Føler livet ikke er for meg (langt).

[AnonymBruker]

Som overskriften sier, føler jeg at livet ikke er for meg. Føler at jeg er født med uflaks, og at alt jeg tar på, blir ødelagt.

Jeg vet at jeg på mange måter har vært ufattelig heldig. Født i ett av verdens rikeste og tryggeste land, og dét er jeg utrolig takknemlig for. Samtidig føler jeg at livet har sviktet meg på så mange andre områder. Skuffelse på skuffelse. 

Barneskolen, ungdomsskolen og videregående var et eneste helvete. Har aldri sett på meg selv som noe mobbeoffer, men ser jo at jeg ble utestengt og kalt stygge ting, gjort narr av etc. Ble banket opp et par ganger (blant annet første skoledag på barneskolen, husker fortsatt hvordan blodet rente ned ansiktet etter jeg ble slått med knyttneven av to "store" fjerdeklassegutter). Men utenom de få gangene, var det aldri fysisk, kun blikk og kroppsspråk, måten folk snakket til meg på og hva de sa. 

Jeg ser ikke bra ut og er klar over dette selv. Likevel var dette noe jeg skulle bli minnet på gang på gang. At jeg har en genfeil som gjorde at jeg så annerledes ut (har fått fikset dette da jeg ble 18, fikk det meste dekt av staten), hjalp jo ikke på. Husker da vi var på klassetur 7. eller 8. klasse, og jeg overhørte alle guttene sitte i campingvogna og snakke om hvor stygg/ekkel jeg er (jeg tyvlyttet ikke, gikk forbi utenfor). 

Er i starten av 20-årene og har aldri hatt kjæreste og har ikke lenger noen venner heller. Har utviklet en sterk angst i tillegg til at jeg har store søvnproblemer. Føler at uansett hvor jeg er, om jeg bare går en tur, er på butikken eller sitter på en buss, legger alle merke til hvor rar og annerledes jeg er. Som om jeg ikke passer inn noen steder. 

Har vel egentlig mistet troa på meg selv på alle områder. Eneste jeg har følt at jeg har fått til, var det faglige på skolen, der var jeg sterk. Men jeg ville jo mye heller valgt å gå ut av videregående med venner enn med toppkarakterer.

Starter å studere, men droppet ut, og nå vet jeg ikke hva jeg vil eller om jeg i det hele tatt vil noe som helst. Hadde lyst å ta opp fag for å studere medisin eller odontologi, men aldri i livet om jeg tør det nå lenger. Jeg er for klumsete og er redd jeg kunne gjort alvorlige feil jeg ikke hadde klart å leve med. Motivasjonen min for disse studiene var jo egentlig å overbevise meg selv og mine tidligere mobbere at jeg er noe, at jeg kan og at jeg får ting til. Se på meg nå liksom! Men tydeligvis får jeg jo ikke ting til...

Altså ser jeg ikke bra ut, fungerer ikke godt sosialt og jeg har ingen utdanning. Når jeg på toppen av det hele ikke får sove i tillegg, kjenner jeg at det blir for mye for meg. 

Tør nesten ingenting utenom å gå på butikken. Ellers leser jeg bøker, ser på serier og hører på musikk, og som dere ser, henger på Kvinneguiden.

Det eneste jeg ønsker er egentlig å få meg en kjæreste jeg kan dele livet med, eller i det minste en god venn jeg kan være med. Bare det å faktisk ikke spise taco alene en fredagskveld, hadde vært fantastisk. Noen å snakke med, se film med osv. 

Har gått i behandling i noen år, men sluttet, fordi hva er vitsen når jeg ikke blir bedre uansett. Følte det ikke gikk noen vei, og at jeg til tross for mange års behandling aldri klarte å åpne meg helt. Og ja, jeg vet det er min oppgave og noe jeg må jobbe med, det var jo derfor jeg sluttet - for ikke å kaste bort psykologens tid. Fikk jo et par diagnoser, personlighetsforstyrrelser blant annet, men hva hjelper det.

I tillegg er det alle disse små tingene som bare føles som tegn på at jeg ikke er normal. Mister alltid ting i gulvet, klarer alltid å ødelegge ting, søler alltid på gulvet, til og med vann. Tror rett og slett det er noe riv ruskende galt med meg. Burde da klare å drikke et glass vann uten å nesten søle alt på gulvet når man er i 20-årene. Men neida, det klarer ikke jeg. Begynner jo å lure på om jeg er født med uflaks.

Har også på følelsen av at jeg har en alvorlig fysisk sykdom som før eller siden kommer til å ta livet av meg.

Eneste jeg vil er å være normalt pen, som de aller fleste jenter er, i tillegg til å fungere sosialt og få til studier. Jeg sluttet på studiene fordi motivasjonen var ikke-eksisterende, selv om studiet var interessant nok. Fikk derfor elendige karakterer, så var ingen vits å fortsette akkurat. Dette var på mange måter et stort nederlag for meg som fikk kun toppkarakterer på videregående. Å gå fra det til å nesten stryke på eksamen på universitetet, var jo litt spesielt.

Føler det er mye mer jeg kunne skrevet, men kommer ikke på noe akkurat nå. Kanskje skriver jeg mer i tråden etterpå. Kjenner jo at jeg har lyst å starte i behandling igjen, men er samtidig redd jeg kun kaster bort behandlerens tid og mine penger. Kan ikke se for meg at jeg skal klare å åpne meg opp for noen heller. Da jeg gikk til psykolog var det for det meste kun overflatisk snakk om helt hverdagslige ting. Men så i journalen min at han har skjønt at det er fordi jeg ikke klarer å snakke om det som er vanskelig, ikke klarer å åpne meg. Men skader vel ikke å prøve?

Lurer på om det er en spesiell type behandlingsform som kan være aktuelt for meg. Når man ikke har ett problem, men flere. Jeg er også diagnostisert med trikotillomani.

Anonymkode: 9de79...9d6

[SoWhat?]

Du bør prøve behandling hos psykolog igjen ja. Da må du være åpen om problemene, for ellers blir du ikke mottagelig for hjelp. Du har jo ingen problemer med å uttrykke deg skriftlig, så om du ikke klarer å få sagt noe, så skriv ned ting og gi behandleren.

Du ble ikke behandlet godt på skolen, så selvbildet ditt virker å være helt knust. Du har nok kommet inn i en veldig vond sirkel med dårlige tanker om deg selv og hva du faktisk er i stand til å klare. Virker som du har mye indre stress, og det kan være grunnen til at du er "klumsete", mister og ødelegger ting. 

Objektivt så er du mest sannsynlig intelligent med resurser du ikke får brukt pga din psykiske tilstand. Du har gått ut med toppkarakterer og du vil nok være i stand til å studere om du får hjelp med de psykiske utfordringene dine. Antageligvis føler du deg mon splitt alene i verden med det du sliter med, men det er flere som sliter med ensomhet, å ha blitt mobbet og som er deprimerte. Om det hjelper. Det bruker iallefall å føles litt bedre at en vet at andre er i samme båt.

Jeg er ingen psykolog, men følte for å svare deg ut fra hva jeg tenker når jeg leser det du skriver. Har møtt flere som har slitt veldig med mye av det du skriver, og noen blir så mye bedre etter behandling at de både begynner å studere og jobbe, samt klarer seg såpass sosialt at de ikke føler den tunge ensomheten. Ha håp! Det er så utrolig utrolig viktig, selv om jeg skjønner at du ser svart på det meste nå. Ting kan bli mye bedre! Ikke tro at det vil skje i morgen, men på sikt. Ønsker deg lykke til! ❤️

[AnonymBruker]

For det første, behandling hjelper - du må bare finne den riktige personen som kan hjelpe deg! Det må ikke være en psykolog/psykiater for å kunne hjelpe, punkt nr 1 er at dere har god personkjemi og at du syns det er behagelig å snakke med denne personen. Videre bør personen ha en bakgrunn/utdanning som kan gi deg hjelpemidler slik at du kan jobbe med deg selv. Her er det viktig at du både er åpen for ulike tilnærminger, men samtidig syns det er greit å gjøre det. Jeg har vært hos lege (måtte bytte da første var ubrukelig!), psykolog, psykiater, ubrukelig person gjennom Nav og til slutt en helsecoach som jeg syns var den personen som hjalp meg mest! Hun er utdannet sykepleier i bunn, så jeg vet at hun har beina plantet på jorda og ikke svever blant skyene. Men den samtaleterapien og det opplegget hun ga meg hjalp meg så utrolig mye at jeg har gått tilbake til henne når jeg kjenner at det er behov for å rydde opp litt igjen. 

Videre vil jeg tilføye at livet er for alle! Det er bare vanskelig å passe inn i det standardiserte livet når man ikke er et A4-menneske, og ja de finnes. Disse "aldri syk, jobber fullt, fyller fritiden med alt mulig av opplevelser, har mann og barn". Jeg jobber med noen av de, og det er irriterende. Men det finnes utrolig mange "som oss" som faller utenfor "normalen". 

Her kommer min bakgrunnshistorie:
Selv gikk jeg ut av videregående med gode karakterer, hadde til og med tatt ekstrafag som privatist på si det siste året for å ha all verden av muligheter. Både trene, instruerte og var sosial på fritiden mens jeg gikk på vgs. Etter at vgs var ferdig kom den første smellen! Jeg visste ikke hva jeg skulle bli... Startet på bioteknologi, men bytta over til årsstudium i pedagogikk fordi jeg syns bioteknologi var altoppslukende med 3 lab-dager i uka +++ Fullførte årsstudiumet i pedagogikk med helt ok resultat, samtidig som jeg jobbet på en arbeidsplass som jeg trivdes så godt at jeg endte opp med å jobbe der fulltid i ett år etterpå. Søkte meg inn på arkitektstudiet, kom inn, herfra gikk jeg på smell etter smell. Strøyk i noen fag, fikk lave karakterer og sluttet etter å ha dratt meg gjennom 2,5 år. Jeg trivdes sosialt, men ikke med den altoppslukende livsstilen som tilhørte studiet... Jeg begynte å jobbe fullt igjen (siden man skal jobbe når man ikke studerer noe), forsov meg ofte, var generelt stressa og veldig skuffa over at jeg ikke fortsatte på arkitektstudiet. Ble mer og mer deprimert, avsto fra sosiale greier - mistet venner. Kjæresten dumpa meg. Og jeg endte til slutt opp med å bli 100 % sykemeldt i ett år da jeg ikke maktet å komme meg på jobb igjen, videre over på AAP. Tjueårene tikket avgårde, og jeg hadde fortsatt ikke oppnådd det jeg trodde man skulle ha gjort i en alder av 24 år. Skuffelsen var enorm! Jeg feiret motvillig 25 årsdagen min med nærmeste familie. Hva nå!? Jeg visste fortsatt ikke hva jeg ønsket å bli, hadde bare noen få venner igjen som jeg brukte minimalt med tid på. Mine tidligere venner begynte å bli ferdigutdannet og etablert i jobb. Det var et nederlag å se... Siden jeg likevel var hjemme på dagtid, ble fosterhjem for hjemløse katter, noe som gjorde at jeg endte opp med å adoptere to katter. Og dyr hjelper mye på mestring og humøret! Jeg hjalp også til på det jeg klarte av frivillige greier, bare for å få gjort noe. Tok noen kurs i foto fordi jeg likte det godt. Jeg jobbet meg rett og slett litt og litt oppover med å gi meg selv mestring på noen områder! Til slutt senket jeg kravene til meg selv, begynte å se på alt mulig av potensielle jobber og hvilken utdanning som krevdes. Mye måtte jeg luke ut da jeg generelt strevde med å stå opp, møte opp til ting og tanken på 5 dager i uken på skolebenken var kvelende. Jeg orket ikke enda en skuffelse! Så valget falt på et deltidsstudie og Nav hjalp meg i gang med støtte til det første året fordi jeg manglet fullførte studiepoeng for å kunne få mer studielån. Jeg møtte opp første skoledag og hadde på forhånd bestemt meg for at nå skulle jeg skaffe meg noen venner! Så jeg tenkte gjennom helt banale ting å småprate om, noe jeg generelt er dårlig på, slik at jeg skulle komme i kontakt med folk. Studiet var ikke en dans på roser, men jeg kom meg gjennom og ikke minst, fikk meg 3 nye venner som fortsatt er mine nærmeste. I løpet av studietida slet jeg med oppmøte og unormalt mye stress, jeg fant aldri ro og måtte utsette den ene praksisperioden. MEN jeg valgte å ikke gi opp, men heller lete etter hjelp og det var da jeg snublet over en helsecoach som snudde opp ned på hele livet mitt! Det høres for godt ut til å være sant, men det er virkelig et sånn "halleluja-øyeblikk" som man ser på film. Det skjedde ikke på én behandling, men hun hadde et opplegg vi gikk gjennom og jeg fikk hjemmelekser. Det beste hun gjorde for meg var å hjelpe meg å snu de negative tankene om livet og om meg selv, legge skuffelser bak meg, og ikke minst, jeg klarte å slappe av igjen! Jeg fullførte studiet med B i snitt og A på bacheloren da jeg ble 30 år, 5-6 år etter "planen" min. Bare det å ha et bevis på at jeg har klart noe har hjulpet meg enormt. Jeg har en verdi!

Jeg er fortsatt ikke noe A4-menneske som lever et liv uten utfordringer. For det viser seg at jeg antakeligvis ikke er laget for en fullstilling, men det holder jeg fortsatt på å finne ut av.

Poenget mitt er: Det finnes ingen oppskrift på hvordan livet skal leves. Det er aldri for sent å starte på utdanning. Det er aldri for sent å skaffe seg venner og du trenger heller ikke mange, det viktigste er én eller noen gode venner. Og behandling hjelper! Start i det små med å gi deg selv mestring i noe, slik at du klarer å se at du er verd noe, det hjalp i hvert fall meg da jeg nådde bunnen. Noe det virker som du har gjort nå. Og husk: Utseende er bare innpakningen, du er SÅ MYE MER! 

Anonymkode: 48c6a...5cd

[AnonymBruker]

Vil bare tilføye til innlegget mitt over ang. behandling: Det må selvfølgelig en autorisert helseperson inn i bildet med tanke på diagnoser og medisiner om det er aktuelt. Men for å rydde opp i tanker og tankerelaterte problemer kan en helsecoach gjøre mye

Anonymkode: 48c6a...5cd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For det første, behandling hjelper - du må bare finne den riktige personen som kan hjelpe deg! Det må ikke være en psykolog/psykiater for å kunne hjelpe, punkt nr 1 er at dere har god personkjemi og at du syns det er behagelig å snakke med denne personen. Videre bør personen ha en bakgrunn/utdanning som kan gi deg hjelpemidler slik at du kan jobbe med deg selv. Her er det viktig at du både er åpen for ulike tilnærminger, men samtidig syns det er greit å gjøre det. Jeg har vært hos lege (måtte bytte da første var ubrukelig!), psykolog, psykiater, ubrukelig person gjennom Nav og til slutt en helsecoach som jeg syns var den personen som hjalp meg mest! Hun er utdannet sykepleier i bunn, så jeg vet at hun har beina plantet på jorda og ikke svever blant skyene. Men den samtaleterapien og det opplegget hun ga meg hjalp meg så utrolig mye at jeg har gått tilbake til henne når jeg kjenner at det er behov for å rydde opp litt igjen. 

Videre vil jeg tilføye at livet er for alle! Det er bare vanskelig å passe inn i det standardiserte livet når man ikke er et A4-menneske, og ja de finnes. Disse "aldri syk, jobber fullt, fyller fritiden med alt mulig av opplevelser, har mann og barn". Jeg jobber med noen av de, og det er irriterende. Men det finnes utrolig mange "som oss" som faller utenfor "normalen". 

Her kommer min bakgrunnshistorie:
Selv gikk jeg ut av videregående med gode karakterer, hadde til og med tatt ekstrafag som privatist på si det siste året for å ha all verden av muligheter. Både trene, instruerte og var sosial på fritiden mens jeg gikk på vgs. Etter at vgs var ferdig kom den første smellen! Jeg visste ikke hva jeg skulle bli... Startet på bioteknologi, men bytta over til årsstudium i pedagogikk fordi jeg syns bioteknologi var altoppslukende med 3 lab-dager i uka +++ Fullførte årsstudiumet i pedagogikk med helt ok resultat, samtidig som jeg jobbet på en arbeidsplass som jeg trivdes så godt at jeg endte opp med å jobbe der fulltid i ett år etterpå. Søkte meg inn på arkitektstudiet, kom inn, herfra gikk jeg på smell etter smell. Strøyk i noen fag, fikk lave karakterer og sluttet etter å ha dratt meg gjennom 2,5 år. Jeg trivdes sosialt, men ikke med den altoppslukende livsstilen som tilhørte studiet... Jeg begynte å jobbe fullt igjen (siden man skal jobbe når man ikke studerer noe), forsov meg ofte, var generelt stressa og veldig skuffa over at jeg ikke fortsatte på arkitektstudiet. Ble mer og mer deprimert, avsto fra sosiale greier - mistet venner. Kjæresten dumpa meg. Og jeg endte til slutt opp med å bli 100 % sykemeldt i ett år da jeg ikke maktet å komme meg på jobb igjen, videre over på AAP. Tjueårene tikket avgårde, og jeg hadde fortsatt ikke oppnådd det jeg trodde man skulle ha gjort i en alder av 24 år. Skuffelsen var enorm! Jeg feiret motvillig 25 årsdagen min med nærmeste familie. Hva nå!? Jeg visste fortsatt ikke hva jeg ønsket å bli, hadde bare noen få venner igjen som jeg brukte minimalt med tid på. Mine tidligere venner begynte å bli ferdigutdannet og etablert i jobb. Det var et nederlag å se... Siden jeg likevel var hjemme på dagtid, ble fosterhjem for hjemløse katter, noe som gjorde at jeg endte opp med å adoptere to katter. Og dyr hjelper mye på mestring og humøret! Jeg hjalp også til på det jeg klarte av frivillige greier, bare for å få gjort noe. Tok noen kurs i foto fordi jeg likte det godt. Jeg jobbet meg rett og slett litt og litt oppover med å gi meg selv mestring på noen områder! Til slutt senket jeg kravene til meg selv, begynte å se på alt mulig av potensielle jobber og hvilken utdanning som krevdes. Mye måtte jeg luke ut da jeg generelt strevde med å stå opp, møte opp til ting og tanken på 5 dager i uken på skolebenken var kvelende. Jeg orket ikke enda en skuffelse! Så valget falt på et deltidsstudie og Nav hjalp meg i gang med støtte til det første året fordi jeg manglet fullførte studiepoeng for å kunne få mer studielån. Jeg møtte opp første skoledag og hadde på forhånd bestemt meg for at nå skulle jeg skaffe meg noen venner! Så jeg tenkte gjennom helt banale ting å småprate om, noe jeg generelt er dårlig på, slik at jeg skulle komme i kontakt med folk. Studiet var ikke en dans på roser, men jeg kom meg gjennom og ikke minst, fikk meg 3 nye venner som fortsatt er mine nærmeste. I løpet av studietida slet jeg med oppmøte og unormalt mye stress, jeg fant aldri ro og måtte utsette den ene praksisperioden. MEN jeg valgte å ikke gi opp, men heller lete etter hjelp og det var da jeg snublet over en helsecoach som snudde opp ned på hele livet mitt! Det høres for godt ut til å være sant, men det er virkelig et sånn "halleluja-øyeblikk" som man ser på film. Det skjedde ikke på én behandling, men hun hadde et opplegg vi gikk gjennom og jeg fikk hjemmelekser. Det beste hun gjorde for meg var å hjelpe meg å snu de negative tankene om livet og om meg selv, legge skuffelser bak meg, og ikke minst, jeg klarte å slappe av igjen! Jeg fullførte studiet med B i snitt og A på bacheloren da jeg ble 30 år, 5-6 år etter "planen" min. Bare det å ha et bevis på at jeg har klart noe har hjulpet meg enormt. Jeg har en verdi!

Jeg er fortsatt ikke noe A4-menneske som lever et liv uten utfordringer. For det viser seg at jeg antakeligvis ikke er laget for en fullstilling, men det holder jeg fortsatt på å finne ut av.

Poenget mitt er: Det finnes ingen oppskrift på hvordan livet skal leves. Det er aldri for sent å starte på utdanning. Det er aldri for sent å skaffe seg venner og du trenger heller ikke mange, det viktigste er én eller noen gode venner. Og behandling hjelper! Start i det små med å gi deg selv mestring i noe, slik at du klarer å se at du er verd noe, det hjalp i hvert fall meg da jeg nådde bunnen. Noe det virker som du har gjort nå. Og husk: Utseende er bare innpakningen, du er SÅ MYE MER! 

Anonymkode: 48c6a...5cd

Så godt å lese! Hva het helsecoachen din om jeg får spørre? Hørtes ut som noe for meg. ❤️

Anonymkode: 929ee...7e9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så godt å lese! Hva het helsecoachen din om jeg får spørre? Hørtes ut som noe for meg. ❤️

Anonymkode: 929ee...7e9

Ikke meg (TS) som spør om dette. Håper denne tråden kan få slippe avsporinger, lag gjerne en egen tråd om "helsecoach".

Anonymkode: 9de79...9d6

[Mallard]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg gikk til psykolog var det for det meste kun overflatisk snakk om helt hverdagslige ting. Men så i journalen min at han har skjønt at det er fordi jeg ikke klarer å snakke om det som er vanskelig, ikke klarer å åpne meg. Men skader vel ikke å prøve?

Her sier du noe veldig viktig. Det er ikke rart at behandlingen ikke har hjulpet, om du ikke klarer å åpne opp om det som faktisk plager deg. 

Jeg tror det kan være en god idé å starte med behandling igjen, men da må du prøve å være ærlig. Om du ikke klarer å si ordene høyt, så kan du kanskje vise denne trådentil behandleren din?

Du er ikke mislykket, og du er ikke dømt til å feile. Du trenger bare veiledning, for å komme deg på rett plass her i livet. Jeg har tro på at du kommer til å finne en utdanning og et yrke som passer deg!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hør her TS, skjønner at du har fått mer enn de fleste, og helt klart har helseproblemer som gjør ting litt ekstra tøffe for deg. Men sånn generelt sett, så tror jeg ikke det er så uvanlig at 20-åringer, midt mellom ungdom og voksen, sliter. Vet min søster fikk seg en veldig psykisk knekk rundt tida da ho fylte 20, selv om tilsynelatende har hatt det enkelt.

Selv har jeg massive helseutfordringer, og har en restfunksjon på maks 20-30 prosent. Mitt liv er også blitt veldig annerledes enn normen, selv om det er av andre grunnen enn deg da ❤️ Jeg holdt på å gå helt under, da jeg først ble syk, og regelrett gå gjennom en sorg over alt som ikke ble som det skulle - og det var svært vondt å se venner fikse alt 😕

Men vet du - nå går det bra.  Kan med hånda på hjerter si at jeg har et fint liv, selv om jeg aldri vil få barn, og er sengeliggende minst halvparten av den våkne tiden min. 

Den store forskjellen for meg, kom da jeg klarte å legge fra meg tanken på hva "alle andre gjør og får til", og skifte fokus til hva som faktisk var mulig for meg, i mitt lille liv. Jeg lever også alene, men føler meg ikke lengre ensom. Prøvde å gå til psykolog innledningsvis, men for meg, så gjorde det bare vondt verre.... Det hjalp meg ingenting å snakke om alt som var kjipt, ble bare mer fokus på alt som ikke gikk.

Begynte heller å engasjere meg litt, via nett for det meste, i frivillig arbeid. Så har funnet en mening i livet, og kontaktnett den veien Det har etterhvert ført til flere virkelig gode venner, og jeg ser nå andre så ofte helsa tillater det. 

Ville egentlig en kjæreste ha fiksa alle problemene dine......? Tror jeg det er smart å tenke litt over. Det er så lett å lure seg selv - det gjorde jeg også - med at bare det kom et menneske inn i livet ditt, så ville alt bli bra. Kanskje er det smartere, å ta tak i seg selv, og skape seg et lite liv - som en annen evt. kan føle er fint å bli del av?

Har du noen interesser? Hva kunne du selv tenkt deg å studere - som kanskje passer mer for akkurat deg?

Men aller først av alt, så ville jeg snakka med legen tror jeg. Søvnproblemer alene kan jo få alt til å føles innmari håpløst ❤️ Finnes det tilbud som aktivitetshus for psykisk helsevern, der du bor? Undersøk det? Pleier å være lavterskeltilbud og et sted hvor en har hyggelige aktiviteter, noen å snakke med når det trengs, og ting en kan engasjere seg i. 

En annen tanke - finnes det pasientforening for din diagnose? I så fall kan det være veldig fint å snakke med folk som har opplevd det samme. Eller kanskje facebook-gruppe for din diagnose....? Jeg har i hvert fall hatt veldig godt av å snakke med folk som vet hva jeg gikk gjennom. 

At du føler deg klumsete, mister ofte - er det ting du har tatt opp med legen? Kan det henge sammen med diagnosene dine på noe vis....? I så fall, så er det faktisk mulig å søke om ting som grunnstønad for fordyra slitasje på gjenstander. Selv bruker jeg bare camelback drikkeflasker - så vi er i hvert fall to som søler fælt ❤️ 

Anonymkode: e6d72...0c4

[AnonymBruker]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Du bør prøve behandling hos psykolog igjen ja. Da må du være åpen om problemene, for ellers blir du ikke mottagelig for hjelp. Du har jo ingen problemer med å uttrykke deg skriftlig, så om du ikke klarer å få sagt noe, så skriv ned ting og gi behandleren.

Du ble ikke behandlet godt på skolen, så selvbildet ditt virker å være helt knust. Du har nok kommet inn i en veldig vond sirkel med dårlige tanker om deg selv og hva du faktisk er i stand til å klare. Virker som du har mye indre stress, og det kan være grunnen til at du er "klumsete", mister og ødelegger ting. 

Objektivt så er du mest sannsynlig intelligent med resurser du ikke får brukt pga din psykiske tilstand. Du har gått ut med toppkarakterer og du vil nok være i stand til å studere om du får hjelp med de psykiske utfordringene dine. Antageligvis føler du deg mon splitt alene i verden med det du sliter med, men det er flere som sliter med ensomhet, å ha blitt mobbet og som er deprimerte. Om det hjelper. Det bruker iallefall å føles litt bedre at en vet at andre er i samme båt.

Jeg er ingen psykolog, men følte for å svare deg ut fra hva jeg tenker når jeg leser det du skriver. Har møtt flere som har slitt veldig med mye av det du skriver, og noen blir så mye bedre etter behandling at de både begynner å studere og jobbe, samt klarer seg såpass sosialt at de ikke føler den tunge ensomheten. Ha håp! Det er så utrolig utrolig viktig, selv om jeg skjønner at du ser svart på det meste nå. Ting kan bli mye bedre! Ikke tro at det vil skje i morgen, men på sikt. Ønsker deg lykke til! ❤️

Takk.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For det første, behandling hjelper - du må bare finne den riktige personen som kan hjelpe deg! Det må ikke være en psykolog/psykiater for å kunne hjelpe, punkt nr 1 er at dere har god personkjemi og at du syns det er behagelig å snakke med denne personen. Videre bør personen ha en bakgrunn/utdanning som kan gi deg hjelpemidler slik at du kan jobbe med deg selv. Her er det viktig at du både er åpen for ulike tilnærminger, men samtidig syns det er greit å gjøre det. Jeg har vært hos lege (måtte bytte da første var ubrukelig!), psykolog, psykiater, ubrukelig person gjennom Nav og til slutt en helsecoach som jeg syns var den personen som hjalp meg mest! Hun er utdannet sykepleier i bunn, så jeg vet at hun har beina plantet på jorda og ikke svever blant skyene. Men den samtaleterapien og det opplegget hun ga meg hjalp meg så utrolig mye at jeg har gått tilbake til henne når jeg kjenner at det er behov for å rydde opp litt igjen. 

(...)
Jeg er fortsatt ikke noe A4-menneske som lever et liv uten utfordringer. For det viser seg at jeg antakeligvis ikke er laget for en fullstilling, men det holder jeg fortsatt på å finne ut av.

Poenget mitt er: Det finnes ingen oppskrift på hvordan livet skal leves. Det er aldri for sent å starte på utdanning. Det er aldri for sent å skaffe seg venner og du trenger heller ikke mange, det viktigste er én eller noen gode venner. Og behandling hjelper! Start i det små med å gi deg selv mestring i noe, slik at du klarer å se at du er verd noe, det hjalp i hvert fall meg da jeg nådde bunnen. Noe det virker som du har gjort nå. Og husk: Utseende er bare innpakningen, du er SÅ MYE MER! 

Anonymkode: 48c6a...5cd

Takk. Helsecoach er nok ikke aktuelt da jeg ønsker å gå i behandling i den offentlige helsetjenesten pga. økonomi. Såvidt jeg vet trenger man ikke være autorisert helsepersonell for å kalle seg helsecoach. Blir dumt (og dyrt) å skulle gå både til helsepersonell og helsecoach, tenker f.eks. en psykolog også vil kunne hjelpe med tanker osv. Men fint å lese at du har funnet noe som hjelper for deg. For meg blir nok ikke ting nødvendigvis så mye bedre av at jeg får meg en utdanning. Har slått meg til ro med at jeg ikke har noen utdanning og det går helt greit, selv om det ikke er optimalt. 

1 minutt siden, Mallard skrev:

Her sier du noe veldig viktig. Det er ikke rart at behandlingen ikke har hjulpet, om du ikke klarer å åpne opp om det som faktisk plager deg. 

Jeg tror det kan være en god idé å starte med behandling igjen, men da må du prøve å være ærlig. Om du ikke klarer å si ordene høyt, så kan du kanskje vise denne trådentil behandleren din?

Du er ikke mislykket, og du er ikke dømt til å feile. Du trenger bare veiledning, for å komme deg på rett plass her i livet. Jeg har tro på at du kommer til å finne en utdanning og et yrke som passer deg!

Lykke til!

Jeg er egentlig ikke lei meg pga. det med utdanningen. Det går fint, selv om det er kjipt. Takk

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

[AnonymBruker]

Hva er du mest lei deg for? Det sosiale og utseende? 

Anonymkode: 0c74a...13a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er du mest lei deg for? Det sosiale og utseende? 

Anonymkode: 0c74a...13a

Ja. 

Anonymkode: 9de79...9d6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hør her TS, skjønner at du har fått mer enn de fleste, og helt klart har helseproblemer som gjør ting litt ekstra tøffe for deg. Men sånn generelt sett, så tror jeg ikke det er så uvanlig at 20-åringer, midt mellom ungdom og voksen, sliter. Vet min søster fikk seg en veldig psykisk knekk rundt tida da ho fylte 20, selv om tilsynelatende har hatt det enkelt.

Selv har jeg massive helseutfordringer, og har en restfunksjon på maks 20-30 prosent. Mitt liv er også blitt veldig annerledes enn normen, selv om det er av andre grunnen enn deg da ❤️ Jeg holdt på å gå helt under, da jeg først ble syk, og regelrett gå gjennom en sorg over alt som ikke ble som det skulle - og det var svært vondt å se venner fikse alt 😕

Men vet du - nå går det bra.  Kan med hånda på hjerter si at jeg har et fint liv, selv om jeg aldri vil få barn, og er sengeliggende minst halvparten av den våkne tiden min. 

Den store forskjellen for meg, kom da jeg klarte å legge fra meg tanken på hva "alle andre gjør og får til", og skifte fokus til hva som faktisk var mulig for meg, i mitt lille liv. Jeg lever også alene, men føler meg ikke lengre ensom. Prøvde å gå til psykolog innledningsvis, men for meg, så gjorde det bare vondt verre.... Det hjalp meg ingenting å snakke om alt som var kjipt, ble bare mer fokus på alt som ikke gikk.

Begynte heller å engasjere meg litt, via nett for det meste, i frivillig arbeid. Så har funnet en mening i livet, og kontaktnett den veien Det har etterhvert ført til flere virkelig gode venner, og jeg ser nå andre så ofte helsa tillater det. 

Ville egentlig en kjæreste ha fiksa alle problemene dine......? Tror jeg det er smart å tenke litt over. Det er så lett å lure seg selv - det gjorde jeg også - med at bare det kom et menneske inn i livet ditt, så ville alt bli bra. Kanskje er det smartere, å ta tak i seg selv, og skape seg et lite liv - som en annen evt. kan føle er fint å bli del av?

Har du noen interesser? Hva kunne du selv tenkt deg å studere - som kanskje passer mer for akkurat deg?

Men aller først av alt, så ville jeg snakka med legen tror jeg. Søvnproblemer alene kan jo få alt til å føles innmari håpløst ❤️ Finnes det tilbud som aktivitetshus for psykisk helsevern, der du bor? Undersøk det? Pleier å være lavterskeltilbud og et sted hvor en har hyggelige aktiviteter, noen å snakke med når det trengs, og ting en kan engasjere seg i. 

En annen tanke - finnes det pasientforening for din diagnose? I så fall kan det være veldig fint å snakke med folk som har opplevd det samme. Eller kanskje facebook-gruppe for din diagnose....? Jeg har i hvert fall hatt veldig godt av å snakke med folk som vet hva jeg gikk gjennom. 

At du føler deg klumsete, mister ofte - er det ting du har tatt opp med legen? Kan det henge sammen med diagnosene dine på noe vis....? I så fall, så er det faktisk mulig å søke om ting som grunnstønad for fordyra slitasje på gjenstander. Selv bruker jeg bare camelback drikkeflasker - så vi er i hvert fall to som søler fælt ❤️ 

Anonymkode: e6d72...0c4

Finnes nok ikke noe aktivitetshus for psykisk helsevesen her jeg bor nei, bor langt oppe i Finnmark, og da jeg gikk til psykolog måtte jeg kjøre tre timer hver vei. Så seks timer til sammen.

Fint å lese at du synes du har et fint liv.

Har gått til lege for søvnproblemene mine og fått resept på diverse medikamenter, blant annet Imovane.

Problemene og tankene mine er av slik art at de ikke egner seg å legge ut på noen Facebook-gruppe. For øvrig ikke på Kvinneguiden i sin helhet. Det er også litt med frykt for å bli gjenkjent. Jeg har en fortid/historie som en del nok vil kjenne igjen.

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

[AnonymBruker]

Alt i innlegget ditt tilsier at du ønsker å leve og at andre mennesker skal like deg. 

Anonymkode: 6e970...8fe

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt i innlegget ditt tilsier at du ønsker å leve og at andre mennesker skal like deg. 

Anonymkode: 6e970...8fe

Har ikke et stort behov for at "andre mennesker" skal like meg. Men hadde vært stas om én person likte meg ekstra godt og ville være kjæresten min ja. 

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finnes nok ikke noe aktivitetshus for psykisk helsevesen her jeg bor nei, bor langt oppe i Finnmark, og da jeg gikk til psykolog måtte jeg kjøre tre timer hver vei. Så seks timer til sammen.

Fint å lese at du synes du har et fint liv.

Har gått til lege for søvnproblemene mine og fått resept på diverse medikamenter, blant annet Imovane.

Problemene og tankene mine er av slik art at de ikke egner seg å legge ut på noen Facebook-gruppe. For øvrig ikke på Kvinneguiden i sin helhet. Det er også litt med frykt for å bli gjenkjent. Jeg har en fortid/historie som en del nok vil kjenne igjen.

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

Flytt sørover og begynn på ny ?  

Anonymkode: 4e502...b2a

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flytt sørover og begynn på ny ?  

Anonymkode: 4e502...b2a

Er nok ikke aktuelt å flytte sørover. Trives kun i Finnmark har jeg erfart. Flyttet sørover for å studere og trivdes ikke overhodet. Naturen her oppe er faktisk én av få ting som gir meg lyst å leve videre. Men jeg har altså prøvd å flytte sørover og bodde der i over et halvt år. 

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finnes nok ikke noe aktivitetshus for psykisk helsevesen her jeg bor nei, bor langt oppe i Finnmark, og da jeg gikk til psykolog måtte jeg kjøre tre timer hver vei. Så seks timer til sammen.

Fint å lese at du synes du har et fint liv.

Har gått til lege for søvnproblemene mine og fått resept på diverse medikamenter, blant annet Imovane.

Problemene og tankene mine er av slik art at de ikke egner seg å legge ut på noen Facebook-gruppe. For øvrig ikke på Kvinneguiden i sin helhet. Det er også litt med frykt for å bli gjenkjent. Jeg har en fortid/historie som en del nok vil kjenne igjen.

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke et stort behov for at "andre mennesker" skal like meg. Men hadde vært stas om én person likte meg ekstra godt og ville være kjæresten min ja. 

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

Ja, aktivitetshus var nå bare en ide - finnes vel ett eller annet å engasjere seg i, lokalt der du bor? Har en litt utfordringer, om det nå er på det ene eller andre viset, så er det mitt inntrykk ofte lettere å bli kjent med noen - og kanskje treffe en potensiell partner også, på den måten. I en setting hvor andre blir kjent med mennesket deg Også gjør det en selv mer attraktiv, bare det å være med på noe. Bare pass på å ikke velg en typisk kvinnehobby, husflidslaget er ikke stedet en treffer særlig mange mannfolk

Selv om ting kjennes innmari svart og kjipt nå, så kan det bli bedre - var bare det jeg ville formidle

Anonymkode: e6d72...0c4

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er nok ikke aktuelt å flytte sørover. Trives kun i Finnmark har jeg erfart. Flyttet sørover for å studere og trivdes ikke overhodet. Naturen her oppe er faktisk én av få ting som gir meg lyst å leve videre. Men jeg har altså prøvd å flytte sørover og bodde der i over et halvt år. 

TS

Anonymkode: 9de79...9d6

Har selv bodd i Finnmark  veldig fint men tungt i mørketiden synes jeg 

Anonymkode: 4e502...b2a

[AnonymBruker]

Hei TS! Trist å lese at du har det vanskelig. Det er nok flere enn man skulle tro som har lignende tanker, og det er kanskje en trøst i seg selv. Jeg tror du hadde hatt godt av å engasjere deg i noe, gjerne noe som hjalp andre mennesker eller dyr slik at du føler at det er noe verdi i det du gjør. Ellers er det for meg viktig å tenke på hva jeg er takknemlig for hver dag. Det trenger ikke å være mye, men det hjelper en å flytte fokus og kjenne på litt andre følelser. Håper du får en fin helg. ❤

Anonymkode: 412dd...6b7

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har selv bodd i Finnmark  veldig fint men tungt i mørketiden synes jeg 

Anonymkode: 4e502...b2a

Hehe, jeg elsker mørketiden.

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS! Trist å lese at du har det vanskelig. Det er nok flere enn man skulle tro som har lignende tanker, og det er kanskje en trøst i seg selv. Jeg tror du hadde hatt godt av å engasjere deg i noe, gjerne noe som hjalp andre mennesker eller dyr slik at du føler at det er noe verdi i det du gjør. Ellers er det for meg viktig å tenke på hva jeg er takknemlig for hver dag. Det trenger ikke å være mye, men det hjelper en å flytte fokus og kjenne på litt andre følelser. Håper du får en fin helg. ❤

Anonymkode: 412dd...6b7

Tusen takk, god helg til deg og.

TS

Anonymkode: 9de79...9d6