Trenger litt positivt påfyll

[Gjest Anonymous]

Nå er jeg trist og lei av hele situasjonen. Jeg gjorde det megatabben at jeg var hjemme med barna mine da de var små. Helt fra den eldste ble født, til den yngste begynte på skolen. Følte på det tidspunktet at det var det riktige å gjøre da, og de er takknemlige for det i dag.

Jeg er 38 år, og blir ikke yngre heller, og nå har toget gått for meg på jobbmarkedet.

Jeg jobbet som sekretær i ei avis, og i bank sist på åttitallet. Så kom barna, og jeg ble husmor. Da den yngste begynte på skolen i 1998, begynte jeg på Høyskolen, og tok noen fag. Så begynte jakten på jobben. Fikk meg en brukbar stilling, men så traff jeg drømmemannen, og etter et år sa jeg opp og flyttet hit. Vi har med tid og stunder giftet oss, men jeg sliter med å få meg arbeid. Har en liten jobb som selger (telefon), men det er på provisjon, og er til å leve av. Tar derfor alt annet som aetat prakker på meg av vikariater bl.a. vasking o.l.

Men nå vil jeg finne min jobb!!!!

Har sikkert søkt på flere hundre jobber de siste årene, men det går heller dårlig. Hver gang jeg får avslag blir jeg veldig lei meg. Satt i hele går kveld med gråten i halsen fordi jeg fikk avslag på en jobb jeg trodde jeg hadde sjans på. Er det ingen som har noe tips å komme med?

Mere utdannelse er uaktuellt pga. økonomi. Vi var beggeskilt når vi traff hverandre, og har igrunnen masse gjeld på hus.

Har tenkt tanken på å starte noe for meg selv, men vet ikke riktig hva. Jeg har tre år på videregående og regsnkap, markedsføring og økonomi på Høyskolen.

HJELP.

[Lia]

Huff!

Jobbmarkedet er ikke noe morsomt sted å være - det vet jeg alt om. Skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, jeg. Men det virker iallefall som at det er arbeidsgivers marked nå... Har man barn og har valgt å være hjemme med dem, så synes arbeidsgiverne det er galt fordi man da ikke har vært med i utviklingen de siste årene. Har man ikke barn, og er rundt de 30 som meg, så er det også galt. For da kan det jo tenkes at man blir gravid og må ha permisjon og alt det der, og da blir man fort uinteressant i jobbsøkerprosessen. I tillegg skal man helst ha masse erfaring, OG være veldig ung.

Nå har jeg endelig funnet en fast jobb, men ikke det jeg ønsker å holde på med. Kjeder faktisk vettet av meg, men har nå bestemt meg for å klore meg fast så lenge. Jeg planlegger barn nå, og da er det greit å ha en jobb. Jeg vet ikke hvor du bor hen, men mitt tips til deg er å ta kontakt med vikarbyråer. Velg gjerne de litt mindre/mellomstore byråene - for de følger deg opp mye mer enn de største aktørene. Mange av byråene rekrutterer direkte til stillinger også. Dette var det som skjedde med den jobben jeg har nå.

Ikke send mail, men ring direkte. Da er det mye lettere å få til en avtale på et møte. Når du så har hatt møte og har registrert deg hos dem, så ring dit hvis det tar tid før du hører noe mer. De liker at folk tar initiativ, og da husker de lettere på deg når de får interessante ting. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Enig med den personen over. Bruk vikarbyråer! Jeg vet at mange av dem gjerne vil ansette folk som TRENGER arbeidet, som er forsørgere, på grunn av at de gjerne blir værende i stillingene når de har fått noe.

Mas på dem, stikk innom OFTE til du tror de blir lei av deg, så dukker det nok opp noe!

(Hvis du bor i en by som er stor nok til å ha et par vikarbyrå, da...)

[Gjest Anonymous]

Du trenger litt positivt påfyll, sier du. Vel, avisene skriver jo i disse dager at arbeidsmarkedet er i ferd med å ta seg opp. Det er altså håp...

Ellers kjenner jeg meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Jeg har jobb nå, og tjener nok til å overleve. Men jeg trives ikke. Jobben er ikke relevant for min utdanning og kompetanse i det hele tatt. Og jeg kjeeeder meg, som en annen her også skriver.

Søker andre jobber, men synes ikke det er så mye innenfor mitt felt. Jeg har i alle fall ikke merket noe til dette oppsvinget. Og så er det helt forferdelig for selvtilliten. Føler meg ubrukelig, og gråter iblandt når jeg får avslag.

Kom omsider på intervju for ikke så lenge siden, og venter fortsatt på svar. Men er egentlig ikke så optimistisk. Jeg ringte den ene referansen min etterpå, for jeg kjenner h*n godt. De hadde jo ringt da, det er i alle fall noe. Men de syntes visst jeg virket veldig beskjeden. Ja, man blir ikke akkurat kjempeselvsikker og brautende av å gå uten relevant jobb måned etter måned etter måned, for pokker! Vi snakker snart år :-(

Og jeg synes liksom også at toget har gått. De vil sikkert ha yngre, mer fremadstormende folk enn meg, som bare søker og søker og ikke får noe...

Har egentlig ingen flere råd å komme med enn det som allerede er sagt. Skulle du få deg jobb gjennom et vikarbyrå er det sikkert muligheter for å klore seg fast på arbeidsplassen, få fast jobb og kanskje avansere etterhvert. Lykke til

[Gjest Anonymous]

Du skriver at du er 38 år og uaktuell på jobbmarkedet?

har du hørt på tull!

du er i din beste alder, unger er store osv. Det er jo slike arb.givere vil ha.

De tar deg fremfor en småbarnsmor. Slik er det. En yngre kan bli ravid og borte fra jobb et år. Mye fravær pga barna osv.

Du har bare vert uheldig. du vil nok få deg jobb.

Du skriver som om du skulle være 70,men du er i den beste alder, så ikke gi opp.

I min bransje er ingen under 40 da de begynte.

[Gjest Evig optimist]

Jeg er akkurat blitt arbeidsledig og søker nå på masse, masse! Men jeg håper virkelig ikke at toget er gått, som du sier. Jeg blir 41 neste uke, men jeg har troen på at jeg er bedre enn noensinne. Har en yrkesutdanning i bunn (nokså spesiell), men har jobbet i flere ulike firmaer innen bransjen. De siste årene har jeg vært sekretær, fordi jeg ble lei mitt egentlige yrke. Nå ble jeg ledig pga omstilling i firmaet, og jeg hadde kortest ansiennitet og måtte gå først.

Jeg tar nå en deltidsutdanning (prosjektstyring), og kombinert med tidligere erfaring og alder/modenhet, så regner jeg da virkelig med at jeg skal få meg en interessant jobb nå!

I tillegg til at jeg søker på alt som er interessant, så bruker jeg manpower. Gjennom dem håper jeg å få prøve ulike jobber. Det var de som skaffet meg forrige jobben min (som jeg ble fast ansatt i), så jeg har virkelig troen på dem.

Du må komme deg ut av "jeg kan ingenting og er for gammel"-tankegangen din. Hvis du ikke sjøl har tro på deg selv, hvordan kan du da forvente at andre skal ha det?