Hvor på skalaen er livet deres nå? Hvordan kom dere igjennom tøffe perioder?

[AnonymBruker]

Meg:

0-12 år , ingen bekymringer og livet var bare lek. Hadde mange venner og veldig god i idrett og på skolen. Var også veldig populær ( som jeg har fått høre veldig mye av i ettertid ). 

13-22 år ungdommen var til tider veldig tøft. Men hadde gode og dårlige perioder. Begynt tidlig med røyking, drikking og hadde mange sex partnere. Røykte litt hasj og. Skulket mye skolen og gjorde det skikkelig dårlig. 

23-34 livet ble mye bedre. Gift, barn. Fortsatt ung pen og slank. God jobb. Og som sagt så ble livet mye bedre. Taklet stress veldig bra og lot meg ikke vippe så lett av pinnen. 

34- frem til nå ( 41 år). Litt opp og mye ned. Mistet jobb, mistet familie medlem. Fikk ny jobb. Utsatt for mobbing/ harseling på ny jobb. Mye stress på jobb, til tider blitt utskjelt uten grunn. Mistet venner pga falsk ryktespredning. (Øvrig )Familiemedlem som har snudd ryggen til resten av familien. Hjulpet (øvrig) familie medlem pga av personlig svik

Før var jeg slank, pen og masse energi. Folk var imøtekomme og hyggelig mot meg. Mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn fikk jeg og. 

Nå, jeg er blitt mye hyggeligere, imøtekomme, tålmodig som person. Men blitt eldre og gått opp i vekt. Folk er mindre hyggeligere og noen gang direkte ufin mot meg uten at jeg helt vet hvorfor . Har tenkt tanken at folk generelt er mye styggere mot folk som er mindre pene og er overvektig. Er det lettere å tråkke på folk som er litt overvektig fordi de oppfattes som late? Eller at det merkes at jeg har en knekt selvtillit og lettere å tråkke på folk som allerede ligger nede??

Så knakk jeg i sammen, de siste ukene har jeg rett og slett ikke hatt det bra med meg selv. Gråter hver natt. Vet det er bare til å ta seg sammen, men står på flere forskjellige medisiner pga diverse helse tilstander. Jeg har mistet helt troen på meg selv. Er totalt likegyldig om dagene. Klarer ikke å konsentrere meg om hva som skjer rundt meg. Glemmer aktiviteter som ungene skal på. Jeg er så sliten. 

Har dere gode råd på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette

Hvordan er livet deres nå? Hvordan kom dere igjennom de tøffe periodene?

 

 

Anonymkode: c355c...c06

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg:

0-12 år , ingen bekymringer og livet var bare lek. Hadde mange venner og veldig god i idrett og på skolen. Var også veldig populær ( som jeg har fått høre veldig mye av i ettertid ). 

13-22 år ungdommen var til tider veldig tøft. Men hadde gode og dårlige perioder. Begynt tidlig med røyking, drikking og hadde mange sex partnere. Røykte litt hasj og. Skulket mye skolen og gjorde det skikkelig dårlig. 

23-34 livet ble mye bedre. Gift, barn. Fortsatt ung pen og slank. God jobb. Og som sagt så ble livet mye bedre. Taklet stress veldig bra og lot meg ikke vippe så lett av pinnen. 

34- frem til nå ( 41 år). Litt opp og mye ned. Mistet jobb, mistet familie medlem. Fikk ny jobb. Utsatt for mobbing/ harseling på ny jobb. Mye stress på jobb, til tider blitt utskjelt uten grunn. Mistet venner pga falsk ryktespredning. (Øvrig )Familiemedlem som har snudd ryggen til resten av familien. Hjulpet (øvrig) familie medlem pga av personlig svik

Før var jeg slank, pen og masse energi. Folk var imøtekomme og hyggelig mot meg. Mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn fikk jeg og. 

Nå, jeg er blitt mye hyggeligere, imøtekomme, tålmodig som person. Men blitt eldre og gått opp i vekt. Folk er mindre hyggeligere og noen gang direkte ufin mot meg uten at jeg helt vet hvorfor . Har tenkt tanken at folk generelt er mye styggere mot folk som er mindre pene og er overvektig. Er det lettere å tråkke på folk som er litt overvektig fordi de oppfattes som late? Eller at det merkes at jeg har en knekt selvtillit og lettere å tråkke på folk som allerede ligger nede??

Så knakk jeg i sammen, de siste ukene har jeg rett og slett ikke hatt det bra med meg selv. Gråter hver natt. Vet det er bare til å ta seg sammen, men står på flere forskjellige medisiner pga diverse helse tilstander. Jeg har mistet helt troen på meg selv. Er totalt likegyldig om dagene. Klarer ikke å konsentrere meg om hva som skjer rundt meg. Glemmer aktiviteter som ungene skal på. Jeg er så sliten. 

Har dere gode råd på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette

Hvordan er livet deres nå? Hvordan kom dere igjennom de tøffe periodene?

 

 

Anonymkode: c355c...c06

0-18: omsorgssvikt og voksenansvar

19 år: ble mor til en gutt

20: ble alenemor etter å ha levd i et destruktivt forhold

21-24: tok utdannelse som ung alenemor

25-38: var i et nytt destruktivt og alvorlig forhold. Fikk nytt barn 

40: begynnende utbrenthet. 

41: yngste barn fikk kreft

43: ble selv diagnostisert med svulst.

hvordan takle vanskeligheter? Ved ikke å gi opp. Håpet og troen på endring er desverre det eneste man har.  

 

 

Anonymkode: 1f699...e73

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

0-18: omsorgssvikt og voksenansvar

19 år: ble mor til en gutt

20: ble alenemor etter å ha levd i et destruktivt forhold

21-24: tok utdannelse som ung alenemor

25-38: var i et nytt destruktivt og alvorlig forhold. Fikk nytt barn 

40: begynnende utbrenthet. 

41: yngste barn fikk kreft

43: ble selv diagnostisert med svulst.

hvordan takle vanskeligheter? Ved ikke å gi opp. Håpet og troen på endring er desverre det eneste man har.  

 

 

Anonymkode: 1f699...e73

Når det gjelder det med pene damer; JA, de får mer oppmerksomhet, og mer goder på alle plan

Var smellvakker og omgitt av oppmerksomhet i ungdomstiden og som ung voksen.

nå har alle påkjennningene tatt på hud, kropp og hår. Resultat: alle godene er borte. Det er et overfladisk samfunn vi lever i.

Anonymkode: 1f699...e73

[AnonymBruker]

Jeg er på 0 for tiden.

Anonymkode: c507a...cc3

[AnonymBruker]

0-18 år: Hadde det veldig bra og trodde livet lå for mine føtter. 

18-43 år: Vært ene utfordring etter den andre. Hver gang jeg har trodd at livet skulle roe seg ned har det vært noe nytt. Har gått på med optimisme gang etter gang. Nå er jeg sliten! 

Anonymkode: ccbf4...8b5

[AnonymBruker]

Dette med utseendet... 

Jeg har faktisk ikke merket noen negative ting med det, annet enn at jeg selv synes det er trist at jeg ikke har tatt bedre vare på meg selv. Jeg har vel tvert imot opplevd det som at folk behandler meg med mer respekt nå. Jeg hadde en kropp menn ble gal av, bokstavelig talt. Har opplevd alt fra grabbing (mange ganger!) til voldtekt. Nå er det lite slikt. Heldigvis! De siste årene kun et par ganger der fulle menn har visket meg i øret at jeg pleide å være deres seksuelle fantasi, med antydninger til at de fremdeles kunne tenke seg å prøve. 

Bortsett fra gamle venninner foretrekker folk som ikke kjente meg i mine "glansdager", for da opplever jeg ikke slikt heller. Generelt får jeg nå mer respekt for hvem jeg er og hva jeg kan. 

Anonymkode: ccbf4...8b5

[AnonymBruker]

0-12 år: oppvokst med alenemor. Ofte bestemor som tok seg av meg fordi mamma jobbet 1 time unna og kom hjem sent. God familie. God kontakt med søskenbarn som ofte var på besøk. Null bekymringer. Ble utstøtt på skolen, men hadde en bestevenninne så jeg merket ikke så mye til det. Mamma fant seg ny mann når jeg var 11. Da ble økonomien helt annerledes og jeg fikk omtrent alt jeg pekte på. 

12-15denne nye mannen til mamma tok alle kontroll i huset. Satte meg til husarbeid når han kom hjem fra jobb bare for å vise makt. Begynte å gjemme meg. Sa at jeg ikke kom til å klare noe i livet og han veddet på at når jeg var 30 så kom jeg fremdeles til å være en taper. Venninna min flyttet og jeg hadde ingen venner. Ble mobbet. Begynte å feste mye de få gangene jeg hadde "venner". 

15-18: mammas kjæreste begynte å snakke om sex til meg. Jeg begynte på videregående og ble mobbet der og. Ble kraftig deprimert og skulket mye. Drakk mye alkohol. Fullførte ikke skoleåret. 

Begynte på ny linje og det gikk hakket bedre. Fullførte hele VGs med middels lave karakterer. 

18-23: begynte på fhs og fikk et av mine beste år. Langt fra det jævla drittområdet jeg var fra. Fikk meg jobb etterpå som jeg ikke trivdes så godt i, men for pengene. Holdt ut til jeg flyttet til Oslo.  Der fikk jeg jobb raskt men trivdes ikke alltid. Fikk kvartlivskrisa. Lurte på hva det egentlig skulle bli av meg. Prøvde å ta opp fag for å få bedre karakterer men nyttet ikke. Innså at jeg ikke har studuehjerne og slo meg til ro med jobben. Var lykkelig også. 

24-27: fikk ny jobb og alt føltes mer på plass. Endelig falt alt på plass tenker jeg. Men jeg er så utslitt av fortiden at jeg ikke fungerte og har nå masse angst. Venter på time hos psykolog. Måtte flytte inn hos mamma pga økonomisk lønnsomhet. Tilbake til det isolerte drittstedet som jeg aldri skulle tilbake til. Føles som at skjebnen bare vil ha meg der. Savner alt som foregår der ute. Forelsket meg også. Kjærlighetssorg pga dette. Er egentlig bare ulykkelig og føler livet går forbi. 

Anonymkode: a11f7...54d

[AnonymBruker]

0-5: Vokste opp med psykisk syk forelder, men ellers ganske grei barndom.

5-16: Forelder ble akutt syk med fysisk sykdom og døde nesten fra oss. Slet med angstanfall og depresjon. Havnet i fosterhjem. 

16-19: Levde livets glade dager med mye festing. Til tider suicidal og innlagt.

19-25: Fikk barn. Var deprimert. Ble skadet under fødsel. Ble ukentlig voldtatt av mannen min.

25-30: Går opp og ned, men jeg har lært meg å sette pris på de små tingene. Har verdens herligeste mann og barn.

Man kommer seg gjennom det ved å ta en dag av gangen og håpe av morgendagen blir bedre. ❤️

Anonymkode: ddce5...7a3

[AnonymBruker]

0-20 år: Mye sykdom og sykehusinnleggelser

20-22 år: Livet har blitt bedre. Har fullført videregående, ett år på folkehøyskole og begynt på mitt 2 år av en bachelor. Trossalt min «tapte» skolegang pga sykdom, har jeg vokst masse og tatt igjen de på min alder. Har selvsagt noen utfordringer, men jeg vil si at livet er på en sekser fra en skala fra 1-10.

Er kanskje litt ung og uerfaren til å svare i denne tråden?

Anonymkode: 63cb7...c85

[AnonymBruker]

Ikke vær redd for å søke hjelp, om det er hos venner, familie eller profesjonelt. Åpenhet er viktig.

Ikke tenk at du skal klare alt. Ingen mestrer livet på én dag. Fokuser på å komme deg gjennom dagen i dag. Om du orker, sett deg et lite delmål for dagen som å gjøre noe du har utsatt, som for eksempel å rydde i den skuffen, eller lage den matretten du har hatt lyst til å prøve å lage. Hva som helst som er gjennomførbart, slik at du kan kjenne på mestringsfølelsen.

Skriv ned én liste over hva som har gjort deg glad i det siste, én over hva som er positivt i livet ditt, og én over hva du liker med deg selv. Det er så lett å bare se mørket når man har havnet i grøfta.

Husk at det er fullstendig lov å ta pauser i livet. De kravene vi kjenner vi å oppfylle for å være «normale», er de egentlig viktige?

Jeg har hatt alvorlig depresjon størstedelen av livet, og kjenner derfor lusa på gangen. For senest noen uker siden lå jeg og planla hvordan jeg skulle ta mitt eget liv. Likevel visste jeg i all håpløsheten at jeg har kommet meg gjennom slike perioder før, og holdt ut. Bare én dag til. Og én til. Litt til. Og etterhvert lettet den mørke skya nok til at jeg kom meg ut av senga og klarte å gjennomføre noe jeg hadde utsatt lenge. Etter dette kom meg meg sakte men sikkert opp til fungerende nivå igjen.

Livet suger ofte, men som Per Fugelli sa:

 

Anonymkode: 38724...46d

[AnonymBruker]

Hi her., Takk for at dere deler ❤️ Mye vond lesing 😢.  . Jeg har kanskje litt meg selv takke. Har satt meg selv i visse situasjoner som kunne ha unngått ( som f.eks ungdomstiden, festing , rus, skolen , feil venner jeg hang med osv ). 

Angst og depresjon kom også snikende i ungdoms tiden, men har klart å holde den i sjakk da barna var små. Det er først de fem siste årene mye har raknet for meg. Har mye sosial angst og. 

Anonymkode: c355c...c06

[AnonymBruker]

0-12 Stabilt og trygt. Følte meg litt utenfor på barneskolen til tider, litt usikker på meg selv. Men en veldig god og trygg hjemmesituasjon, og mange gode venner,

13-16 Tenårene. Humørsvingninger. Følte meg mobbet en dag, på toppen av livet neste dag. Veldig skoleflink, det var til tider en belastning, og til tider noe jeg fikk mye positiv oppmerksomhet for. Familien var alltid der som en trygg ramme. 

17-19 En ny trygghet. Sikkerhet på hva jeg ville i livet. Samtidig den store usikkerheten og redselen som lå i det å velge studier i en annen by. 

20-23 Ren glede. Lykkefølelse. Elsket livet, studiene, vennene, opplevelsene. Jobbet hardt mot eksamen, fortsatt målbevisst. Og så traff jeg mannen med stor M.

24-30 Da jeg ble voksen. Ferdig studert, og fant drømmejobben. Det å være i et tøft arbeidsmiljø, å svinge fra å føle seg håpløs til å mestre alt neste dag. Klatre på karrierestigen. Kjøpe første bolig. Giftet meg med verdens beste mann. 

30-34 For første gang oppleve at livet også byr på sitroner, oppleve at jeg ikke kunne få barn. Men samtidig finne styrke i mannen, en jobb jeg elsket, et fantastisk nettverk av venner. Og selvfølgelig - mine foreldre, som alltid er der, alltid forstår, og vil mitt beste mer enn noe annet

35-42 Bare lykke. At det går an å være så heldig når det kommer til hvem du treffer/velger som livspartner, en mann som har stått der stabilt og trygt i nesten 20 år. En jobb som føles mer som en hobby. Et liv med mye innhold i form av opplevelser med venner, fantastiske reiser, økonomisk frihet og hobbyer jeg elsker. Følelsen (som jeg aldri trudde jeg skulle kjenne tidlig i tredveårene) av at det kanskje var riktig at jeg aldri skulle få barn, fordi livet også byr på så uendelig mye mer. 

Anonymkode: 1d75b...10e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke vær redd for å søke hjelp, om det er hos venner, familie eller profesjonelt. Åpenhet er viktig.

Ikke tenk at du skal klare alt. Ingen mestrer livet på én dag. Fokuser på å komme deg gjennom dagen i dag. Om du orker, sett deg et lite delmål for dagen som å gjøre noe du har utsatt, som for eksempel å rydde i den skuffen, eller lage den matretten du har hatt lyst til å prøve å lage. Hva som helst som er gjennomførbart, slik at du kan kjenne på mestringsfølelsen.

Skriv ned én liste over hva som har gjort deg glad i det siste, én over hva som er positivt i livet ditt, og én over hva du liker med deg selv. Det er så lett å bare se mørket når man har havnet i grøfta.

Husk at det er fullstendig lov å ta pauser i livet. De kravene vi kjenner vi å oppfylle for å være «normale», er de egentlig viktige?

Jeg har hatt alvorlig depresjon størstedelen av livet, og kjenner derfor lusa på gangen. For senest noen uker siden lå jeg og planla hvordan jeg skulle ta mitt eget liv. Likevel visste jeg i all håpløsheten at jeg har kommet meg gjennom slike perioder før, og holdt ut. Bare én dag til. Og én til. Litt til. Og etterhvert lettet den mørke skya nok til at jeg kom meg ut av senga og klarte å gjennomføre noe jeg hadde utsatt lenge. Etter dette kom meg meg sakte men sikkert opp til fungerende nivå igjen.

Livet suger ofte, men som Per Fugelli sa:

 

Anonymkode: 38724...46d

Per Fugelli ❤️

Anonymkode: c355c...c06

[AnonymBruker]

0-13 lykkelig barndom, bortskjemt attpåklatt. Drev mye med idrett

13-18 La på meg som følge av at jeg sluttet med idrett, førte til spiseforstyrrelser (bulimi). Var ganske vill, null hemninger, drakk meg full, røykte hasj, men flink på skolen, og trente så ingen visste om dette. Var mye deprimert og trodde alt ville bli dersom jeg ble tynn nok. Slet med sosialangst og medisinerte meg med alkohol.

18-23 Flyttet for å studere, men manglet en plan. Festet mye og visste ikke hva jeg ville.

24-30 Mye reising og flytting til utlandet. Tok et nytt studium. Mye ensom pga flytting. Rotløs

30-35 Fokus på jobb og karriere. Mye stress, skjønte at studiet var helt feil.

35- fant via omveier en jobb som passet. En samboer og god økonomi. Egen  leilighet og endelig funnet «hjem». Sliter ennå med sosialangst i enkelte situasjoner, men har det stort sett under kontroll. Trener masse, har fått masse nye hobbier. Har endelig skjønt hva lykke er.

 

Har alltid taklet motgang med optimisme. Har alltid bitt tennene sammen og tenkt at vil jeg, så kan jeg, og jeg skal klare det. Men må si jeg er livredd for å havne tilbake i mine mørke perioder.

 

Anonymkode: 2d293...cd9

[AnonymBruker]

0-12 Omsorgssvikt, men ikke grov. Var en rar unge som alltid følte seg utenfor. Både hjemme og på skolen. Har tatt med meg dette videre og vil alltid plages av det, men har nektet å la det gå for mye inn på meg.

13-18 Hadde en idrett jeg utmerket meg i. Fikk gode karakterer på skolen. Begge ga meg selvtillit, som igjen ga meg venner. 

19-30 Glansårene. Studier, første jobb, drømmemannen. Mange venner.

30-40 Greie år på jobb, venner ble tynnet ut etterhvert som de etablerte seg. Ble forlatt av drømmemannen og var knust. Fikk deretter uplanlagt barn med en annen, elsker barnet men mannen har gjort meg mye ille, psykisk og økonomisk. Jeg har kjempet for å være positiv og tror jeg lurer de fleste. Meg selv inkludert.

Nøkkelen ligger i å holde fast i det man faktisk mestrerog kan påvirke, og være stolt av det. Og å unne andre å ha det bedre enn seg selv. 

 

Anonymkode: 68ddb...9fc

[Jolene]

Jeg vet ikke, for jeg lider meg stort sett gjennom hverdagen selv. Fungerer på jobb og de gangene jeg er sosial, man skulle ikke trodd at jeg egentlig er alvorlig deprimert. Flink til å skjule det.

[AnonymBruker]

Til alle sammen :vaem klem,og ikke vær redd for å søke hjelp 💙hilsen et også hardt prøvet menneske 

Anonymkode: d0881...261

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

0-12 Stabilt og trygt. Følte meg litt utenfor på barneskolen til tider, litt usikker på meg selv. Men en veldig god og trygg hjemmesituasjon, og mange gode venner,

13-16 Tenårene. Humørsvingninger. Følte meg mobbet en dag, på toppen av livet neste dag. Veldig skoleflink, det var til tider en belastning, og til tider noe jeg fikk mye positiv oppmerksomhet for. Familien var alltid der som en trygg ramme. 

17-19 En ny trygghet. Sikkerhet på hva jeg ville i livet. Samtidig den store usikkerheten og redselen som lå i det å velge studier i en annen by. 

20-23 Ren glede. Lykkefølelse. Elsket livet, studiene, vennene, opplevelsene. Jobbet hardt mot eksamen, fortsatt målbevisst. Og så traff jeg mannen med stor M.

24-30 Da jeg ble voksen. Ferdig studert, og fant drømmejobben. Det å være i et tøft arbeidsmiljø, å svinge fra å føle seg håpløs til å mestre alt neste dag. Klatre på karrierestigen. Kjøpe første bolig. Giftet meg med verdens beste mann. 

30-34 For første gang oppleve at livet også byr på sitroner, oppleve at jeg ikke kunne få barn. Men samtidig finne styrke i mannen, en jobb jeg elsket, et fantastisk nettverk av venner. Og selvfølgelig - mine foreldre, som alltid er der, alltid forstår, og vil mitt beste mer enn noe annet

35-42 Bare lykke. At det går an å være så heldig når det kommer til hvem du treffer/velger som livspartner, en mann som har stått der stabilt og trygt i nesten 20 år. En jobb som føles mer som en hobby. Et liv med mye innhold i form av opplevelser med venner, fantastiske reiser, økonomisk frihet og hobbyer jeg elsker. Følelsen (som jeg aldri trudde jeg skulle kjenne tidlig i tredveårene) av at det kanskje var riktig at jeg aldri skulle få barn, fordi livet også byr på så uendelig mye mer. 

Anonymkode: 1d75b...10e

Fantastisk å høre at du har jobbet deg igjennom denne påkjenning når det gjelder å ikke få barn, og samtidig så virker det å få barn ikke er for altoppslukende for deg / dere. ❤️

Anonymkode: c355c...c06

[AnonymBruker]

På 12.9.2018 den 19.56, AnonymBruker skrev:

Dette med utseendet... 

Jeg har faktisk ikke merket noen negative ting med det, annet enn at jeg selv synes det er trist at jeg ikke har tatt bedre vare på meg selv. Jeg har vel tvert imot opplevd det som at folk behandler meg med mer respekt nå. Jeg hadde en kropp menn ble gal av, bokstavelig talt. Har opplevd alt fra grabbing (mange ganger!) til voldtekt. Nå er det lite slikt. Heldigvis! De siste årene kun et par ganger der fulle menn har visket meg i øret at jeg pleide å være deres seksuelle fantasi, med antydninger til at de fremdeles kunne tenke seg å prøve. 

Bortsett fra gamle venninner foretrekker folk som ikke kjente meg i mine "glansdager", for da opplever jeg ikke slikt heller. Generelt får jeg nå mer respekt for hvem jeg er og hva jeg kan. 

Anonymkode: ccbf4...8b5

Det med at de tok mye på deg og at du opplevde voldtekt, har ingenting å gjøre med at du var sexy og menn sine største sexfantasi. Jeg håper virkelig ikke at du er så dum som tror det. De gjorde det fordi du utstrålet en sårbarhet eller noe som tiltrekker sleskete menn og de eier ikke et snev av respekt for deg eller kvinner generelt... ikke få det til å høres positivt ut å bli klådd på og voldtatt, må lese mye dumt her inne. Er selv veldig pen og mye oppmerksomhet, MEN ingen klår på meg uten lov og har aldri blitt voldtatt heldigvvis. Har blitt brukt og dumpet osv som også er helt jævlig.

Anonymkode: 4acb9...a8f