Relasjonsskadet - er det mulig å komme over tilknytningsangsten og bli trygg? (Den store tilknytningstraume-tråden)

[AnonymBruker]

TS her. 

En annen følge av relasjonsskadene er håpløsheten og meningsløsheten. Jeg kan skrive svar i andres tråder som handler om dette, som handler om tomheten, og motivere dem til å fortsette, til å finne mening. Og så sitter jeg her selv og vil gi opp. Det er så mye bra i livet mitt, men det føles likevel så tomt. Jeg begynner å kjenne tilknytning til venner, og denne mannen, men likevel er jeg mest av alt tom. 

Hvorfor må man ha det sånn? Jeg vet det ikke er vits i å bruke tankekraft på dette, men jeg blir bare så innmari DRITTLEI av å føle at livet ikke angår meg, av å føle at jeg ikke er tilknyttet verken meg selv, andre eller verden/samfunnet. Det er vanskelig å fortsette å leve når det er sånn det er dag ut og dag inn. Og alt man har innimellom er små glimt av håp om at det skal bli annerledes, og små glimt av tilknytning. Det var det jeg kjente på i sommer, men nå er det en stund siden sist. 

Noen andre som har fremgang i sine relasjoner?

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Hei. Ikke før jeg kom over begrepet "emosjonell deprivasjon" forstod jeg hvorfor jeg føler som jeg gjør, og hvorfor jeg alltid har hatt problemer med tilknytning til andre.

Nå orker jeg ikke skrive så mye, men å finne denne tråden gjorde at jeg følte meg litt mindre alene. For min del har det ikke bare noe med Samliv og kjærlighetsrelasjoner å gjøre (så langt har jeg aldri kommet), men relasjoner uansett type.

Jeg trenger hjelp til dette, men jeg er redd for å bli avvist eller ikke forstått.

Er det meningen at man skal finne ut av, jobbe med og reparere dette på egenhånd? Jeg vet ikke hvordan.

Anonymkode: 58e76...0c2

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg og kjæresten, ts?

Anonymkode: 3cfda...1af

[Snop]

Har lyst til å skrive litt her, jeg. Ville ikke skrive så mye tidligere, fordi jeg nettopp hadde møtt en mann som for første gang siden tenårene (jeg er i 30-årene nå) har fått meg til å slappe av. 

Jeg trodde ikke det var mulig, at PTSDen var for sterk og at jeg hadde snøret meg for langt inn i relasjonstraumer og frykt for å bli forlatt. Trodde dette var for godt til å være sant. 

Det har bare gått litt over 2 måneder, men ikke én gang (ikke én!!) har jeg kjent på en eneste negativ nerve. Det tok maks et par dager før jeg flippet i alle andre dating- og kjæresteforhold. 

Jeg vet ikke om det er all terapien som har hjulpet, om det er en fornuft og en gi faen-holdning som har kommet med alderen, eller om det er den trygge personligheten hans. Kanskje en kombinasjon.

Men samme kan det være. 

Det er MULIG! Det var egentlig bare det jeg ville si ❤️

[AnonymBruker]

Kan man bli relasjonsskadet og ende opp med ptsd og personlighetforstyrrelselser som følge av oppveksten hvis man er mann?

Anonymkode: e04a2...fc5

[Snop]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan man bli relasjonsskadet og ende opp med ptsd og personlighetforstyrrelselser som følge av oppveksten hvis man er mann?

Anonymkode: e04a2...fc5

Javisst, hvorfor skulle det vært annerledes for menn? Vi var halvparten menn og halvparten kvinner i en terapigruppe for relasjonstraumer.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Snop said:

Javisst, hvorfor skulle det vært annerledes for menn? Vi var halvparten menn og halvparten kvinner i en terapigruppe for relasjonstraumer.

Tenkte kanskje at selv om en mann har opplevd vold som gutt så mener samfunnet at det er noe gutter bør tåle? Hvis de er sinte på grunn av det så er de ikke sinte på grunn av føleleser, men fordi de er vrange og onde? Psykopat-tendenser på en måte?

Anonymkode: e04a2...fc5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenkte kanskje at selv om en mann har opplevd vold som gutt så mener samfunnet at det er noe gutter bør tåle? Hvis de er sinte på grunn av det så er de ikke sinte på grunn av føleleser, men fordi de er vrange og onde? Psykopat-tendenser på en måte?

Anonymkode: e04a2...fc5

Ingen skal tåle å bli utsatt for vold, spesielt ikke barn. Å ta på seg skylden, tro at man er vrang og ond og fortjener det, er en måte å «overleve» på fordi det er mer skremmende og smertefullt å ta inn virkeligheten. 

Anonymkode: 2e786...57f

[AnonymBruker]

På 4.10.2018 den 21.59, AnonymBruker skrev:

Det er slutt med kjæresten. Han ringte i dag og sa det. Jeg er knust. 

Det varte i hele 6 dager, jaggu (siden jeg først klarte å definere det på fredag). Haha, jeg er så glad jeg klarer å være i kontakt med følelsene mine og ha litt galgenhumor på det hele. Jeg har ikke skrudd meg selv av, jeg har ikke dissosiert. Jeg har grått og grått i 5 timer, og nå er det blitt stille. Jeg dro til legevakten, og legen på vakt var en reddende engel. Jeg er så stolt over meg selv for at jeg ikke har skadet meg! Jeg oppsøkte hjelp og støtte når jeg trodde at jeg kom til å dø. Og til alle de som måtte mene noe om min bruk av legevakten (for her holdt jeg på å skrive en forklaring): fuck off. Legen var så imøtekommende, og sa at han var imponert over meg, og det beste er at jeg er det selv også. 

Perioden jeg er i nå er forferdelig. Gårsdagen og dagen i dag har vært helt krise. Fastlegen min mener jeg må konfrontere traumene jeg har opplevd, at jeg selv velger å dissosiere, og at jeg har et valg. Han konfronterte mine største frykter med å si nettopp det jeg er så redd for: "Du er ekkel. Du er en hore. Det var sikkert din feil." og lignende. Det er hans form for omvendt psykologi. Han ville at jeg skulle "rise to the occasion". Det var en dårlig timing. Jeg vet og forstår hvorfor han gjør det, det høres ikke så fælt ut som det virker, det er for å hjelpe meg. Men jeg var ikke klar til å gi slipp på mine forsvarsmekanismer. Jeg vil ikke erkjenne og tåle å leve med traumene enda. Jeg vil fortsette å si at det aldri har skjedd. Så gårsdagen og dagen i dag var preget av det, jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg, jeg følte meg så alene, men jeg var så inderlig takknemlig for at nå har jeg i det minste en kjæreste, den beste kjæresten i verden. Han kalte meg jo det i går kveld, han sa "god natt kjæresten min". Så jeg ringte til ham og gråt. Men jeg klarte ikke si hva det handlet om. Jeg klarte å si at jeg følte meg alene, at jeg sleit med mye vanskelige følelser. Men jeg klarte ikke si at x og y har skjedd og jeg synes det er vanskelig å leve med meg selv. Og så slapp han bomben. At han ikke har de samme følelsene for meg lenger ... 

Men hvorfor ...? Hvorfor kalte du meg "kjæresten min" i går? Hvorfor snakket du om barna våre i helgen? Hvorfor sa du at du ville jeg skulle flytte til deg i går? Når du ikke har de samme følelsene for meg lenger?

Jeg kan forstå. Jeg forstår at dette er vanskelig for ham. Jeg forstår at han er redd for at jeg skal skade meg selv, for at jeg skal dø, for at han skal miste meg, og jeg tror det er det det handler om, at frykten for å miste meg kommer i veien for følelsene hans for meg. Men jeg blir så sint fordi det at jeg har slitt sånn som jeg har gjort i så mange år på nytt skal gjøre at jeg mister noe. Og ikke bare "noe", men jeg mister det mennesket jeg har sluppet lengst inn, det jeg har vært tryggest på. I sommer kjente jeg for første gang i mitt liv at "kanskje jeg er god nok", jeg følte jeg kunne slippe følelsene ut, at jeg kunne gråte! Jeg tror det er vanskelig for mennesker som ikke har hatt sånne relasjonstraumer å forstå hvor mye det betyr, å endelig tro at man kan ta plass. Han lovet meg at han skulle si fra på forhånd hvis det ble for mye for ham, og jeg føler han har brutt det løftet med nå ut av det blå å slå opp. Men jeg tror ikke han mente det. At han jo ikke kan noe for det, at han selv ikke har skjønt at det ble for mye for ham. Jeg er stolt over at han satt grenser for seg selv. At han kunne si at det tærte på ham å være så redd for meg. Og jeg tror det er den frykten det handler om. Ikke at jeg har opplevd traumer. Ikke at jeg gråt. Ikke at vi ikke kunne ha skikkelig sex. Ikke at jeg var syk og sliten og var inni en forferdelig periode. Men at jeg fortsatt skadet meg og frykten for at jeg skulle gjøre det igjen. Og det er så fælt å vite at det er det som har ødelagt for oss, når jeg samtidig er så stolt over å ha skadet meg så lite som jeg har gjort det siste året! For jeg klandrer meg ikke for å ha feilet disse to gangene jeg har gjort det mens vi har vært sammen. Jeg synes tvert i mot jeg har vært sterk som har klart å la være over 100 ganger ellers! Spesielt i den perioden jeg har vært i i det siste. 

Han er så vakker når han ler. Han har så myke hår på brystet. Han fikk meg til å føle meg mer enn jeg noen gang har følt før. Tilstede. Levende. Nok.  

Hva gjør man nå ...

TS

Anonymkode: 56768...8bc

Du skriver gjentatte ganger at du ikke har skadet deg selv, men du gjør det jo hele tiden. Alt du sier nedsettende om deg selv hele tiden er i mine øyne selvskading.

Jeg vet hvor vanskelig det er. Det er en konstant jobb med seg selv. 

Du skriver at du ikke er klar for å konfrontere traumene. Er du ikke klar for å forstå at traumatiske opplevelser i barndommen ikke er din skyld?  Det er det du trenger hjelp til å godta. Så, lenge du mener det var din skyld, blir det vanskelig å gå inn i nye relasjoner. Og, du har på forhånd bestemt deg for at det ikke kan gå og at det er din skyld. 

Kognitiv terapi inkludert det å lære seg å mentalisere på andre måter enn kun utifra sitt eget hodet og gruppeterapi hjalp meg. 

 

Anonymkode: d79d5...716

[AnonymBruker]

På 20.11.2018 den 19.11, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med deg og kjæresten, ts?

Anonymkode: 3cfda...1af

Takk som spør! Mye har skjedd den siste måneden, det går fremover, men så altfor sakte føler jeg. Det er tungt å ha noen der som bryr seg, når man ikke klarer å ta det inn! Skriver en lenger oppdatering i eget innlegg. 

På 22.11.2018 den 18.48, Snop skrev:

Har lyst til å skrive litt her, jeg. Ville ikke skrive så mye tidligere, fordi jeg nettopp hadde møtt en mann som for første gang siden tenårene (jeg er i 30-årene nå) har fått meg til å slappe av. 

Jeg trodde ikke det var mulig, at PTSDen var for sterk og at jeg hadde snøret meg for langt inn i relasjonstraumer og frykt for å bli forlatt. Trodde dette var for godt til å være sant. 

Det har bare gått litt over 2 måneder, men ikke én gang (ikke én!!) har jeg kjent på en eneste negativ nerve. Det tok maks et par dager før jeg flippet i alle andre dating- og kjæresteforhold. 

Jeg vet ikke om det er all terapien som har hjulpet, om det er en fornuft og en gi faen-holdning som har kommet med alderen, eller om det er den trygge personligheten hans. Kanskje en kombinasjon.

Men samme kan det være. 

Det er MULIG! Det var egentlig bare det jeg ville si ❤️

Hvordan er det mulig?  Det gir sånn håp å lese at det er mulig, men jeg sliter også med å forstå det, forstå at det ikke blir en eneste negativ nerve. Det er ikke noe klinsjer eller noe? For jeg skaper problemer hele tiden føler jeg. Psyken min ødelegger så enormt mye. 

Jeg er så glad på dine vegne! Nyt det til det fulle! 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

I dag er jeg så grusomt trist. Jeg får ikke helt til å gråte, men tårene sitter der i øyekroken og presser seg utover, mens en del av meg, gamle meg, presser dem tilbake. 

Jeg har en kjæreste. JEG har en kjæreste! Jeg mistet ham, og så fikk vi ordnet opp. I møte med min selvskading, og redselen for at jeg skulle skade meg alvorlig ble han så redd at han kjente at han mistet alle følelsene. Men vi fikk jo ordnet opp. Men mine problemer blir ikke ordnet opp i like raskt. Og det som er så vondt er at selv om vi er nærmere nå, han slipper meg lengre inn, han stiller opp like mye, og mer enn før, og likevel så sliter jeg med å kjenne det jeg kjenner. Jeg sliter med å stole på at han kan elske meg. For hvordan kan noen elske meg? Når ikke foreldrene mine klarte det. 

Jeg vet at foreldrene mine er glad i meg, sånn de kan. Jeg vet at de har gjort så godt de kan. Jeg klandrer dem ikke, det de har opplevd i sin barndom har vært verre. Og det er det som gjør det så vanskelig å likevel være skuffet. Er jeg et monster som kjenner på en dyp emosjonell mangel og skuffelse over det jeg har fått når det kommer til tilknytning og følelser av mine foreldre? Nå med jul kjenner jeg på en så dyp sorg, fordi jul er så fint. Og det er så fint med mine foreldre, og da tenker jeg sånn at om det kan være fint, og godt, hvordan kan jeg samtidig være så skuffet på andre områder? Og er det egentlig fint? 

Kjæresten min vil være nær meg, han vil fortelle meg at han elsker meg, han vil gjøre ting for meg, han vil at jeg skal trives hos ham, han begjærer meg og vil ligge med meg, han er vakker og morsom og får meg til å føle meg tryggere enn jeg noengang har følt, og fremdeles er det meste så vanskelig mellom oss. Jeg skyver ham unna, jeg mister meg selv. Det er godt å bli et menneske som er verdt noe, men hvem er jeg da? Hvem er jeg når jeg får verdi? Det er skremmende, ekkelt, og vondt. 

Han sier sjelden at han elsker meg, fordi han merker at jeg ikke reagerer godt på det. Jeg blir skremt og trekker meg unna, klarer ikke stole på ham. Det er bedre når han bare ser på meg, ikke kommer med de ekle ordene. Ordene som kan være løgner. Jeg klarer ikke å fortelle ham at jeg elsker ham. Jeg klarte å skrive det her da han slo opp, klarte å si det til ham da. Når jeg ikke lenger trengte å være redd for at han skulle komme meg nær, redd for at han skulle avvise meg, når jeg ikke trengte å være redd fordi jeg var forlatt da kjente jeg verden igjen og jeg visste og måtte bare dele at jeg elsket ham! Men nå ... 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

På 20.11.2018 den 19.10, AnonymBruker skrev:

Hei. Ikke før jeg kom over begrepet "emosjonell deprivasjon" forstod jeg hvorfor jeg føler som jeg gjør, og hvorfor jeg alltid har hatt problemer med tilknytning til andre.

Nå orker jeg ikke skrive så mye, men å finne denne tråden gjorde at jeg følte meg litt mindre alene. For min del har det ikke bare noe med Samliv og kjærlighetsrelasjoner å gjøre (så langt har jeg aldri kommet), men relasjoner uansett type.

Jeg trenger hjelp til dette, men jeg er redd for å bli avvist eller ikke forstått.

Er det meningen at man skal finne ut av, jobbe med og reparere dette på egenhånd? Jeg vet ikke hvordan.

Anonymkode: 58e76...0c2

Jeg kom også over begrepet emosjonell deprivasjon tidligere i år, jeg tror det var i vår eller sommer, i en podkast til psykologen Sondre Risholm Liverød, og jeg kjente meg så vilt igjen! Akkurat den tomheten han beskrev kjente jeg. 

For meg også gjelder dette relasjoner uansett type, til og med psykologen min som jeg har snakket med i 5 år stoler jeg ikke på. Han er trygg og stabil og stiller opp for meg, og viser tydelig at han bryr seg, likevel tviler jeg. Jeg er så redd for å bli avvist. Men det bedrer seg, litt etter litt. 

Jeg tror ikke du kan klare det på egenhånd, det hadde i alle fall ikke jeg klart. På egenhånd hadde jeg gått et kort liv i møte. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

💕 

Dette trengte jeg å lese nå. For jeg skjønner ikke angsten min. Vi har vært sammen ett år og angsten min hindrer oss i å komme videre. Han er fortsatt med meg men jeg får enda mer angst fordi jeg er redd for å miste han. Men han er der fortsatt. Og det skremmer meg så sinnsykt at han blir. Hvorfor? 

Jeg har ikke hatt angst på mange mange år. Jeg trodde jeg hadde jobbet meg fordi dette. Og så trigger han all angst med små ting. 

Men jeg skal til lege nå til uka og be om å få hjelp. Jeg vet bare ikke helt hva slags hjelp jeg bør spørre om? 

Anonymkode: 77d42...da7

[Cecilie333]

På 10.9.2018 den 19.32, AnonymBruker skrev:

Før hadde jeg ikke noen kropp. Jeg klarte ikke å si "kroppen min," jeg bare lagde en strek over halsen med hånda og sa "det som er under der." Men med hjelp av psykomotorisk fysioterapi fikk jeg sakte, men sikkert kroppen tilbake. I den behandlingen så lærer en å forholde seg til kroppen gjennom bevegelser. Det fungerte.

Dette ble en slags form for eksponeringsterapi. Derfor lurer jeg på om gruppeterapi kunne ha virket for oss. Det hadde nok vært tøft, men kanskje effektivt med tiden? Å reparere relasjonsskader med relasjoner. I et beskyttet miljø med hjelp av en terapeut. Er det noen som har prøvd? Jeg har søkt på nettet, men ikke funnet grupper for akkurat det her i regionen.

Anonymkode: 31a32...e41

Jeg har prøvd! Eller prøver nå, har nettopp begynt med MBT (Mentaliseringsbasert terapi). Det innebærer en gruppetime og en individualtime i uka, over 2 år. Timene filmes sånn at psykologteamet kan gå igjennom og samarbeide for best mulig behandling. Må kanskje legge til at jeg har emosjonelt ustabil pf, med trekk fra avhengig og unnvikende pf, som jeg tror er et kriterie for å i det tatt få gå det opplegget jeg er i nå. Har gått mye forskjellig terapi i 10 år, men allerede etter 10 uker med MBT merker jeg forskjell på en annen måte. Samboeren min på 6 året sier det samme. Jeg legger fortere merke til når jeg får mentaliseringssvikt og "snapper" lettere ut av det, er i mer kontakt med følelsene mine og har litt mer tro på meg selv. Har fortsatt en lang vei å gå, og det svinger veldig, men for en gangs skyld får jeg faktisk litt håp. Pendler til en annen by, og det er til nå veldig verdt det! 

Anbefaler alle som kjenner seg veldig igjen i det TS og alle andre her forteller å lese og se litt youtube-videoer om mentalisering, evnt be om en utredelse hvis du allerede ikke har fått det, og de med EUPF å sjekke ut om det finnes tilbud om MBT i nærheten ❤️ 

Endret 4. desember 2018 av Cecilie333

[AnonymBruker]

Jeg har gått lenge og vært frustrert over de relasjonene jeg har hatt opp igjennom og jeg gikk lenge uten å forstå hvorfor jeg var som jeg var.

Etter at det ble slutt mellom meg og eksen for over ett år siden så ble jeg mer bevisst på det og forstår mer, men jeg synes det fortsatt er svært vanskelig.

Jeg trekker meg unna andre og synes det er vanskelig å skulle ha nære relasjoner til andre. Å finne en ny kjæreste synes jeg at er spesielt vanskelig. Jeg tenker at jeg er for vanskelig å være sammen med og at jeg vil være en byrde for noen.

I tidligere forhold har jeg blitt selvutslettende, gått og ventet på at han skal bli lei, prøvd å fremprovosere det at han er lei, trekker meg unna, lar være å snakke om ting siden jeg tror at ikke ønsker å høre på meg osv. Jeg har også en tendens til å velge menn som ikke gir meg den tryggheten jeg trenger og som har lignende kvaliteter som de jeg opplevde under oppveksten.

Jeg er derfor redd for at jeg skal finne noen som ikke er bra for meg igjen, og jeg har ikke troen på at noen ønsker å være sammen med meg. Ser ofte for meg at jeg må advare en mann om hvor kjipt og vanskelig det kommer til å være og være sammen med meg.

Jeg føler egentlig at jeg ikke har noen verdi i et forhold og jeg blir helt matt av å lese om alle krav folk har, som jeg aldri klarer å oppfylle.

Anonymkode: 2d2c2...a42

[AnonymBruker]

På 4.12.2018 den 23.13, Cecilie333 skrev:

Jeg har prøvd! Eller prøver nå, har nettopp begynt med MBT (Mentaliseringsbasert terapi). Det innebærer en gruppetime og en individualtime i uka, over 2 år. Timene filmes sånn at psykologteamet kan gå igjennom og samarbeide for best mulig behandling. Må kanskje legge til at jeg har emosjonelt ustabil pf, med trekk fra avhengig og unnvikende pf, som jeg tror er et kriterie for å i det tatt få gå det opplegget jeg er i nå. Har gått mye forskjellig terapi i 10 år, men allerede etter 10 uker med MBT merker jeg forskjell på en annen måte. Samboeren min på 6 året sier det samme. Jeg legger fortere merke til når jeg får mentaliseringssvikt og "snapper" lettere ut av det, er i mer kontakt med følelsene mine og har litt mer tro på meg selv. Har fortsatt en lang vei å gå, og det svinger veldig, men for en gangs skyld får jeg faktisk litt håp. Pendler til en annen by, og det er til nå veldig verdt det! 

Anbefaler alle som kjenner seg veldig igjen i det TS og alle andre her forteller å lese og se litt youtube-videoer om mentalisering, evnt be om en utredelse hvis du allerede ikke har fått det, og de med EUPF å sjekke ut om det finnes tilbud om MBT i nærheten ❤️ 

Tusen takk for innlegget ditt! Jeg har jo lest om mentalisering før og sånn men ikke tenkt over det sånn jeg gjorde nå. Og nå når jeg så det i sammenheng med hvordan jeg er i møte med relasjoner til andre mennesker så ser jeg hvor aktivert jeg blir av nærhet og tilknytning og at å lese sosiale situasjoner og mentalisere som jeg egentlig er god på bare svikter totalt. Jeg er tidenes tankeleser med vennene og kjæresten min. Jeg har en følelse av uro og ubehag og ergo MÅ det bety at jeg kjenner hans indre og at han er sur og lei og ikke vil være med meg lenger. Jeg skal nevne dette for psykologen min i morgen den dag! Jeg tror dette blir helt essensielt for å få det bedre i kontakt med andre. 

Problemet er at jeg blir så trigget og aktivert av kontakt og nærhet og ergo får dårligere og dårligere mentaliseringsevne jo nærmere jeg kommer andre. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

På 4.12.2018 den 18.20, AnonymBruker skrev:

💕

Dette trengte jeg å lese nå. For jeg skjønner ikke angsten min. Vi har vært sammen ett år og angsten min hindrer oss i å komme videre. Han er fortsatt med meg men jeg får enda mer angst fordi jeg er redd for å miste han. Men han er der fortsatt. Og det skremmer meg så sinnsykt at han blir. Hvorfor? 

Jeg har ikke hatt angst på mange mange år. Jeg trodde jeg hadde jobbet meg fordi dette. Og så trigger han all angst med små ting. 

Men jeg skal til lege nå til uka og be om å få hjelp. Jeg vet bare ikke helt hva slags hjelp jeg bør spørre om? 

Anonymkode: 77d42...da7

Jeg vet ikke hvilken hjelp du skal spørre om jeg heller, men LYKKE TIL! 

I mitt tilfelle vet jeg i alle fall at han trigger angsten fordi jeg har tilknytningsangst og er redd for nærhet og å la andre komme innpå meg. Så når han gjør det i stedet for at det er godt får jeg mer angst. Men det er jo også godt! 

En annen ting er at jeg har mye tanker om verdiløshet osv, og nå er det sånn: hvem er jeg hvis jeg er den jeg er med ham? For med ham er jeg noen, verdt å bli sett og hørt og verdifull! Til og med bra. Og dette er jo en god ting, men hele min verden kommer i ubalanse. Jeg kjenner egentlig mer og mer på en identitetskrise for tiden. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

I dag er en sånn dag der jeg nok har blitt overstimulert. Det har vært noen gode dager, sånn egentlig. Joda, med grining og krangling og tvangstanker og angst og skadetrang, alt det er jo der, men også veldig gode ting som gir meg håp! Men i stedet for at jeg kjenner meg godsliten og legger meg på sofaen og roer ned og ser film og gleder meg over at jeg er så heldig å faktisk ha mennesker som vil meg vel i livet mitt så kommer tankene om å dø, og om å slå opp. Det er fullstendig ulogisk? Vi har hatt en god helg, og så vil jeg slå opp? 

Det er mulig det har noe med at etter at han dro i ettermiddag kom min mor på besøk? Aner ikke. 

Jeg håper jeg en dag kommer dit at dette ikke er reaksjonen min. Det har nok blitt litt mye denne uka. Vært med venninner 2 kvelder denne uka, åpner meg mer og mer der også, lar dem komme nærmere. Hatt besøk av kjæresten hele helga og vi besøkte familien min en kveld. Og nå etter han dro kom min mor på besøk. Dette er mer aktivitet enn ... ja, enn jeg kan huske. Alt jeg har fått gjort. Jeg har følt at jeg levde denne helga! Hvorfor er det da sånn at jeg nå tenker at nå må jeg ... få slippe unna livet? 

Men er det besøket av min mor, eller er det overstimulering? Uansett så blir resultatet en sterk trang til å slå opp. Tanker om at "jeg liker han jo egentlig ikke", samtidig med en ekstrem sårhet for at han kjørte fra meg og FORLOT meg. Jeg klarer å se at jeg ikke er rasjonell, men jeg føler dette så sterkt. Jeg mister av og til grepet og gjør alt jeg ikke vil gjøre. Nå holder jeg meg fast i de lure tingene. Men det er så plagsomt, plagsomt å kronisk tenke på døden og å dø, å tenke på å få slippe, at dette gode som jeg har kommer med så mye angst og lidelse og smerte. 

Takk for KG, for at kanskje noen leser og et sted å skrive av seg litt av det verste. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

På 4.12.2018 den 18.20, AnonymBruker skrev:

💕

Dette trengte jeg å lese nå. For jeg skjønner ikke angsten min. Vi har vært sammen ett år og angsten min hindrer oss i å komme videre. Han er fortsatt med meg men jeg får enda mer angst fordi jeg er redd for å miste han. Men han er der fortsatt. Og det skremmer meg så sinnsykt at han blir. Hvorfor? 

Jeg har ikke hatt angst på mange mange år. Jeg trodde jeg hadde jobbet meg fordi dette. Og så trigger han all angst med små ting. 

Men jeg skal til lege nå til uka og be om å få hjelp. Jeg vet bare ikke helt hva slags hjelp jeg bør spørre om? 

Anonymkode: 77d42...da7

Spør om kognitiv atferdsterapi! (om du ikke har prøvd det)

Når man behandler angstlidelser bruker man kognitiv atferdsterapi (KAT) -> eksponeringsterapi, der du er nødt til å eksponere deg for det du er redd for.

Anonymkode: 8b4ac...c50

[AnonymBruker]

På 4.12.2018 den 23.13, Cecilie333 skrev:

Jeg har prøvd! Eller prøver nå, har nettopp begynt med MBT (Mentaliseringsbasert terapi). Det innebærer en gruppetime og en individualtime i uka, over 2 år. Timene filmes sånn at psykologteamet kan gå igjennom og samarbeide for best mulig behandling. Må kanskje legge til at jeg har emosjonelt ustabil pf, med trekk fra avhengig og unnvikende pf, som jeg tror er et kriterie for å i det tatt få gå det opplegget jeg er i nå. Har gått mye forskjellig terapi i 10 år, men allerede etter 10 uker med MBT merker jeg forskjell på en annen måte. Samboeren min på 6 året sier det samme. Jeg legger fortere merke til når jeg får mentaliseringssvikt og "snapper" lettere ut av det, er i mer kontakt med følelsene mine og har litt mer tro på meg selv. Har fortsatt en lang vei å gå, og det svinger veldig, men for en gangs skyld får jeg faktisk litt håp. Pendler til en annen by, og det er til nå veldig verdt det! 

Anbefaler alle som kjenner seg veldig igjen i det TS og alle andre her forteller å lese og se litt youtube-videoer om mentalisering, evnt be om en utredelse hvis du allerede ikke har fått det, og de med EUPF å sjekke ut om det finnes tilbud om MBT i nærheten ❤️ 

Takk for interessant innlegg! 

Men det er nok riktig som du sier, personlighetsforstyrrelser er kriteriet for å få den typen terapi. Det er ihvertfall det eneste jeg har klart å finne av gruppeterapi i denne regionen. 

Anonymkode: 31a32...e41