Er det normalt å ikke føle noe for noen ?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg har medfølelse, i det hele tatt. Jeg føler ingenting, ikke noe for noen. Jeg kjenner ikke noe ovenfor foreldrene mine engang. Jeg har prøvd ,men får det ikke til. Forholdet mellom meg og mamma er dødt, det er ingenting der. Vi har vel heller aldri hatt noe særlig til forhold. Ser jeg ikke familie på evigheter, savner jeg dem heller ikke, uff.. Er det noen andre som har det som meg ?

Anonymkode: 2e020...d77

[AnonymBruker]

Hva med deg da? 

Anonymkode: 2e020...d77

[AnonymBruker]

Og du har ikke vært hos psykolog før? 

Anonymkode: 71cc3...97b

[Million]

Hva føler du hvis du ser en gammel mann gråte da, for eksempel? Ingenting? Hva hvis et lite barn er døden nær av sult og mishandel og gråter, synes du ikke synd på barnet overhodet? Hva med Christoffer, som døde fordi han ble mishandlet til døde som sju-åtte-åring av sin stefar? Synes du ikke synd på han heller? Får du ikke vondt i hjerterota av å tenke på at en liten forsvarsløs gutt ble mishandlet til døde av en voksen, brutal mann?

Endret 11. september 2018 av Million

[AnonymBruker]

Føler du noe når barn ligger for døden?

Anonymkode: e5783...7e2

[Gjest BearMama]

Du sier du ikke føler noe for moren din. Hvordan var oppveksten din og hvordan var foreldrene dine mot deg?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, BearMama skrev:

Du sier du ikke føler noe for moren din. Hvordan var oppveksten din og hvordan var foreldrene dine mot deg?

Oppveksten min var ok. Jeg ble ikke mishandlet, fysisk eller psykisk. Jeg ble heller ikke mobbet, men slet med å komme overens med andre barn, og slet med å få venner. Jeg var ofte i slosskamper og kranglet med andre barn. Foreldrene mine var vel greie de, jeg husker ikke så godt. Husker så og si bare skolen, ikke hjemme. Pappa var aldri hjemme, men på jakt, var bare meg og mamma. Har alltid følt at ingen har sett meg. Har bare yngre søsken, jeg er eldst.

Anonymkode: 2e020...d77

[Gjest BearMama]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oppveksten min var ok. Jeg ble ikke mishandlet, fysisk eller psykisk. Jeg ble heller ikke mobbet, men slet med å komme overens med andre barn, og slet med å få venner. Jeg var ofte i slosskamper og kranglet med andre barn. Foreldrene mine var vel greie de, jeg husker ikke så godt. Husker så og si bare skolen, ikke hjemme. Pappa var aldri hjemme, men på jakt, var bare meg og mamma. Har alltid følt at ingen har sett meg. Har bare yngre søsken, jeg er eldst.

Anonymkode: 2e020...d77

Synes det er rart at du ikke huser noe særlig fra ditt eget hjem. De fleste husker om de hadde gode og tilstedeværende foreldre, fikk kjærlighet og omsorg.

Selv om en ikke blir mishandlet så kan en allikevel utsettes for omsorgssvikt eller ikke ha det bra hjemme med foreldre som aldri viser kjærlighet eller stiller opp.

Husker du ikke om du hadde følelser når du var liten? Frykt, redsel, glad, spent etc? Kanskje noe skjedde i barndommen din gjorde at du slo av følelser for å beskytte deg selv?

Som oftest er noe som ligger i grunn. Det beste er å oppsøke psykolog som kan hjelpe deg å ta fatt i det og kanskje finne kjernen til problemet. Det blir jo et fryktelig ensomt liv å aldri være i stand til å elske noen og slippe noen inn.

[AnonymBruker]

 kjærligheten til foreldrene er betingelsesløs . Den har alltid vært der. Og den er der selv om du er borte fra foreldrene over lang tid- den er der så du føler ikke savn, du tenker ikke på den, du tar den for gitt.

når dine foreldre reiser til den andre siden- da vil du kjenne den..Og forstå at den er der...

jeg har og reist rundt og vært borte lenge.. flyttet ut .. i vår mistet jeg pappa .. selv om ham er borte kan jeg kjenne hans kjærlighet som varmer hele meg.. kjærligheten ble igjen liksom ..

Anonymkode: cd3b1...3e6

[Gjest BearMama]

På 12.9.2018 den 7.07, AnonymBruker skrev:

 kjærligheten til foreldrene er betingelsesløs . Den har alltid vært der. Og den er der selv om du er borte fra foreldrene over lang tid- den er der så du føler ikke savn, du tenker ikke på den, du tar den for gitt.

når dine foreldre reiser til den andre siden- da vil du kjenne den..Og forstå at den er der...

jeg har og reist rundt og vært borte lenge.. flyttet ut .. i vår mistet jeg pappa .. selv om ham er borte kan jeg kjenne hans kjærlighet som varmer hele meg.. kjærligheten ble igjen liksom ..

Anonymkode: cd3b1...3e6

Nåja, et lite barn kan føle betingelsesløs kjærlighet. Voksne, not so much. For når man er voksen så innser at at en del foreldre absolutt ikke fortjener den kjærlighet de hadde fra barna...

Endret 15. september 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 kjærligheten til foreldrene er betingelsesløs . Den har alltid vært der. Og den er der selv om du er borte fra foreldrene over lang tid- den er der så du føler ikke savn, du tenker ikke på den, du tar den for gitt.

når dine foreldre reiser til den andre siden- da vil du kjenne den..Og forstå at den er der...

jeg har og reist rundt og vært borte lenge.. flyttet ut .. i vår mistet jeg pappa .. selv om ham er borte kan jeg kjenne hans kjærlighet som varmer hele meg.. kjærligheten ble igjen liksom ..

Anonymkode: cd3b1...3e6

Det er ikke likt for alle, dessverre.

Anonymkode: 5c2ef...a23