alkoholproblem.

[Gjest Anonymous]

Håper å treffe noen her med erfaring fra slike problemer. Vil ikke ha svar alla: Be henne gå fra han, hiv han på hue ut osv...

Saken er at et vennepar som vi ser sliter. Det er et "skjult" problem for de. Han er periodedranker. Hun har dekt over osv. De som har kjennskap til slike ting vet at selvforakten er stor til misbrukeren da han er edru igjen.

Han kan drikke i 14 dager.Hun har aldri nevnt det med et ord. Han låser seg inne i disse perioder osv. Angst osv. Hun går også i "frivillig" husarresat i denne perioden.

Jeg kunne ha lyst til å si: Vi ser du sliter med dette osv,men så lenge det ikke er nevnt fra henne, så synes vi det er vanskelig.

Skammen er vel like stor for henne som han. Tyder på det, siden det aldri er noe tema.

div. episoder viser at hun ar fått store problemer med det.

Kansje vanskelig å fatte for folk som ikke har opplevd det og vet hvordan dette er.

Det er lett å dømme,men jeg vet såpass at de MÅ ha denne perioden osv. Ingenting får de til å stoppe.

Nå tenkte jeg ikke på og foreslå til henne beh,avrusning eller noe. Bare være vennlig osv. Men synes det gnager meg noe. Tydelig at hun ikke vil ha noe tema rundt dette problemet.

Blir vanskelig å treffe henne i denne perioden også, for vi ser hun er flakkende,høyt oppe når hun snakker osv. Seter liten pris på å treffe folk osv.

De edru periodene( som er lange) er alt normalt, derfor så vanskelig.

[Gjest Daniella_]

Jeg forsto ikke helt. Spør du om du skal si det til henne?

Min far er en periodedranker.

Han har vært det så lenge jeg kan huske. Og jeg har aldri nevnt noe for han. Ingen kan forandre han utenom han selv for å si det sånn. Ikke en gang jeg.

De gangene han har vært på avrusning er det på eget initiativ. Så jeg tror egentlig ikke du får gjort så veldig mye med det. Hvis ikke det bare er min far som er litt spesiell da :-?

[Gjest Anonymous]

Jeg forsto ikke helt. Spør du om du skal si det til henne?

Min far er en periodedranker.

Han har vært det så lenge jeg kan huske. Og jeg har aldri nevnt noe for han. Ingen kan forandre han utenom han selv for å si det sånn. Ikke en gang jeg.

De gangene han har vært på avrusning er det på eget initiativ. Så jeg tror egentlig ikke du får gjort så veldig mye med det. Hvis ikke det bare er min far som er litt spesiell da :-?

Hvordan reagerer resten av fam? venner? Blir det sagt noe til han/dere? Hvordan blir din mor i disse periodene?

Hva skulle du ønske omgivelsene sa til deg?

[Gjest Daniella_]

Hvordan reagerer resten av fam? venner? Blir det sagt noe til han/dere? Hvordan blir din mor i disse periodene?

Hva skulle du ønske omgivelsene sa til deg?

Familien min tier det i hjel, akkuratt slik jeg gjør.

Grunnen til at jeg ikke sier noe om det er fordi jeg tror ikke jeg får gjort noen ting med problemet.

Og det samme er det vel med familien min.

Moren min derimot skilte seg fra han for lenge siden.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil høre fra omgivelsene.

Jeg er så vandt til det. Så jeg føler at det bare er sånn, og sånn er det :-?

Får ikke gjort noe, dessverre.

[Gjest Anonymous]

Det må jo gå utover noe? Angst for besøk under fyllekulene? Kan ikke delta pga fyllekulene.? Går utover økonomi? Angst for at du ikke stoler på han?

Har virkelig hel fam tidd dette ihjel? Har det gått utover arb.plassen hans noen ganger?

Er det ikke ille når nærmeste fam. tier det ihjel?

har du fam. som kan si til deg eks: jeg forstår at det kan være vanskelig osv..

Må vel vere verre enn verst at fam tier det ihjel?

Får det noen som helst konsekvenser for han?

[Gjest Daniella_]

Det må jo gå utover noe? Angst for besøk under fyllekulene? Kan ikke delta pga fyllekulene.? Går utover økonomi? Angst for at du ikke stoler på han?

Har virkelig hel fam tidd dette ihjel? Har det gått utover arb.plassen hans noen ganger?

Er det ikke ille når nærmeste fam. tier det ihjel?

har du fam. som kan si til deg eks: jeg forstår at det kan være vanskelig osv..

Må vel vere verre enn verst at fam tier det ihjel?

Får det noen som helst konsekvenser for han?

Han bor i en annen by enn meg, så jeg vet faktisk ikke helt hvordan det er under fyllekulene.

Når jeg kommer på besøk er han enten edru eller full. Virker ikke som det bryr han.

Han jobber og har god økonomi.

Han har før fått sparken flere ganger fra jobber.

Joda, mamma har spurt meg hvordan jeg syns det er å ha en far som er alkoholiker. Men jeg bryr meg ikke.

Det er helt sant. Jeg er glad i han, men... :o

[Gjest Daniella_]

Og jo, når man vokser opp med en far som ruser seg så blir man jo sviktet. Det kan sikkert ha preget meg, og jeg tror jeg kanskje formulerte meg litt feil år det gjaldt at vi har tiet det i hjel.

Det er jo klart at man ikke kan la være å prate om sånne ting, men vi har aldri latt det ødelegge livet våres.

Man bare godtar det, uten å lage noe oppstyr rundt det.

Han har vært gift på nytt, ingen nye barn der. Og ble skilt, pga alkoholen selvfølgelig.

Altså, det jeg tror er at man får aldri presset en alkoholiker til å slutte å drikke. Personen må ville det selv.

[Bambi]

Begge mine foreldre er alkoholikere. Det er snakk om såkalt "silkefyll" - mennesker med god økonomi, som har råd til å gå på polet og kjøpe dyr whisky, sitte hjemme og drikke den.

Dette er faktisk det største problemet. De innser ikke at det er like ille som å drikke rødsprit under brua. De føler seg ikke som alkoholikere/vil ikke innse at problemet er det samme, til tross for gjentatte opphold til avvenning (presset igjennom av min søster og meg). Og min søster og jeg skjemmes. Vi forsøkte lenge å holde det skjult, men til slutt orket vi ikke det mer. Først da vi sa åpent at "ja, de er alkoholikere" følte vi at folk forsto og var villige til å stille opp.

Jeg tror det beste du kan gjøre for venninnen din, er å si at du har forstått hvordan situasjonen er, og at du er bekymret for henne og vil være der for henne hvis hun trenger deg. Pårørende av alkoholikere trenger MASSE støtte, tro du meg!

Lykke til - og takk for at du bryr deg...

Send meg gjerne en PM hvis du føler for det.

[Gjest Anonymous]

Hei Bambi.

Vil jo gjerne vise at jeg bryr meg,men er redd...ja for hva? At hun skal vite at hun kan komme hit og slå av en prat osv,men sannelig ikke lett.

Det er jo abselutt ingen på jobben som vet noe,men det må koste krefter og holde dette skjult.

vet ikke riktig når den rette setingen er for å ta det opp. Når han er edru eller når han har perioden sin. Når jeg treffer henne? Det er jo ganske personlig dette problemet. Og når man bruker så mye energi på og ikke vise omverdenen dette så kan det kansje oppfattes som om jeg bryter inn i den private sfværen til folk?

[Gjest Anonymous]

Og jo, når man vokser opp med en far som ruser seg så blir man jo sviktet. Det kan sikkert ha preget meg, og jeg tror jeg kanskje formulerte meg litt feil år det gjaldt at vi har tiet det i hjel.

Det er jo klart at man ikke kan la være å prate om sånne ting, men vi har aldri latt det ødelegge livet våres.

Man bare godtar det, uten å lage noe oppstyr rundt det.

Han har vært gift på nytt, ingen nye barn der. Og ble skilt, pga alkoholen selvfølgelig.

Altså, det jeg tror er at man får aldri presset en alkoholiker til å slutte å drikke. Personen må ville det selv.

har dere aldri gitt han noe valg mht besøk+ Sagt til han at dere snur om han er full da dere kommer?

Hjelper det egentlig en alkoholiker å ikke ha noen reaksjon i det hele tatt+

Om han mister jobben pga fyll, det må jo ha vert vanskelig med fam? Økonomisk bla.En må vel som regel oppgi grunn til at man sluttet forige jobb ol?

Er ikke så kjent med hvordan folk med e problemer takler det å ha en person i fam som ruser seg. De vennene jeg beskriver, er ikke i fam, derfor så vanskelig å vite hva jeg skal/kan gjøre.

Tror det hadde vert greiere om det var noen i min egen fam.

[Bambi]

Hei Bambi.

Vil jo gjerne vise at jeg bryr meg,men er redd...ja for hva? At hun skal vite at hun kan komme hit og slå av en prat osv,men sannelig ikke lett.

Det er jo abselutt ingen på jobben som vet noe,men det må koste krefter og holde dette skjult.

vet ikke riktig når den rette setingen er for å ta det opp. Når han er edru eller når han har perioden sin. Når jeg treffer henne? Det er jo ganske personlig dette problemet. Og når man bruker så mye energi på og ikke vise omverdenen dette så kan det kansje oppfattes som om jeg bryter inn i den private sfværen til folk?

Jeg tror nok det beste tidspunktet å hinte frempå om dette, er når han drikker. Alle som forsøker å skjule/dekke over for en alkoholiker, forsøker også å dekke over for seg selv. Dette har med fasade å gjøre. Man havner i en helt syk setting som gjør at man tror at "hvis jeg forteller at han/hun er alkoholiker, så gjør jeg han/hun en bjørnetjeneste, i tillegg til at da tror alle at jeg også er det...!"

Med andre ord: Under drikkeperioden er den pårørende mer sårbar, men også mer mottagelig for den omsorgen du ville vist ved å si at du skjønner hva som foregår, og at du er der for henne. Jeg hadde faktisk presset henne litt. Gått litt hardt innpå for å få henne til å innrømme fakta. For det sitter LANGT inne, det kan jeg love deg!

Men til syvende og sist, så tror jeg hun hadde vært deg evig takknemlig for å slippe å være alene med dette. For det koster. MYE... Men begynn forsiktig. Hovedsaken er at hun forstår at du er der for HENNE - du vil at HUN skal komme helskinnet gjennom dette.

Og en annen ting: Hvis det å vise omsorg er å trenge seg inn på et annet menneskes privatliv...? Vel, da foretrekker jeg inntrenging!!!

Klem, Bambi.

[Gjest Anonymous]

Jeg får prøve å finne rette tidspunktet til dette. Ikke greit å ringe på døren under en fyllekule heller. Ikke tror eg at jeg slapp inn heller, for hun ville vel finne en unnskyldning til å slippe.

Det er vel slik at pårørende kansje har mere skam enn den som drikker.

Det er mye snakk om alkoholmisbruk og vi alle kjenner noen,men det er SÅ vanskelig.

Kan huske fra min barndom, en i klassen var aldri sammen med noen på fritiden.Ikke mye iallefall. Hun turde aldri slippe noen for nært. Det kunne o hende de synes hun var ok for så å gå hjem å ringe på døren deres. Hun skammet seg slik over sin far.

[punkyB]

Tror det er veldig feil at man fortier det hele. Er jo veldig forbundet med skam å ha problemer med alkohol - og det er flaut å innrømme det. Derfor hadde jeg villet prøve å prate med henne - evnt. mannen , eller om du får noen andre til å prate med han.

Sjekk hva slags tilbud som finnes der dere bor - behandling , AKAN på jobben hans osv.

Viktigste er å få han til å innse at han har et problem som han må søke hjelp for.

Hadde de hatt en vanlig sykdom som de unnlot å få behandling for - hadde du ikke villet prøve å snakke med de om det da ? Burde ikke være noen forskjell med alkoholisme egentlig.

Så selv om det er litt vanskelig så prøv. Det verste man kan gjøre er å lukke øynene for problemene.

[Gjest Anonymous]

Tror det er veldig feil at man fortier det hele. Er jo veldig forbundet med skam å ha problemer med alkohol - og det er flaut å innrømme det. Derfor hadde jeg villet prøve å prate med henne - evnt. mannen , eller om du får noen andre til å prate med han.

Sjekk hva slags tilbud som finnes der dere bor - behandling , AKAN på jobben hans osv.

Viktigste er å få han til å innse at han har et problem som han må søke hjelp for.

Hadde de hatt en vanlig sykdom som de unnlot å få behandling for - hadde du ikke villet prøve å snakke med de om det da ? Burde ikke være noen forskjell med alkoholisme egentlig.

Så selv om det er litt vanskelig så prøv. Det verste man kan gjøre er å lukke øynene for problemene.

han/de er vel klar over problemet. jeg vil nok tro at de vet om hva slags tilbud det er for slike problemer også.

han får legehjelp hver gang han trapper ned/m sykemelding, så legen er nok klar over problemene hans. Det er henne jeg vil møte på veien.

Kan tenke meg hun tenker: Folk ser det sikkert/forstår,men jeg velger å fortie/tør ikke. med så mye fravær an har på obben , så er det sannsynlig at de vet om det der kanse+ Iallfall ikke på hennes arb.plass vet de noe.

De er aldri med på noe pga hans problemer,men skal ta meg sammen og ta kontakt.

[Gjest Daniella_]

har dere aldri gitt han noe valg mht besøk+ Sagt til han at dere snur om han er full da dere kommer?

Hjelper det egentlig en alkoholiker å ikke ha noen reaksjon i det hele tatt+

Om han mister jobben pga fyll, det må jo ha vert vanskelig med fam? Økonomisk bla.En må vel som regel oppgi grunn til at man sluttet forige jobb ol?

Er ikke så kjent med hvordan folk med e problemer takler det å ha en person i fam som ruser seg. De vennene jeg beskriver, er ikke i fam, derfor så vanskelig å vite hva jeg skal/kan gjøre.

Tror det hadde vert greiere om det var noen i min egen fam.

Når jeg var liten fikk ikke Pappa passe meg hvis han drakk i allefall. Nå hvor jeg er voksen stiller jeg aldri noen slike krav.

Jeg vet at familien min ikke tillater han å drikke på Julaften og lignende ting. Så der er det da ikke alkohol.

Tviler på at han får komme hjem til besteforeldrene mine hvis han er full også.

Han sitter for det meste for seg selv i slike perioder.

Nei, det hjelper nok ikke å ikke ha noen reaksjon. Men, hva gjør man da? Når mannen har vært alkoholiker i over 20år? Han har vært på x-antall avrusninger, og jeg tror de fleste nå har lært seg å leve med det.

Det høres kanskje sprøtt ut, men jeg har. Jeg er vandt til at han er en alkoholiker. Jeg kan ikke se for meg det at han vil slutte å drikke.

Jeg har på en måte "lært" meg at når det kommer til en alkoholiker så nytter det ikke å gråte, sparke eller be om at han skal slutte. Når det gjelder din venninne så kan det godt være at hvis hun går i fra han, da vil han kanskje slutte å drikke. Men sjangsen er ganske liten tror jeg hvis han ikke er bestemt på det selv.

Det som er typiske kjennetegn med en alkoholiker/rusmisbruker er at de ofte må helt på bunnen før de forstår alvoret. Og da trenger de jo selvfølgelig et sterkt støtteaperat rundt seg, og ikke minst ettervern. For man vil jo alltid være en alkoholiker selvom man ikke drikker.

Når det gjelder min far så har han fått støtte av familie, institusjoner osv. Men, i hans tilfelle så tror jeg faktisk ikke han noen gang vil bli tørrlagt.

PS: Man kan aldri vite. En dag kan det vel være at han blir så dårlig at han kanskje får beskjed av leger om at hvis han ikke slutter så vil han rett og slett dø. Regner med at han allerede har fått beskjeden. Men, det kan være at han ikke klarer å slutte. Alle er forskjellige.

Noen er sterkere enn andre.

Lykke til med venninnen din i såfall.

[Gjest Anonymous]

Slik du beskrev din venninne, har jeg følt meg i flere år. Lange gode perioder da alt var helt fint, før det plutselig var en mandag han ikke orka å møte verden, etter ei festhelg, og da hadde vi det gående i en to tre uker. Han ble syk, var innlagt på sykehuset flere ganger, og fikk til slutt problemer på jobben. Det luktet av han, og det tålereres jo selvsagt ikke. Vi hadde da et krisemøte, legen, arbeidsgiver, min mann og jeg for dette gikk jo ikke lenger. Han ville ikke sendes bort på avrusing, så den tunge jobben tok jeg på meg, pluss at han går til samtaleterapi hos en psykolog, med dette som fagfelt. Dette funker helt supert.

Han hadde på det tidspunktet dårlige leververdier, og ved siste innleggelse på sykehuset hadde han fått gulsott.

Dette var sist sommer.

Nå har det gått bra i åtte måneder, men hemmeligheten er at han ikke behøver å ta stilling til at han aldri skal drikke igjen, men vi har i samarbeid med psykologen lært han et sosialt akseptert drikkemønster. Han kan ta en pils eller en vodka på lørdagskvelden, og så er det slutt.

Det innebærer at jeg må føre streng kontroll med h va vi har av alkohol i huset, og at jeg låser dører og skap.

Litt arbeid, og jeg føler meg som moren hans/politi innimellom, men jeg har fått tilbake den mannen jeg elsker. Å gå fra han var aldri noe alternativ, selv om jeg også til tider syntes det var tøfft å ut og møte folk når han hadde en dårlig periode. Jeg regner med at det er mange som vet, uten at de sier noe om det. Vi har vært helt åpen overfor barna som nå er 13 og 16 år gamle. De har taklet det fantastisk.

Slik det er i dag har jeg ikke lenger angst når jeg ser at han drikker, for jeg vet at det fortsetter ikke på ukesvis.

Det er så mange ting som gjør at vennen din må slutte med det han driver med, familie, jobb, men ikke minst helsen hans.

Min mann er 41 år gammel og har hatt samme drikkemønster i 20 år sier han, men klarte å bryte ut av den onde sirkelen. Det går an.

[Gjest gjesta]

Nå har det gått bra i åtte måneder' date=' men hemmeligheten er at han ikke behøver å ta stilling til at han aldri skal drikke igjen, men vi har i samarbeid med psykologen lært han et sosialt akseptert drikkemønster. Han kan ta en pils eller en vodka på lørdagskvelden, og så er det slutt.[/quote']

Jeg trodde at en tørrlagt alkoholiker aldri mer kunne drikke alkohol. Har jeg misforstått?

[Gjest Porselen]

Det er vanskelig å være en støtte for noen som helst vil skjule problemet og som ser på det som en skam. Hvis du presser henne så kan det hende at du aldri vil nå fram til henne, hun må komme dit selv.

Jeg har også et vennepar som sliter, eller dvs. at hun sliter for HAN har ikke noe problem, det er ikke alkoholen som er problemet. At han drikker hele dagen hver dag er ikke et problem, han er aldri dritings, er aldri ubehagelig og det er aldri flatfyll, mer jevnt full hele dagen. Han har mistet jobben, ikke pga. fyll men pga. sykdom og han har drukket i mange år men ikke så tett som de siste årene.

Hun har nå kommet til et punkt hvor hun ikke ønsker å skjule dette lenger, og har innsett at de fleste faktisk skjønte mere av problemet enn hun var klar over. Det går mot skilsmisse for HAN har IKKE et alkoholproblem, han skjønner derfor ikke hva som egentlig er problemet.

Og det kjennetegner nok den jevne alkoholikeren, de må veldig langt ned mange av dem før de innser at de faktisk har et problem. Og inntil det skjer så må resten av familien prøve å ta vare på seg selv så godt de kan. Problemet kan være at barna tror far er syk og blir sint på mor fordi hun er så streng mot far, og derved prøver de å beskytte han.

Men selvfølgelig er det individuelle forskjeller her også.

[Gjest Anonymous]

Til Persille.

Nei det er ikke bestandig slik at en alkoholiker må være helt tørrlagt. I mange tilfeller er nok det det eneste alternativet, men i andre tilfeller er det snakk om å kontrollere alkoholinntaket.

Men regel nr.1 er at vedkommende som har et problem virkelig innser at det er et problem. Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Hvis det er tilfellet så har ikke jeg så mange råd å komme med, men som regel så er det jo slik at en alkkoholiker først innser at det er et problem hvis viktige ting som arbeid og familie står i fare. Men samtidig må vi huske på at det er snakk om en sykdom her, som det går an å kurere.

Mitt råd er å ta det opp med vedkommende under en drikkeperiode. Vil vedkommende virkelig ha det slik, og er vedkommende villig til å ta imot hjelp for problemet?

I en edru periode, er det ikke like enkelt å innse ting slik de virkelig er.

Men i vårt tilfelle var det helsen som var den utløsende

faktoren.

Min mann er jevnlig til legen (en gang pr mnd) og tar blodprøver for å sjekke at nivåene er tilfredsstillende. Det er også i samråd med lege og psykolog at vi hjelper han med å lære et annet drikkemønster. Hadde han fått beskjed om at alternativet var totalt avholds, hadde vi selvsagt forholdt oss til det. Det er fullt mulig å slutte å røyke, og kun ta seg en sigarett i festlig lag også. Det kommer helt an på viljestyrke og støtteapparat. Men det finnes ingen unntak fra regelen. I festlig lag, aldri ellers.

[Gjest Anonymous]

Du kan vel uansett ikke være barnevakt 24 t i døgnet. Er det ikke veldig lett for han å skli ut? Hva skjer om han gjør det?

kan du dra fra han? Det bkir som å ha et barn i huset?