husker ikke ansiktet hans!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har et alvorlig problem, er virkelig bekymret for meg selv. Og ja, overskriften er riktig. Jeg husker rett å slett ikke ansiktet til han jeg liker, når jeg ser han en dag, så prøver jeg å tenke på han når jeg er hjemme, jeg husker ikke ansiktet/ selveste ansiktstrekkene hans. Husker bare håret og klærne. Men ikke selveste ansiktet. Det er bare når jeg tenker på han jeg ikke husker det. Kan det være fordi jeg ser han så sjeldent? Jeg husker ansiktet til alle andre jeg vet om, kan det være fordi de sender bildet på snapchat av seg, og fordi jeg ser de hver dag? Men han har jeg bare sett 1 gang i uka. Hva feiler meg??

Anonymkode: a35ae...a71

[Colgatesmilselfie]

Ble sykelig glad da så jeg først tråden. Jeg er ei som ikke klarer å huske ansiktet med mindre møter jeg noen ofte eller hver dag. Det kan gjelde til og med familie, f eksempel søster som jeg har sett sist for 2 måneder siden osv.

Jeg har datet en som jeg var sykelig forelsket i, (vi møtet i snitt annenhver uke )og jeg var alltid bekymret om jeg kommer til å kjenne han jgjen hvis vi møtes ute.

Jeg har fortalt han om dette men  jeg vet ikke om han trodde på meg eller tok det som noe galt eller bare ren løgn.

Men så ser jeg at du husker alle sammen med unntak han..Da føler meg ensomt i de rare greier igjen. 

Endret 14. september 2018 av Colgatesmilselfie

[AnonymBruker]

https://forskning.no/psykologi/2017/05/test-deg-selv-er-du-ansiktsblind

Anonymkode: e863f...1b8

[AnonymBruker]

Mener du at du ikke klarer å se ansiktet hans for deg? Sånn har jeg også det ganske ofte med folk jeg ikke ser så mye til. Har også hatt det sånn med folk jeg har vært interessert i. I tillegg er det jo noen som har så anonyme trekk at det er vanskelig å kjenne dem igjen. Naboen min er en sånn. Han tror nok at jeg er veldig spesiell, siden jeg kun hilser når jeg ser han stå i hagen eller i oppkjørselen. (Det er kun da jeg er sikker på at det er han) Har skjedd flere ganger at jeg har lurt på hvem han på busstoppet og i butikken som glor sånn er, og så har jeg skjønt i ettertid at det nok var han. Men jeg kan jo ikke hilse og smile til alle med kort hår og briller heller.

Anonymkode: 5893a...d85

[matrobot]

Jeg husker at jeg slet med det i tenårene, men etterhvert kom jeg ut av det på en eller annen måte. Det var vanskelig å huske et bilde av selve ansiktet, men det var lettere å huske ansiktet hvis jeg husker ting som vi gjorde sammen. Altså, «bevegelige bilder». Etterhvert klarte jeg å huske «stillbilde» av ansiktet. Det hjalp også for meg å kunne tegne (tok tegnekurs)