Tror du at å ha kjæledyr i barndommen er positivt for et menneskets utvikling?

[AnonymBruker]

Da jeg var liten hadde vi mus en stund, vi hadde alltid fisker, jeg har hatt marsvin, og fra jeg var 7 til 25 år hadde familien en katt. Jeg føler at å være rundt dyr har vært veldig positivt for meg. Dyrene var bonus familiemedlemmer jeg fikk elske. Jeg ser også at barna til min bror som er vokst opp med katter og hunder er veldig kjærlig mot dyr og har veldig respekt for dem. 
Jeg har noen venner som aldri har hatt kjæledyr i hele sitt liv, og selv om de er hyggelige mennesker, så er de litt annerledes. De har lettere for å være "kalde" hvis dere skjønner hva jeg mener. Det virker som de ikke har like mye empati, og de liker ikke dyr heller. Jeg kan jo ikke om det har en sammenheng med at de ikke hadde kjæledyr, det kan være ulike faktorer, men det er liksom en ting som mine venner som ikke har hatt dyr har til felles. 

Er jeg helt på bærtur her? Jeg bare syntes at av mine venner er det veldig lett å se hvem som ikke har hatt kjæledyr. De føler ubehag bare en katt gnikker seg opp etter benet deres.

Anonymkode: c8d13...7af

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke ha kjæledyr som barn, men har MANGE nå og eeeelsker dyr ❤️ 

Tror det er positivt for barn å ha det så lenge de lærer å behandle de ordentlig (har dessverre en del triste historier fra klassevenner osv), men tror ikke man automatisk blir kaldere av å ikke vokse opp med dyr.

Anonymkode: fd228...85c

[AnonymBruker]

I vårt hus hadde alle hver sin katt. Senere kom det hunder til også. Og nå er mine gutter 16 år og «hvor er pusen min, jeg skal legge meg» er fast hver kveld. De elsker å ha pus i senga. Som små gutter var det vanskelig å falle til ro om kvelden men så la jeg en katt i hver dems seng og da ble det rolig. 

Anonymkode: 58463...820

[AnonymBruker]

Absolutt! Mye god læring, omsorg, ta vare på, sin beste venn, egen ro.. nei, mye glede i dyr&de får kjærlighet de og

Anonymkode: 39f9b...ab4

[Tvist]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var liten hadde vi mus en stund, vi hadde alltid fisker, jeg har hatt marsvin, og fra jeg var 7 til 25 år hadde familien en katt. Jeg føler at å være rundt dyr har vært veldig positivt for meg. Dyrene var bonus familiemedlemmer jeg fikk elske. Jeg ser også at barna til min bror som er vokst opp med katter og hunder er veldig kjærlig mot dyr og har veldig respekt for dem. 
Jeg har noen venner som aldri har hatt kjæledyr i hele sitt liv, og selv om de er hyggelige mennesker, så er de litt annerledes. De har lettere for å være "kalde" hvis dere skjønner hva jeg mener. Det virker som de ikke har like mye empati, og de liker ikke dyr heller. Jeg kan jo ikke om det har en sammenheng med at de ikke hadde kjæledyr, det kan være ulike faktorer, men det er liksom en ting som mine venner som ikke har hatt dyr har til felles. 

Er jeg helt på bærtur her? Jeg bare syntes at av mine venner er det veldig lett å se hvem som ikke har hatt kjæledyr. De føler ubehag bare en katt gnikker seg opp etter benet deres.

Anonymkode: c8d13...7af

Det kommer nok mye an på hvordan foreldrene behandler dyrene. Det er ikke i alle familier dyr blir sett på som et familiemedlem, selv om de ikke blir dårlig behandlet.

[AnonymBruker]

Mine barn har aldri hatt dyr. Men de elsker dyr, og behandler de utrolig bra. Vi har en katt i nabolaget, som ofte sitter utenfor døra vår, da den vet den får mye kos av barna her. De går jo og titter etter han og. 

Nå kan ikke vi ha dyr, siden jeg er svært allergisk. Ellers er jeg ganske sikker på at vi hadde hatt det, da jeg og elsker dyr.

Har 2 nabobarn her som er oppvokst med hunder, begge skikkelig ille mobbere. Og de behandler ikke hundene bra. 

Så jeg tror det er helt tilfeldig. Det er jo ikke sånn at alle med dyr, blir omsorgsfulle mennesker, og de uten dyr blir ikke det.

Anonymkode: 51a43...fdb

[AnonymBruker]

Ja veldig!

Anonymkode: 56f98...29f

[Perelandra]

Absolutt! Kattene jeg vokste opp med lærte meg omsorg og respekt for andre levende vesener. De var også mine fortrolige venner som aldri sviktet.

Særlig hadde jeg et nært forhold til hunnkatten Svartepus som var en viktig del av livet mitt fra jeg var tre til jeg var tjue. 

[AnonymBruker]

Jeg tror dyr i barndommen er en bra ting. Det gir barn et ansvar for et levende vesen, noe de kan lære mye av. Jeg tror man får bedre empati av å vokse opp med dyr. Har alltid hatt dyr fra den dagen jeg ble født. Et liv uten dyr er for meg meningsløst og tomt. Idag har jeg 2 katter, 1 hund og 1 kanin. 

Det finnes folk som dreper dyr, selv om at de er oppvokst med dyr. Som AB over her skriver om mobbere og dyr. Husk at psykopati kan ikke kureres med en søt liten kattunge. Psykopater vil torturere dyr, uavhengig om de har dyr selv eller ei. 

Anonymkode: be6bd...3cd

[Gjest Kritt]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 
Jeg har noen venner som aldri har hatt kjæledyr i hele sitt liv, og selv om de er hyggelige mennesker, så er de litt annerledes. De har lettere for å være "kalde" hvis dere skjønner hva jeg mener. Det virker som de ikke har like mye empati, og de liker ikke dyr heller. Jeg kan jo ikke om det har en sammenheng med at de ikke hadde kjæledyr, det kan være ulike faktorer, men det er liksom en ting som mine venner som ikke har hatt dyr har til felles. 

 

Anonymkode: c8d13...7af

Tror absolutt det kan være positivt med kjæledyr, men at det avgjørende for barns utvikling har jeg lite tro på. Det er nok andre ting som teller en del mer. Du drar dine konklusjoner ut fra et noe begrenset utvalg  

[AnonymBruker]

https://www.lifegate.com/people/lifestyle/pets-improve-child-development

 

Anonymkode: 51b95...81f

[AnonymBruker]

Noen som aldri har hatt kjæledyr, har jo foreldre som ikke liker dyr, og da er det ikke så rart at barna ikke liker dem heller. Om man digger det, er likegyldig  eller føler et ubehag når en katt gnir seg mot bena ens, har ingen ting å si hvor empatisk og varm man er overfor mennesker eller i livet generelt. 

Det er kjempelett å se hvem som "elsker hunder" og liker "å hilse på dem", og hvem som er likegyldige og hvem som er redd. Førstnevnte er jo de som gjerne har hund selv, eller har hatt, eller i hvertfall har vært glad i hunder og andre dyr,  uten at de sistnevnte nødvendigvis har noen utviklingsforstyrrelser fra barndommen av den grunn. Selvfølgelig vil mennesker som ikke er glade i dyr, være "kaldere" mot dyr. Jeg føler meg definitivt annerledes enn mine hundeelskende venner. Sett fra andre siden, syns jeg de kan virke "uempatiske" overfor mennesker, sammenligner hunden med barn, tar hensyn til hunden som går ut over andre, har liten forståelse for at andre er redde og lignende.

Sikkert positivt med å vokse opp med dyr, men mest positivt er det nok for nettopp det: forholdet man får til dyr.

Anonymkode: 719db...748

[Gjest Kritt]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Noen som aldri har hatt kjæledyr, har jo foreldre som ikke liker dyr, og da er det ikke så rart at barna ikke liker dem heller. Om man digger det, er likegyldig  eller føler et ubehag når en katt gnir seg mot bena ens, har ingen ting å si hvor empatisk og varm man er overfor mennesker eller i livet generelt. 

 

Dette var vel litt polariserende. Våre barn elsker dyr, og vi foreldre liker også dyr, men det har ikke passet oss å ha dyr hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg så et program på TV om barn og ungdommer som har vært inn og ut av fengsel. Men som ble sendt på gård for å ta seg av dyrene på gården. 

Mange av de som ble sendt på gården endte med å enten fikk seg jobb der og andre fikk seg utdannelse. 

Jeg skulle ønske jeg husker hva dette programmet het, for det var veldig koselig å følge med på. Dette var barn og ungdommer ikke hadde noen særlig framtid før de ble plassert på gård.

Anonymkode: a5d40...98f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kritt skrev:

Dette var vel litt polariserende. Våre barn elsker dyr, og vi foreldre liker også dyr, men det har ikke passet oss å ha dyr hjemme.

NOEN. Ikke alle, noen. Meg selv for eksempel. Jeg har ikke oppvokst med noe form for kjæledyr, da min far ikke liker dyr, og min mor heller ikke (og var redd dem, særlig hunder). Derfor har jeg nok blitt et menneske som ikke "liker dyr" i den forstand at jeg ikke ønsker å ha det selv boende hjemme hos meg. Det er ingen naturlig del av en familie. For meg. Jeg trekker den slutningen at a) det at jeg har ikke vokst opp med dyr, - førte til b) jeg har ikke skaffet meg noe dyr som voksen. til sammen fører det til- c) Jeg liker det ikke spesielt godt om en katt gnikker seg rundt føttene mine. - og d) mine barn vokser opp uten andre dyr enn fisk.

Anonymkode: 719db...748

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen som aldri har hatt kjæledyr, har jo foreldre som ikke liker dyr, og da er det ikke så rart at barna ikke liker dem heller. Om man digger det, er likegyldig  eller føler et ubehag når en katt gnir seg mot bena ens, har ingen ting å si hvor empatisk og varm man er overfor mennesker eller i livet generelt. 

Det er kjempelett å se hvem som "elsker hunder" og liker "å hilse på dem", og hvem som er likegyldige og hvem som er redd. Førstnevnte er jo de som gjerne har hund selv, eller har hatt, eller i hvertfall har vært glad i hunder og andre dyr,  uten at de sistnevnte nødvendigvis har noen utviklingsforstyrrelser fra barndommen av den grunn. Selvfølgelig vil mennesker som ikke er glade i dyr, være "kaldere" mot dyr. Jeg føler meg definitivt annerledes enn mine hundeelskende venner. Sett fra andre siden, syns jeg de kan virke "uempatiske" overfor mennesker, sammenligner hunden med barn, tar hensyn til hunden som går ut over andre, har liten forståelse for at andre er redde og lignende.

Sikkert positivt med å vokse opp med dyr, men mest positivt er det nok for nettopp det: forholdet man får til dyr.

Anonymkode: 719db...748

Enig i det.

Jeg har vokst opp med massevis av dyr. Som kyr, sauer, griser, hester, hunder og katter. Og ja, jeg tror det har påvirket meg i stor grad. Kanskje ikke når det gjelder empati generelt, for jeg har ikke nødvendigvis så mye empati for mennesker. Men det har jeg for dyr.

Jeg kan se verdien i et dyrs liv. Og ja, jeg ser på hundene mine som familiemedlemmer, som jeg tar hensyn til på lik linje som med folk. Hundenes trivsel tar jeg alltid hensyn til, selv om det går utover andre ting. Hundene er ikke mindreverdige for meg. De har et godt hundeliv, med tur hver dag, trening, og mye kjærlighet. De er mine venner, og jeg synes jeg er så heldig som har akkurat disse  Jeg har så utrolig mye glede av dem!

Likevel tar jeg mye hensyn til andre i min hverdag med hundene. Andre skal ikke bli redde i møte med mine hunder. Jeg har to store, der den ene har mye vakt/vokt. Det innebærer endel forholdsregler. 

 

 

Anonymkode: 1759a...0b3

[AnonymBruker]

Har sett en video på YouTube hvor de intervjuet adoptivforeldrene til et barn med seriøse atferdsproblemer, muligens han hadde en diagnose også. For dem har livet blitt mye bedre etter at de kjøpte en gård på landsbygda. Sønnen ble så mye roligere, og alle barna elsket å hjelpe til med dyrene.

 

Anonymkode: c8d13...7af