Klasseforskjeller innad i familien

[AnonymBruker]

Før i tiden var man født inn i klassen man tilhørte. Nå er det annerledes, tilfeldigheter/ oppvekst/ helseutfordringer kan føre med seg dårlig økonomi, færre muligheter, lav utdanning osv mens det i motsatt tilfelle kan være noen som klatrer seg høyt karrieremessig eller ved investeringer/giftemål ol. Hvordan påvirker det familiefellesskapet i familier der det blir store økonomiske forskjeller? Spesielt tenker jeg på det at vi stadig blir fortalt at vi har like muligheter osv. Hvert voksne bare av to foreldre er på et sett født med samme muligheter når det gjelder oppvekstvilkår men hvert individ har ulike genetikk og påvirkninger gjennom oppvekst som gjør at livet tar ulike retninger. Jeg lurer på om dette kan være en del av svaret på økt psykisk uhelse. Mens man før i tiden hadde lavere forventninger til hva livet vil by på, har vi i dag alle store forventninger da vi stadig blir inprentet med at vi har samme muligheter. 

Anonymkode: e8757...984

[AnonymBruker]

Ikke noe nytt til forskjell fra før det der, økonomiske forskjeller har det alltid vært innad i familier, og tilfeldigheter/ oppvekst/ helseutfordringer har alltid eksistert. Hvordan det påvirker familiefelleskapet vil være like forskjellig som mennesker er forskjellige og familier er forskjellige.

Det eneste jeg kan tenke meg er nytt, er at i riktig gamle dager, hadde nok én (eller få) rik person i en familie et visst press på seg og plikt til å hjelpe de andre i familien økonomisk, fordi det ikke fantes andre sikkerhetsnett. Litt som flyktninger i dag som må sende penger hjem til hele slekta. Hvis det ble gjort med glede, ikke var en belastning  og tatt i mot med passe dose takknemlighet var det sikkert bra for familiesamholdet, men jeg tror nok det var mye trøblete følelser rundt det, store forventninger, late slektninger som snylter, svigerfamilier som er misfornøyde, eller "mottakere" som syntes det var feil og leit, men ikke hadde andre muligheter enn å ta imot.

Du tenker vel mer på i dag når en faller utenfor den andre veien, én er relativt fattig sammenlignet med resten av familien? Det burde jo ikke gå ut over familiefellesskapet som sådan?

Det siste du sier om store forventninger til livet, det tror jeg kan stemme.
Som forelder syns jeg det er en vanskelig balansegang å oppmuntre og motivere barna til at "du kan bli akkurat hva du vil, hvis du jobber for det", noe som ikke er helt sant, og som kan bli helt usant hvis de for eksempel blir syke, og "Greit nok er bra nok,  bare du har det bra og det viktigste er en jobb". Selv er jeg vokst opp med litt for mye jantelov: "Du skal ikke tro du er noe", Det verste man kunne gjøre var å "være overlegen", "snobbete", skryte. Nå skrytes det av karakterer, dyr livstil framheves, barnas prestasjoner innen idrett eller kultur framheves, tenåringene publiserer offentlig ut skrytebilder med vakre selfies for å få komplimenter i hundretalls (tenk om det hadde vært i 1985! Så klart vi ville være pene og bli sett og likt, og vi tok bilder i fotobokser, sensurerte de stygge og distribuerte diskret de pene, men hadde vi annonsert dem noe sted: "Hu tror hu er no!!! Hu er innbilsk!" Ei jente i parallellklassen deltok i "Frøken Norge" en gang. Hun fikk høre det, ja. Så innbilsk og høy på pæra at man melder seg på selv!" . De med gode karakterer var også overlegne. Og de med rike foreldre: Snobbete og overlegne per definisjon. Bare idrett var det flott å være god.
 Så hvordan oppmuntre til å ha ambisjoner og mål, men samtidig realitetsorientere dem? De tror jo at de alltid kommer til å ha god råd, for det har vi så de vet ikke om noe annet.  Det er de store hagers selvtillit, og den vil jeg ikke ta fra dem, men det er store forventninger der, i familien og for barna selv.

Det har noe å si hvilken "klasse" man er født inn i, foreldres utdanning er den ene store viktige faktoren man finner statistisk som påvirker barnas "suksess" her i livet (tom helse). Men det ER statistikk, ikke enkeltpersoners virkelighet. En  "fattig" person i en familie "med store hage" vil jo sammenligne seg direkte med de andre, og kanskje på det grunnlaget føle seg utenfor, men det er jo overfladisk, man kan jo være like nære i familiefellesskapet  uavhengig av økonomi?

Anonymkode: 65657...9f3