det er verre enn jeg trodde.

[Gjest motorrypa]

trodde at alt gikk bra å at jeg ikke skulle savne typen så mye.

men nu er det to uker siden han flyttet ut. å selv om vi ikke hadde mye til et forhold de siste tre månene før han flyttet så er det forferdelig å vite at han ikke vil ha noe med meg å babyen vår å gjøre. hvertfall ikke foreløpig.

han har vært innom her tusen ganger de siste to ukene å hentet litt små ting. å hver eneste gang så har jeg villet holde rundt han å gi han en klem.

det rare med alt er at det har liksom ikke gått opp for meg før i dag at vi faktisk ikke er i lag lenger.

enda jeg har bodd alene i huset vårt i to uker nå.

:cry:

savner han så vanvittig mye. å begynner faktisk å lure på om jeg har tatt feil avgjørelse da jeg ble gravid. han ville ikke ha ungen. han ville at jeg skulle ta abort. hvis ikke så ikke han andre muligheter ann at han måtte gå ifra meg .

det er de verste to ukene i mitt liv da jeg måtte ta en avgjørelse som skulle påvirke både mitt å hans å ikke minst babyen min sitt liv så til de grader.

jeg vil ha barnet mitt det er ikke det, men jeg vil gjerne ha en far til barnet som er glad i både meg og ungen.

problemet mitt nå er at det føles som om jeg har mistet alt i hele verden.

fordi jeg faktisk elsker han. :cry:

å jeg vet at hvis han hadde stått på døra mi nå såhadde jeg tatt han tilbake med åpne armer.

enda han har såret meg veldig mye den siste tida,

kan vel bare ikke forstå at man kan være så totalt likegyldig overfor sitt eget barn. han viser null interesse for hvordan det går med ungen. var på ultralyd i forrige uke.

han ville ikke være med. men det skjønte jeg jo nesten selv om jeg håpet han skulle ombestemme seg i siste øyeblikk.

men han har heller ikke spurt om ungen er frisk eller noe som helst. å det sårer

ingen tvil om det.

ble et langt brev det her.

vet ikke hvem ellers jeg skal la det gå ut over enn dere her inne.

er ikke noe flink til å prate om følelser så da er det enklere å bare skrive det ned å få svar fra noen som ikke kan se hvordan jeg reagerer.... :oops:

[Gjest Qlio]

:cry: *trøsteklem* :cry:

[scorpion73]

trøsteklem fra meg og, og en liten tanke jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt.

Du har ikke valgt feil, det vil du snart merke.

Ikke en mann i livet kan gi deg så mange gleder som et barn kan...........

[Romle]

Uff. Det er skikkelig trist dette her. Jeg vet hvordan det er å bli forlatt, selv om jeg ikke hadde barni magen da det skjedde.

Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal gi deg, men det er en tanke som slår meg når jeg leser det du skriver:

Hvis man elsker et menneske, ville det ikke da være en utrolig utvikling i forholdet når man blir gravid.? Hvis man elsker noen, vil man ikke da støtte og være tilstede isteden for å forlate?

Man er to om å være lage barn og jeg er ikke sikker på om du ville vært noe lykligere hvis du hadde tatt abort.

Tror kanskje du kunne bli litt bitter og skuffet over at ikke samboeren din støttet deg og det kunne bli vanskelig for dere å fortsette i samme bane hvis du hadde tatt abort.

Kan det være mulig at samboeren din har tenkt litt på det å forlate deg før dette skejdde? Jeg vet at enkelte menn synes det er vanskelig å forlate kjærstene sine, for de vet jo at de sårer dem. Men nå har han på en måte latt deg ta valget. "hvis du tar abort, så blir jeg. Hvis du beholder barnet, så går jeg . It`s up to you."

Jeg kjenner jo ikke denne mannen, men jeg synes egentlig det er litt feigt av han å stikke på denne måten, nå som du trenger han mest. Et barn er ikke som en kvise, eller at du plutselig skulle komme i rullestol eller noe. Et barn er en glede og en utvikling av forholdet. Jeg synes det virker som at han ikke er så klar for en slik utvikling og da lurer jeg på om forholdet deres ville ha vart uansett?

Håper du ikke synes jeg tråkker deg på tærne her. Jeg har bare sett hvor lykkelig du har vært de siste ukene med babyen din i magen men jeg skjønner jo at du er lei deg. :cry:

Det ble langt dette...

Ønsker deg lykke til videre hvertfall!! :blunke:

[Klips]

Du tok ikke feil valg. Dersom du hadde gått på tvers av din egen overbevisning for å tekkes en mann ville du sikkert ikke hatt det særlig godt da heller. Værre vil jeg tro. Tenk om han hadde forlatt deg en gang likevel? Uansett måtte du ha gått resten av livet og sørget over et barn du egentlig ville ha? Nei, kjærligheten ordner det seg nok med, det er jeg sikker på. Men det tar tid, før det går over, dessverre. Mer enn to uker/tre måneder. Bare del med oss så lenge du, vi skal støtte deg.

Trøsteklem fra Klips og småtten, 7+6

[tilla]

Jeg synes du tok et rett valg da du valgte å beholde barnet

Hadde du valgt anderledes ville du ha gått og sørget over et barn som du ønsket deg og kanskje også over en kjæresten som ikke ville mer.

Det er mye tøffer å miste begge enn bare en :cry:

Jeg tenker bare på hvordan jeg hadde det etter at kjæresten ikke ville mer to uker etter en SA.

Da satt jeg der med sorgen over barnet og kjærlighetssorg :cry:

[Ada=)]

skjonner at du har det toft etter aa ha tatt et vanskelig valg, men jeg tror virkelig du gjorde det rette, uten at jeg kjenner deg, men ut fra mitt eget verdisystem er det en del ting man ikke kan gjore fordi andre vil det. AA ta abort er en slik ting...

Lykke til videre, haaper du foler deg bedre etterhvert!!!

[Gjest Anonymous]

Kjenner igjen følelsene du har. Jeg har også opplevd å miste en jeg elsket veldig høyt, og vet hvor vondt det føles. Det må være enda verre for deg, som er gravid.

Synes egentlig at barnets far oppfører seg lite voksent, han er egoistisk og tar lite hensyn til deg. Synes samtidig synd på han, som ikke vet hvor dumt han oppfører seg, og hvor store konsekvenser dette kommer til å få for ham.

Du bærer et nytt liv, og heldigvis har dette barnet deg og din kjærlighet. Konsentrer deg om deg selv, og det ufødte livet du bærer på. Prøv å tenk minst mulig på eks'en din, han er ikke verdt deg.

Du har all min medfølelse, forstår hvor vondt du har det. Du er ei tøff dame.

Stor klem fra A