.

Samme type «stabile» mennesker har en tendens til å tilskrive mer bekymrede mennesker som «problemfokuserte». Mens de selv har vært kun priviligerte og forskånet for problemer- ikke mer «stabile». 

Anonymkode: a8d0e...005

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at du er privilegert og har hatt et godt og stabilt liv, heller enn at du fra naturens side er «stabil».

har vært gjennom en endeløs rekke alvorlige problemer og noen tragedier både i barndom og voksenliv. Det er rett og slett ikke mulig å holde «stabilt» humør når påtrykk utenfra kommer i et sett. 

Jeg står på bena fortsatt. Og jeg kjenner at jeg er litt lei av at slike «egenskaper» som nevnt over er betraktet som ressurssterkt.

Samme type «stabile» mennesker har en tendens til å tilskrive mer bekymrede mennesker som «problemfokuserte». Mens de selv har vært kun priviligerte og forskånet for problemer- ikke mer «stabile». 

Anonymkode: a8d0e...005

Det er det vel. Du kan ikke skjære alle over en kam kun pga deg og ditt reaksjonsmønster. Jeg er levende bevis på at konklusjonen din er feil. 

Vi er alle født med forskjellige personligheter og noen er mere "stabile" enn andre. Sånn er det bare, uten at jeg skal påstå at en personlighet er bedre enn en annen.

Anonymkode: 7df64...8c0

[AnonymBruker]

Mye av følelsesregisteret er faktisk medfødt. Jeg er også slik som deg TS. Skulle ønske jeg var med stabil og glad, men ting går så mye lettere nå når jeg har akseptert at jeg er som jeg er.

Anonymkode: 122f3...f2c