Barndommen preger meg

[AnonymBruker]

Prøv og forstå meg som person 

Da jeg var i bhg alder bodde vi i en liten bygd. Jeg, min mor og far og mine søsken. Jeg var utadvendt, hadde venner, husker meg selv som et glad barn da. Da jeg var 3-4 år ble foreldrene mine skilt. Bodde hos min mor som ble sammen med en ny mann med en gang, som flyttet inn hos oss. Min far flyttet langt unna med min søster da jeg var 4 els. Han har alltid vært uinteressert i mitt liv. 

Da jeg var rundt 5 flytta vi til en by i nærheten. Der begynte jeg på barneskole. Jeg var sjenert, gråt fordi jeg måtte på skolen, inneslutta, tørte ikke prate med noen. 

Min stefar drakk alkohol, min mor måtte overtale han til å legge seg. Han var helgedranker. Hadde aldri ett godt forhold til han. Veldig streng og autoritær. 

På skolen var jeg sjenert og redd. Turte ikke ta kontakt med andre, holdt meg for meg selv. Fikk ikke venner. Ble mobbet. Jeg slet faglig også. 

Dette preger meg den dag i dag, sosialt og følelsesmessig. Jeg har problemer med å få venner, ta initiativ, kommunisere, være åpen, vise følelser, har ikke egne meninger, omtrent ingen interesser. 

Jeg liker å være sosial, men vet ikke hvordan jeg skal ta steget og bli kjent med noen 

Jeg har utdannelse og fast jobb. Trives godt meg kollegaene. Har samboer og vi har vennepar, altså jeg har kun noen få «venner» gjennom han, som er våre begges venner på en måte(egentlig hans). Føles ikke ut som mine venner 

Har aldri pratet med noen om dette(kun litt med kjæresten), og tenker på det nesten hver dag. Jeg aner ikke hvor jeg skal ta steget videre, står fast i tankegangen jeg vet ikke hvordan, klarer ikke...  

Anonymkode: 123fa...b97

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Prøv og forstå meg som person 

Da jeg var i bhg alder bodde vi i en liten bygd. Jeg, min mor og far og mine søsken. Jeg var utadvendt, hadde venner, husker meg selv som et glad barn da. Da jeg var 3-4 år ble foreldrene mine skilt. Bodde hos min mor som ble sammen med en ny mann med en gang, som flyttet inn hos oss. Min far flyttet langt unna med min søster da jeg var 4 els. Han har alltid vært uinteressert i mitt liv. 

Da jeg var rundt 5 flytta vi til en by i nærheten. Der begynte jeg på barneskole. Jeg var sjenert, gråt fordi jeg måtte på skolen, inneslutta, tørte ikke prate med noen. 

Min stefar drakk alkohol, min mor måtte overtale han til å legge seg. Han var helgedranker. Hadde aldri ett godt forhold til han. Veldig streng og autoritær. 

På skolen var jeg sjenert og redd. Turte ikke ta kontakt med andre, holdt meg for meg selv. Fikk ikke venner. Ble mobbet. Jeg slet faglig også. 

Dette preger meg den dag i dag, sosialt og følelsesmessig. Jeg har problemer med å få venner, ta initiativ, kommunisere, være åpen, vise følelser, har ikke egne meninger, omtrent ingen interesser. 

Jeg liker å være sosial, men vet ikke hvordan jeg skal ta steget og bli kjent med noen 

Jeg har utdannelse og fast jobb. Trives godt meg kollegaene. Har samboer og vi har vennepar, altså jeg har kun noen få «venner» gjennom han, som er våre begges venner på en måte(egentlig hans). Føles ikke ut som mine venner 

Har aldri pratet med noen om dette(kun litt med kjæresten), og tenker på det nesten hver dag. Jeg aner ikke hvor jeg skal ta steget videre, står fast i tankegangen jeg vet ikke hvordan, klarer ikke...  

Anonymkode: 123fa...b97

På tide å ta et oppgjør med fortiden kjære deg. Gå til fastlegen og få en henvisning til psykolog. Det ER hjelp å få! Alt du føler i dag, er bare idag. 

Med litt terapi kan du trene deg opp til å bli mer sosial og mindre sjenert (ikke sikkert du er sjenert en gang, bare litt ødelagt av barndommen).

tenk på det som en brukket arm. Nå må du ha gips, ellers blir du ikke bedre, det er ikke flaut, unormalt eller dumt. Du gjør deg selv en stor tjeneste ved å få det bedre nå. Så slipper du å kaste bort enda flere år på å gå sånn å lide. 

Lover deg at når du har gått der en stund, vil du få det så mye bedre at nye venner kommer til, forholdet ditt blir bedre og du er gladere .

masse lykke til! Jeg håper du gjør det!

been there done that.

Anonymkode: 820e0...a37

[AnonymBruker]

Fortiden preger oss alle. 

Og du velger hver dag om du vil gjøre noe med det. 

Anonymkode: 8822b...f8d

[Gjest Jegskulleønskeat]

Dette hørtes vondt ut! Klart er skilsmisse dramatisk for et lite barn, spesielt hvis det er snakk om store avstander, fraværende far og alkoholisert stefar. Forstår godt at du sliter den dag idag. Muligens har du følt deg veldig overlatt til deg selv, noe som gjør at du synes det er vanskelig åpne deg opp for andre. Det er fullt forståelig. 

Hvor gammel er du? Kan du ta kontakt f.eks med fastlegen?

Klem