Sykdom, jobb og tilrettelegging.

[AnonymBruker]

Jeg er syk og jobber deltid. Vil være i jobb men får ikke tilrettelegging (det er virkelig snakk om bagateller, folk jeg snakker med ler og spør hva problemet egentlig er når jeg sier hva jeg og legen har etterspurt av tiltak). Kommer derfor til å bli 100% sykmeldt og stå utenfor arbeidslivet fra nå.

Ønsker å høre hva dere andre med kronisk sykdom jobber med og hvilke tilretteleggingstiltak dere får?

-----

Utblåsning følger (den trenger ikke leses før å kunne svare på spørsmålet):

Har samfunnet virkelig lyst til å ha alle folk i arbeid må det også være rom for å være annerledes. Det må være aksept for det å ikke kunne gjøre jobben likt som såkalt normalfungerende mennesker. Ofte vises ikke forskjellen utad heller, men metoden man bruker for å komme frem til og levere likt resultat kan avvike fra normalen. Fordi man må gjøre det slik, ikke fordi man trasser med vilje.

Andre ganger, egentlig ganske ofte her også, kan til og med den med tilrettelegging gjøre en bedre jobb, men blir dømt på grunn av at alle vet det er noe med hen. Jeg opplever til stadighet at arbeidet til personen med tiltak blir sett på med lupe, og at hen må gjøre en vesentlig bedre jobb for å få samme positive tilbakemeldinger fra kolleger som en frisk person.

Sjefene kan anerkjenne arbeidet og være fornøyd, men så lenge man ikke har kollegaene med på laget er det vanskelig. Kollegaer klager til sjefen om metoden som blir brukt, men kundene er strålende fornøyde med resultatet for eksempel. Selv når metoden man bruker for å oppnå høy kundetilfredshet ikke har noen påvirkning på kollegene direkte, men kollegaene klager fordi man jobber utenfor de retningslinjene som står i håndboka eller når man strekker seg ut over det som er beskrevet i stillingsannonsen.

Tilrettelegging er lovpålagt, men så lenge bedriften sier de har "gjort det de kan" så kommer man ikke lenger. Tiltak avsluttet. Frustrerende for oss som føler at vi har en restarbeidsevne vi gjerne vil bruke til å bidra med det vi kan... For alle kan faktisk bidra, hvis samfunnet virkelig vil.)

Anonymkode: bfe0d...423

[AnonymBruker]

Den høres så fint ut når de sier og inkludere de som står utenfor. Men det fungerer ikke sånn. Da jeg ble syk og hadde vært sykmeldt i 1 år fikk jeg sparken. De ville ikke ha syke folk på jobb. Jeg skulle starte med 20% og se om jeg klarte mer etterhvert. Det har endt med at jeg har falt helt utenfor alt. Ingen vil ansatte en med kronisk sykdom. Jeg er nå ufør. Det har tatt mange år fra jeg ble syk til endte opp med den stønaden. Ingen automatikk og mye styr med Nav som og tok på. 

De fleste jeg har hørt om så har vært lenge syk har endt opp med å få sparken, eller at de såkalt har gjort endringer på jobb og stillingen har blitt tatt vekk. Man blir skvisa ut

Anonymkode: 19058...adc

[Leo]

Det er etter min mening i nettopp denne enden vi må begynne dersom vi ønsker færre uføre og flere med redusert funksjonsnivå ut i jobb! Bedriftene plikter å tilrettelegge, men i praksis skjer det ofte ikke og det finnes verken sanksjonsmuligheter eller incentiver for å få dem til å gjøre det. Resultatet blir at folk med restarbeidsevne skyves ut av arbeidslivet og blir beskyldt for å være late når det i virkeligheten er slik at de ikke har noen jobb å vende tilbake til når de evt. blir friske(re) etter lang tids sykdom. Selvfølgelig er da også så og si umulig å skaffe seg ny jobb når man trenger tilrettelegging, redusert arbeidstid etc. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Den høres så fint ut når de sier og inkludere de som står utenfor. Men det fungerer ikke sånn. Da jeg ble syk og hadde vært sykmeldt i 1 år fikk jeg sparken. De ville ikke ha syke folk på jobb. Jeg skulle starte med 20% og se om jeg klarte mer etterhvert. Det har endt med at jeg har falt helt utenfor alt. Ingen vil ansatte en med kronisk sykdom. Jeg er nå ufør. Det har tatt mange år fra jeg ble syk til endte opp med den stønaden. Ingen automatikk og mye styr med Nav som og tok på. 

De fleste jeg har hørt om så har vært lenge syk har endt opp med å få sparken, eller at de såkalt har gjort endringer på jobb og stillingen har blitt tatt vekk. Man blir skvisa ut

Anonymkode: 19058...adc

Hvordan fikk du ufør? På hvilket grunnlag? Jeg tror ikke jeg får ufør, så ender vel opp på sosialen... Leve på 92,- dagen resten av livet. Er bedre å gi folk et nakkeskudd enn å dytte de ut av arbeidslivet og inn i elendighet på denne måten. Samfunnet skaper tapere slik det er nå. En polarisering pågår, ikke bare i innvandringspolitikken. Inkluderende arbeidsliv er det iallefall ikke.

Anonymkode: bfe0d...423

[AnonymBruker]

Jeg fikk 50% hjemmekontor, og full flexitid på hjemmekontoret. 
De resterende 50% var ikke mulig jobbe hjemmefra da det innebar praktiske oppgaver, så måtte være sykemeldt de siste 50% siden jeg ikke kom meg til arbeidsplassen. 
Arbeidsgiver foreslo mulig tilrettelegging som fungerte, som hverken jeg eller lege hadde tenkt på. 

Anonymkode: 46799...8fa

[AnonymBruker]

De kan fjerne alle ordninger for syke, det blir ikke enklere å stå i jobb av den grunn. Det er arbeidslivet som må gjøre innsatsen for å hjelpe oss å jobbe. Uten tilpasning ingen jobb. Uten forståelse av den ansattes utfordringer ingen jobb. 

Anonymkode: 300bd...fdb

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke på det som et mål å få flere uføre i jobb. Det krever en stor omlegging i arbeidslivet, og jeg ser ikke hvorfor vi skulle streve etter det. Vil vi i det hele tatt tjene noe på det? Vil det bli flere jobber, eller bare flere arbeidsledige? Jeg tenker at de som vil ha flere uføre i jobb ikke tenker lenger enn til at det høres fint ut. Hva de faktiske konsekvensene og lønnsomheten ville blitt er liksom ikke noe som vurderes eller forsøker forutses i det hele tatt

Anonymkode: c90ae...c2e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De kan fjerne alle ordninger for syke, det blir ikke enklere å stå i jobb av den grunn. Det er arbeidslivet som må gjøre innsatsen for å hjelpe oss å jobbe. Uten tilpasning ingen jobb. Uten forståelse av den ansattes utfordringer ingen jobb. 

Anonymkode: 300bd...fdb

Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan mene at ansvaret ligger på arbeidslivet? Jeg er fullstendig enig i at bedrifter skal tilpasse seg og tilrettelegge jf. arbeidsmiljøloven, men det er -ikke- sånn at gründere og de som starter selskaper har ansvaret for å få folk ut i jobb, uansett foruteningene... Man velger den arbeidstaker som passer best til sitt arbeid, så lenge ansettelsen er innafor lovverket så er det ikke gjort noe galt. Arbeidsgivere har _IKKE_ ansvaret for å få uføre og syke ut i jobb.

Anonymkode: f6614...cba

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan mene at ansvaret ligger på arbeidslivet? Jeg er fullstendig enig i at bedrifter skal tilpasse seg og tilrettelegge jf. arbeidsmiljøloven, men det er -ikke- sånn at gründere og de som starter selskaper har ansvaret for å få folk ut i jobb, uansett foruteningene... Man velger den arbeidstaker som passer best til sitt arbeid, så lenge ansettelsen er innafor lovverket så er det ikke gjort noe galt. Arbeidsgivere har _IKKE_ ansvaret for å få uføre og syke ut i jobb.

Anonymkode: f6614...cba

Sant nok, men noe må gjøres. Tiltakene i dag fungerer ikke.

Og gründere skal ikke ta største delen av byrden, når ikke engang stat og kommune gidder. Jeg jobber/jobbet statlig. Det er de som må gå foran som et godt eksempel og vise at det å ha alle typer mennesker i arbeid er win-win. At det faktisk ER plass til alle. I dag kan man bare drømme om fast stilling igjen hvis man mister første mulighet. Du har én sjanse virker det som.

Anonymkode: bfe0d...423

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan mene at ansvaret ligger på arbeidslivet? Jeg er fullstendig enig i at bedrifter skal tilpasse seg og tilrettelegge jf. arbeidsmiljøloven, men det er -ikke- sånn at gründere og de som starter selskaper har ansvaret for å få folk ut i jobb, uansett foruteningene... Man velger den arbeidstaker som passer best til sitt arbeid, så lenge ansettelsen er innafor lovverket så er det ikke gjort noe galt. Arbeidsgivere har _IKKE_ ansvaret for å få uføre og syke ut i jobb.

Anonymkode: f6614...cba

Hvis alle syke skal jobbe så må noen ta grep. Hver arbeidsgiver må gå i seg selv og vurdere om det er rom for å bidra, leger og nav har og ett ansvar for å hjelpe. Jeg sier ikke noe om gründere, jeg sier at det er håpløst å tro at syke kan jobbe hvis de bare blir fattige nok. Fokuset må være hva vi kan gjøre for å hjelpe syke til å stå i jobb. Raskere og bedre behandling i helsevesenet, bedre tilrettelegging (mange syke trenger kun aksept fra medarbeidere) osv. 

Ellers er jeg også noe enig med den over som skriver at vi kanskje skal la syke få lov til å stå utenfor jobb, at det er bedre at det er jobb til alle friske før vi tar inn syke. 

Anonymkode: 300bd...fdb

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan mene at ansvaret ligger på arbeidslivet? Jeg er fullstendig enig i at bedrifter skal tilpasse seg og tilrettelegge jf. arbeidsmiljøloven, men det er -ikke- sånn at gründere og de som starter selskaper har ansvaret for å få folk ut i jobb, uansett foruteningene... Man velger den arbeidstaker som passer best til sitt arbeid, så lenge ansettelsen er innafor lovverket så er det ikke gjort noe galt. Arbeidsgivere har _IKKE_ ansvaret for å få uføre og syke ut i jobb.

Anonymkode: f6614...cba

Leste du innlegget? Det står ikke at TS krever at sjefen kurere kreft, men dette handler om tilrettelegging. 

Selvfølgelig har arbeidslivet, og sjefer ansvar for at de som arbeider har det bra. Er det noen på arbeidsplassen som blir gravide eller syk så skal arbeidsplassen strekke seg langt for tilrettelegging. Sier seg selv at hvis arbeideren ikke klarer arbeidsoppgaver, og blir en belastning for arbeidsplassen at de ikke kan jobbe der. Men for mange er det små justeringer, endring av rutiner osv som gjør at de kan fotsette i jobben. 

Det er svært mange tråder på KG om mennesker på uføretrygd. Det skal ikke mange sekunder før folk kommer å dømmer, tviler på de, og rett og slett sprer hat. Det er ofte kommentarer på at du er ikke så syk, og du kunne sikkert jobbet noe. Det er faktisk slik det også er. Veldig mange på uføretrygd har restarbeidsevne, men vanskelig å få brukt den. Nettopp fordi arbeidsmarkedet er ikke skreddersydd for hvert menneske, men det er ofte er arbeider som tilrettelegge seg arbeidet.

Dette skaper stor frustrasjon. For det første har du en belastning med dårlig helse, så en belastning for at du faller utenfor jobb, så bygge det seg opp en frustrasjon fordi man ikke får brukt restarbeidsevnen sin, og så opplever man hets fordi man er uføretrygdet. Det er faktisk lov å ta dette opp og diskutere det. Det er et samfunnsproblem at restarbeidsevnen ikke kan bli brukt. 

Det er faktisk noen som klarer å jobbe med tilrettelegging så det er ikke umulig for arbeidslivet å bidra. 

Anonymkode: a4737...b81

[AnonymBruker]

Jeg fikk tilrettelegging på min kontor stilling da jeg kom tilbake etter 14 mnd sykemelding, det var ikke store investeringen for å tilrettelegge for meg da, ca 3000 kr i dingser som gjorde det enklere for meg og dermed kunne fortsette i jobben. Men hadde alså pådratt meg kronisk sykdom, dessverre la bedriften ned i oljekrisa 2014, Meget mulig jeg kunne vært i jobb noen år til stillingen min som jeg kjente og kunne så godt, men når det ble som det ble, ente jeg som uføretrygdet da jeg ble mye verre under hele denne prosessen. Fryktelig leit.

Anonymkode: 1e9ce...b31

[AnonymBruker]

Skjønner frustrasjonen, og jeg er enig i at en del arbeidsgivere kan gjøre et minimum for tilrettelegging. Bagateller bør kunne løses uten videre utfordringer. 

Men samtigig, forsøk å se det fra den andre siden: For mange arbeidsplasser er det på den annen side ekstrem utfordrende å forholde seg til folk som er mye borte. Sier ikke at dette gjelder deg siden du nevner at det kun er bagateller, men på generelt grunnlag er det mange som er mye borte. For bedrifter og de ansatte som er igjen, er dette ofte et stort problem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått problemer med utførelsen av egen jobb, fordi kollegaer er borte nok en dag eller uke. Oppgaver som kreves for at jeg selv skal få gjort min egen jobb blir ikke gjort, og det er da jeg som sitter igjen med svarteper når sjefene spør. Og ja, jeg prøver selvfølgelig å ta opp dette, men det er ofte ikke budsjett til å ansette noen stedfortreder for den som er borte, og for det andre så er det mange av oss som jobber med oppgaver der det ikke er enkelt å finne kvalifiserte vikarer som kan læres opp, kun for noen dager nå og da. 

Så når arbeidsgiver ikke har råd til å ansette vikarer, så blir resultatet at vi som er igjen må jobbe dobbelt opp, og prøve å holde hodet over vannet til tross for manglende forutsetninger for å gjøre egen jobb. Det er for å si det rett ut vanvittig slitsomt i lengden, og jeg vet selv ikke hvor lenge jeg kan holde på før jeg evt. går på en smell selv. Så der har man resultatet av norsk feilslått politikk rundt sykdom fra arbeidsplassen.

Anonymkode: dc6fa...680

[AnonymBruker]

Min arbeidsplass er god på å tilrettelegge, men mange nekter å komme på jobb hvis de ikke får det akkurat slik de vil, og det er ikke alltid mulig. Jobbet f.eks et sted der arbeidet bestod både av fysisk tunge oppgaver og lettere oppgvaer, vi var tre på jobb samtidig. Hvis en arbeidstaker da mener han bare skal utføre de lette oppgavene og kaller det tilrettelegging, så vil det medføre at de som kun må ta de tunge oppgavene over tid vil bli overbelastet og i verste fall sykemeldt. Det gagner rett og slett ikke bedriften med en slik tilrettelegging, kanskje en ukes tid men ikke mer. Har også opplevd at flere trenger tilrettelegging samtidig, der behovene ikke er forenelig med hverandre, eller at driften ikke går opp om alle skal få de slik de mener de trenger. Å si noe mer om din situasjon er vanskelig ts, all den tid du ikke sier noe om hva du trenger tilrettelagt. 

Anonymkode: 063c7...c30

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er syk og jobber deltid. Vil være i jobb men får ikke tilrettelegging (det er virkelig snakk om bagateller, folk jeg snakker med ler og spør hva problemet egentlig er når jeg sier hva jeg og legen har etterspurt av tiltak). Kommer derfor til å bli 100% sykmeldt og stå utenfor arbeidslivet fra nå.

Ønsker å høre hva dere andre med kronisk sykdom jobber med og hvilke tilretteleggingstiltak dere får?

---

Dette var kjedelig å lese  Har du blitt sykemeldt nå? Har du rukket å ha dialogmøte med Nav, lege og arbeidsgiver enda? I noen tilfeller kan dette hjelpe med å «stramme opp» arbeidsgiver, og Nav kan i enkelte tilfeller bistå med tilskudd til inkludering på arbeidsplass. Hvis det ikke blir aktuelt å gå tilbake til samme arbeidsplass, så kan Nav også hjelpe deg i sykemeldingsperioden med å finne ut hva du kan jobbe med videre. Vet det også finnes egne sykemeldingsmuligheter for kronisk syke, som kan «skåne» arbeidsgiver for folk med mye sykefravær pga kronisk sykdom.

Håper du ikke gir opp! Det at du virkelig ønsker å stå i arbeid er det viktig å holde på så lenge man klarer!

Anonymkode: da988...c44

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Min arbeidsplass er god på å tilrettelegge, men mange nekter å komme på jobb hvis de ikke får det akkurat slik de vil, og det er ikke alltid mulig. Jobbet f.eks et sted der arbeidet bestod både av fysisk tunge oppgaver og lettere oppgvaer, vi var tre på jobb samtidig. Hvis en arbeidstaker da mener han bare skal utføre de lette oppgavene og kaller det tilrettelegging, så vil det medføre at de som kun må ta de tunge oppgavene over tid vil bli overbelastet og i verste fall sykemeldt. Det gagner rett og slett ikke bedriften med en slik tilrettelegging, kanskje en ukes tid men ikke mer. Har også opplevd at flere trenger tilrettelegging samtidig, der behovene ikke er forenelig med hverandre, eller at driften ikke går opp om alle skal få de slik de mener de trenger. Å si noe mer om din situasjon er vanskelig ts, all den tid du ikke sier noe om hva du trenger tilrettelagt. 

Anonymkode: 063c7...c30

Hva slags arbeidsoppgaver jobber du med? Det hørtes veldig dramatisk ut at folk nekter å møte opp hvis det ikke blir tilrettelagt for dem. Har de legeerklæring på dette, eller er det noe de sier?

Anonymkode: da988...c44

[AnonymBruker]

Jeg skulle få tilrettelegging da jeg fikk angst, som innebar flere ting. Bl.a. mer hjemmekontor, færre møter og mer "gulvarbeid". Som leder klarte jeg fint å følge de ansatte via chat siden alt vi lagde var digitalt. Likevel ble jeg konstant mast på om jeg kom på kontoret, ble sendt i nesten alle møter (til og med som stedfortreder for sjefen), ble plutselig pålagt det største og mest komplekse prosjektet vårt fordi sjefen ikke orket kunden lenger. Jeg ble selvfølgelig sykmeldt 100%, og var det et helt år før aap. Jeg tror jeg hadde vært på en helt annen plass nå om sjefen holdt avtalen vår. Kanskje kunne jeg byttet jobb også til en plass hvor miljøet var bedre. Tror virkelig at å gå hjemme uten mål og mening har gjort meg mye verre, og det er mye vanskeligere for meg å få en annen jobb nå..

Så ja, hvis en arbeidsgiver har en ansatt som blir syk burde de gjøre alt de kan for å holde vedkommende i drift og ikke skvise de ut til årevis med sykdom og lav progresjon. 

Anonymkode: b2369...574

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner frustrasjonen, og jeg er enig i at en del arbeidsgivere kan gjøre et minimum for tilrettelegging. Bagateller bør kunne løses uten videre utfordringer. 

Men samtigig, forsøk å se det fra den andre siden: For mange arbeidsplasser er det på den annen side ekstrem utfordrende å forholde seg til folk som er mye borte. Sier ikke at dette gjelder deg siden du nevner at det kun er bagateller, men på generelt grunnlag er det mange som er mye borte. For bedrifter og de ansatte som er igjen, er dette ofte et stort problem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått problemer med utførelsen av egen jobb, fordi kollegaer er borte nok en dag eller uke. Oppgaver som kreves for at jeg selv skal få gjort min egen jobb blir ikke gjort, og det er da jeg som sitter igjen med svarteper når sjefene spør. Og ja, jeg prøver selvfølgelig å ta opp dette, men det er ofte ikke budsjett til å ansette noen stedfortreder for den som er borte, og for det andre så er det mange av oss som jobber med oppgaver der det ikke er enkelt å finne kvalifiserte vikarer som kan læres opp, kun for noen dager nå og da. 

Så når arbeidsgiver ikke har råd til å ansette vikarer, så blir resultatet at vi som er igjen må jobbe dobbelt opp, og prøve å holde hodet over vannet til tross for manglende forutsetninger for å gjøre egen jobb. Det er for å si det rett ut vanvittig slitsomt i lengden, og jeg vet selv ikke hvor lenge jeg kan holde på før jeg evt. går på en smell selv. Så der har man resultatet av norsk feilslått politikk rundt sykdom fra arbeidsplassen.

Anonymkode: dc6fa...680

Jeg er unntatt arbeidsgiverperioden. Jeg er likevel "aldri" borte, det er ikke der problemet ligger, heldigvis. Det hadde vært helt grusomt hvis min sykdom gikk så hardt ut over de andre ansatte som det du beskriver, det hadde tært på samvittigheten.

Den tilretteleggingen jeg har bedt om tar det 5 sekunder, kanskje 4 sekunder for en kollega å gjøre for meg. Ønsker ikke å si hva det er, men la oss si det er på nivå med å hente en kaffekopp til meg samtidig som kollegaen henter kaffe til seg selv... Så enkelt. Dette handler ikke bare om bagateller slik jeg ser det, men prinsipper. Jeg får beskjed om at disse 4 sekundene får jeg ikke, oppgaven som skal gjøres må gjøres av meg, bare meg. Hvis ikke jeg klardr denne oppgaven selv, så er jeg ikke arbeidsfør mener jobben. Ferdig. Helt utrolig, jeg må nesten le av det hele selv. Men jeg gjør det ikke, fordi det for meg føles som blodig alvor når slike ting ødelegger så fryktelig mye...

Jeg mener ikke å gjøre meg selv til offer, men forklare hvor ufattelig latterlig jeg opplever hele situasjonen. Og det er ikke bare jeg som har det sånn, det er litt derfor jeg startet tråden... Noen folk er bare dritkjipe mot andre mennesker, og når folk blottet for godvilje er vinneren i en så alvorlig sak føler jeg avmakt. Jeg sier situasjonen er alvorlig fordi dette ikke bare handler om meg, men hele samfunnet faktisk. Jeg kommer til å koste skattebetalerne masse penger fordi jeg ikke anses som arbeidfør av en filleting. Det jeg ber om handler ikke engang om det som står i stillingsannonsen min eller oppgaver som er nødvendig for å levere et godt sluttresultat. Men alt står likevel å faller på dette!?? Lufta går helt ut av ballongen...

Det handler vel noe om hvordan jeg mener man skal behandle medmennesker også, så jeg blir oppriktig lei meg og trist. Det føles urettferdig at fæle mennesker uten empati "vinner". Jeg dagdrømmer om at det en gang blir slik at man ikke blir tråkket på fordi man ikke er en person som tør å stå mer opp for seg selv. At man blir respektert, sett og hørt selv om man ikke roper høyest. Vi mennesker er ikke like "inni" selv om det er et uttrykk som sier det. Vi er forskjellige, vi er ikke alle like gode på alt. Men alle er gode på noe, vi må anerkjenne det og ta vare på det. Samfunnet blir ikke bedre når det er de samme folka som bare får overkjøre alle andre. Vi trenger alle og vi trenger at alle får finne og ha sin plass.

Anonymkode: bfe0d...423