4 åring redd for meg, noen med barn som kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg kan «ingenting» om barn, har ikke barn selv. 

Jeg er tante til ei på 4 år som jeg har fulgt siden fødsel og vi har hatt et godt forhold synes jeg. 

Nå virker det som hun har blitt redd for meg.. vil ikke prate med meg, vil ikke kose, vil ikke sitte sammen med meg. Er dette normalt i den alderen? Jeg kan ikke tenke noe jeg har gjort galt, men noe kan det jo være som jeg ikke har fått med meg. 

Anonymkode: 3f279...d71

[AnonymBruker]

Kanskje hun bare tester deg ut? Barn har en tendens til å sette oss på prøve!

Anonymkode: e64ac...b9b

[Gjest BearMama]

Noen blir plutselig bare mer vár og sjenert. Bare vær tilstede, inviter til lek og samspill så løsner det nok igjen.

[AnonymBruker]

Hvordan var forholde før da, når hun var yngre?

Anonymkode: 8e997...50d

[Gjest BearMama]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan var forholde før da, når hun var yngre?

Anonymkode: 8e997...50d

Det står at de hadde et godt forhold.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan «ingenting» om barn, har ikke barn selv. 

Jeg er tante til ei på 4 år som jeg har fulgt siden fødsel og vi har hatt et godt forhold synes jeg. 

Nå virker det som hun har blitt redd for meg.. vil ikke prate med meg, vil ikke kose, vil ikke sitte sammen med meg. Er dette normalt i den alderen? Jeg kan ikke tenke noe jeg har gjort galt, men noe kan det jo være som jeg ikke har fått med meg. 

Anonymkode: 3f279...d71

Unger går gjennom de utroligste 'nykke-perioder', så ikke usannsynlig at dette er bare noe hun har kommet på at skal være sånn. (Da min var fire, hadde hun er periode der alle skiver skulle skjæres i fire, fordi hun var fire...)

Vær på tilbudssiden, foreslå at hun kan sitte hos deg, men ikke reager på at hun takker nei. Tilby å hjelpe med glidelåsen hvis du er nærmest når hun ber om hjelp og slike ting. Bare ikke vær påtrengende, så går det seg nok til.

Anonymkode: 2956f...553

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke se bort i fra at det har kommet ny forskning på dette, men da jeg gikk på lærerskolen for "hundre og ørten" år siden, lærte vi at barn har flere perioder der de "diskriminerer".  ("Diskriminering" i dette tilfellet handler om forskjellsbehandling/ignorering uten grunn)

Dette stemmer også med erfaringen jeg har med egne barn.

Den første fasen er i mellom ca 9 mnd og ca 1 år.  Da diskriminerer de gjerne fremmede.
Så vil de ha en fase der de "diskriminerer" en av foreldrene.  "Mamma skal gjøre, ikke pappa", eller motsatt.   Denne perioden er gjerne i 2-3 års alderen.
Så vil de ha perioder der de "diskriminerer" andre nære omsorgspersoner.

Vi gikk ikke så veldig dypt inn i småbarnspedagogikken, og jeg kan ikke huske at vi fikk noen god forklaring på hvorfor, men personlig tror jeg slike "diskrimineringsperioder" i tidlig alder handler om testing av grenser.  "Er de like glad i meg selv om jeg ...?". 
Jeg tror det handler om å skape trygghet.
"Mamma og pappa er her selv om jeg sa at jeg likte den ene bedre enn den andre, vil tante være her også?"
(Jeg tror ikke det nødvendigvis er en bevisst tankegang, men mer et instinkt)

 

 

 

Anonymkode: bd197...804

[AnonymBruker]

Det er nok en fase, og det beste er at du holder vennlig «avstand» ved å la henne komme til deg.

For eksempel kan du begynne å bla litt i en spennende bok/leke med en gøy leke(evt tegne), og se om hun responderer med interesse. Om hun gjør det, så la henne sitte ved siden av deg uten at du tar initiativ til mye fysisk kontakt. Bare les/lek som en «sidestilt» person. Etterhvert vil hun nok ta seg mer tilrette.

Sønnen min gjør sånt «mot» meg til tider - han er veldig pappadalt når det kommer til leking. Da kan han si at mamma ikke kan være med på leken osv. Han mener det ikke slemt, og om jeg er borte en dag spør han etter meg og sier at han savner mamma. Han kan tilogmed gråte en skvett ved leggetid fordi jeg ikke er der til p legge ham. 

Vi veileder ham til å være inkluderende, men barn trenger å lære seg å sette egne grenser. Det er lettest å gjøre ovenfor personer de stoler på :) 

Hun har kanskje også en begynnende periode med sjenanse? 

Anonymkode: 8a036...42a

[Aule]

På ‎10‎.‎09‎.‎2018 den 8.11, AnonymBruker skrev:

Så vil de ha perioder der de "diskriminerer" andre nære omsorgspersoner. Vi gikk ikke så veldig dypt inn i småbarnspedagogikken, og jeg kan ikke huske at vi fikk noen god forklaring på hvorfor, men personlig tror jeg slike "diskrimineringsperioder" i tidlig alder handler om testing av grenser.  "Er de like glad i meg selv om jeg ...?". 
Jeg tror det handler om å skape trygghet.
"Mamma og pappa er her selv om jeg sa at jeg likte den ene bedre enn den andre, vil tante være her også?"
(Jeg tror ikke det nødvendigvis er en bevisst tankegang, men mer et instinkt.

Dette høres veldig korrekt ut.

Har sittet mye barnevakt for 3 forskjellige unger samtidig, der den midterste har oppført seg slik som TS beskriver - generelt ufin, kranglete og alltid den som lager leven. Har selv aldri forstått hvorfor vedkommende oppfører seg slik, ingen logikk for fem flate øre. Det ble ganske intenst, irriterende og demotiverende til tider. Men nylig etter fylte 6 år har vedkommende plutselig blitt snill, kontaktsøkende og helt herlig helt ut av det blå.

Så mitt forslag er rett og slett å gi barnet tid, uansett hvor frustrerende det er.

[AnonymBruker]

På 9.9.2018 den 16.57, AnonymBruker skrev:

Jeg kan «ingenting» om barn, har ikke barn selv. 

Jeg er tante til ei på 4 år som jeg har fulgt siden fødsel og vi har hatt et godt forhold synes jeg. 

Nå virker det som hun har blitt redd for meg.. vil ikke prate med meg, vil ikke kose, vil ikke sitte sammen med meg. Er dette normalt i den alderen? Jeg kan ikke tenke noe jeg har gjort galt, men noe kan det jo være som jeg ikke har fått med meg. 

Anonymkode: 3f279...d71

Ikkje kleng, då trekker ho seg meir vekk. La ho komme til deg. Og la ho ta den tida ho trenger.

Anonymkode: 64080...047