Er jeg nødt til å føle meg mislykket fordi jeg er einstøing?

[AnonymBruker]

Hele livet mitt har jeg vært ganske glad i mitt eget selskap, og det har vært slitsomt med sosial omgang. Hyggelig har det også vært, men...tappende og utmattende er det lel.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg funnet ut at jeg ikke lenger må gå på sosiale arrangement hele tiden. Har barn og samboer, som sikrer et godt minimum av sosial kontakt - og familien fungerer godt.

Men jeg tar kanskje litt hardt i når jeg sier at jeg har tre venner. Og de ser jeg type fire ganger i året. Samboeren min sier jeg burde være mer sosial, men hen gikk med på å flytte ut i gokk med meg og her duller og går vi på den store eiendommen vår - helt for oss selv.

Problemet mitt er andres forventninger og kunnskapen om forskning som sier at de lykkeligste og lengstlevende menneskene er de sosiale.

Jeg har det godt, men grubler ikke så mye over hvor lykkelig jeg egentlig er. Det koster skikkelig å møte folk så jeg foretrekker å være for meg selv eller med familien. Hvordan skal jeg slappe av med at det er slik jeg er? Og kan jeg "få lov" til å trives i mitt einstøingliv?

Anonymkode: 21c70...265

[SoWhat?]

Hvorfor sier samboeren din at du skal være mere sosial? 

Alle får leve som de vil. Hvis du har det bra med å være einstøing, så er det helt ok. Lurer bare på hvorfor samboeren din reagerer på det.

[Minitroll]

Du er vel ingen ekte einstøing hvis du har barn og samboer? Einstøinger er jo helt alene. 

[AnonymBruker]

Eg ser ikkje problemet eller kvifor du skulle føla deg mindre velykka. Ikkje alle er så sosiale, det er heilt greitt.

Anonymkode: c659e...098

[Jr.Garcon]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hele livet mitt har jeg vært ganske glad i mitt eget selskap, og det har vært slitsomt med sosial omgang. Hyggelig har det også vært, men...tappende og utmattende er det lel.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg funnet ut at jeg ikke lenger må gå på sosiale arrangement hele tiden. Har barn og samboer, som sikrer et godt minimum av sosial kontakt - og familien fungerer godt.

Men jeg tar kanskje litt hardt i når jeg sier at jeg har tre venner. Og de ser jeg type fire ganger i året. Samboeren min sier jeg burde være mer sosial, men hen gikk med på å flytte ut i gokk med meg og her duller og går vi på den store eiendommen vår - helt for oss selv.

Problemet mitt er andres forventninger og kunnskapen om forskning som sier at de lykkeligste og lengstlevende menneskene er de sosiale.

Jeg har det godt, men grubler ikke så mye over hvor lykkelig jeg egentlig er. Det koster skikkelig å møte folk så jeg foretrekker å være for meg selv eller med familien. Hvordan skal jeg slappe av med at det er slik jeg er? Og kan jeg "få lov" til å trives i mitt einstøingliv?

Anonymkode: 21c70...265

Einstøing ???? Du har samboer, barn og  trolig en jobb   det kvalifiserer ikke til noe einstøingliv.

[AnonymBruker]

Du har barn og samboer, ikke klag. Da er du langt ifra einstøing og selvstendig. Venner er vanskelig i voksen alder, man får bare ta det som det kommer. Husker selv da jeg var i et forhold og savnet venner og eksen maste på meg om å være mer sosial osv, enda jeg aksepterte situasjonen og hadde det jeg trengte fra han osv. Synd at det er et krav å måtte ha masse venner og bli likt og sett av alle, man orker ikke det rett og slett.

Anonymkode: 8700f...ae6

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har barn og samboer, ikke klag. Da er du langt ifra einstøing og selvstendig. Venner er vanskelig i voksen alder, man får bare ta det som det kommer. Husker selv da jeg var i et forhold og savnet venner og eksen maste på meg om å være mer sosial osv, enda jeg aksepterte situasjonen og hadde det jeg trengte fra han osv. Synd at det er et krav å måtte ha masse venner og bli likt og sett av alle, man orker ikke det rett og slett.

Anonymkode: 8700f...ae6

Klager hun da? Slik jeg leser det er hun mer enn fornøyd med tilværelsen, men det er disse forventningene om at man må ha massevis av venner for at man skal kunne være ordentlig lykkelig. Samboeren mener hun burde være mer sosial.

Og dere tar «einstøing» litt for bokstavelig her. Hun er einstøing som i at hun ikke har særlig med vennee, trives best i eget selskap, alltid gjort det, har ikke hatt behov for en svær venneflokk. En introvert. Hun lurer bare på hvordan hun kan slå seg til ro med at hun er slik.

Ikke heng dere så mye opp i det ene ordet.

Anonymkode: 82671...78e

[AnonymBruker]

Du er virkelig ikke nøtt til å føle deg mislykket! Jeg er selv introvert, men er i en jobb som krever at jeg er sosial (og liker også det). Når jeg kommer hjem til mann og barn er jeg helt utmattet. Jeg har noen få nære venner og det kan gå månedsvis mellom hver gang vi ses. De har fester og jeg takker ofte nei. Det er sånn jeg er og det er greit 😊 

Anonymkode: acbb6...3b4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klager hun da? Slik jeg leser det er hun mer enn fornøyd med tilværelsen, men det er disse forventningene om at man må ha massevis av venner for at man skal kunne være ordentlig lykkelig. Samboeren mener hun burde være mer sosial.

Og dere tar «einstøing» litt for bokstavelig her. Hun er einstøing som i at hun ikke har særlig med vennee, trives best i eget selskap, alltid gjort det, har ikke hatt behov for en svær venneflokk. En introvert. Hun lurer bare på hvordan hun kan slå seg til ro med at hun er slik.

Ikke heng dere så mye opp i det ene ordet.

Anonymkode: 82671...78e

Takk fot dét innlegget!  Uten barn og samboer og jobb hadde jeg nok endt alene på en støl, men "einstøing" er vel i mitt tilfelle en mental tilstand, kanskje en ambisjon? Trodde i alle fall det var godt nok forklart.

Ja, selv om jeg diskuterer dette med samboer, blir jeg ikke presset...vi bare snakker om livet, hvordan det går, hva vi vil og kan fremover. Bare en god ting dette.

Men i bunn og grunn er jeg vel bekymret for at jeg avviker fra den "sunne normalen" og om min trivsel med ro og egentid egentlig er ufrisk. Kanskje noe som kan påvirke helsen? Jeg vet ikke, er vel bare usikker...

Anonymkode: 21c70...265

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg fryktelig igjen TS, bare at vi bor i byen så det er tydelig at jeg isolerer meg. Av og til får jeg kommentarer på at jeg må jo være deprimert og i allefall ikke lykkelig som gjør så lite sosialt. Men nei jeg trives slik! Jeg har først nå akseptert det selv og tenker det er vel samme hva andre syns og tenker, det er jo oss selv som skal leve livene våre. Drit i de andre TS, og bare fortsett med det du gjør, uten å føle at du må forsvare det.

Anonymkode: 26882...9b3

[AnonymBruker]

7 timer siden, Jr.Garcon skrev:

Einstøing ???? Du har samboer, barn og  trolig en jobb   det kvalifiserer ikke til noe einstøingliv.

Men det kvalifiserer til utviklingsmuligheter senere i livet om det endrer seg i den sosiale statusen da.  

Anonymkode: 74165...85f

[Aragorn ll Elessar]

Nei

 

Uansett så er man ikke einstøing når man har samboer og barn.

Endret 17. september 2018 av Eugene Onegin

[AnonymBruker]

Hvorfor vil samboeren din at du skal være mer sosial?

Vil han selv ha mer alenetid hjemme men du er der hele tiden?

Synes han du begynner å bli sær og få dårligere sosiale antenner?

Merker han at du ikke har så stor bredde i personligheten din da du ikke har mye variasjon i hverdagene?

Føler han at folk flest "burde" være mer sosiale?

Anonymkode: 3b6da...79a

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hele livet mitt har jeg vært ganske glad i mitt eget selskap, og det har vært slitsomt med sosial omgang. Hyggelig har det også vært, men...tappende og utmattende er det lel.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg funnet ut at jeg ikke lenger må gå på sosiale arrangement hele tiden. Har barn og samboer, som sikrer et godt minimum av sosial kontakt - og familien fungerer godt.

Men jeg tar kanskje litt hardt i når jeg sier at jeg har tre venner. Og de ser jeg type fire ganger i året. Samboeren min sier jeg burde være mer sosial, men hen gikk med på å flytte ut i gokk med meg og her duller og går vi på den store eiendommen vår - helt for oss selv.

Problemet mitt er andres forventninger og kunnskapen om forskning som sier at de lykkeligste og lengstlevende menneskene er de sosiale.

Jeg har det godt, men grubler ikke så mye over hvor lykkelig jeg egentlig er. Det koster skikkelig å møte folk så jeg foretrekker å være for meg selv eller med familien. Hvordan skal jeg slappe av med at det er slik jeg er? Og kan jeg "få lov" til å trives i mitt einstøingliv?

Anonymkode: 21c70...265

Kanskje han synes du er kjedelig. Det er hans måte å gjøre deg litt mer attraktiv på. Å få deg til å ha noe liv utenom ham og familie, nye impulser. Kanskje han ønsker å se for seg deg i vellykkede sosiale omgivelser. Og å bolle med den personen. Han sier kanskje indirekte at han ønsker at du øker hans sosiale verdi. Dvs, status. Hva skal han si til andre: ja kona mi er som hun er... forstå det da. Hulk. 

Anonymkode: d0660...ff8

[AnonymBruker]

De som går på samboer løs...vær grei og les det jeg allerede har skrevet. Disse spekulasjonene har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hen tror bare at jeg ville ha hatt det vedre ved å være mer sosial, men det er ikke noe press her, og ingen føringer.

Anonymkode: 21c70...265