Hva mener dere at en skylder en mor?

[AnonymBruker]

Er det mors oppgave å akseptere at hun setter barn til verden og må akseptere at de skal ta egne valg?

eller bør man ta en viss hensyn til hva mamma vil? Er det for eksempel slik, at man bør la vær å flytte til Amerika dersom moren din synes avstanden blir for stor og blir knust?

Anonymkode: 0fef6...892

[Rotemor]

Man skylder ikke annet enn normal respekt og må få ta sine egne valg som voksen.

Men du tenker visst på noe konkret...?

[AnonymBruker]

Ikke la mamsen bestemme valg i livet, selv om du skylder henne livet. Alle mødre mener de vet best for sine barn, men de vet faktisk bare hva som er best for dem selv. Ikke gjør som mora di sier. 

Anonymkode: 4293e...80c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke la mamsen bestemme valg i livet, selv om du skylder henne livet. Alle mødre mener de vet best for sine barn, men de vet faktisk bare hva som er best for dem selv. Ikke gjør som mora di sier. 

Anonymkode: 4293e...80c

Det er vel slike man kaller "hønemor"? Det er jo egentlig det at de helst tenker på seg selv? Barnas følelser rundt en ting har ikke så mye å si, så lenge mor vet hvor de er og om de er trygge. Hun vil bare slippe å være bekymret.

Anonymkode: 0fef6...892

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rotemor skrev:

Man skylder ikke annet enn normal respekt og må få ta sine egne valg som voksen.

Men du tenker visst på noe konkret...?

Godt sagt 🙂

Gjensidig respekt! (Men det er tydeligvis ofte vanskelig spesielt for foreldregenerasjonen, i det barna trer inn i de voksnes rekker)

Anonymkode: ba441...791

[Rotemor]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt sagt 🙂

Gjensidig respekt! (Men det er tydeligvis ofte vanskelig spesielt for foreldregenerasjonen, i det barna trer inn i de voksnes rekker)

Anonymkode: ba441...791

Jeg syntes ikke det var vanskelig og synes du generaliserer for vidt der. Ikke mine foreldre heller.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke flyttet til Amerika hvis min mor ble knust av avstanden, såpass med respekt har jeg for de som er glad i meg. Men jeg er et voksent individ, og skulle min mor si noe jeg er helt uenig i så vil jeg alltid følge min egen vei. 

Anonymkode: 543c2...70e

[AnonymBruker]

Som mor ville jeg blitt knust hvis barna flyttet langt unna, men hadde ikke sagt noe til barna om det. Deres liv og deres valg, men aller helst vil jeg se de daglig til jeg dør. Men jeg vet jo at det ikke er slik livet er.

Anonymkode: a7240...fb5

[Rotemor]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som mor ville jeg blitt knust hvis barna flyttet langt unna, men hadde ikke sagt noe til barna om det. Deres liv og deres valg, men aller helst vil jeg se de daglig til jeg dør. Men jeg vet jo at det ikke er slik livet er.

Anonymkode: a7240...fb5

Hvor gamle er de?

»Daglig til jeg dør» er jo voldsomt. Jeg ser mine annenhver uke omtrent og det holder. De lever livene sine, heldigvis, og jeg mitt!

[Lalala123]

Er det permanent eller for en periode? Hadde dødd innvendig hvis mitt eneste barn hadde flyttet permanent til andre siden av jordkloden. Da hadde jeg nok flyttet etter. 

[AnonymBruker]

Synes man skylder foreldrene sine å leve livet sitt slik man ønsker med mål om å bli lykkelig!

Det er mitt største ønske for mine barn, at de blir lykkelige og lever livet sitt akkurat slik de selv vil ha det. Om det er på andre siden av kloden er selvfølgelig trist for meg som da vil se de sjelden, men om det er det de ønsker så skal jeg stå og heie de frem uansett

Anonymkode: 6ceee...c0e

[AnonymBruker]

1 time siden, Lalala123 skrev:

Er det permanent eller for en periode? Hadde dødd innvendig hvis mitt eneste barn hadde flyttet permanent til andre siden av jordkloden. Da hadde jeg nok flyttet etter. 

Hvorfor fikk du ikke flere?  skal hun bremse seg selv pga deg? 

Anonymkode: 0fef6...892

[Gjest Stella Rose]

Ingenting, om jeg vil flytte til Australia hadde jeg ikke brydd meg om hva min mor måtte mene om det, jeg er voksen og tar mine egne valg her i livet.

Endret 13. september 2018 av Stella Rose

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det mors oppgave å akseptere at hun setter barn til verden og må akseptere at de skal ta egne valg?

eller bør man ta en viss hensyn til hva mamma vil? Er det for eksempel slik, at man bør la vær å flytte til Amerika dersom moren din synes avstanden blir for stor og blir knust?

Anonymkode: 0fef6...892

Ja en mor må akseptere at hun har barn som tar egne valg, og som ikke er yngre kopier av egne prioriteringer, eller speiler hennes ønsker. 

En mor må kunne bære skuffelser, uten å sette opp store hinder for at barna får leve det livet de ønsker, så lenge det er valg som ikke er helseskadelig for barnet. 

Nei, man kan og bør ikke stoppe et voksent barn fra å flytte langt bort, selv om det føles som en sorg. 

Barn bør ha respekt og kjærlighet for sine foreldre, dersom de fortjener det, men kan ikke leve livet på foreldrenes premisser. Man kan ta hensyn, så langt det er mulig, uten å gi slipp på egne ønsker, men man må til syvende og sist leve sitt liv, og foreldre må akseptere det. 

Anonymkode: ac9a2...5f1

[asterix]

Jeg har oppdratt barna mine til å bli selvstendige og å ta egne valg og jeg støttet dem fullt ut da de valgte å ta kortere og lengre perioder i utlandet. Så langt har 4 av mine bodd perioder på opptil flere år i utlandet.

Tok overhode ikke hensyn til om moren min sine evt. følelser da jeg selv flyttet til utlandet heller. 

Når man er voksen lever man sitt eget liv og tar egne valg på godt og vondt.

[Lalala123]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor fikk du ikke flere?  skal hun bremse seg selv pga deg? 

Anonymkode: 0fef6...892

Hva har det med saken å gjøre? Har jeg sakt at barnet mitt skal gjøre noe annet enn det h*n vil pga meg? 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det mors oppgave å akseptere at hun setter barn til verden og må akseptere at de skal ta egne valg?

eller bør man ta en viss hensyn til hva mamma vil? Er det for eksempel slik, at man bør la vær å flytte til Amerika dersom moren din synes avstanden blir for stor og blir knust?

Anonymkode: 0fef6...892

Som mor til voksne barn forventer jeg at jeg har gjort en god nok oppdragerjobb til at barna mine lytter til mine meninger, men tar egne valg.

For eksmpel, jeg likte ikke at datteren min tok en leppepiercing.
Jeg sa at jeg ikke likte det, og begrunnet holdningen min, og da datteren min valgte å ta piercingen til tross for at jeg ikke likte det, aksepterte jeg det, og kjørte jeg henne til tatoveringsstedet der hun tok den.

Om ett av barna mine hadde bestemt seg for å flytte til Amerika, eller hadde andre livsendrende planer som jeg ikke hadde likt av egoistiske grunner, hadde jeg gjort det samme.  Jeg hadde fortalt dem hva jeg mente, og hvorfor, og forventet at de  lyttet, og vurderte argumentene mine før de tok avgjørelsen.
Om de hadde bestemt seg for å flytte likevel, hadde jeg først blitt lei meg, men så hadde jeg hjulpet og støttet så godt jeg kunne, funnet løsninger på det jeg oppfattet som et problem, og gjort det beste ut av det.

Anonymkode: e1fa2...881

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke flyttet til Amerika hvis min mor ble knust av avstanden, såpass med respekt har jeg for de som er glad i meg. Men jeg er et voksent individ, og skulle min mor si noe jeg er helt uenig i så vil jeg alltid følge min egen vei. 

Anonymkode: 543c2...70e

Så man skal bli værende et sted dersom mor får det vondt pga noe? Irriterende for de som tilfeldigvis har en mor med dårlig psyke eller noe slag da....en slik avhengig mor som ikke vil at barna skal bli "voksne". 

Anonymkode: 0fef6...892

[Carrot]

Jeg hadde flyttet, jeg hadde også prøvd hardt å holde regelmessig kontakt på tross av den fysiske avstanden - hvis DET var det egentlige spørsmålet til TS..

[Kontorotta]

Man skylder vel ikke sin mor noe, men man bør handle med respekt.

Og det gjelder begge veier. Om min datter ville flyttet til Amerika, og jeg ville følt meg knust av det, ville jeg snakket med henne om reisen. Mine bekymringer. Samtidig ville jeg ikke lagt en bør på hennes skuldre med å fortelle henne om at jeg hadde blitt knust. Jeg ville også kjørt henne til flyplassen, tatt farvel og ønsket henne lykke til på reisen. :-)

Som datter ville jeg lyttet til min mors tanker, men tatt et valg ut fra hva som hadde føltes rett for meg. Om noe av min mors redsel hadde vært at det skulle skje meg noe, ville jeg avtalt tidspunkter å ringes/skypes på. 

Mine to eldste barn bor på andre kanter av landet. Jeg savner dem, men samtidig nyter jeg det. Jeg er stolt av hva de har oppnådd. Det er vondt å bare kanskje se dem 1-2 ganger i året, men nyter tiden sammen da. Og det finnes jo telefoner.