singel i to dager, og de begynner å mase

[Gjest singeldama]

Jeg gjorde det slutt med en kjempegod og snill mann, fordi jeg ikke lenger følte at vi hadde noen fremtid.

Jeg savnet han ikke når vi var borte fra hverandre, jeg gledet meg ikke til å møte han, jeg ønsket han alt godt, men følte rett og slett ikke like mye for han lenger. Jeg synes ærlighet er viktig, og at alle fortjener å være sammen med en person som føler at vedkommmende er "den rette". Alle fortjener å oppleve et gjensidig forhold..å være sammen med noen for å ikke såre, selv om en ikke føler det er det man vil er å ødelegge TO liv.

Så jeg gjorde det altså slutt.

Jeg har alltid fått panikk av å være uten kjæreste, og har ikke vært singel i mer enn 1-2 mnd av gangen siden jeg var 15-16. (er nærmere tredve nå).

Denne gangen føler jeg at det var riktig å "gi opp", og jeg synes det er godt å slippe ta hensyn til andre enn meg selv akkurat nå. For første gang føler jeg meg ikke desperat, selv om jeg står overfor risikoen å bli værende aleine resten av livet.

Jeg vil heller være i et oppriktig og godt forhold, enn å være i et haltende eller emosjonelt dødt forhold.

Jeg synes ærlig talt det er helt greit å være singel.

Men, jeg hadde ikke vært singel mer enn to dager før folk begynte å skulle redde meg. De kjenner meg jo sååå godt alle sammen, og vet at jeg ikke klarer å være aleine. Så de maser om jeg ikke skal ut og møte nye folk, "trøster" med at Han dukker nok opp snart og forsøker finne en passende å matche meg med..

Jeg får også mange anklager fordi jeg gikk fra en helt topp fyr, som jeg hadde et godt forhold til (vi var veldig gode venner, og hadde det allttid gøy..kranglet aldri og jeg har bare gode minner fra forholdet). De skjønner ikke hvorfor jeg kunne gå når alt var så bra.

Jeg mener at jeg har rett til å følge hjertet mitt, og unner ekskjæresten en dame som virkelig elsker han, på samme måte som jeg ønsker å oppleve et forhold hvor jeg utvikler dypere følelser (har gjort det før, så jeg vet at jeg er i stand til det 8) ).

Men folk forstår liksom ikke at jeg VIL være aleine nå, og at jeg gjorde slutt fordi jeg vil ikke være sammen med noen bare for å ikke være aleine, eller fordi det er det beste jeg kan oppdrive akkurat der og da.

Jeg er så lei av å skulle bli spleisa, eller at folk maser om jeg ikke skal finne en ny snart og om at jeg ikke passer til å være aleine.

Hvorfor blir folk så utrolig fiksert på andre menneskers kjærlighetsliv (eller manglende...)?

Hvorfor føler så mange behovet for komme med råd og "hjelp" til å finne en ny, og påstår at jeg undetrykker mine følelser eller forsøker å skjule at jeg savner noen, når jeg ikke gjør det?

Er det virkelig så fælt å være frivillig singel?

Er det bare jeg som ikke har oppdaget det enda?

Jeg er en helt normal dame, ikke spesielt pen eller noe, men har aldri hatt problem med å finne noen som jeg har en god kjemi med og utviklet videre derfra...jeg har slitt mye mer med å være aleine uten å føle meg desperat.

Så nå da jeg føler en slags seier over å ha funnet fred med situasjonen, og setter pris på å for første gang på evigheter kunne bruke tid og energi utelukkende på det som jeg vil og ønkser uten å ta hensyn...da blir folk helt stresset fordi jeg kan da ikke være aleine...jeg fortjener visst bedre...men jeg synes ikke jeg er så fælt selskap jeg, enn så lenge.

Jeg vet de vil meg godt, men det føles så slitsomt at ingen tar det jeg sier på alvor..at jeg trives med å være uten partner. SKulle angsten komme over meg, så er det jo en verden av mennesker...rart om ingen av de skulle få følelser for meg og motsatt...

Jeg blir jo trist av og til, av å ikke ha en fortrolig som jeg kan dele kropp, tanker og følelser med, men det er da ikke verdens undergang?

Jeg lurer på om folk bryr seg så mye fordi de virkelig har omtanke, eller om det er andre ting som ligger bak?

Jeg føler at de ser på meg som en sviker som virkelig liker å være aleine nå, og ikke tar i mot "hjelp"...eller lar meg "trøste".

Hva sier dere, er det jeg som bare ikke har innsett at jeg virkelig er ille ute nå, singel og snart tredve...?

Eller er det bare venner i forhold som vil ha meg inn i passende sivilstand?

(det er gått MYE mer enn to dager nå altså...ville bare understreke hvor fort folk begynte å mase)

[Gjest gjesta]

Tror nok det bare er vennene dine som er litt ivrige.

Ta det med ro du og ta den tiden du trenger. Jeg gikk gjennom mesteparten av tredveårene som singel og det gikk fint det Og du som knapt har vært singel siden du var 15-16 har faktisk utrolig godt av å være singel en stund.

[Gjest Purple]

Kan du ikke fortelle vennene dine at du har lyst til å være singel da? At du trives sånn du har det nå?

[Gjest *Fiona*]

Med fare for at de ikke tror deg...

Kjenner problemet.

Det verste er ikke engang de åpenbare rådene og hentydningene.

Det verste synes jeg er når jeg av og til faller for fristelsen, går rett i fella, og begynner å forklare hvorfor det er deilig å være alene, hvorfor jeg mener jeg trenger å være alene lenger før jeg binder meg igjen, gir uttryk for hvor DIGG det er å være sin egen herre en stund. Jeg er 30, ikke 70, for svingende.

Og så ender det opp med at de velvillige rådene stilner, de jatter med deg, ser litt medfølende på deg, med blikk som sier "jaja, fortell deg selv det du trenger, du - vi vet hvordan du har det! Jeg ville også blitt defensiv hvis jeg ikke fant noen som ville ha meg!" eller noe i den duren.

Da freser det inni meg - men om jeg fortsetter da, bare heller jeg bensin på bålet...

Så jeg har droppet forklaringene, og avfeier det bare eller overhører det fullstendig.

Når alt kommer til alt, er det mitt privatliv de snakker om... ikke alle jeg har snakket med viser like rørende omsorg på andre områder enn når de skal skaffe seg siste mulige nytt, siste skandale

Ta den tiden du trenger du... da jeg endelig ble singel etter å ha vært i forhold mer eller mindre siden jeg var 16 (er tredve nå), gikk det opp for meg hvor utrolig mye fortere man utvikler seg, hvor mye det er der ute jeg ikke har fått med meg før.

En helt ny verden jo