Hvilke kjennetegn har folk med høy IQ?

[AnonymBruker]

(Jeg vet dette er kjempelangt, så hopp gjerne over om du vil, det er bare noen tanker fra meg) 

Man høres jo selvgod ut her uansett, men samme kan det være:
Jeg er mann, i andre halvdel av 20-årene og har en IQ i topp 1 % (scoret 135+ i Mensas kontrollerte test tilsvarende topp 1%, ikke nettest).

På barneskolen kjedet jeg vettet av meg. Jeg var aldri utagerende, satt heller og "led" i det stille. Jeg var ferdig med timens program etter fem minutter og stirret ut i rommet og kjedet vettet av meg resten av timen. De første årene rakk jeg opp hånden hele tiden, men det var ikke bare populært blant medelever og gjorde meg mer utsatt for mobbing, så jeg sluttet bevisst med det nærmest fra en dag til en annen. Etter hvert gadd jeg ikke gjøre noe særlig av det lærerne sa, men jeg surfet videre på goodwill fra lærere som visste at jeg kunne. I noen fag fikk jeg bøker fra høyere klassetrinn, men de var enten såpass enkle at det ikke utgjorde noen forskjell eller så vanskelige at jeg ville trenge litt veiledning, og det fikk jeg ikke. Ungdomsskolen var mye av det samme: Jeg gjorde ingen verdens ting, men fikk toppkarakterer uansett, og da var det ingen som så på det som et problem selv om jeg ikke hadde lettet på en finger skolemessig på årevis. Hjemme leste jeg aviser og bøker (sakprosa, ikke skjønnlitterært) og fikk med meg spennende ting der.

På videregående tok det meg igjen, særlig det siste året. Jeg ante jo ikke hvordan man skulle jobbe med skolearbeid, og nå holdt det ikke å bare ha et ok hode. Så jeg gjorde ingen verdens ting og møtte knapt opp, og jeg fikk ikke noe vitnemål. Klassekamerater der fikk selvfølgelig med seg at jeg knapt var tilstede, men ingen andre (foruten nærmeste familie) merket noe til det eller fikk vite om det, jeg bare lot som jeg fullførte. Feiret til og med russetiden som om jeg hadde fullført. Siden fullførte jeg videregående som privatist, for så fort jeg faktisk leste tok jeg jo alt raskt, og jeg endte opp med en solid utdannelse likevel. 

Nå i (relativt) voksen alder tror jeg vel ikke jeg skiller meg så fryktelig ut. Jeg har en helt normalt stor bekjentskapskrets, selv om de nok også stort sett er noen hakk over gjennomsnittet rent IQ-messig. Jeg er alltid "han smarte", men jeg aner egentlig ikke hvorfor, for jeg opplever ikke at jeg er så annerledes eller skiller meg voldsomt ut. Jeg føler meg på et vis annerledes, da jeg var liten hadde jeg en idé om kanskje hele verden visste at jeg var kjemperar og bare hadde avtalt å ikke si noe til meg, men nå ser jeg ikke på meg selv som så fryktelig rar lenger. Jeg inkluderes som andre, selv om min rolle i vennegjengen er han smarte man spør om det er noe man ikke vet eller ikke skjønner. Jeg er lynrask i hoderegning, har veldig god retningssans, forstår flere språk enn de fleste andre og snakker egentlig greit med stort sett alle typer folk, selv om en del samtaler innerst inne kan føles ganske lite givende. Hvilke av de trekkene som har med IQ å gjøre og hvilke som bare er personlighet vet jeg ikke sikkert selv heller. Jeg har med årene også blitt flinkere til å bare droppe ting jeg innerst inne egentlig ikke har lyst til, men det tror jeg nok også handler vel så mye om modning som om IQ.

Det er også ting jeg er dårlig på, for eksempel er jeg fullstendig hjelpeløs på alt som handler om musikk og kunst, og jeg er en ganske nervøs type som gripes av angsten jevnt og trutt. Det siste synes tilsynelatende ikke særlig godt utad, for de få som har fått høre om det er overrasket og har ikke tenkt det. Jeg er hverken spesielt populær eller spesielt upopulær, og jeg tror det er veldig få som direkte misliker meg, for jeg er blid og (kanskje litt for) høflig med de jeg møter. Selv om jeg gjerne synes det er temmelig meningsløst å bare stå og slarve blir jeg nå med på det, og det har jeg alltid tenkt at folk flest også innerst inne synes. Jeg kan være litt utålmodig når folk ikke henger med i svingene mens jeg prater, men det er noe jeg tilpasser hva slags relasjon jeg har til vedkommende. Jeg står jo ikke og sier "Åh herregud følg med da" til en jeg møter i jobbsammenheng som ikke henger helt med, men jeg kan irritere meg over de som ikke forstår det som for meg er enkle sammenhenger. Og jeg irriterer meg, når jeg først tenker på det, for eksempel over de som ikke skjønner at man må trykke på stopp-knappen på bybussen eller trykker en gang til på fotgjengerovergangen når det allerede lyser, i den forstand at jeg lurer på hva som foregår i hodet på folk som ikke får med seg om det er trykket eller ei. Uten at jeg aner om det heller er noe andre ser på og innerst inne blir oppgitt over. Men jeg kunne jo aldri funnet på å si noe.

Jeg har en kjæreste og en vennegjeng med folk der jeg tviler på at noen ligger under 100 i IQ, men der det likevel kan skille mye. Det er selvfølgelig ikke noe problem, jeg sitter nå sjelden og presser det logisk-matematiske evnenivået til det fulle med venner. Jeg er med dem og har det hyggelig, og det er helt andre egenskaper enn IQ som gjelder. Av mine fem nærmeste venner, om jeg bare skal prøve å sette opp en kjapp liste i hodet mitt, vil jeg si det er "bare" en som ligger omtrent akkurat der jeg ligger IQ-messig. Uten at jeg har testet dem, akkurat. Men hva så? De er bra folk som jeg har det hyggelig med og som har det hyggelig med meg. IQ er ikke alt, det predikerer enkelte ting særdeles godt og andre ting veldig dårlig, og hva jeg får ut av å tilbringe tid med noen som en venn står sjelden og faller på IQ.

Jeg har ikke opplevd at IQ-en min har vært negativt for kvinner (jeg er da altså en heterofil mann). Det var ikke dritkult å være han smarte da vi var små, men etter hvert har flere sagt at jeg er spennende fordi jeg er smart og kan så mye rart. Uten at jeg helt har skjønt hva de legger i det. Vanskelig å si så mye om eget utseende, men jeg tror jeg slår over min egen vektklasse på datingmarkedet utseendemessig, og det tyder vel på at det er noe med hvordan jeg er som appellerer til en del kvinner.

Jeg tror vel vi med høy IQ kan ha noen fellestrekk, men forskjellene er definitivt også store internt i denne gruppen. Det jeg har merket er at en del med spesielt høy IQ rett og slett ikke gidder å bruke en kalori på ting de ikke er interessert i, da selvfølgelig med unntak for de tingene man er nødt til å gjøre. En del venner av meg som nok ligger omtrent samme sted som meg IQ-messig gjør det veldig tydelig når de er uinteressert i det noen sier til dem, tydeligere enn jeg er vant til at andre mennesker gjør. De snakker bare om noe helt annet med en gang samtalepartneren er ferdig med sitt uten å gløtte til at vedkommende kanskje ønsket en respons. Det virker ganske frekt, selv om jeg ikke egentlig tror det er sånn ment. Samtidig gjelder nå dette et mindretall, de fleste er ganske upåfallende.

Selv pleier jeg å merke det ganske raskt når jeg møter noen som antagelig har en IQ omtrent som min egen. Nå er logisk-matematisk evnenivå også bare en av en haug med kvaliteter og trekk i mennesker, og jeg sorterer ikke vennene mine etter det i det hele tatt. Men det er et eller annet, en eller annen x-faktor, som kommer frem når jeg møter en som minner om meg selv. Jeg tror ikke det i sin natur er særlig annerledes enn når ekstremt sosiale og pratsomme mennesker møter hverandre og hyler av latter etter fem minutters bekjentskap. Man merker at dette er "en sånn", og jeg reagerer annerledes på å møte folk som viser seg å ha uvanlig høy IQ enn det virker som folk flest gjør når de møter de samme menneskene. Men akkurat hva det er vet jeg ikke.

Så forstår jeg selvfølgelig at dette høres litt nedlatende ut samme hvordan jeg formulerer meg. I hverdagen er jeg faktisk ganske hyggelig, jeg lover. Og jeg bruker lite tid på det her. Det er så mange ulike indikatorer og trekk i mennesker at det er meningsløst å bare skille mellom "sånne som meg" og "sånne vanlige", for jeg er jo "sånn vanlig" på veldig mange ting der en tilfeldig valgt person er "en sånn annerledes en". Men jeg føler meg litt annerledes selv iblant, på godt og vondt, selv om jeg ikke behandles sånn.

Anonymkode: 12c87...d40

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(Jeg vet dette er kjempelangt, så hopp gjerne over om du vil, det er bare noen tanker fra meg) 

Man høres jo selvgod ut her uansett, men samme kan det være:
Jeg er mann, i andre halvdel av 20-årene og har en IQ i topp 1 % (scoret 135+ i Mensas kontrollerte test tilsvarende topp 1%, ikke nettest).

På barneskolen kjedet jeg vettet av meg. Jeg var aldri utagerende, satt heller og "led" i det stille. Jeg var ferdig med timens program etter fem minutter og stirret ut i rommet og kjedet vettet av meg resten av timen. De første årene rakk jeg opp hånden hele tiden, men det var ikke bare populært blant medelever og gjorde meg mer utsatt for mobbing, så jeg sluttet bevisst med det nærmest fra en dag til en annen. Etter hvert gadd jeg ikke gjøre noe særlig av det lærerne sa, men jeg surfet videre på goodwill fra lærere som visste at jeg kunne. I noen fag fikk jeg bøker fra høyere klassetrinn, men de var enten såpass enkle at det ikke utgjorde noen forskjell eller så vanskelige at jeg ville trenge litt veiledning, og det fikk jeg ikke. Ungdomsskolen var mye av det samme: Jeg gjorde ingen verdens ting, men fikk toppkarakterer uansett, og da var det ingen som så på det som et problem selv om jeg ikke hadde lettet på en finger skolemessig på årevis. Hjemme leste jeg aviser og bøker (sakprosa, ikke skjønnlitterært) og fikk med meg spennende ting der.

På videregående tok det meg igjen, særlig det siste året. Jeg ante jo ikke hvordan man skulle jobbe med skolearbeid, og nå holdt det ikke å bare ha et ok hode. Så jeg gjorde ingen verdens ting og møtte knapt opp, og jeg fikk ikke noe vitnemål. Klassekamerater der fikk selvfølgelig med seg at jeg knapt var tilstede, men ingen andre (foruten nærmeste familie) merket noe til det eller fikk vite om det, jeg bare lot som jeg fullførte. Feiret til og med russetiden som om jeg hadde fullført. Siden fullførte jeg videregående som privatist, for så fort jeg faktisk leste tok jeg jo alt raskt, og jeg endte opp med en solid utdannelse likevel. 

Nå i (relativt) voksen alder tror jeg vel ikke jeg skiller meg så fryktelig ut. Jeg har en helt normalt stor bekjentskapskrets, selv om de nok også stort sett er noen hakk over gjennomsnittet rent IQ-messig. Jeg er alltid "han smarte", men jeg aner egentlig ikke hvorfor, for jeg opplever ikke at jeg er så annerledes eller skiller meg voldsomt ut. Jeg føler meg på et vis annerledes, da jeg var liten hadde jeg en idé om kanskje hele verden visste at jeg var kjemperar og bare hadde avtalt å ikke si noe til meg, men nå ser jeg ikke på meg selv som så fryktelig rar lenger. Jeg inkluderes som andre, selv om min rolle i vennegjengen er han smarte man spør om det er noe man ikke vet eller ikke skjønner. Jeg er lynrask i hoderegning, har veldig god retningssans, forstår flere språk enn de fleste andre og snakker egentlig greit med stort sett alle typer folk, selv om en del samtaler innerst inne kan føles ganske lite givende. Hvilke av de trekkene som har med IQ å gjøre og hvilke som bare er personlighet vet jeg ikke sikkert selv heller. Jeg har med årene også blitt flinkere til å bare droppe ting jeg innerst inne egentlig ikke har lyst til, men det tror jeg nok også handler vel så mye om modning som om IQ.

Det er også ting jeg er dårlig på, for eksempel er jeg fullstendig hjelpeløs på alt som handler om musikk og kunst, og jeg er en ganske nervøs type som gripes av angsten jevnt og trutt. Det siste synes tilsynelatende ikke særlig godt utad, for de få som har fått høre om det er overrasket og har ikke tenkt det. Jeg er hverken spesielt populær eller spesielt upopulær, og jeg tror det er veldig få som direkte misliker meg, for jeg er blid og (kanskje litt for) høflig med de jeg møter. Selv om jeg gjerne synes det er temmelig meningsløst å bare stå og slarve blir jeg nå med på det, og det har jeg alltid tenkt at folk flest også innerst inne synes. Jeg kan være litt utålmodig når folk ikke henger med i svingene mens jeg prater, men det er noe jeg tilpasser hva slags relasjon jeg har til vedkommende. Jeg står jo ikke og sier "Åh herregud følg med da" til en jeg møter i jobbsammenheng som ikke henger helt med, men jeg kan irritere meg over de som ikke forstår det som for meg er enkle sammenhenger. Og jeg irriterer meg, når jeg først tenker på det, for eksempel over de som ikke skjønner at man må trykke på stopp-knappen på bybussen eller trykker en gang til på fotgjengerovergangen når det allerede lyser, i den forstand at jeg lurer på hva som foregår i hodet på folk som ikke får med seg om det er trykket eller ei. Uten at jeg aner om det heller er noe andre ser på og innerst inne blir oppgitt over. Men jeg kunne jo aldri funnet på å si noe.

Jeg har en kjæreste og en vennegjeng med folk der jeg tviler på at noen ligger under 100 i IQ, men der det likevel kan skille mye. Det er selvfølgelig ikke noe problem, jeg sitter nå sjelden og presser det logisk-matematiske evnenivået til det fulle med venner. Jeg er med dem og har det hyggelig, og det er helt andre egenskaper enn IQ som gjelder. Av mine fem nærmeste venner, om jeg bare skal prøve å sette opp en kjapp liste i hodet mitt, vil jeg si det er "bare" en som ligger omtrent akkurat der jeg ligger IQ-messig. Uten at jeg har testet dem, akkurat. Men hva så? De er bra folk som jeg har det hyggelig med og som har det hyggelig med meg. IQ er ikke alt, det predikerer enkelte ting særdeles godt og andre ting veldig dårlig, og hva jeg får ut av å tilbringe tid med noen som en venn står sjelden og faller på IQ.

Jeg har ikke opplevd at IQ-en min har vært negativt for kvinner (jeg er da altså en heterofil mann). Det var ikke dritkult å være han smarte da vi var små, men etter hvert har flere sagt at jeg er spennende fordi jeg er smart og kan så mye rart. Uten at jeg helt har skjønt hva de legger i det. Vanskelig å si så mye om eget utseende, men jeg tror jeg slår over min egen vektklasse på datingmarkedet utseendemessig, og det tyder vel på at det er noe med hvordan jeg er som appellerer til en del kvinner.

Jeg tror vel vi med høy IQ kan ha noen fellestrekk, men forskjellene er definitivt også store internt i denne gruppen. Det jeg har merket er at en del med spesielt høy IQ rett og slett ikke gidder å bruke en kalori på ting de ikke er interessert i, da selvfølgelig med unntak for de tingene man er nødt til å gjøre. En del venner av meg som nok ligger omtrent samme sted som meg IQ-messig gjør det veldig tydelig når de er uinteressert i det noen sier til dem, tydeligere enn jeg er vant til at andre mennesker gjør. De snakker bare om noe helt annet med en gang samtalepartneren er ferdig med sitt uten å gløtte til at vedkommende kanskje ønsket en respons. Det virker ganske frekt, selv om jeg ikke egentlig tror det er sånn ment. Samtidig gjelder nå dette et mindretall, de fleste er ganske upåfallende.

Selv pleier jeg å merke det ganske raskt når jeg møter noen som antagelig har en IQ omtrent som min egen. Nå er logisk-matematisk evnenivå også bare en av en haug med kvaliteter og trekk i mennesker, og jeg sorterer ikke vennene mine etter det i det hele tatt. Men det er et eller annet, en eller annen x-faktor, som kommer frem når jeg møter en som minner om meg selv. Jeg tror ikke det i sin natur er særlig annerledes enn når ekstremt sosiale og pratsomme mennesker møter hverandre og hyler av latter etter fem minutters bekjentskap. Man merker at dette er "en sånn", og jeg reagerer annerledes på å møte folk som viser seg å ha uvanlig høy IQ enn det virker som folk flest gjør når de møter de samme menneskene. Men akkurat hva det er vet jeg ikke.

Så forstår jeg selvfølgelig at dette høres litt nedlatende ut samme hvordan jeg formulerer meg. I hverdagen er jeg faktisk ganske hyggelig, jeg lover. Og jeg bruker lite tid på det her. Det er så mange ulike indikatorer og trekk i mennesker at det er meningsløst å bare skille mellom "sånne som meg" og "sånne vanlige", for jeg er jo "sånn vanlig" på veldig mange ting der en tilfeldig valgt person er "en sånn annerledes en". Men jeg føler meg litt annerledes selv iblant, på godt og vondt, selv om jeg ikke behandles sånn.

Anonymkode: 12c87...d40

Ja, vi alle liker jo å omgås og snakke med folk som vi kjenner oss igjen i og er på samme nivå som. Mener det var en studie om dette, hvor barn med ca lik IQ automatisk fant hverandre, og de aner jo ingen ting om IQ og IQ tester. Spesielt de med høy IQ søkte seg til hverandre.

Anonymkode: 228b2...a3d

[AnonymBruker]

På ‎08‎.‎09‎.‎2018 den 14.58, AnonymBruker skrev:

De henger som regel her på KG. Det er det klareste kjennetegnet. Det er i alle fall mitt inntrykk.

Anonymkode: e347f...7ed

😂😂

Anonymkode: 73596...ef7

[Tøytigern]

På 8.9.2018 den 8.03, AnonymBruker skrev:

Hvordan er disse på jobb og i dagliglivet ellers? Hvordan kan jeg vite at noen er over snittet inteligente uten å ta en IQ test? Hvilke kjennetegn har de?

Anonymkode: 228b2...a3d

Tar ting fort, tenker avansert- men er ofte litt keitete sosialt.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har IQ over 140, men jeg føler meg ikke mye smartere enn andre. Det er bare at det jeg klarer å tenke, konkludere og komme med en løsning raskere enn de fleste, men jeg leser lite, driver ikke med quiz eller har ikke master i noe. Jeg er ikke særlig "belest", men jeg er i det minste flink i yrket mitt.

Jeg gjennomfører mine oppgaver 2-3 ganger raskere andre, men problemet mitt er at jeg er ganske lat. Når jeg er ferdig, hviler jeg heller enn å jobbe "ekstra" 🙈 Liksom, hvorfor skal jeg jobbe ekstra når jeg ikke får ekstra betalt for det. Det er "problemet" mitt som har vært det samme siden barneskolen. Utfører oppgavene raskt, får gode karakter, gidder ikke å yte ekstra.

Anonymkode: ca571...54b

Anonymkode: 6fcd4...2e9

[Gjest Anonymus Notarius]

På 10.9.2018 den 0.38, I alle da'er skrev:

Ære være dere som skriver så lange innlegg (og bruker tid)... Men er det altså noen som er så engasjert i tråden at de gidder lese alt det der?🙂

Er dere litt sånn som prater høl i hue på folk?  

Tja, det er vel en form for IQ det og, å prate og gjøre ting maksimalt fort,  -  tror jeg foretrekker hjertevarme og et litt mer normalt tempo...❤️

At man skriver mye er ikke det samme som at man snakker mye  

Jeg er veldig glad i å skrive og liker best å formulere meg skriftlig. Er derimot veldig stille av meg og snakker lite.

[AnonymBruker]

Dere som skryter av høy IQ, hvordan har dere målt dette? Hos sertifisert pedagog/psykolog eller på nettet?

Anonymkode: 3cd8a...125

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som skryter av høy IQ, hvordan har dere målt dette? Hos sertifisert pedagog/psykolog eller på nettet?

Anonymkode: 3cd8a...125

Selvskryt - og høyt ego (på visse områder).

Anonymkode: c8c51...a0e

[AnonymBruker]

On 9/9/2018 at 7:38 PM, Minesveiper said:

En av mennene jeg tok master med gikk inn for å være dummere på byn fordi han mente at det økte sjansene hans. Denne oppfatningen som ab'en har er det flere menn som har. Det har vel kanskje med at damene man generelt treffer på byn ligger rundt gjennomsnittet når det kommer til intelligens? Hvorfor skulle det ellers funke å spille dummere enn man er. Hvis man møter på en intelligente kvinner burde det jo ikke funke.

Hva legger du i at han gikk for å være dummere når han var ute på byen?

Anonymkode: 039df...4cc

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som skryter av høy IQ, hvordan har dere målt dette? Hos sertifisert pedagog/psykolog eller på nettet?

Anonymkode: 3cd8a...125

Jeg vet ikke om jeg har skrytt, men jeg har tatt IQ-testen til Mensa (fysisk) samt. IQ og evnetest hos psykolog (ifbm. utredning altså).

Anonymkode: 75a26...53a

[AnonymBruker]

Har lest litt på tråden, og endel ting noen nevner kjenner jeg meg godt igjen i. En del ting kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. 

Jeg har ikke dratt til psykolog og testet IQ-en min. Men jeg har tatt Mensa sin test blant annet, av ren nysgjerrighet. Jeg har aldri tenkt at IQ er spesielt viktig, og anser vel egentlig EQ som viktigere blandet med livserfaring og følelseskompetanse. 

Uansett, basert på de Mensa testene så er jeg visst nok et stykke over gjennomsnittet intelligent, men ikke helt ekstremt. Jeg havnet vel på rundt 134. Og jeg kan ikke prate for alle som scorer høyere enn gjennomsnittet på slike tester, men de trekkene jeg kjenner meg igjen i etter å ha lest her er at: Jeg alltid har vært svært nysgjerrig, jeg har kjedet meg fort på skolen. Og jeg opplever at jeg har hatt større behov for stimuli enn de jeg har rundt meg. Jeg har også fått kommentarer fra forelesere osv. at jeg gir svært lite innsats i forhold til karakterer jeg får. Jeg dukket ikke opp på en eneste forelesning til et fag på universitetet, leste to døgn før eksamen og fikk en A. Dette var jo urettferdig syntes noen, men men. Det skal sies at dette var et fag jeg interessert meg for i utgangspunktet så jeg hadde kanskje litt bedre forutsetninger til å lære meg det enn et fag jeg tenkte var kjedelig, men jeg var rett og slett for lat til å lese til gjennom året/delta i forelesninger i. Så jeg skippet den delen. 

Jeg har også fått kommentarer tidligere i "skolekarrièren min" om at jeg gjør svært lite for å få gode resultater. Det er jo egentlig en dårlig egenskap at jeg er så "giddalaus". 

Utover dette har jeg hatt et problem med å finne mennesker jeg syntes er interessante å prate med. Og dermed er det dessverre svært mange mennesker som kjeder meg fort. Jeg gir ikke alltid uttrykk for det, men jeg får svært lite ut av å ha en samtale med dem. Jeg blir stort sett godt likt i sosiale settinger, og er nok flink til å tilpasse meg. Men jeg kan veldig fort kjede meg. Noe som er litt frustrerende for min egen del. Det handler vel litt om at jeg liker å reflektere og drøfte ulike temaer, og jeg føler at svært mange ikke har så mye å komme med der. (det høres sikkert svært arrogant ut, men det er slik jeg opplever det) 

En annen ting som egentlig ikke er noe positivt, er at jeg ofte opplever meg selv som litt utålmodig. Og svært tenkende/kvernende - dette er egentlig mer frustrerende enn konstruktivt. 

Det noen påpeker om at intelligens henger sammen med dårligere sosiale evner, det tror jeg dessverre ikke stemmer for meg. Jeg har ofte fått høre at jeg er svært smart, flink til å prate for meg, og god til å tilpasse meg mange ulike mennesker. Jeg har alltid vært svært godt likt. Så den sammenhengen kan jeg ikke helt se her. Men som alle andre mennesker, så er man jo ulike.

Om disse tingene henger sammen med IQ-en min, eller om det rett og slett bare er tilfeldigheter, personlighet eller andre gener som spiller inn. Det er vel umulig å vite. 

 

Anonymkode: 998ce...96e

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har lest litt på tråden, og endel ting noen nevner kjenner jeg meg godt igjen i. En del ting kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. 

Jeg har ikke dratt til psykolog og testet IQ-en min. Men jeg har tatt Mensa sin test blant annet, av ren nysgjerrighet. Jeg har aldri tenkt at IQ er spesielt viktig, og anser vel egentlig EQ som viktigere blandet med livserfaring og følelseskompetanse. 

Uansett, basert på de Mensa testene så er jeg visst nok et stykke over gjennomsnittet intelligent, men ikke helt ekstremt. Jeg havnet vel på rundt 134. Og jeg kan ikke prate for alle som scorer høyere enn gjennomsnittet på slike tester, men de trekkene jeg kjenner meg igjen i etter å ha lest her er at: Jeg alltid har vært svært nysgjerrig, jeg har kjedet meg fort på skolen. Og jeg opplever at jeg har hatt større behov for stimuli enn de jeg har rundt meg. Jeg har også fått kommentarer fra forelesere osv. at jeg gir svært lite innsats i forhold til karakterer jeg får. Jeg dukket ikke opp på en eneste forelesning til et fag på universitetet, leste to døgn før eksamen og fikk en A. Dette var jo urettferdig syntes noen, men men. Det skal sies at dette var et fag jeg interessert meg for i utgangspunktet så jeg hadde kanskje litt bedre forutsetninger til å lære meg det enn et fag jeg tenkte var kjedelig, men jeg var rett og slett for lat til å lese til gjennom året/delta i forelesninger i. Så jeg skippet den delen. 

Jeg har også fått kommentarer tidligere i "skolekarrièren min" om at jeg gjør svært lite for å få gode resultater. Det er jo egentlig en dårlig egenskap at jeg er så "giddalaus". 

Utover dette har jeg hatt et problem med å finne mennesker jeg syntes er interessante å prate med. Og dermed er det dessverre svært mange mennesker som kjeder meg fort. Jeg gir ikke alltid uttrykk for det, men jeg får svært lite ut av å ha en samtale med dem. Jeg blir stort sett godt likt i sosiale settinger, og er nok flink til å tilpasse meg. Men jeg kan veldig fort kjede meg. Noe som er litt frustrerende for min egen del. Det handler vel litt om at jeg liker å reflektere og drøfte ulike temaer, og jeg føler at svært mange ikke har så mye å komme med der. (det høres sikkert svært arrogant ut, men det er slik jeg opplever det) 

En annen ting som egentlig ikke er noe positivt, er at jeg ofte opplever meg selv som litt utålmodig. Og svært tenkende/kvernende - dette er egentlig mer frustrerende enn konstruktivt. 

Det noen påpeker om at intelligens henger sammen med dårligere sosiale evner, det tror jeg dessverre ikke stemmer for meg. Jeg har ofte fått høre at jeg er svært smart, flink til å prate for meg, og god til å tilpasse meg mange ulike mennesker. Jeg har alltid vært svært godt likt. Så den sammenhengen kan jeg ikke helt se her. Men som alle andre mennesker, så er man jo ulike.

Om disse tingene henger sammen med IQ-en min, eller om det rett og slett bare er tilfeldigheter, personlighet eller andre gener som spiller inn. Det er vel umulig å vite. 

 

Anonymkode: 998ce...96e

Da er det vel noe annet (enn sosiale evner) som mangler hos deg, da. 🙂

Lastenes sum er noenlunde konstant, har jeg lært.

Anonymkode: c8c51...a0e

[AnonymBruker]

På 9 September 2018 den 11.15, winnie89 skrev:

Mange går rundt og tror de har høy IQ pga en eller annen test de fant på internett. Dette må testes hos psykolog, og selv den testen er litt tvilsom. 

Jeg tror det er vanskelig å kjenne dem igjen fordi folk er forskjellige. 

Personlig er jeg litt over gjennomsnittlig men blir ofte oppfattet som "dum" fordi jeg er veldig introvert og uttrykker meg bedre ved å skrive ting enn å si ting høyt på sparket. 

Noen mennesker er også veldig flinke til å høres ut som de er smarte, men de avslører seg selv etterhvert. 

Jeg tok en sånn test hos en psykolog/utreder en gang, og ble egentlig jævlig skuffa over hvor tvilsom den virket. 

Anonymkode: 4fe45...378

[AnonymBruker]

På 8.9.2018 den 22.56, AnonymBruker skrev:

Har en IQ på 136. Dog, anser ikke meg selv som veldig  intelligent. Falt uten for skolen fort, men hentet meg inn igjen (altså fullført bachelorgrad som voksen). Har dysleksi og kan få fremmedord, ordlegger meg direkte/enkelt. Er nok ganske rar, bruker humor i det jeg kan. Ikke veldig mange venner, synes venner som er rett frem og ikke pakker inn alt i lange historier er best å forholde seg til. Tenker mye om alt og ingenting. Kan mye som ikke andre kan og interesserer meg for "rare" ting og tang, men mangler litt allmennkunnskap. Jeg og samboer har utrolig mange interessante, rare og merkelige diskusjoner 😂

Jeg søker kunnskap heletiden, men har så mange tanker og ideer i hode at jeg også glemmer mye. Tror jeg er over middels kreativ, som både er positivt og hemmende. 

Har slitet med depresjoner og til tider angst. 

En ting jeg virkelig forundrer meg om er hvordan vi måler IQ, hvorfor vi mener IQ testen er det eneste og riktige mål på intelligens? Kan det ikke tenkes at vi ikke vet alt om IQ, at vi faktisk overser veldig mange elementer? Er ikke alle mennesker intelligent på hver sin måte? 🤔

 

Anonymkode: f0ec3...481

Synes du viste veldig godt med ditt innlegg hva intelligens er.

likte spesielt godt den siste reflekterende delen. Med alle dine spørsmål som belyser IQ, viser du at din egne høye iq får deg til å tenke over mer enn andre mer gjennomsnittlige.

tøft!

Anonymkode: 0e805...9e6

[Xcase33]

On 9/8/2018 at 8:03 AM, AnonymBruker said:

Hvordan er disse på jobb og i dagliglivet ellers? Hvordan kan jeg vite at noen er over snittet inteligente uten å ta en IQ test? Hvilke kjennetegn har de?

Anonymkode: 228b2...a3d

Du merker det hvordan de reflekterer over situasjoner og ting du sier til dem.  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok en sånn test hos en psykolog/utreder en gang, og ble egentlig jævlig skuffa over hvor tvilsom den virket. 

Anonymkode: 4fe45...378

Hva mener du? Var resultatet dårligere enn forventet? Det kan jo tenkes resultatet var rett da, og at det var DET du ikke likte..?

Anonymkode: 0e805...9e6

[Xcase33]

On 9/8/2018 at 8:03 AM, AnonymBruker said:

Hvordan er disse på jobb og i dagliglivet ellers? Hvordan kan jeg vite at noen er over snittet inteligente uten å ta en IQ test? Hvilke kjennetegn har de?

Anonymkode: 228b2...a3d

Beste indikasjonen er at vedkommende forstår alt du sier til dem. Nyskjerrige mennesker har som regel en høy IQ.
Mye av forskjellen er at folk med høy IQ forstår konsepter mye raskere, særlig abstrakte.  

Men man skal respektere alle mennesker og ikke avfeie alt ved dem, da de nok er naturlig gode på noen områder selv om de kanskje kun er begrensa til å se ting fra sitt eget ståsted.  

[Gjest Minesveiper]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Hva legger du i at han gikk for å være dummere når han var ute på byen?

Anonymkode: 039df...4cc

Han var mer impulsiv, gjorde dumme/rare ting, hadde ikke stive og kjedelig samtaler, men var mer random osv. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok en sånn test hos en psykolog/utreder en gang, og ble egentlig jævlig skuffa over hvor tvilsom den virket. 

Anonymkode: 4fe45...378

Hva slags test var dette?
Jeg må si jeg har en helt annen opplevelse. Jeg satt i 12 timer totalt.

Anonymkode: 75a26...53a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du? Var resultatet dårligere enn forventet? Det kan jo tenkes resultatet var rett da, og at det var DET du ikke likte..?

Anonymkode: 0e805...9e6

Eh nei. Trodde du at jeg fikk dårlig resultat og ble snurt, eller? Jeg har IQ over gjennomsnittet. Synes allikevel testen virket stusselig og kan ikke forstå at én enkel test som den jeg tok skal kunne si så mye om IQ og helsetilstand. 

Anonymkode: 4fe45...378