Tips til broren min som er syk?

[AnonymBruker]

Jeg har en yngre bror, og etter mye prat igår etter å ha sett hvor deprimert han har vært fortalte meg at første og siste gang han kysset en jente var når det var fest hjemme hos oss når han var 19 fordi en venninne av meg syntes synd på han. Jeg vil ikke tenke på det og han ville heller ikke snakke om hva mer som skjedde men han sa igår at han forsatt var jomfru og han begynte å slite mer og mer når det kom til å snakke med jenter fordi det er jo klart forventet at en mann skal kunne sine saker når man er blitt såpass gammel. 

Han ble født med ledd og autoimmun sykdomm. Han må bruke hverdagen på å klare å komme seg igjennom hverdagen, må ofte bruke stokk for å komme seg rundt i butikker og har 3 ulike transport midler avhengig av hva han klarer. Han er bestandig i smerter og bruker en sensation deprivation tank med smertestillende litt over 2 timer om dagen sammen med en mini jazzui i et del av badet vi hjalp han å gjøre om til damp rom da varme hjelper på smertene hans. Så er det ulike former for gruppe og egen trening som han holder på med for at kroppen skal holde seg best mulig, og slik må han leve resten av livet. Mens andre er på jobb kl 3-4, så kommer han da hjem fra en av treningene, og bruker så 1-2 timer på å hvile seg. 

Han skjemmes utrolig over at han er ufør, og jeg har prøvd å fortelle han at det at han faktisk presterer å gjøre det han gjør for å holde seg i livet er mer enn nok. Men så ser han jo på vennene sine som ikke bare har jobb, men de har kommet i den fasen hvor de får bedre lønn, flere blir gifte og det har allerede begynt å komme barn i venne gjengen hans så sosial sirkelen hans begynner å minske med frekvens. 

Han er flink til å skjule at han har det tungt når foreldrene våre er til stedet, men han har aldri vært flink å holde ting skjult for meg, men jeg har bodd i en annen by i 2 år og flyttet hjem for noen uker siden. Så igår var første kveld vi hadde en ordentlig søsken kveld på lenge. Jeg viste ganske tidlig at han var deprimert når han tømte en ølboks ganske kjapt, han hater øl generelt og kan sitte med den samme boksen i flere timer så spurte hva som var galt og han prøvde å benekte det et par ganger tils jeg sa at jeg faktisk var søsteren hans og han har aldri vært flink å ljuge til meg. 

Jeg viste hvor fysisk tøft han hadde hatt det, jeg hadde tross alt vekst opp med å høre skrikene hans om natta, men fordi han bestandig prøver å virke så munter fordi han er utrolig redd for å være en byrde for andre. Og det at han er brorn min så har jeg vel egentlig ikke tenkt på kjærlighets livet hans noe særlig, han er fornøyd når du setter han foran en pc med problemer som han må løse og samler enda på leker han ofte ikke åpner så hadde vel delvis alltid tenkt at ting interesserte han mer enn folk. Men når han sa "dette er flaut å si til deg, men kvelden med Y er en av de beste kveldene jeg har i minnet mitt, jeg viste at for henne betydde det ikke noe så jeg latet bare som at det skjedde med X som jeg var forelsket i på den tiden". Han fortalte meg noe som var enda tristere, en stund var det en jente han gikk på skole med som han etter siste operasjonen betalte hele telefon regninga for imot at de enten gikk på en kino sammen en gang i måneden hvor han fikk holde henne i hånda. Eller at hun kom hjem til han og holdt hånda hans mens hun strøk han på hode, så fikk hun kjæreste og de sluttet med det. 

Han sa han har prøvd å date men at det først er mange som ikke vil møte han en gang fordi de vil først snakke sammen på nett en go stund før de møtes og mange vil ikke møte han fordi han er ufør, og de som møter han mister interessen når de innser etter et par dater at han ikke kommer til å bli bedre enn det han er nå. 

Jeg sympatiserte selvfølgelig med han men følte ikke at jeg kunne komme med ordentlige råd. Jeg skal helt ærlig si jeg vet ikke om jeg kunne delt livet mitt med noen som er så begrenset, jeg elsker å reise og kan være spontan iblant, og kjæresten min og jeg har vært sammen i 8 år hvor vi først nå begynner å vurdere å slå oss til ro å stifte familie, for jeg har fått opplevd litt av vært både før han, men fått de beste opplevelsene med han. Min bror kan jo ikke noe for at han er født slik han er, og føler virkelig med han, jeg blir gal om jeg ikke får koset med mannen min minst en gang om dagen, hatt regelmessig sex siden min første kjæreste når jeg var 15. Var aldri noe problem for meg å få meg kjæreste for å si det sånn, og var heldig med at jeg datet de stille gutta som ikke måtte skryte av at de hadde hatt sex, fordi de håpet bestandig på mer vis ikke hadde jeg hatt et jævlig rykte på meg når jeg gikk på videregående 😂 

Så 28 år hvor han bare har en kveld å huske tilbake på som var litt minneverdig, og ellers bare fått holde i hånda og blitt strøket på hode i en periodet av livet sitt. Jeg hadde gått ut på byen og bare begynt å kline med randoms tils jeg fant en som ville blitt med meg hjem, men det er vel dårlig forslag til han så noen som har råd han kan bruke? 

Kanskje du enten har partner, eller har slike faste plager selv, kanskje noen i familien din som enda har klart å finne seg en partner. Hva har du gjort eller sett blitt gjort som fungerer? Hva gjør syke folk i slike situasjoner egentlig da de knapt klarer å ta hånd om seg selv, og uten pleier 2 ganger om dagen ville han ikke kunnet bo for seg selv en gang.

Anonymkode: 58810...6fd

Ryddet for opplysninger om alder og detaljer om sykdomsforhold for å unngå identifisering 

Perelandra, mod. 

Endret 15. september 2018 av Perelandra

[AnonymBruker]

Hun kan vel ikke redigere innlegget, anbefaler admin å slette.

Men trist lesning, og mange triste skjebner der ute, men som mange andre i han sin situasjon, så er det nok kanskje lurere å søke en sjelevenn utenfor Norge, feks i Thailand. Vi nordmenn har overfladiske verdier som ikke veier opp for førsteinntrykk.

Anonymkode: 299dc...4d8

[AnonymBruker]

Jeg har vist han innlegget og han sa han følte det gjorde han anonym nok. Vi bor i en ganske stor by og har hjulpet han å holde mye skjult fordi han skammet seg over at han ikke holdt opp mot den standarden vi har når det kommer til standarden vi har gitt selv syke menn. Men han har i det siste begynt å fortelle vennene sine om hverdagen sin, og han vil slutte å legge skjul på ting lenger. Vi har en tendens til å godta at visse sykdommer er det greit å gå med og være ufør, men fordi han kan late som at alt er bra i noen timer når han er ute så opplever han ofte at folk mener at han skulle ihvertfall vært delvis i jobb. Uten å skjønne at det er ikke mange bedrifter som ansetter noen som må komme og gå på ulike tidspunkt iløpet av dagen avhengig av hvor sliten han er. 

Til dere som nå mener jeg deler for mye, han har lest dette før jeg skrev det, og sa han faktisk var interessert i å høre om råd når det kommer til å date som syk, eller har en syk partner. Hvordan dere takler det sammen og har du blitt sammen noen etter eller før de ble syke etc. 

Anonymkode: 58810...6fd

[AnonymBruker]

Har ingen råd eller erfaring men han skal absolutt ikke skjemmes over å være ufør. Din bror virker som en god mann, sterk i sinn og empatisk mot andre og jeg ønsker ham lykke videre. 

Så er det også utrolig bra at han åpner seg opp og får delt litt, å bryte ned sperrene og skallet han har bygget rundt seg vil bare kunne medføre noe godt. 

Han ønsker å kunne gjøre noe virker det som, jeg tror vel det hadde vært det viktigste punktet å starte på. Tilrettelagt arbeid. Hvilke interesser har han, er han god på data eller kan han kjøre transport/post? Et sammarbeid med nav og ta kontakt med en støttegruppe innen denne sykdommen hadde kanskje vært noe.

Anonymkode: 8b64c...5d0

[AnonymBruker]

Han har vel spurt om råd flere ganger her på kg såvidt jeg husker? Jeg tror nesten han må snakke med en behandler om disse tankene. Det er ikke så mye familie eller utenforstående kan gjøre, men jeg skjønner at det må være fryktelig vanskelig for ham. Håper alt ordner seg. ❤

Anonymkode: 95992...183

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han har vel spurt om råd flere ganger her på kg såvidt jeg husker? Jeg tror nesten han må snakke med en behandler om disse tankene. Det er ikke så mye familie eller utenforstående kan gjøre, men jeg skjønner at det må være fryktelig vanskelig for ham. Håper alt ordner seg. ❤

Anonymkode: 95992...183

han hadde aldri hørt om KG en gang før jeg viste han hva jeg hadde skrevet. Men om det er andre menn du vet om som er i samme situasjon gi meg gjerne linker. Kanskje han kunne fått noen å prate med om han lager en konto og spør en som vet hvordan det er å leve slik han gjør. Så snakke PM

Anonymkode: 58810...6fd

[Perelandra]

Tråden er ryddet for mulige identifiserende opplysninger, og diskusjon om dette. 

Perelandra, mod.