Dårlig samvittighet pga vil ikke ha barna SÅ mye alene

[AnonymBruker]

Jeg har dårlig samvittighet overfor barna mine. Har lest masse her inne om at alle foreldre ønsker mest mulig tid med barna sine. Men det gjør ikke jeg og jeg har så vondt pga sånn jeg føler det. 

Jeg har barna hele tiden bortsett fra fredag-søndag annenhver uke. Eksen har snakket om det i to år (siden det ble slutt) at han vil ha barna mer, jeg har sagt meg enig, men det passer liksom aldri for ham. Pga jobb, ny dame osv osv. 

Jeg er helt utslitt av å være alene med barna hele tiden. Har tre stk, i alderen 6-13 år. Jeg føler meg helt alene. Skulle ønske at han tok mer ansvar. 

Og så får jeg så vondt, fordi jeg har faktisk ikke lyst til å ha barna hele tiden. Jeg skulle ønske de var mer hos ham... og jeg ønsker meg mer tid alene, sammen med venner og kjæresten (har vært sammen lenge, men han har ikke møtt barna enda).

Klarer ikke å være mamma på denne intense måten hele tiden. 

Er det noen andre som føler det sånn eller er det noe galt med meg som mamma? Ja, jeg kommer sikkert til å få høre at det er greit å være sliten. Men jeg skulle virkelig ønske at de var her mindre, og jeg vet jo også at de har lyst til å være mer sammen med ham enn de er nå. 

Anonymkode: 2295f...ace

[AnonymBruker]

Ts igjen: altså det er ikke slik at jeg vil ha barna mindre enn han har dem. Bare at han skal ha dem mer enn nå, og opptil 50%

Anonymkode: 2295f...ace

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Nå har jeg bare en, men føler at behovet for litt egentid og avlastning er større enn å ville være borte fra barnet. Når jeg er med barnet mitt, er det det viktigste av alt. Men skulle gjerne hatt noen faste dager hvor far henter og leverer i barnehagen. En visshet om at jeg kan avtale noe med venninner i fremtiden, f. Eks gå ut og feire bursdagen min. Prøver å ikke tenke på at jeg vil ha datteren min mindre, men at jeg har behov for litt pause når jeg ikke har noen å dele dagene med. 

Anonymkode: 335a4...629

[AnonymBruker]

Skjønner godt hva du mener.

Dersom jeg og mannen plutselig skulle gått fra hverandre, vill nok tid UTEN barna, vært den største fordelen. Herregud, de små englene kan virkelig suge all energi ut av meg, selv om jeg elsker de over alt på jord.

Press gjennom mer samvær, enten det passer for han eller ikke.

Anonymkode: 50efa...7f2

[Tiurleik]

Full forståelse herfra.  Tre unger alene er beintøft. Det er travelt nok når man er to foreldre sammen, men da har man i det minste muligheten til å slappe litt av mens den andre tar dem med på butikken eller svømmehallen. Når man er alene, må man konstant være "på", holde øye med dem, rette lekser, aktivisere, kjøre hit og dit, i tillegg til full jobb og husarbeid. 

Det er jo ikke barna dine som personer du vil unnslippe, men du trenger tid til å puste, hente deg inn, pusle med dine egne hobbyer og kjenne på følelsen av å være noe mer enn bare mamma. 

Dumt at din eksmann ikke ser at han burde steppe inn mer, og at han ikke prioriterer mer samvær med ungene sine. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg kjempegodt! Har jo behov for tid uten barna selv om jeg bor med barnas far. Tilværelsen din er virkelig mitt mareritt (joda selvfølgelig elsker jeg barna mine). Krev at barnas far har dem fast mer.

Anonymkode: d4a55...353

[AnonymBruker]

Jepp nå er datteren min voksen, men vi hadde 50/50 fra hun var 2 år. Jeg gledet meg til den uken jeg skulle ha henne, og på slutten av den uken så jeg frem til at faren skulle ha henne. Lov å være sliten. 

Anonymkode: f0c66...340

[AnonymBruker]

Sånn dårlig samvittighet tror jeg man kan ha uansett. Vi er to i et lykkelig ekteskap med barn, , og jeg tar meg ofte i å ønske litt mer alenetid,  både helt alene (mann og barn kunne reist litt mer bort, det skjer kanskje en helg i året, og jeg gleder meg til det som en unge), at barna var litt mer vekk (skjer kanskje også en gang i året) slik at jeg og mannen kunne hatt litt tid alene sammen, og faktisk ser jeg ofte fram til at mannen skal reise vekk, selv om det er slitsomt, er det også fint med "en pause", være litt "alene hjemme" meg og barna (skjer ganske ofte). Jeg kan også se fordeler hos skilte venner som har barn halvparten av tiden og er superforeldre da, og halvparten av tiden prioriterer de jobben, seg selv, ny kjæreste og alt annet, sett bort fra det følelsesmessige, virker det unektelig som en praktisk og av og til misunnelsesverdig ordning (jeg misunner dem ikke, altså, men sånn der og da, når de enten kan jobbe overtid og bli ferdig, eller avspaserer for å gjøre noe hyggelig med barna, det er liksom mer fleksibelt i hverdagen på sitt vis). Hvis jeg går rundt og tenker at det er dårlig gjort av meg å TENKE slik, å "ønske" mannen eller barna mer bort, at jeg ikke burde like det, at jeg burde ikke fantasere om alenetid, da får jeg jo dårlig samvittighet. Men den er det bare jeg som gir meg selv. Hvorfor skulle jeg ikke ønske det? Jeg sier det jo ikke til dem.

Bare la vær å ha dårlig samvittighet. Å være sliten er greit, å ønske mer alenetid er greit, det gjør deg ikke til en dårlig person. Bare ikke barna dine vet det, så tenker du det du vil, og ønsker det du vil, og forsøker å ordne det slik du vil. Det kan godt hende at barna vil ha det bedre i en 50/50-løsning, der de får mer tid med begge, far får mer tid med barna, du får mindre tid med barna og får henta deg litt inn. Du behøver ikke å ha dårlig samvittighet for det.

Anonymkode: f6207...34c

[AnonymBruker]

Takk for svar til dere! Det er bare rart at jeg føler det sånn for når vi fortsatt var gift så hadde jeg ikke noe stort behov for å være uten barna. Og det var jeg som gjorde det meste med dem da også. Og når jeg forsto at det kom til å bli slutt mellom oss så var min største frykt at jeg ikke skulle få se barna hver dag. Og jeg trodde jeg kom til å være døden nær av savn etter en helg uten dem. Og nå er det helt motsatt. Jeg må også si at jeg har mulighet til litt barnepass av familien og det benytter jeg meg litt av. Men det blir liksom ikke helt det samme, jeg har likevel ansvaret for alt. 

Når det gjelder å "presse gjennom mer samvær, det har jeg prøvd. Han sier at han vil men at det går ikke enda. Og at han synes det er dumt men han kan ikke gjøre noe med det. Greit nok at han har en jobb som innebærer litt kveldsvakter, men hadde håpet at han kanskje kunne fått en annen jobb. (Det bør absolutt være mulig).

I tillegg har jeg tatt han i løgn flere ganger. Han har sagt at han ikke kunne ha dem pga jobb. Så forsnakker han seg senere og så viser det seg at han har gjort noe annet. Håper virkelig ikke at barna merker det...

Eller så sier han at han kan ikke pga han skal noe med dama, eller noe annet. 

Det er altså forholdsvis ofte at han avlyser den faste helgen han har eller at den blir bare en overnatting. Eller at han har dem men jeg må komme på lørdag for å være barnevakt. 

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener. Nå har jeg bare en, men føler at behovet for litt egentid og avlastning er større enn å ville være borte fra barnet. Når jeg er med barnet mitt, er det det viktigste av alt. Men skulle gjerne hatt noen faste dager hvor far henter og leverer i barnehagen. En visshet om at jeg kan avtale noe med venninner i fremtiden, f. Eks gå ut og feire bursdagen min. Prøver å ikke tenke på at jeg vil ha datteren min mindre, men at jeg har behov for litt pause når jeg ikke har noen å dele dagene med.

Først tenkte jeg at det er jo akkurat det samme! Men det kan nok være noe i det at ordene vi bruker har noe å si. At det kan lette samvittigheten min å si at jeg trenger avlastning i stedet for å si at jeg vil ha dem mindre. 

Anonymkode: 2295f...ace

[AnonymBruker]

Kan du ikke involvere kjæresten din mer, så er dere iallefall to voksne sammen?

Anonymkode: eef79...2cd

[AnonymBruker]

Har 2 stykker på 4 og 9 år annenhver uke, og er daauu innvendig på slutten av uka alene med de. Så skjønner deg godt (Og jada, jeg elsker de såklart mer enn alt, og gleder meg til mammauka også). Full jobb, studier, treninger, +++. Hverdagen er beintøff. 

Anonymkode: b4787...b36

[Puny]

Det syntes jeg ikke du skal ha dårlig samvittighet for. Prøv å snakk alvorlig med han, ikke bare si at du skulle ønske han hadde de mer, kom med et konkret forslag. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan også se fordeler hos skilte venner som har barn halvparten av tiden og er superforeldre da, og halvparten av tiden prioriterer de jobben, seg selv, ny kjæreste og alt annet, 

Jeg også og det er sånn jeg føler at jeg ønsker å ha det...

Anonymkode: 2295f...ace

[AnonymBruker]

Jepp, man ser at harde brudd slår tilbake på en selv. En nekter eksen å ha mer med ungene å gjøre enn nødvendig (og andre irrasjonelle ting) etter bruddet.

Når alt roer seg står man igjen med det imaginere skjegget i postkassa:-)

Til pass.

Anonymkode: df942...9d9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke involvere kjæresten din mer, så er dere iallefall to voksne sammen?

Anonymkode: eef79...2cd

Har ventet med det fordi jeg er redd for at de skal binde seg og evt oppleve samlivsbrudd igjen. Det var et ganske stygt brudd mellom meg og faren, og han har vært veldig lei seg og involvert barna i det. Han har nå en ny kjæreste og hun var fullt inne i barnas liv i samværshelgene etter at de hadde vært sammen en måned... Jeg er ikke så sikker på om det forholdet kommer til å vare, for å være ærlig. Og vil begrense mengden av nye omsorgspersoner som kan finne på å forsvinne igjen. 

Men nå begynner vi å bli såpass seriøse at det kanskje er på tide. Vi skal uansett ikke ha barn sammen og heller ikke flytte sammen på leeeeeenge. Det er vi enige om. 

Anonymkode: 2295f...ace

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, man ser at harde brudd slår tilbake på en selv. En nekter eksen å ha mer med ungene å gjøre enn nødvendig (og andre irrasjonelle ting) etter bruddet.

Når alt roer seg står man igjen med det imaginere skjegget i postkassa:-)

Til pass.

Anonymkode: df942...9d9

Men jeg har aldri nektet ham det. Jeg bare beskrev hvordan jeg følte. Jeg foreslo fra første øyeblikk at vi skulle ha omtrent like mye tid, SELV OM det da gjorde vondt i hjertet å foreslå det. Men det ville han eller kunne han ikke da, men han ville gjerne ha det slik senere. Men nå har det gått over to år...  Så nei, jeg føler ikke at dette er  "til pass" for meg 

Anonymkode: 2295f...ace

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men jeg har aldri nektet ham det. Jeg bare beskrev hvordan jeg følte. Jeg foreslo fra første øyeblikk at vi skulle ha omtrent like mye tid, SELV OM det da gjorde vondt i hjertet å foreslå det. Men det ville han eller kunne han ikke da, men han ville gjerne ha det slik senere. Men nå har det gått over to år...  Så nei, jeg føler ikke at dette er  "til pass" for meg 

Anonymkode: 2295f...ace

Jeg snakker generelt. Mulig du er unntaket. Men jaggu ser man mye idioti etter brudd.

Anonymkode: df942...9d9

[Carrot]

Full forståelse herfra også TS, sett hardt mot hardt - si at han enten kommer mer på banen eller du tar kontakt med BV for å få avlastning!

[AnonymBruker]

Og la meg gjette på at i tillegg til at du har barna på fulltid i praksis, så betaler han heller ikke bidra for på papiret har dere sikkert 50/50.... 

 

Anonymkode: 1a4ea...780

[Gjest BearMama]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dårlig samvittighet overfor barna mine. Har lest masse her inne om at alle foreldre ønsker mest mulig tid med barna sine. Men det gjør ikke jeg og jeg har så vondt pga sånn jeg føler det. 

Jeg har barna hele tiden bortsett fra fredag-søndag annenhver uke. Eksen har snakket om det i to år (siden det ble slutt) at han vil ha barna mer, jeg har sagt meg enig, men det passer liksom aldri for ham. Pga jobb, ny dame osv osv. 

Jeg er helt utslitt av å være alene med barna hele tiden. Har tre stk, i alderen 6-13 år. Jeg føler meg helt alene. Skulle ønske at han tok mer ansvar. 

Og så får jeg så vondt, fordi jeg har faktisk ikke lyst til å ha barna hele tiden. Jeg skulle ønske de var mer hos ham... og jeg ønsker meg mer tid alene, sammen med venner og kjæresten (har vært sammen lenge, men han har ikke møtt barna enda).

Klarer ikke å være mamma på denne intense måten hele tiden. 

Er det noen andre som føler det sånn eller er det noe galt med meg som mamma? Ja, jeg kommer sikkert til å få høre at det er greit å være sliten. Men jeg skulle virkelig ønske at de var her mindre, og jeg vet jo også at de har lyst til å være mer sammen med ham enn de er nå. 

Anonymkode: 2295f...ace

Det er jo ikke det at du ikke vil tilbringe tid sammen med barna. Men at du trenger litt egentid, noe som er enklere å få til når en er to om familien. At du føler for å dyrke deg selv litt med aleneansvar for 3 unger er helt naturlig.

Jeg tror du må se bort ifra at far vil ta mer del av barnas liv. Det er han som burde har dårlig samvittighet, ikke du.

Har du ikke noe familie eller venner som kan stille opp iblandt?

Kanskje en avlastningsfamilie kunne vært noe? Jeg ville kontaktet barnevernet og snakket om muligheter. Du fungerer tross alt som en alenemamma og alle forstår at man med 3 barn blir sliten og trenger å hente seg inn iblandt. Barnevernet kan bidra med en avlastningsfamilie som kan ta med barna å morsomme ting samtidig som du kan hente deg inn og få litt egentid. Å få ha litt deg tid vil gjøre deg lykkeligere og til en enda bedre mamma.