En av mine nærmeste venner er deprimert. Hvordan kan jeg best være der for ham?

[AnonymBruker]

En av mine nærmeste venner studerer, og vi er langdistanse venner. Hans studier er ekstremt krevende og de studerer til langt utover nettene. De har knapt tid til å puste. Han mangler enormt mye søvn. På toppen av dette sliter han med depresjon, som jeg fikk vite for bare noen dager siden. På min side sliter jeg med angst og har følt meg ekstremt ensom i mange år. 

Vi har fortsatt kontakt hver dag, men han svarer bare med korte setninger. Han har knapt jatt tid til å snakke med meg eller noen av hans venner / familie siden flere måneder på grunn av studiene. Det er mye mer info, men tingen er at jeg har følelser for ham, og han pleide å være interessert i meg også. Vi kommer aldri til å bli et par, for han sa at "you are broken and i'm worse". Siden han begynte å studere, har han blitt forelsket i en annen jente som ikke er interessert i ham, men de er venner. Det er litt tøft for meg å håndtere det for øyeblikket. Så før jeg visste om depresjonen hans så foreslo jeg at vi tar en pause fra vennskapet slik at jeg kan komme meg videre i livet. Jeg tror også det ville være til det beste for ham slik at han kan fokusere helt på studiene sine uten å ha meg der til å irritere ham med spørsmål og info som han har ikke tid til å svare på. Jeg jobber med å forbedre meg selv, ordne opp i følelsene og tankene mine samt se hvordan jeg kan fungere på en mer sunn måte. Jeg mente det ville være bedre å fullføre dette arbeidet før vi finner tilbake til vennskapet vårt. Han var veldig lei seg for dette, og de neste dagene insisterte han på at vi forble venner, selv om han ville ha respektert min beslutning. Jeg ble enige med ham om å forbli venner og jeg prøver på å finne ut hvordan jeg kan gjøre det på en mer balansert måte.

Men, jeg har ingen ide om hvordan vi kan løse dette. Han har ikke tid til å fortelle noe om hva som skjer i liv sitt, så jeg får bare oppdateringer gjennom de få statusene han deler i sosiale medier. Han vurderte å åpne seg for meg om depresjonen hans, men gjorde det ikke fordi han undertrykker hver eneste følelse han har. Jeg har tatt informasjon om hvordan jeg best kan kommunisere med ham som deprimert i tilfelle han ønsker å snakke om problemene sine, og jeg håpet å snakke på en måte der han kanskje ville få en liten utblåsning av de undertrykte følelsene sine, men på en rasjonell måte som han foretrekker. Men, ja, han har tydeligvis ombestemt seg for han har ikke nevnt det igjen, og jeg vet at jeg ikke kan minne ham på om det. Det må komme fra ham. Så jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tror bakgrunnen for hans depresjon inkluderer hun han er forelsket i, men ifølge ham handler det hovedsakelig om noen ting som fortsetter å ikke gå slik han håpte.

Han liker ikke small talk. Så jeg kan ikke spørre hvordan det går med ham, eller sende ham god morgen / natthilsener. Jeg kan sende ham bilder en gang i blant. Det liker han godt. Eventuelle andre forslag? 

tl;dr Han undertrykker følelsene sine og prøver å holde tritt med de svært krevende studiene hans. Han ønsker ikke pause fra vennskapet vårt, men han vil heller ikke dele nesten noe fra hverdagslivet sitt eller at jeg stiller ham spørsmål. På toppen av det spurte jeg ham hvordan jeg best kunne være der for ham, og han sa at jeg måtte finne det ut på egen hånd. Så her er jeg med et ønske om å forstå denne situasjonen bedre samt at jeg ønsker forslag til hva jeg kan gjøre for ham.

Anonymkode: db3ff...960

[AnonymBruker]

Svar basert på emnetittel: dropp han.

Deprimerte står ikke til gevinst for hverken dem selv, deg, eller samfunnet.

Ved å ''prøve å hjelpe de'', drar du deg selv bare inn i deres depressive univers.

Depressive bør gå til psykolog og lege og få profesjonell hjelp.

Det er ikke opp til ditt ansvar å ta ansvar for deres liv. Du må ikke la deres depresjon gå inn på deg personlig.

Anonymkode: 8457d...632

[Lalala123]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

En av mine nærmeste venner studerer, og vi er langdistanse venner. Hans studier er ekstremt krevende og de studerer til langt utover nettene. De har knapt tid til å puste. Han mangler enormt mye søvn. På toppen av dette sliter han med depresjon, som jeg fikk vite for bare noen dager siden. På min side sliter jeg med angst og har følt meg ekstremt ensom i mange år. 

Vi har fortsatt kontakt hver dag, men han svarer bare med korte setninger. Han har knapt jatt tid til å snakke med meg eller noen av hans venner / familie siden flere måneder på grunn av studiene. Det er mye mer info, men tingen er at jeg har følelser for ham, og han pleide å være interessert i meg også. Vi kommer aldri til å bli et par, for han sa at "you are broken and i'm worse". Siden han begynte å studere, har han blitt forelsket i en annen jente som ikke er interessert i ham, men de er venner. Det er litt tøft for meg å håndtere det for øyeblikket. Så før jeg visste om depresjonen hans så foreslo jeg at vi tar en pause fra vennskapet slik at jeg kan komme meg videre i livet. Jeg tror også det ville være til det beste for ham slik at han kan fokusere helt på studiene sine uten å ha meg der til å irritere ham med spørsmål og info som han har ikke tid til å svare på. Jeg jobber med å forbedre meg selv, ordne opp i følelsene og tankene mine samt se hvordan jeg kan fungere på en mer sunn måte. Jeg mente det ville være bedre å fullføre dette arbeidet før vi finner tilbake til vennskapet vårt. Han var veldig lei seg for dette, og de neste dagene insisterte han på at vi forble venner, selv om han ville ha respektert min beslutning. Jeg ble enige med ham om å forbli venner og jeg prøver på å finne ut hvordan jeg kan gjøre det på en mer balansert måte.

Men, jeg har ingen ide om hvordan vi kan løse dette. Han har ikke tid til å fortelle noe om hva som skjer i liv sitt, så jeg får bare oppdateringer gjennom de få statusene han deler i sosiale medier. Han vurderte å åpne seg for meg om depresjonen hans, men gjorde det ikke fordi han undertrykker hver eneste følelse han har. Jeg har tatt informasjon om hvordan jeg best kan kommunisere med ham som deprimert i tilfelle han ønsker å snakke om problemene sine, og jeg håpet å snakke på en måte der han kanskje ville få en liten utblåsning av de undertrykte følelsene sine, men på en rasjonell måte som han foretrekker. Men, ja, han har tydeligvis ombestemt seg for han har ikke nevnt det igjen, og jeg vet at jeg ikke kan minne ham på om det. Det må komme fra ham. Så jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tror bakgrunnen for hans depresjon inkluderer hun han er forelsket i, men ifølge ham handler det hovedsakelig om noen ting som fortsetter å ikke gå slik han håpte.

Han liker ikke small talk. Så jeg kan ikke spørre hvordan det går med ham, eller sende ham god morgen / natthilsener. Jeg kan sende ham bilder en gang i blant. Det liker han godt. Eventuelle andre forslag? 

tl;dr Han undertrykker følelsene sine og prøver å holde tritt med de svært krevende studiene hans. Han ønsker ikke pause fra vennskapet vårt, men han vil heller ikke dele nesten noe fra hverdagslivet sitt eller at jeg stiller ham spørsmål. På toppen av det spurte jeg ham hvordan jeg best kunne være der for ham, og han sa at jeg måtte finne det ut på egen hånd. Så her er jeg med et ønske om å forstå denne situasjonen bedre samt at jeg ønsker forslag til hva jeg kan gjøre for ham.

Anonymkode: db3ff...960

Enten forteller han deg dette, ellers må du droppe han. Da er det hans tap. For du virker som en fantastisk god venn, og hvis han ikke skjønner at han må gå i segselv og fortelle deg akkurat det der, så fortjener han deg rett og slett ikke. Depresjon eller ei, dette går på person.

[AnonymBruker]

Dette er en av mine nærmeste venner. Og jeg kommer ikke til å droppe ham. Han har vært der hver eneste dag jeg har slitt med angst og en gang jeg nesten havnet oppi depresjon selv (han hjalp meg ut av det). Jeg har sagt til ham at han må si ifra om det sliter på ham, men han sier at "be as selfless as you can and as selfish as you must be". Han har sagt at han skjønner meg så innmari godt. Videre sier han at jeg ikke må isolere meg fordi av erfaring vet han hvor vanskelig det er å komme seg ut av det vonde. Så nei, jeg kommer ikke til å droppe ham som venn.

Anonymkode: db3ff...960

[AnonymBruker]

En annen ting er at han ikke 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ved å ''prøve å hjelpe de'', drar du deg selv bare inn i deres depressive univers.

Anonymkode: 8457d...632

Han drar meg ikke inn i hans depressive univers. Det er en av grunnene til at han ikke vil snakke om det og at han ikke fortalte meg om depresjonen før for noen dager siden. Han har latet som om ting var ok frem til nå. Få vet om at han er deprimert og for alt jeg vet er det bare jeg som vet. 

Anonymkode: db3ff...960

[Lalala123]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er en av mine nærmeste venner. Og jeg kommer ikke til å droppe ham. Han har vært der hver eneste dag jeg har slitt med angst og en gang jeg nesten havnet oppi depresjon selv (han hjalp meg ut av det). Jeg har sagt til ham at han må si ifra om det sliter på ham, men han sier at "be as selfless as you can and as selfish as you must be". Han har sagt at han skjønner meg så innmari godt. Videre sier han at jeg ikke må isolere meg fordi av erfaring vet han hvor vanskelig det er å komme seg ut av det vonde. Så nei, jeg kommer ikke til å droppe ham som venn.

Anonymkode: db3ff...960

Ok da ønsker jeg deg lykke til. Han kommer til å bli en hekt for deg, det er jeg ganske sikker på pga du skal finne ut av degselv uten hjelp fra han om hvordan du kan best være der for han. Depresjon fungerer veldig individuelt, hvordan noen ønsker at man skal være, kan være helt forskjellig fra hva andre med det trenger.Igjen. Lykke lykke til.

Endret 13. september 2018 av Lalala123

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Svar basert på emnetittel: dropp han.

Deprimerte står ikke til gevinst for hverken dem selv, deg, eller samfunnet.

Ved å ''prøve å hjelpe de'', drar du deg selv bare inn i deres depressive univers.

Depressive bør gå til psykolog og lege og få profesjonell hjelp.

Det er ikke opp til ditt ansvar å ta ansvar for deres liv. Du må ikke la deres depresjon gå inn på deg personlig.

Anonymkode: 8457d...632

Makan til frekt svar skal man lete lenge etter! Beklager, men jeg synes det er skikkelig dårlig gjort å si at de ikke er til gevinst for verken mennesker eller samfunnet. Det er snakk om syke mennesker, som IKKE kan noe for at de har fått en sykdom. Og selvsagt har de også ressurser og kan være gode personer. 

Hårreisende svar! Ser dessverre at det er en del fordommer om psykisk helse enda... 

Anonymkode: 67edc...190

[AnonymBruker]

..

Anonymkode: 06252...6ee

[AnonymBruker]

Virker som mange som har svart her har null erfaring i dette selv.

Jeg hadde sterk depresjon, som i diagnose fra lege, behandling, prøving av medisiner (som ikke virket men gjorde det verre) og ufattelig mye kognitiv terapi. Har kommet utav det som et bedre menneske som tenker meg om før jeg dømmer andre opp og ned.

Mistet flere venner, men et par ekte venner ble igjen og mine søsken og foreldre var også til hjelp ( men også noen ganger sabotasje som ikke var meningen).

Mine positive opplevelser som andre "gjorde for meg":

Bare henge, prate, lage ting, fargelegge. Helt i begynnelsen ville jeg snakke om lidelsen, men det som kom utav munnen min var jo bare svada. For depresjon er svada: hormoner i ubalanse som gjør at hodet ikke tenker klart og tunge tanker som egentlig ikke er så relevante som de føles der og da. Etterhvert ville jeg snakke om det ekstremt sjelden, ignorere at der var et problem. Å være sammen med noen og drive med vanlige ting var veldig hjelpsomt. Det er ingen hemmelige ord, setninger eller dansetrinn som får det til å fordufte, det tar tid! I mellomtiden må man spise,drikke og bevege mye på seg. Ofte har man neglisjert disse helt hverdagslige tingene og der er derfor man er i ubalanse. Andre tips: ta et nei for et nei, deprimerte skal ikke tvinges eller lures til å si eller gjøre noe. Ikke gi medisinske råd som du ikke har peiling på. " tenk positivt", f.eks. Eller Johannesurt. 

Nei-ting:

Kjefte og skamme for utilstrekkelighet, gi dårlig samvittighet for at man ikke oppfører seg slik som du vil. 

 

Siden dere er så langt fra hverandre så er det lite du kan gjøre. Foreslå skolepsykolog eller andre tilbud er det beste du kan gjøre, du har ikke magiske fingre.

Ps. Å være nedstemt og lei seg er noe annet enn depresjon. Om han har kjærlighetssorg er det legitimt å være lei seg til det går over.

Anonymkode: 03031...9f1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Virker som mange som har svart her har null erfaring i dette selv.

Jeg hadde sterk depresjon, som i diagnose fra lege, behandling, prøving av medisiner (som ikke virket men gjorde det verre) og ufattelig mye kognitiv terapi. Har kommet utav det som et bedre menneske som tenker meg om før jeg dømmer andre opp og ned.

Mistet flere venner, men et par ekte venner ble igjen og mine søsken og foreldre var også til hjelp ( men også noen ganger sabotasje som ikke var meningen).

Mine positive opplevelser som andre "gjorde for meg":

Bare henge, prate, lage ting, fargelegge. Helt i begynnelsen ville jeg snakke om lidelsen, men det som kom utav munnen min var jo bare svada. For depresjon er svada: hormoner i ubalanse som gjør at hodet ikke tenker klart og tunge tanker som egentlig ikke er så relevante som de føles der og da. Etterhvert ville jeg snakke om det ekstremt sjelden, ignorere at der var et problem. Å være sammen med noen og drive med vanlige ting var veldig hjelpsomt. Det er ingen hemmelige ord, setninger eller dansetrinn som får det til å fordufte, det tar tid! I mellomtiden må man spise,drikke og bevege mye på seg. Ofte har man neglisjert disse helt hverdagslige tingene og der er derfor man er i ubalanse. Andre tips: ta et nei for et nei, deprimerte skal ikke tvinges eller lures til å si eller gjøre noe. Ikke gi medisinske råd som du ikke har peiling på. " tenk positivt", f.eks. Eller Johannesurt. 

Nei-ting:

Kjefte og skamme for utilstrekkelighet, gi dårlig samvittighet for at man ikke oppfører seg slik som du vil. 

 

Siden dere er så langt fra hverandre så er det lite du kan gjøre. Foreslå skolepsykolog eller andre tilbud er det beste du kan gjøre, du har ikke magiske fingre.

Ps. Å være nedstemt og lei seg er noe annet enn depresjon. Om han har kjærlighetssorg er det legitimt å være lei seg til det går over.

Anonymkode: 03031...9f1

Tusen takk for at du tok tid til å svare så utfyllende.

Før studiene startet, så tenkte han på å gå til psykolog, men han har rett og slett ikke tid likevel. De jobber på prosjekter til langt utover nettene. Han sover som oftest bare 3-4 timer. 

Det er blitt diagnosert at han har depresjon tidligere og han har stor innsikt i det så han vet at det har kommet tilbake nå.

Føler meg hjelpesløs når jeg ikke vet hva jeg kan gjøre. Og jeg har en tendens til å si ting rett ut når jeg er engstelig, så ting blir av og til så feil. Det var derfor jeg ønsket en pause.

Anonymkode: db3ff...960

[hutula1]

Dra på besøk til han og bare vær der uten at noen problemer skal løses.

Vær sammen og gjør ingenting.

[AnonymBruker]

1 time siden, NySnakk skrev:

Dra på besøk til han og bare vær der uten at noen problemer skal løses.

Vær sammen og gjør ingenting.

Takk for forslag. Det går dessverre ikke ettersom han studerer på andre siden av jordkloden. Forresten så studerer han som oftest i grupper så han er aldri alene uansett.

Anonymkode: db3ff...960

[hutula1]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for forslag. Det går dessverre ikke ettersom han studerer på andre siden av jordkloden. Forresten så studerer han som oftest i grupper så han er aldri alene uansett.

Anonymkode: db3ff...960

Da burde du slutte å sende meldinger på dagtid, da det er natt der han er.

Skriv heller mail.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, NySnakk skrev:

Da burde du slutte å sende meldinger på dagtid, da det er natt der han er.

Skriv heller mail.

Vi er enige om når det er greit å sende meldinger. Forresten er det bare ca. 3 t tidsforskjell.

Anonymkode: db3ff...960

[hutula1]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi er enige om når det er greit å sende meldinger. Forresten er det bare ca. 3 t tidsforskjell.

Anonymkode: db3ff...960

Han er jo ikke på andre siden av jordkloden da.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, hutula1 skrev:

Han er jo ikke på andre siden av jordkloden da.

Ja, ikke nøyaktig på andre siden da, men det tar altså 13 t med fly dit. Uansett har vel det strengt tatt ikke med noe med saken å gjøre. Jeg har ikke anledning til å dra så langt bort og han har ikke anledning til å ta meg imot. Vi snakket før studiene hans om at han ikke kan ta imot besøk av meg mens han studerer, men at vi skal ta en lengre reise sammen når han er ferdig å studere. Men det er flere år til det kommer til å skje.

Anonymkode: db3ff...960

[AnonymBruker]

Her må du nesten starte med å være ærlig med deg selv å slutte å lage en boble som er enklere å forholde seg til, enn det som er realiteten. Du er forelsket i han, han er IKKE forelsket i deg men i en annen dame. Det spiller heller liten rolle om han er klinisk deprimert, eller bare har kraftig kjærlighetssorg. Han ville mest sannsynlig hatt det helt fantastisk og sendt både godnatt-, gomorgenmeldinger og oppdateringer dagen lang om det var den andre jenta som viste han interesse, og ikke deg. Han syns helt sikkert du er grei og alt det der: men det du krever er ting folk gir til kjæresten din. Han er ikke interessert i deg og kan ikke gi deg den den plassen du etterspør i livet hans. Slutt å bruk så mye tid på han der. Det er ikke sunt for deg, når han ikke har følelser for deg, samme hvor deprimert han skulle være. 

Anonymkode: dc31a...b7b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Her må du nesten starte med å være ærlig med deg selv å slutte å lage en boble som er enklere å forholde seg til, enn det som er realiteten. Du er forelsket i han, han er IKKE forelsket i deg men i en annen dame. Det spiller heller liten rolle om han er klinisk deprimert, eller bare har kraftig kjærlighetssorg. Han ville mest sannsynlig hatt det helt fantastisk og sendt både godnatt-, gomorgenmeldinger og oppdateringer dagen lang om det var den andre jenta som viste han interesse, og ikke deg. Han syns helt sikkert du er grei og alt det der: men det du krever er ting folk gir til kjæresten din. Han er ikke interessert i deg og kan ikke gi deg den den plassen du etterspør i livet hans. Slutt å bruk så mye tid på han der. Det er ikke sunt for deg, når han ikke har følelser for deg, samme hvor deprimert han skulle være. 

Anonymkode: dc31a...b7b

Skjønner at det er vanskelig å forstå hvordan vennskapet vårt er når jeg ikke har delt så mye om den saken. Akkurat på dette punktet tror jeg nok det er best å ta han på ordet når han sier hvor mye jeg betyr for ham, at han ikke vil miste vennskapet mitt, at jeg er en av de nærmeste vennene, osv. Vi har utrolig mye til felles og har hatt utrolig morsomme og interessante diskusjoner. Vi kan snakke i timevis. Tiden bare flyr og vi merker ikke. Han har nylig sagt at han savner det utrolig mye, og at han er veldig lei seg for at han ikke kan opprettholde det. Han har sagt til meg at andre venner og familie er fornærmet for at han ikke kan holde kontakten med dem heller og han ber dem om å tro ham på at han virkelig ikke har tid. Jeg har ingen grunn til å ikke tro på ham. Hvorfor skulle han lyve om det?

Anonymkode: db3ff...960