hvorfor klarer folk bare ikke å godta at folk er slik de er?

[AnonymBruker]

er man dominant så er man dominant. De som liker å utføre oppgaver trenger ikke denne egenskapen, de trenger en oppgave, en beskjed.

er man reservert så betyr det kanskje bare at man er mer nøye på hvem man velger å slippe inn på seg, mens utadvendte ofte vil inn til andre og er kanskje ikke like nøye. 

hvorfor har folk likevel så behov for å si "du må bli mer sånn og sånn".

jeg tror at uansett hvordan man er, så vil man ha behov for å forandre på noe. jeg så et tv program om dette temaet en gang, at vi mennesker er slik at vi alltid vil forandre på noe. og man ser det jo, alltid er det en debatt mot noe. 

 

Anonymkode: bf834...bbf

[AnonymBruker]

Helt enig med deg! Hvorfor må alle være helt like liksom? 

Hater da jeg fikk stadig høre "Du må være litt mer frampå!" "Rop ut!" "Gjør litt mer ut av deg", men også "vær deg selv"..,,men det var jo ikke bra nok, tenkte jeg. Nå i dag sliter jeg med å godta meg selv. Jeg trivdes med å ikke synes hele tiden. Jeg liker å ha kontroll, men er ingen reiseleder liksom. 

Anonymkode: d8e3c...ebe

[Gjest Stella Rose]

Helt enig, jeg er meg selv på godt og vondt, godtar ikke folk den jeg er, så kan de bare ha det så godt. 

[AnonymBruker]

jeg har også slitt med å godta meg som jeg er. jeg har bare lært at jeg er feil på en måte :/ jeg er ganske stille av meg, og trenger ikke den type opperksomhet som mange får. jeg oppfatter folk fort som masete og plagsomme dersom de kommer og stjeler showet absolutt hele tiden. mener ikke at alle skal være stille, kjenner flust av utadvendte som er bra personer. men så har vi også de ekstreme som alltid må ha all oppmerksomheten.  skal jeg liksom si til dem at "dere må være mer tilbakeholdne"? da hadde det mest sannsynlig blitt krangling...

og så skal folk nærmest velge partner for en! de kommer med råd om hvordan du skal oppføre deg, og du mååå passe på å gjøre deg kostbar osv -_-     vel, har fått erfare at det funker veldig dårlig i lengden.

Anonymkode: bf834...bbf

[_popcorn_]

hmm, jeg har ikke noe ønske å forandre noe med mine venner eller familie... Har heller ikke opplevd dem si noe sånt om meg de siste ti årene. 

[AnonymBruker]

Fordi folk på enkelte punkt bør utfordra seg sjølv litt. F.eks ekstremt introverte folk som arbeide på høgskulane må klara fungera i klasserommet. Sjølv om di eigentlig berre vil driva med forskning. Betyr ikkje at di må bli ekstroverte eller endra seg, det handle om å kunne tilpassa seg litt etter beste evne.

Anonymkode: f2a2c...85a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi folk på enkelte punkt bør utfordra seg sjølv litt. F.eks ekstremt introverte folk som arbeide på høgskulane må klara fungera i klasserommet. Sjølv om di eigentlig berre vil driva med forskning. Betyr ikkje at di må bli ekstroverte eller endra seg, det handle om å kunne tilpassa seg litt etter beste evne.

Anonymkode: f2a2c...85a

har utfordret meg selv jeg. da jeg gikk på skolen så virkelig hatet jeg å ha fremføringer, men jeg ville ikke være den ene feige som hadde den bare foran læreren inpå et rom for oss selv. så jeg gjorde det, men dette har jeg faktisk ikke blitt bedre på. 

da er det bare å skjønne at jeg ikke passer som foreleser eller andre ting der man må stå foran mennesker. og det trenger da ikke være noe problem, for det finnes mange andre ting jeg passer som. 

det finnes da folk som kan passe til jobben du ikke passer til. jeg er enig i at en ikke bør gå innen komfortsonen hele livet, men enkelte ting er og blir et problem, da er det bare å finne seg noe annet. man må være en smule født for ting. en naturlig dominant person, går ofte på studier for ledelse for eksempel. 

det virker som det er bare vi introverte som skal utfordre oss. men hvordan skal man utfordre de som faktisk takler å stå foran folk å snakke? poenget mitt med tråden er at det virker som at uansett hvordan noen er, så er det om å gjøre å få til en forandring og det er litt sånn irriterende. for når du har forandret deg, så vil de uansett finne neste ting å pirke på.

har ei venninne som er veldig sånn. hun finner seg venner som hun kan sitte og gi råd til, fordi hun sliter selv. hun er ikke slem overhodet, men jeg har begynt å distansere meg fordi jeg blir ekstremt sliten av henne. hun finner ALLTID noe ved folk som skal forandres. jeg hadde en gang en jobb der vi snakket i sånn walkietalkie  jeg orket ikke å delta i alle vitsene, men fikk likevel høre at jeg måtte være mer aktiv i den, være med å tulle liksom.... 

Anonymkode: bf834...bbf

[AnonymBruker]

ts her. jeg kan også si at jeg sliter med å gå videre etter ulykkelig forelskelse, fordi folk maser om "gå videre". jeg har ikke hatt dårlig relasjon eller opplevd noe dårlig med mennene jeg har møtt, det er bare at jeg har personlige problemer som gjør at jeg ikke funker i et forhold nå. selv om de var fysisk nær meg så var det som om de var langt borte. slik har det egentlig vært for meg ift venner også. 

men jeg stresser så med å gå videre at det virker som følelesene heller bare blir sittende ekstra lenge. for man skal jo liksom alltid gå videre, og finne neste. mulig dette med å finne neste har blitt en kronisk folkesykdom da. for man skal jo alltid finne den neste... 

Anonymkode: bf834...bbf

[heipådegsann]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi folk på enkelte punkt bør utfordra seg sjølv litt. F.eks ekstremt introverte folk som arbeide på høgskulane må klara fungera i klasserommet. Sjølv om di eigentlig berre vil driva med forskning. Betyr ikkje at di må bli ekstroverte eller endra seg, det handle om å kunne tilpassa seg litt etter beste evne.

Anonymkode: f2a2c...85a

Men da synes jeg sjefen kan ta den praten med sin ansatte hvis det er et problem som må jobbes med. Det er ikke hyggelig å bli pirket på av venner/kolleger/bekjente på den måten, ihvertfall ikke om det skjer ofte. De trenger ikke å ta på seg den rollen. Synes selv det er litt stygt når jeg ser svært sosiale mennesker pirke på de litt mer stille og sjenerte. Alt de oppnår er jo å gjøre personen enda mer utrygg. Hvorfor ikke booste selvtilliten deres istedet?

Jeg er selv veldig glad i å utfordre min egen komfortsone, og har blitt ganske sosial av meg. Men som yngre var jeg svært sjenert, og jeg husker det gjorde vondt å få høre at jeg ikke var bra nok gang på gang.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

har utfordret meg selv jeg. da jeg gikk på skolen så virkelig hatet jeg å ha fremføringer, men jeg ville ikke være den ene feige som hadde den bare foran læreren inpå et rom for oss selv. så jeg gjorde det, men dette har jeg faktisk ikke blitt bedre på. 

da er det bare å skjønne at jeg ikke passer som foreleser eller andre ting der man må stå foran mennesker. og det trenger da ikke være noe problem, for det finnes mange andre ting jeg passer som. 

det finnes da folk som kan passe til jobben du ikke passer til. jeg er enig i at en ikke bør gå innen komfortsonen hele livet, men enkelte ting er og blir et problem, da er det bare å finne seg noe annet. man må være en smule født for ting. en naturlig dominant person, går ofte på studier for ledelse for eksempel. 

det virker som det er bare vi introverte som skal utfordre oss. men hvordan skal man utfordre de som faktisk takler å stå foran folk å snakke? poenget mitt med tråden er at det virker som at uansett hvordan noen er, så er det om å gjøre å få til en forandring og det er litt sånn irriterende. for når du har forandret deg, så vil de uansett finne neste ting å pirke på.

har ei venninne som er veldig sånn. hun finner seg venner som hun kan sitte og gi råd til, fordi hun sliter selv. hun er ikke slem overhodet, men jeg har begynt å distansere meg fordi jeg blir ekstremt sliten av henne. hun finner ALLTID noe ved folk som skal forandres. jeg hadde en gang en jobb der vi snakket i sånn walkietalkie  jeg orket ikke å delta i alle vitsene, men fikk likevel høre at jeg måtte være mer aktiv i den, være med å tulle liksom.... 

Anonymkode: bf834...bbf

Det handler mye om atbeidsmiljøet man jobber i. Jeg er også introvert, men jeg vet det kan sette en demper på de rundt meg. Så selv om jeg har et yrke hvor jeg jobber mest for meg selv, så må jeg også bidra til et godt arbeidsmiljø. Jeg er klar på at jeg ikke er den som roper høyest, komme red de beste replikkene, men jeg kan fortsatt bidra til en god stemning med innlevelse.

 Akkurat som du synes det er slitsomt med folk som snakker hele tiden, spøker eller hva det måtte være, synes de også at introverte kan være slitsomme og vet ikke helt hvor de har de hen. (Gjelder dog ikke alle 😊) 

 

Anonymkode: 6f5f5...7eb

[AnonymBruker]

Føler jeg er i en evig kamp mot de høylytte som ikke forstår og som «prøver å hjelpe». I tillegg til at det å være stille og forsiktig blir mer ensbetydende med å mangle kapasitet i arbeidslivet. Kommer man til intervju på en  ufaglært arbeidsplass, så tar arbeidsgiver snarveien å konkludere med «ivrig på intervju, ivrig på jobben». Halve jobben er å selge seg selv, ha flottest innpakning. Dette har vel sammenheng med økt tidspress i samfunnet ellers og kamp om arbeidsplasser. Derfor må arbeidsgivere ikke bare ha de som utfører arbeidet bra, men også de som kan ta den verbale kampen. 

Anonymkode: cc43a...9dc

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en viss forskjell på å utfordre seg selv og få beskjed om at man må bli mer slik og sånn.

Det å utfordre seg selv handler ikke om å forandre på den man er, som mange av disse kommentarene går på.

For eksempel så er jeg ganske stille og sjenert, men jeg utfordrer meg selv. Gjør presentasjoner, snakker med kunder, prøver å utfordre meg sosialt osv. Det jeg ikke trenger og som ikke hjelper er kommentarer som for eksempel "du må prate mer", "du må slutte å være så sjenert".

Dessuten, hvordan tror man at slike kommentarer hjelper den det gjelder? Hadde det hjulpet å si til noen at de må slutte å snakke så mye? Nei, jeg tror ikke det. Hver gang jeg får slike kommentarer så er det fra folk som ikke har prøvd å snakke med meg. De har bare observert at jeg er stille og så kommer de med noe sånt. Stort sett alltid de mest høylytte og pratsomme.

Jeg vet jo selv at jeg er sjenert og jobber med det, men kommer nok alltid til å være tilbakeholden og mer stille og lyttende.

Anonymkode: 3c0b7...08a

[AnonymBruker]

Kjenner meg såå igjen i dette! jeg har alltid vært en stille og litt sjenert person og alltid fått høre at jeg må gjøre ut av meg. Det er JEG som forandres, det er MEG det er noe galt med, jeg blir sett på som et problem. Hvorfor ikke snu på det, synes ikke det er riktig at vi som ikke prater høyest hele tiden må tilpasse oss dere utadvente og at dere stadig har behov for å pirke på andre som ikke er like som dere. Synes man må akseptere at folk er forskjellige og vise litt mer interesse og forståelse hvor at mennesker er ulike. Husker episoder hvor lærere trodde de gjorde det beste for meg for at jeg skulle prate mer og være mer aktiv i timene. Ble flyttet på pulten rett foran læreren helt foran i klasserommet slik at læren kunne se på alt jeg gjorde. Ble jo ikke noe mindre stresset av det! Det var ingen som spurte hvordan jeg hadde det, fikk bare beskjed på konferansetimene at jeg var så stille og det eneste de gjorde var å presse meg i sosiale situasjoner til det verre. Som voksen sliter jeg fremdeles med dette og jobber med det, men kommer alltid til å være en stille person og har ingen behov for å forandre personligheten min. 

Anonymkode: da755...b4b