Må jeg kutte ut en venninne jeg er glad i pga mannen hennes?

[AnonymBruker]

Vi har vært gode venninner i over 15 år, prates flere ganger i uka og ser hverandre ofte. Mennene våre er også venner, så vi har funnet på mye sammen. Mannen hennes har de siste årene festet mye. Han lever nå sitt eget liv, som om han er 20 år og singel. Han tar null hensyn til familien og stiller aldri opp. Venninnen min forteller at han kan være ufin mot henne når han er full, og det har jeg ingen problemer med å tro på, for han har vært ufin mot meg ved et par anledninger også. Mannen min tror ikke på dette, og har god kontakt med mannen, selv om han sjeldent er med ut. 

Venninnen min betror seg til meg, og i begynnelsen rådet jeg henne til å forlate han. Etterhvert skjønte jeg at det ikke kom til å skje, så da har vi diskutert hvordan hun best kan leve med det. De er jo selvfølgelig svært uenige i hvorvidt han har et problem eller ikke. Dessverre har hun noen ganger brukt mine ord som argument. "Mari sier at..." La oss si det sånn at han ikke liker meg noe særlig lenger.

Han er tydeligvis av den hevngjerrige typen, for i sommer har han ved et par anledninger kontaktet mannen min og fortalt ting jeg skal ha sagt for å ødelegge for ekteskapet hans. Mannen min blir sur og jeg må overbevise han om at det ikke stemmer. Jeg blir såret av at mannen min ikke automatisk tror på meg, men han synes ikke kameraten har et problem og mener venninnen min lyver og/eller jeg krisemaksimerer. Resultatet er at jeg har bedt venninnen min holde meg utenfor, og at vi heller får fokusere på andre ting når vi er sammen.

Det hjalp ikke, for i helgen ringte mannen hennes nok en gang og påsto at jeg hadde sendt en veldig stygg melding som omhandlet han. Mannen min kom hjem sur, men endelig kunne jeg bevise at det var blank løgn, han fikk sjekke telefonen min. Det ble selvfølgelig en oppvask, som resulterte i at jeg fikk en forferdelig lang og stygg melding fra mannen hennes. Endelig skjønte mannen min at fyren har en skrue løs, og vi ble enige om å kutte kontakt.

Men hva så med venninnen min? Jeg er frustrert over at hun ikke tar grep og jeg er såret over at hun bruker meg mot mannen. Jeg er redd for at kontakt med henne fører til mer dritt fra mannen hennes. Mannen min og jeg har aldri kranglet før han begynte med intrigene sine, og jeg har ikke lyst til å risikere det igjen. Selv om mannen min tror på meg nå (endelig!). Samtidig skjønner jeg henne, hun er i en svært vanskelig situasjon. Og hun har ikke andre fortrolige. Hun er ikke sterk og det er barn i bildet, som jeg også er glad i. Jeg føler at jeg svikter henne. Aner ikke hvordan jeg skal løse dette på best mulig måte.

Anonymkode: 6fb32...6fc

[Million]

Hva i all verden har den overskriften med innlegget ditt å gjøre!?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Million skrev:

Hva i all verden har den overskriften med innlegget ditt å gjøre!?

Kortversjonen: Mannen hennes skaper så store problemer at jeg lurer vurderer sterk å kutte ut konen hans, som er en svert god venninne.

Anonymkode: 6fb32...6fc

[AnonymBruker]

Å hjelpe folk som ikke vil eller ikke er klare til å hjelpes, er umulig. Trekk deg unna men snu ikke ryggen til henne. Om hun forlater han må hun ha noen å komme til.

Anonymkode: dfd6a...fae

[AnonymBruker]

Enig med AB-fae. 

Du kan ikke hjelpe en som ikke vil hjelpes. Og du kan ikke holde på som du gjør nå. Jeg ville trukket meg unna men hatt dørene åpne for henne. 

Anonymkode: 07e32...d30

[visp]

4 minutter siden, Million skrev:

Hva i all verden har den overskriften med innlegget ditt å gjøre!?

Tror du leste overskriften litt fort bare:)

Til TS: Be om en samtale med venninnen din og legg det fram på ganske lik måte du har gjort her. Spør henne rett ut om råd til hvordan dere kan bevare/opprettholde vennskapet med de problemene som har dukket opp. Dere finner ut av det på en eller annen måte.

[AnonymBruker]

Litt vanskelig dette, men fint at dere har kommet så langt at din mann også ser sannheten her. 

Du får støtte veninna di, men ivareta deg selv også. Ved å ikke si så mye negativt om mannen, vær heller en støtte for henne som hun kan "tømme seg" litt emojosnellt. Om du orker da! Du behøver jo ikke si så mye om deg selv, eller hva du mener, om du vet at det kommer og biter deg i rompa etterpå fordi hun ikke greier å holde tett.

Anonymkode: 44ddf...e97

[SoWhat?]

Nå er det strengt tatt venninnen din som har startet dette ved å bruke deg. Det sier seg selv at mannen hennes blir provosert. Ingen liker å høre hva andre mener og sier når det er negativt/kritikk, og når en vil de skal gå ifra hverandre i utgangspunktet.

Syns jo selvfølgelig at mannen hennes likevel ikke skal sende deg stygge meldinger, og ihvertfall av respekt for din mann. Blir jo mye drama.

Tror jeg ville sagt til venninnen at hun ikke må bruke deg i diskusjoner med fyren. Så ville jeg nok ikke snudd ryggen til henne, men begrenset litt kontakt for at ting ikke skal eskalere.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, visp skrev:

Tror du leste overskriften litt fort bare:)

Til TS: Be om en samtale med venninnen din og legg det fram på ganske lik måte du har gjort her. Spør henne rett ut om råd til hvordan dere kan bevare/opprettholde vennskapet med de problemene som har dukket opp. Dere finner ut av det på en eller annen måte.

Hun sendte meg en melding midt i helgens drama og spurte om vi kunne sette en strek over det hele. Jeg svarte at vi kunne det, men jeg ville holdes utenfor hva som skjedde mellom dem. Det resulterte i den siste meldingen fra mannen hennes, for han leste tydeligvis den meldingen og fikk den til å bli fryktelig dramatisk. Vet ikke om hun viste den til han eller om han gjør det uten lov. Alle former for meldinger er dermed utelukket. Og vi kommuniserer vanligvis mye på melding.

4 minutter siden, Million skrev:

Ja........øynene mine flyttet ordet "pga" foran "jeg" i overskrifta..............argh! Nå ser jeg det.

Sånt skjer i farta...

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å hjelpe folk som ikke vil eller ikke er klare til å hjelpes, er umulig. Trekk deg unna men snu ikke ryggen til henne. Om hun forlater han må hun ha noen å komme til.

Anonymkode: dfd6a...fae

Det vet jeg veldig godt, var selv i et veldig vanskelig forhold da jeg var ung, men det varte bare i en kort periode. Jeg hadde venninner som presset på for å få meg til å gå, og det fikk jeg til, og jeg var kjempeglad for at de var der for meg. Venninnen min har mange bekjente, men jeg er den eneste som vet hvordan det er der hjemme. Jeg har prøvd å sette grenser, men hun tar kontakt hele tiden og har et stort behov for å tømme seg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ha kontakt uten å bli dratt med i dragsuget.

Anonymkode: 6fb32...6fc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd å sette grenser, men hun tar kontakt hele tiden og har et stort behov for å tømme seg.

Råd henne til å søke profesjonell hjelp, feks samtaler ved familievernkontoret, samtaler med psykolog, fastlege el.l.

Anonymkode: 03898...d54

[AnonymBruker]

Hvorfor må alltid kvinner hjelpes og reddes? Hva med å la henne ta egne valg og leve med de? Det er ikke ulovlig å frivillig være noens slave. Hun er voksen og tar sine egne valg og lever med konsekvensene.

Finn andre venner som ikke deg negative vibber i livet. Man kan ikke "redde" alle, særlig ikke de som ikke vil "reddes".

Anonymkode: 7d8fb...094

[AnonymBruker]

9 minutter siden, SoWhat? skrev:

Nå er det strengt tatt venninnen din som har startet dette ved å bruke deg. Det sier seg selv at mannen hennes blir provosert. Ingen liker å høre hva andre mener og sier når det er negativt/kritikk, og når en vil de skal gå ifra hverandre i utgangspunktet.

Syns jo selvfølgelig at mannen hennes likevel ikke skal sende deg stygge meldinger, og ihvertfall av respekt for din mann. Blir jo mye drama.

Tror jeg ville sagt til venninnen at hun ikke må bruke deg i diskusjoner med fyren. Så ville jeg nok ikke snudd ryggen til henne, men begrenset litt kontakt for at ting ikke skal eskalere.

Helt enig, hun har brukt meg for å få fram poengene sine. Derfor sluttet jeg å si noe som helst annet enn ja og ha. Det hjelper tydeligvis ikke, for det er tydeligvis fri dikting inne i bildet. Jeg er usikker på om hun lyver om hva jeg har sagt for å fortsatt han noen argumenter, men etter det siste heller jeg mot at han gjør hva som helst for å diskreditere meg. 

 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Råd henne til å søke profesjonell hjelp, feks samtaler ved familievernkontoret, samtaler med psykolog, fastlege el.l.

Anonymkode: 03898...d54

Det har jeg rådet henne å ta kontakt med fastlege, og kanskje få henvisning til psykolog. Hun vil ikke fordi fastlegen snakker dårlig norsk. Jeg har tilbudt meg å være med, men hun er steil. Familievernkontoret har jeg ikke tenkt på. Barnevernet har vært involvert, men de oppdaget ikke problemene mellom de voksne. De pratet med barnet det gjaldt og ellers så de sikkert en velfungerende familie. 

Jeg vet ikke så mye om hva som skjer i hodet på de som blir i et vanskelig forhold, men jeg skjønner at hun er i en veldig vanskelig situasjon. Hun har det ikke bra, men fasaden må opprettholdes for enhver pris. Ingen må vite noe. Hun har til og med benektet det overfor meg noen ganger.

Anonymkode: 6fb32...6fc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig, hun har brukt meg for å få fram poengene sine. Derfor sluttet jeg å si noe som helst annet enn ja og ha. Det hjelper tydeligvis ikke, for det er tydeligvis fri dikting inne i bildet. Jeg er usikker på om hun lyver om hva jeg har sagt for å fortsatt han noen argumenter, men etter det siste heller jeg mot at han gjør hva som helst for å diskreditere meg. 

 

Det har jeg rådet henne å ta kontakt med fastlege, og kanskje få henvisning til psykolog. Hun vil ikke fordi fastlegen snakker dårlig norsk. Jeg har tilbudt meg å være med, men hun er steil. Familievernkontoret har jeg ikke tenkt på. Barnevernet har vært involvert, men de oppdaget ikke problemene mellom de voksne. De pratet med barnet det gjaldt og ellers så de sikkert en velfungerende familie. 

Jeg vet ikke så mye om hva som skjer i hodet på de som blir i et vanskelig forhold, men jeg skjønner at hun er i en veldig vanskelig situasjon. Hun har det ikke bra, men fasaden må opprettholdes for enhver pris. Ingen må vite noe. Hun har til og med benektet det overfor meg noen ganger.

Anonymkode: 6fb32...6fc

Det er bra at du har rådet henne til det.
Hun bør bytte fastlege.
Jeg synes at du kan varsle Barnevernet og fortelle om de problemene mellom de voksne, og at du spør de om de kan hjelpe mor med samtaler + hjelp med å avslutte dette skadelige forholdet.

Ta godt vare på deg selv.
Svært mange opplever at det er vanskelig å gå ut av et skadelig forhold. 

Anonymkode: 03898...d54

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Million skrev:

Hva i all verden har den overskriften med innlegget ditt å gjøre!?

Må jeg kutte ut en venninne jeg er glad i, pga mannen hennes? 

Syns overskriften var ok ift temaet jeg.

dog leste jeg 'må jeg kutte ut en venninne, jeg er glad i mannen hennes' første gang jeg leste 😛

 

Anonymkode: 5e604...810

[AnonymBruker]

Hva med å snakke med henne TS? Si at du er skremt når mannen sender deg slike meldinger. 

Det sosiale mellom dere fire er jo ødelagt, og det ligger vel i lufta at veninna di og mannen hennes må få behandling. At du blir så stresset over å bli dratt inn i dramaet at du synes det er skremmende når hun drar deg inn i det. Tar hun seg nær av dette, så er hun mer opptatt av seg selv enn deg. Og det er kansje ikke noe en god veninne hadde gjort, eller hva?

 

Anonymkode: 44ddf...e97

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ha trukket meg litt unna. Hun har brukt deg og det du har sagt istedenfor å stå opp for seg selv og det hun mener.

Man kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker det, og etter alt det der dramaet så hadde ikke jeg ønsket å treffe henne og mannen samtidig.

Så selv om hun er i en vanskelig situasjon så er det faktisk hun som har startet det og mannen hennes er heller ikke helt god. Ville latt henne få løse det selv, uansett om hun velger å bli eller ikke.

Anonymkode: 6a943...1ea

[Sorceress]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke så mye om hva som skjer i hodet på de som blir i et vanskelig forhold, men jeg skjønner at hun er i en veldig vanskelig situasjon. Hun har det ikke bra, men fasaden må opprettholdes for enhver pris. Ingen må vite noe. Hun har til og med benektet det overfor meg noen ganger.

Noe av det som skjedde i hodet på meg ila 18 år I et destruktivt forhold, var skam, redsel, skyldfølelse og forvirring. Jeg ble kjørt ned psykisk og betvilt daglig, og hadde ikke noe grep om min opplevelse var rett eller gal. Derfor var det utrolig vanskelig å gjengi til andre hvordan jeg hadde det og hva jeg følte. Og helt umulig å kunne vurdere mulige løsninger.

Man har også idealet om et godt samliv, en velfungerende familie som henger litt over en, både fra en selv og samfunnet generelt. Man ønsker ikke være den som tar den enkleste utveien, for samliv er noe man jobber med og holder ut i. Sånn var det iallfall for meg.

Tilsynelatende opprettholdt jeg en fasade, men egentlig var det mer en overlevelsesstrategi for meg selv. En fasade beskytter mot innblikk, meninger og spørsmål. Det var for vanskelig å sette ord på det livet jeg levde innenfor fire vegger. Utad var det meste bra.

Så jeg kjempet for meg selv, og var veldig tvetydig når enkelte fikk meg til å prate litt om det. Og benektet mye, en (dårlig) måte å holde det hele unna, "det er ikke sånn livet mitt er". Det som ikke er, slipper man å forholde seg til. Jeg laget meg en tilstand som ikke var sann, for det var der og da mer behagelig enn å slippe problemene inn. Det var ikke mye jeg ville eller klarte å dele, jeg var ikke som din venninne til deg. Men kanhende er hun forvirret. Jeg var, og er fremdeles, ganske forvirret. 

Mannen hennes virker å holde henne veldig nede og styrer mye av livet hennes. Det er ødeleggende og gjør mye med evnen til å vurdere situasjoner på beste måte.  

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sorceress skrev:

Noe av det som skjedde i hodet på meg ila 18 år I et destruktivt forhold, var skam, redsel, skyldfølelse og forvirring. Jeg ble kjørt ned psykisk og betvilt daglig, og hadde ikke noe grep om min opplevelse var rett eller gal. Derfor var det utrolig vanskelig å gjengi til andre hvordan jeg hadde det og hva jeg følte. Og helt umulig å kunne vurdere mulige løsninger.

Man har også idealet om et godt samliv, en velfungerende familie som henger litt over en, både fra en selv og samfunnet generelt. Man ønsker ikke være den som tar den enkleste utveien, for samliv er noe man jobber med og holder ut i. Sånn var det iallfall for meg.

Tilsynelatende opprettholdt jeg en fasade, men egentlig var det mer en overlevelsesstrategi for meg selv. En fasade beskytter mot innblikk, meninger og spørsmål. Det var for vanskelig å sette ord på det livet jeg levde innenfor fire vegger. Utad var det meste bra.

Så jeg kjempet for meg selv, og var veldig tvetydig når enkelte fikk meg til å prate litt om det. Og benektet mye, en (dårlig) måte å holde det hele unna, "det er ikke sånn livet mitt er". Det som ikke er, slipper man å forholde seg til. Jeg laget meg en tilstand som ikke var sann, for det var der og da mer behagelig enn å slippe problemene inn. Det var ikke mye jeg ville eller klarte å dele, jeg var ikke som din venninne til deg. Men kanhende er hun forvirret. Jeg var, og er fremdeles, ganske forvirret. 

Mannen hennes virker å holde henne veldig nede og styrer mye av livet hennes. Det er ødeleggende og gjør mye med evnen til å vurdere situasjoner på beste måte.  

Takk for verdifull innsikt, jeg og venninnen min er helt forskjellige typer og jeg sliter med å forstå hennes valg. For meg er løsningen enkel, så det er frustrerende at hun aktivt unngår løsninger. Jeg må påpeke at mannen hennes ikke var slik før. Han har alltid vært litt krass mot henne, men hun har tatt igjen og ikke klaget noe utover hva jeg tenker på som normalt. Jeg har tenkt at det var sjargongen mellom dem. Etter at han oppdaget sin indre 20 åring har ting eskalert.

Kan jeg spørre om hvordan du kom deg ut av forholdet? Og hvordan var støtteapparatet dit mens det pågikk og etter at du gikk? Godt jobba, foresten ❤️

TS

Anonymkode: 6fb32...6fc

[Sorceress]

Nettopp det at mannen hennes har endret seg, kan være noe som holder henne igjen. Han var ikke som nå, så kanskje kan han endre seg til å bli god igjen. Man griper bevisst og ubevisst fatt i alle de små og større håp man finner. De færreste er drittsekker i starten, det kommer gjerne sigende etterhvert. 

Jeg kom meg ut ganske raskt, og med relativt lite dramatikk heldigvis. Det startet kanskje med at jeg fikk en god venn i en annen mann, og den gode relasjonen jeg hadde til ham og måten han var mot meg, ga meg et sammenligningsgrunnlag. Da så jeg plutselig veldig klart at det jeg levde i var fullstendig feil. Når jeg møtte mer omsorg, støtte, respekt og varme hos en venn enn den jeg skulle dele livet med. Men jeg hadde lekt med drømmen om å flytte i flere år allerede, uten klare å gjøre noe med det. 

Støtte fikk jeg i et par utvalgte venner, og foreldrene mine. Men nå, etter 2 år, kjenner jeg at jeg trenger noe mer. Jeg har ikke fått bearbeidet livet mitt godt nok, så skal få hjelp til ettervirkninger som lav selvfølelse og angstfølelse. 

Du trenger ikke forstå hennes valg. Men respekter og aksepter at hun nå ikke er helt villig eller kapabel til å ta imot det du kommer med av løsninger for henne. La henne vite at du er glad i henne og vil henne det beste. Vær der når hun trenger hjelp, men samtidig sett grenser for deg selv. Det er ugreit og feil at du er blitt en faktor i deres krangel. Det kan du si til henne. At det nå kjennes som det er deg som er blitt hovedfokus, og at du ser det egentlig ikke er sånn. Finn eventuelt på hyggelige venninne ting, men hold samlivsbetroelsene hennes litt unna om du klarer. Lytt, men hold tilbake så du unngår diskusjon og at hun feilgjengir dine uttalelser til mannen. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Sorceress skrev:

Nettopp det at mannen hennes har endret seg, kan være noe som holder henne igjen. Han var ikke som nå, så kanskje kan han endre seg til å bli god igjen. Man griper bevisst og ubevisst fatt i alle de små og større håp man finner. De færreste er drittsekker i starten, det kommer gjerne sigende etterhvert. 

Jeg kom meg ut ganske raskt, og med relativt lite dramatikk heldigvis. Det startet kanskje med at jeg fikk en god venn i en annen mann, og den gode relasjonen jeg hadde til ham og måten han var mot meg, ga meg et sammenligningsgrunnlag. Da så jeg plutselig veldig klart at det jeg levde i var fullstendig feil. Når jeg møtte mer omsorg, støtte, respekt og varme hos en venn enn den jeg skulle dele livet med. Men jeg hadde lekt med drømmen om å flytte i flere år allerede, uten klare å gjøre noe med det. 

Støtte fikk jeg i et par utvalgte venner, og foreldrene mine. Men nå, etter 2 år, kjenner jeg at jeg trenger noe mer. Jeg har ikke fått bearbeidet livet mitt godt nok, så skal få hjelp til ettervirkninger som lav selvfølelse og angstfølelse. 

Du trenger ikke forstå hennes valg. Men respekter og aksepter at hun nå ikke er helt villig eller kapabel til å ta imot det du kommer med av løsninger for henne. La henne vite at du er glad i henne og vil henne det beste. Vær der når hun trenger hjelp, men samtidig sett grenser for deg selv. Det er ugreit og feil at du er blitt en faktor i deres krangel. Det kan du si til henne. At det nå kjennes som det er deg som er blitt hovedfokus, og at du ser det egentlig ikke er sånn. Finn eventuelt på hyggelige venninne ting, men hold samlivsbetroelsene hennes litt unna om du klarer. Lytt, men hold tilbake så du unngår diskusjon og at hun feilgjengir dine uttalelser til mannen. 

Jeg har prøvd å sette grenser for meg selv, men det er vanskelig når hun klager over at mannen må ha 8 øl for å komme seg gjennom en familiemiddag og deretter sovner i desserten. Eller han stikker av og blir borte en hel helg, selv om de skal feire barnebursdag. Eller at han knuffer til henne på natta når hun prøver å få han til sengs. Da har jeg lett for å bli engasjert. Det er vanskelig å høre på dette og svare nøytralt. Jeg har konfrontert henne med hva som skjer når hun sladrer på meg til mannen, og at det ikke er greit. Hun unnskylder seg og uka etter har det skjedd noe nytt og hun lufter tankene sine igjen. Det bare renner ut av henne.

Jeg er en ganske sterk person, men jeg skal innrømme at jeg har blitt veldig usikker pga gnisningene mellom meg og mannen min pga dette. Venninnens mann er veldig overbevisende, hun er vinglete og står ikke alltid for hva hun sier. Når hennes mann kontakter mannen min og legger ut om ting jeg har sagt og gjort som ødelegger for han/dem, så er det ikke slik at mannen min tror jeg prøver å være slem, men at venninnen min overdriver og jeg overreagerer. Mens jeg prøver å forklare at denne mannen ser på meg som en trussel og gjør alt han kan for å skade meg. Mannen min er kanskje litt naiv, for han har flere ganger svart at så utspekulerte mennesker finnes bare på film.

Det siste dramaet var egentlig positivt for meg. Han kom med en blank løgn og ble avslørt, og mannen min har fått øynene opp for hvordan han er. Jeg blir selvfølgelig provosert av dritgtmeldingene jeg har fått, men har overlatt til mannen min å ta tak i det., Jeg innrømmer at det er godt å se han stå opp for meg. Problemet er at han også ser på venninnen min som en intrigemaker og vil ikke at vi skal ha noe med henne å gjøre heller. Og her sliter jeg, for magefølelsen skriker nei til å kutte henne ut. 

Det du skriver forklarer langt på vei hvorfor venninnen min handler som hun gjør. Det gir mening, selv om jeg ikke forstår handlingene hennes. Jeg tenker ofte at hun må ta ansvar selv, slik noen nevner i tråden, men har innsett at hun aldri kommer til å gå. Slik det er nå svarer jeg ikke på meldinger, for jeg vet at mannen hennes leser dem. Hun fortsetter å sende meldinger og jeg føler meg slem som ikke svarer. 

 

Anonymkode: 6fb32...6fc