Innafor å være sint på mamma?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sint på den måten at jeg ikke vil henne vel, men på det at jeg føler hun har brydd seg veldig mye om hva folk tenker, blitt avhengig av menn i forholdene sine økonomisk , plutselig vist veldig mye om ting når hun har vært redd osv. Hun har vært der mye for meg, samtidig som jeg har følt meg for overbeskyttet og ikke lært å tenke selvstendig.

Jeg er under utredning nå, og jeg føler det aldri tar slutt. Hele livet gjør liksom bare passerer. 

Skal prøve å gjøre dette kort. Skal dele opp også så du kan velge hva du vil lese.

Forhold hjemme 

Jeg vokste opp i et godt hjem. Null rusmisbruk, ikke voldtekt. Men, hun ble sammen med en mann som jeg og mitt søsken var livredd for å være alene med. Jeg tviler på at jeg har ptsd, men har jeg det må det være pga denne mannen. Han sa masse stygt til oss begge i oppveksten. orker ikke ramse opp alt. Han slo i tillegg, kom oss ikke ut av huset npr han kom. Ble så ille at jeg faktisk gjemte meg på taket når jeg var i andreetasje når han kom hjem. Mamma fikk vite hvordan ting var, men blind som hun var så villle hun liksom ikke se det. Hun kastet han ikke ut før han prøvde seg på meg, men det var først etter mange år. I ettertid så sa hun at hun ikke fant seg i slik, men herrrgud, hun fant seg i det i mange år. Så jo...hun fant seg faktisk i det. I følge meg. 

Hun traff ny mann som voldtok meg i ettertid. Har vel innsett at hennes dømmekraft ikke har vært bra etter alt dette. Ikke så bra som jeg trodde og sliter derfor litt med å stole på den i dag. Men dessverre har jeg stolt litt for mye på henne likevel.

Mamma er viktigste person i livet ditt

Jeg har latt være å gjøre ting fordi jeg tenkte på henne. Jeg ser i tillegg masse irriterende "mammatekster" på sosiale medier. Denne for eksempel, hvor mamma er alt i barndommen, i tenårene er mamma plagsom og utdatert, i voksnere alder begynner mamma å forstå litt, når man er voksen så spør man mamma igjen. Men har mamma alltid rett? Er så irrterende med disse mammagreiene synes jeg! Føler at mamma alltid skal fortjene den største plassen i hjertet ditt fordi hun er mamma, at man er skyldig henne så mye fordi hun ga deg livet. Men det er andre som egentlig har betydd mer. Jeg prøver å finne min plass i livet, men pga hun har satt så masse redsler i meg så har jeg hatt vanskelig for å vli kjent med folk. Til hver gang jeg har dannet nye bekjentskaper selv, så har hun vært livredd. Jeg var mer redd for hennes reaksjon på at jeg evt har blitt kjent med fremmede, enn hva disse fremmede skulle gjøre mot meg. Hun har nærmest vært sikker på at hver og en person skulle dope meg ned og voldta meg. 

Jeg fant ikke riktig mann/fant noe hun ikke forutså

Hun er som dere har skjønt, ikke vært særlig heldig med mennene hun har valgt som stefedre til meg. Hun har likevel "ventet" på at jeg finner kjærligheten. Jeg hadde tilfedlgivs truffet en for et par år siden, helt til jeg fortalte om han syntes hun det var spennende. Dere skulle sett hvor forandret hun ble da det viste seg at han var muslim. Hun som alltid har sagt at hun repsekterer mine valg, uansett hva. Ikke at han var en dårlig person, men hun visste plutselig så mye om muslimer, sånn plutselig når jeg var forelsket i en som tilfeldigvis var det. Hennes bekymring var årsaken til at jeg kuttet han ut, og det har sittet som anger i meg i ettertid. Ikke fordi det var garantert å bli et bra forhold, men fordi jeg lot henne bestemme nok en gang. Føler ikke jeg fikk levd ut meg selv, og føler ikke jeg får erfaringer i livet pga hun alltid sier hva som er lurt og ikke. Enda en gang ble jeg påvirket av henne! Og da spør jeg meg, er det litt arvelig? For hun har jo vært lett å påvirke selv, ofte hørt på andres meninger. 

Hvordan ting er nå

Det eneste dette har ført til er at jeg er ofte irritert på henne. Jeg har ikke konforontert henne enda. Men lurer på om jeg bør snart, for hver gang jeg er irritert (no jeg ofte er nå) så sier hun at hun har prøvd å være der for meg hele tiden, har ofret seg veldig mye pga jeg ikke skulle ha det vondt. Jeg har slitt med mobbing og depresjon i tenårene, det va rogså tungt for henne. Hun føler hun har skjemmet meg bort og det kan hende. Men jeg føler jeg har lagt vekk mye av livet pga hennes redsel også.... 

Anonymkode: b8d17...6c2

[Gjest Mass]

Jeg tenker at det er helt naturlig å bli sint. Din mor var din omsorgsperson som skulle beskyttet deg mot det du opplevde og satt dere barns trygghet før sine egne behov, men hun sviktet jo dere her og satte seg selv først. Lukket øynene og så den andre veien.

Jeg vil tippe på at det for alltid vil forfølge henne med mindre hun tar et oppgjør med det. Hun kan fornekte og undertrykke sine feil ned i underbevisstheten så mye hun bare vil, men det vil finne sin vei opp til overflaten (bevisstheten). En mager trøst for deg må være at hun gjør dette (muligens helt ubevisst og som en forsvarsmekanisme) fordi at det gjør vondt for henne å kjenne på det.

[Gjest Fjolleri]

Herregud JA, det er åpenbart helt forståelig å være uendelig sint på henne.

Hun er ansvarlig for at du ble mishandlet i oppveksten, fordi hun visste og ikke gjorde noe.

Det er like ille som å slå.

At en mann hun er sammen med voldtar deg er jo ikke nødvendigvis noe hun kunne forutsett - men det er helt forståelig at du klandrer henne når hun har så sjukt dysfunksjonelt forhold til menn og relasjoner. 

Moren din virker ikke helt frisk og oppegående. Og det skulle bare mangle at du føler mange sterke og negative følelser. 

Når det er sagt får du ikke endret henne eller fortiden. Men jeg hadde ikke hatt det mennesket i mitt liv i all den tid hun bare så på at barna ble mishandlet. 

Folk som vet at barn har det vondt og bare finner seg i det fortjener ikke å ha barn, eller å ha en relasjon til dem. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Fjolleri skrev:

Herregud JA, det er åpenbart helt forståelig å være uendelig sint på henne.

Hun er ansvarlig for at du ble mishandlet i oppveksten, fordi hun visste og ikke gjorde noe.

Det er like ille som å slå.

At en mann hun er sammen med voldtar deg er jo ikke nødvendigvis noe hun kunne forutsett - men det er helt forståelig at du klandrer henne når hun har så sjukt dysfunksjonelt forhold til menn og relasjoner. 

Moren din virker ikke helt frisk og oppegående. Og det skulle bare mangle at du føler mange sterke og negative følelser. 

Når det er sagt får du ikke endret henne eller fortiden. Men jeg hadde ikke hatt det mennesket i mitt liv i all den tid hun bare så på at barna ble mishandlet. 

Folk som vet at barn har det vondt og bare finner seg i det fortjener ikke å ha barn, eller å ha en relasjon til dem. 

Hei. Jeg har tilgitt for dette, og over nett er det kanskje lett å se det verste. Jeg har generelt hatt en veldig fin familie. Mamma har gjort mer for meg enn mange andre mødre ville gjort for sine barn. Hun har kjørt meg til steder om noe sånn plutselig skjedde, selv om det var langt, hun har ikke krevd så mye av meg slik som kanskje mange andre hadde gjort osv. Hun er en person som lett ofrer seg. Noen ganger er det så ille at det blir irriterende. For eksempel, også etter at mannen ble en eks, (som hun hadde barn med) har hun alltid vært den som hører med han først. Hun har liksom aldri bare lagt planer selv, i tilefelle han måtte noe annet. Perfekt kvinne for slike som han, slike som bare retter seg etter andres planer og lar andre bestemme først. 

Nå i det siste har hun følt på en del sinne fra meg og føler hun får skyld for mye. Jeg mener ikke at jeg skal flyte på dette med stefar resten av livet...folk som flyter på "jeg ble så mobbet""jeg hadde tøff oppvekst" er folk uten vilje som bare vil fraskrive seg ansvar. Så det er ikke slik. Men hun har også begynt å snakke med "terapauter" og disse sier at hun ikke skal ta på seg skyld og at jeg er voksen. Jeg føler at en drl slike "terapauter" bare sier det de vet hun vil høre. Traumatiske ting som skjer i barndommen sitter i lenge, selvfølgelig er hun medskyldig. Også det at hun slet med å klippe navlestrengen. Hun holdt på meg langt inni voksenlivet. Etter at jeg flyttet ut av barndomshjemmet har hun ikke fått sovet dersom jeg ikke har sagt ifra om at jeg er inne, for eksrmpel. En gang mens jeg bodde hjemme så stod hun opp om natta fordi hun drømte at jeg satte meg på i en bil utenfor hjemmet! Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet fordi hun har vært så mye redd, at jeg nesten har blitt hemmet i å gjøre ting.

Og så kom det som toppet seg mest. Da jeg nevnte dette med han muslimen, så viste hun plutselig så veldig mye. Da ville hun ikke klippe navlestrengen likevel, hun ble på en måte mer barnslig enn noen gang. Hun satt og sa hva jeg ikke skulle gjøre og snakket til meg som om jeg var et barn igjen! "Sånne menn"(akkurat som om hun har vært så veldig flink i å plukke sine norske menn). Suntes det var så frekt på en måte og, for vi begnyt en hyggelig kveld å prate om kjærligheten og hun spurte hvordan det gikk. Jeg sa bare at jeg hadde truffet en jeg liker (og det betyr at man ser ting an), så jeg sa et navn og hun bare "han er ikke muslim??" Og fikk et helt snnet toneleie med en gang. Og da våknet ekseprten i henne. Jeg ble jo skremt tilbake til de dårlige holdningene, så mens han tok kontakt fremdeles og nok bare ble forvirret sv meg, tenkte jeg det verste om han. Hadde begynt å omgås så mange fra forskjellige kulturer etter jeg flyttet til byen, og fått et annet syn på folk. Men jeg ble smittet av holdningene med en gang hun sa det. Jeg har vurdert å konfrontere henne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Men at hun "ødela" forholdet til han har bare gjort meg mer imot henne. Hun vet ikke det er derfor, for jeg har ikke turt å nevne det. Hun var nok veldig redd for å miste meg, men hun mistet meg mer innvendig kan man si, selv om jeg er fysisk nær henne så er jeg bare mye sint..fordi at hun liker å fremstå som sterk, men når det skjer slike uforutsette ting i mitt liv så er det som om hun får en slags panikk og blir en veldig ekspert på området. Typisk er det også at hun spør andre med erfaringer. Hun har ei venninne som har ei venninne som innledet et forhold til en muslim for veeeldig mange år siden, hun spør jo selvfølgelig henne. Når denne ene mannen var voldelig så er alle det. Hun spør ofte folk når det er noe hun er redd/usikker på. Om så noen er positiv og har gode erfaringer, så hører min mor oftest på de negative. "Dette gikk ikke bra for de, tror vi lar være jeg"..hun er mer den  jeg tror hun har mer angst enn hun liker å innrømme selv. 

Veklager for langt svar, men setter pris på t du gidder å lese.  

Anonymkode: b8d17...6c2

[Gjest Mass]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har tilgitt for dette, og over nett er det kanskje lett å se det verste. Jeg har generelt hatt en veldig fin familie. Mamma har gjort mer for meg enn mange andre mødre ville gjort for sine barn. Hun har kjørt meg til steder om noe sånn plutselig skjedde, selv om det var langt, hun har ikke krevd så mye av meg slik som kanskje mange andre hadde gjort osv. Hun er en person som lett ofrer seg. Noen ganger er det så ille at det blir irriterende. For eksempel, også etter at mannen ble en eks, (som hun hadde barn med) har hun alltid vært den som hører med han først. Hun har liksom aldri bare lagt planer selv, i tilefelle han måtte noe annet. Perfekt kvinne for slike som han, slike som bare retter seg etter andres planer og lar andre bestemme først. 

Nå i det siste har hun følt på en del sinne fra meg og føler hun får skyld for mye. Jeg mener ikke at jeg skal flyte på dette med stefar resten av livet...folk som flyter på "jeg ble så mobbet""jeg hadde tøff oppvekst" er folk uten vilje som bare vil fraskrive seg ansvar. Så det er ikke slik. Men hun har også begynt å snakke med "terapauter" og disse sier at hun ikke skal ta på seg skyld og at jeg er voksen. Jeg føler at en drl slike "terapauter" bare sier det de vet hun vil høre. Traumatiske ting som skjer i barndommen sitter i lenge, selvfølgelig er hun medskyldig. Også det at hun slet med å klippe navlestrengen. Hun holdt på meg langt inni voksenlivet. Etter at jeg flyttet ut av barndomshjemmet har hun ikke fått sovet dersom jeg ikke har sagt ifra om at jeg er inne, for eksrmpel. En gang mens jeg bodde hjemme så stod hun opp om natta fordi hun drømte at jeg satte meg på i en bil utenfor hjemmet! Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet fordi hun har vært så mye redd, at jeg nesten har blitt hemmet i å gjøre ting.

Og så kom det som toppet seg mest. Da jeg nevnte dette med han muslimen, så viste hun plutselig så veldig mye. Da ville hun ikke klippe navlestrengen likevel, hun ble på en måte mer barnslig enn noen gang. Hun satt og sa hva jeg ikke skulle gjøre og snakket til meg som om jeg var et barn igjen! "Sånne menn"(akkurat som om hun har vært så veldig flink i å plukke sine norske menn). Suntes det var så frekt på en måte og, for vi begnyt en hyggelig kveld å prate om kjærligheten og hun spurte hvordan det gikk. Jeg sa bare at jeg hadde truffet en jeg liker (og det betyr at man ser ting an), så jeg sa et navn og hun bare "han er ikke muslim??" Og fikk et helt snnet toneleie med en gang. Og da våknet ekseprten i henne. Jeg ble jo skremt tilbake til de dårlige holdningene, så mens han tok kontakt fremdeles og nok bare ble forvirret sv meg, tenkte jeg det verste om han. Hadde begynt å omgås så mange fra forskjellige kulturer etter jeg flyttet til byen, og fått et annet syn på folk. Men jeg ble smittet av holdningene med en gang hun sa det. Jeg har vurdert å konfrontere henne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Men at hun "ødela" forholdet til han har bare gjort meg mer imot henne. Hun vet ikke det er derfor, for jeg har ikke turt å nevne det. Hun var nok veldig redd for å miste meg, men hun mistet meg mer innvendig kan man si, selv om jeg er fysisk nær henne så er jeg bare mye sint..fordi at hun liker å fremstå som sterk, men når det skjer slike uforutsette ting i mitt liv så er det som om hun får en slags panikk og blir en veldig ekspert på området. Typisk er det også at hun spør andre med erfaringer. Hun har ei venninne som har ei venninne som innledet et forhold til en muslim for veeeldig mange år siden, hun spør jo selvfølgelig henne. Når denne ene mannen var voldelig så er alle det. Hun spør ofte folk når det er noe hun er redd/usikker på. Om så noen er positiv og har gode erfaringer, så hører min mor oftest på de negative. "Dette gikk ikke bra for de, tror vi lar være jeg"..hun er mer den  jeg tror hun har mer angst enn hun liker å innrømme selv. 

Veklager for langt svar, men setter pris på t du gidder å lese.  

Anonymkode: b8d17...6c2

Jeg vil tro at det er frykt og bekymring som gjør at hun endrer oppfatning. Hun er redd for deg og prøver sikkert å skremne deg.

Jeg tror du er sint på henne fordi at hun har en makt over deg. Du blir for lett påvirket av henne og det plager deg.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Mass skrev:

Jeg vil tro at det er frykt og bekymring som gjør at hun endrer oppfatning. Hun er redd for deg og prøver sikkert å skremne deg.

Jeg tror du er sint på henne fordi at hun har en makt over deg. Du blir for lett påvirket av henne og det plager deg.

Den makten er ikke bevisst. Hun er ikke psykopatisk eller noe. Ja, det plager meg. Og nå som jeg er såpass voksen og føler livet bare passerer på en måte. 

Anonymkode: b8d17...6c2

[AnonymBruker]

Jeg sliter med noe av det samme, mammas dårlige valg av partnere og at jeg sitter igjen som taperen, med psykiske problemer og store traumer. 

Ja, det er naturlig å være sint. Det er uforståelig for deg og meg hvordan en mor kan overse slik oppførsel og bare la det stå til. Men nå har ikke vi vært i deres sko. Jeg unnskylder dem ikke, men jeg har fått større forståelse for at det er mulig å trå grasalt feil uten at de bevisst har latt oss lide. Som voksen vil man nok prøve alt man kan for å holde sammen med sin partner når de først er så involverte i familien, f.eks.

For oss utgjør det egentlig ingen forskjell. Ikke har de sagt unnskyld, ikke har de angret åpent og sagt det vi vil høre; "jeg kan ikke fatte at jeg gjorde dette mot deg!". Det var det jeg ville høre i lang tid. Men nå vil jeg faktisk ikke det lenger. For det betyr at min mor, som jeg er glad i, må sitte og føle på skyld, anger, sorg, fortvilelse. Kanskje har de unnskyldt sin egen oppførsel, fortrengt det verste. Kanskje vil de ikke høre nå hvordan det har vært for oss. Det er forsvarsmekanismer. Jeg synes ikke det er rart at hennes terapeut har bedt henne om å slippe skyldfølelsen. Terapeuten hennes skal sørge for at hun får det bedre, og å bygge et luftslott er kanskje en god utvei for henne. Det betyr ikke nødvendigvis at hun genuint mener at hun er uten skyld, men kanskje MÅ overbevise seg selv om det for å ha det godt med seg selv.

Men uansett så sitter vi sinte tilbake. Hva kan vi gjøre med det? Terapeuten har jo rett, du ER jo voksen og har selv ansvar for å lære deg å leve med dette. Å tilgi er ikke nødvendigvis nok, du må akseptere at ting har skjedd og at du bærer det med deg. Hvordan må du nesten finne ut selv.

Mamma har ikke gjort annet som har gått utover meg. Og hun forlot han til slutt. Hun er støttende og stiller opp i dag. Jeg har valgt å ha henne i en sentral rolle i livet mitt, da jeg vet at tiden vi har foran oss blir bedre enn den vi har bak oss. Den blir mer enn bra nok. Det er ikke nødvendigvis sant for deg. Det virker som du bør jobbe med å skille mellom hva moren din har gjort og hva moren din gjør nå. Det er ikke sikkert at du er sint for det hun gjør i dag, men du bærer med sinnet mot det hun har gjort tidligere. Isoler de "to personene", og fokuser på hvordan det er i dag.

Husk at det er dødfødt å endre andre mennesker. Det eneste du kan gjøre er å ta et valg om hvordan du vil forholde deg til henne. Med litt trening, tror du at du kan ta det hun sier med en klype salt? Kan du begrense kontakt, holde info for deg selv eller styre samtalen inn på noe annet? Jeg skjønner at det ikke er bare-bare å slutte å høre på en person du har hørt mye på, men det er tross alt ditt valg å agere på det hun sier og ta valg basert på det. 

Anonymkode: cfe01...091

[Gjest Mass]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Den makten er ikke bevisst. Hun er ikke psykopatisk eller noe. Ja, det plager meg. Og nå som jeg er såpass voksen og føler livet bare passerer på en måte. 

Anonymkode: b8d17...6c2

Nei - det trenger ikke være bevisst og det kan jo være knyttet opp mot flere ting i det du skrev om i HI. 

Men den er der og det er opp til deg å ta makten tilbake. Bli kvinne i ditt eget liv. Bli tøff og ta egne valg uten å være påvirket av henne. For som du sier - du føler livet bare passerer nå som du er voksen fordi at når alt kommer til alt så føler du deg innerst inne som den lille jenta som mamma bestemmer over og der hvor mamma styrer valgene som blir tatt. Gjerne ikke bokstavelig, men satt på spissen. Det vil jo føre til at du bærer enda mer nag til henne etterhvert som årene går.

Det er opp til deg å tørre å bryte dette mønsteret. Du må endre kursen. "Jaja, så likte ikke mamma den muslimske mannen - men jeg gjør det, så jeg fortsetter å treffe ham". Prøv å bli trygg på dine egne oppfattelser og inntrykk av mennesker, situasjoner.

Merker jo at du går litt i forsvar når det kommer til din mor, så kanskje du har en indre konflikt når det kommer til din mor? Du er på den ene siden sint på henne og sliter med dårlig samvittighet på den andre siden? 

Kan jeg spørre om hun selv ofte kommer med kommentarer som "alt jeg har gjort for deg?" Og om dette er noe hun ofte påpeker? 

Kjenner meg litt igjen i deg. Føler nesten for å si at du er en fange i ditt eget liv, og veien til frihet er erkjennelse. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Mass skrev:

Nei - det trenger ikke være bevisst og det kan jo være knyttet opp mot flere ting i det du skrev om i HI. 

Men den er der og det er opp til deg å ta makten tilbake. Bli kvinne i ditt eget liv. Bli tøff og ta egne valg uten å være påvirket av henne. For som du sier - du føler livet bare passerer nå som du er voksen fordi at når alt kommer til alt så føler du deg innerst inne som den lille jenta som mamma bestemmer over og der hvor mamma styrer valgene som blir tatt. Gjerne ikke bokstavelig, men satt på spissen. Det vil jo føre til at du bærer enda mer nag til henne etterhvert som årene går.

Det er opp til deg å tørre å bryte dette mønsteret. Du må endre kursen. "Jaja, så likte ikke mamma den muslimske mannen - men jeg gjør det, så jeg fortsetter å treffe ham". Prøv å bli trygg på dine egne oppfattelser og inntrykk av mennesker, situasjoner.

Merker jo at du går litt i forsvar når det kommer til din mor, så kanskje du har en indre konflikt når det kommer til din mor? Du er på den ene siden sint på henne og sliter med dårlig samvittighet på den andre siden? 

Kan jeg spørre om hun selv ofte kommer med kommentarer som "alt jeg har gjort for deg?" Og om dette er noe hun ofte påpeker? 

Kjenner meg litt igjen i deg. Føler nesten for å si at du er en fange i ditt eget liv, og veien til frihet er erkjennelse. 

Hun har aldri brukt slike uttrykk som "alt jeg har gjort for deg?". Alle som bruker denne hersketeknikken manipulerer med vilje. 

Men hun sier at hun føler hun får skylden for så mye. Og at hun vil slutte å gi meg råd. Men hun kommer til å sette i gang igjen om jeg tar slike valg hun er redd for. Er nesten så jeg vil gjenoppta kontakten med muslimen på pur faen. Men det er ikke riktig grunnlag for et bra forhold da , men liker han fremdeles. Er bare at jeg føler det er forsent og at hun var den som ødela det. 

Hun har såvidt vært i krangel med en annen nær av seg. Og hun har blitt så fokusert på det med å spille offer fordi den hun kranglet med gjorde det. Og da går hun og sier at hun ikke tåler at folk spiller offer. Er teit å spille offer, men hun virker til å ha blitt så fokusert at hun tror jeg spiller offer når jeg nevner enkelte ting. Er forskjell på å prøve å finne ut hva som har gått galt, og flyte på at jeg var redd i barndommen for eksempel. 

Det er også noe med det å skjønne at man ikke er special snowflake. Det er kanskje menneskelig, men jeg tror jeg er flinkere til å skjønne hvorfor folk sier det de sier og deres hensikt enn hva hun er. Jeg er mer kritisk på den biten. For eks det med terapeuten, jeg skjønner at hun sier det fordi det er hennes jobb å bygge opp folk. Mamma tar det mer som at "en terapeut vet hva han snakker om". 

Ja jeg har dårlig samvittighet på en side. Jeg ser at hun har stilt mye opp, men jeg fikk en oppvåkning da hun traff han siste mannen. Mamma som alltid har vært redd for at andre skal kidnappe meg, voldta meg eller lignende...så var det faktisk i en så nær relasjon det skjedde. Enda skal hun "bestemme"  at en mann jeg liker er fra feil land. 

Anonymkode: b8d17...6c2

[Gjest Fjolleri]

Har du vurdert terapi selv?

Jeg opplever st du har et usunt forhold til moren din, og fortsatt forsøker analysere henne.

Og jeg synes du og en annen her i tråden er alt for unnskyldende ovenfor omsorgssvikt.

Ja, det finnes tilfeller hvor dårlig økonomi/stress/egne traumer og sykdom osv kan føre til at foreldre ikke har samme forutsetning for å gi omsorgen ønsker.

Men det er stor forskjell på «godt nok» og fullstendig uakseptabelt.

Å se på at barn blir psykisk og/eller fysisk mishandlet eller truet er utelukkende uakseptabelt. 

Hvilken relasjon man har som voksen er jo opp til en selv, men man er fortsatt ganske skadet om man ikke ser dette.

Skal man ha barn selv er det viktig å forstå noen grunnleggende ting om foreldrerolle og omsorg. Da er det også viktig å være ferdig med oppgjørene fra fortiden.

[Gjest O.G.]

Mora til TS har vært den typiske trengende kvinnen som har tatt inn alt mulig av rask i huset til ungene. TS har all mulig rett til å være sint på mora si og jeg er glad for at hun ser at skylden ligger der, de fleste i TS situasjon bruker å hate stefedrene sine og vil ikke se at ting er moras skyld i første omgang. 

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Fjolleri skrev:

Har du vurdert terapi selv?

Jeg opplever st du har et usunt forhold til moren din, og fortsatt forsøker analysere henne.

Og jeg synes du og en annen her i tråden er alt for unnskyldende ovenfor omsorgssvikt.

Ja, det finnes tilfeller hvor dårlig økonomi/stress/egne traumer og sykdom osv kan føre til at foreldre ikke har samme forutsetning for å gi omsorgen ønsker.

Men det er stor forskjell på «godt nok» og fullstendig uakseptabelt.

Å se på at barn blir psykisk og/eller fysisk mishandlet eller truet er utelukkende uakseptabelt. 

Hvilken relasjon man har som voksen er jo opp til en selv, men man er fortsatt ganske skadet om man ikke ser dette.

Skal man ha barn selv er det viktig å forstå noen grunnleggende ting om foreldrerolle og omsorg. Da er det også viktig å være ferdig med oppgjørene fra fortiden.

Ja, jeg venter på time. Jeg har tatt en test der de vurderer evt diagnose. Og de mistenker Asperger og/eller ADD. Kanskje også ptsd. Er så redd for at menn ikke skal synes jeg er god nok pga dette, både pga at jeg har diagnosen og at jeg kanskje kan virke litt unoden? 

Jeg har ikke opplevd omsorgssvikt. Har masse bra minner fra barndomen. Men disse tingene har likevel satt sitt i meg. Det har også gjort noe om hvordan jeg ser på damer. Jeg føler at det at jeg er kvinne er med å gjør meg mottagelig for å være den avhengige i forholdet.  

jeg har i tillegg en sterk tålmodighet når det virkelig er noe jeg vil, og vilje. Jeg får det ekstra tungt med "kjærlighetssorg" oppi det hele. Med gåseøyne altså, jeg gråter ikke, men jeg har et enormt tomrom siden jeg ikke fant det ut selv. Jeg fikk bare noen innbilte stemmer om at å bli sammen med eller date han var et svik mot damen som hadde gitt meg livet. 

Anonymkode: b8d17...6c2

[Gjest Fjolleri]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg venter på time. Jeg har tatt en test der de vurderer evt diagnose. Og de mistenker Asperger og/eller ADD. Kanskje også ptsd. Er så redd for at menn ikke skal synes jeg er god nok pga dette, både pga at jeg har diagnosen og at jeg kanskje kan virke litt unoden? 

Jeg har ikke opplevd omsorgssvikt. Har masse bra minner fra barndomen. Men disse tingene har likevel satt sitt i meg. Det har også gjort noe om hvordan jeg ser på damer. Jeg føler at det at jeg er kvinne er med å gjør meg mottagelig for å være den avhengige i forholdet.  

jeg har i tillegg en sterk tålmodighet når det virkelig er noe jeg vil, og vilje. Jeg får det ekstra tungt med "kjærlighetssorg" oppi det hele. Med gåseøyne altså, jeg gråter ikke, men jeg har et enormt tomrom siden jeg ikke fant det ut selv. Jeg fikk bare noen innbilte stemmer om at å bli sammen med eller date han var et svik mot damen som hadde gitt meg livet. 

Anonymkode: b8d17...6c2

Du skal selvsagt definere selv hvordan du føler om barndommen, men etter absolutt enhver definisjon så er dette helt klart omsorgssvikt.

Din mor har ikke vært, utfra det du beskriver, en egnet omsorgsperson i forstand av å kunne gi trygge og gode oppvekstvilkår. 

Det kan tenkes at du ville hatt dine eventuelle diagnoser uansett (bortsett fra evt PSTD), men altså; du HAR opplevd omsorgssvikt. Det har jeg og, uten å få diagnoser som følge. Dette kan ramme litt tilfeldig og litt avhengig av hvilke forutsetninger man har osv.

Men poenget mitt er nå iallefall at du - uavhengig av dine diagnoser eller ikke - har opplevd omsorgssvikt. Din mor har dysfunksjonell atferd.

Det kan være at dine eventuelle diagnoser gjør at du har vanskelig for å vurdere dette, og igjen; det går an å ha opplevd omsorgssvikt og likevel ha mange gode minner. Omsorgssvikt kan skje i perioder av en barndom, ved grove enkelthendenser eller som mindre - men likevel for mange moderate episoder som tilsammen blir uakseptable.

Det kan jo og være at du skal ta en liten pause fra dating og kjæresterelasjoner i starten nå som du skal utredes, så du kan finne litt mer din egen plass og finne ut av hvilke behov du har.

Så tviler jeg ikke på at din mor også har mange fine sider, og at dere muligens kan finne en måte å ha en bedre relasjon på. Men dere virker begge å ha deres ting å slite med, på hver deres kant. Som muligens gjør denne relasjonen noe mer vrien også.

[AnonymBruker]

På 7.9.2018 den 18.12, Fjolleri skrev:

Du skal selvsagt definere selv hvordan du føler om barndommen, men etter absolutt enhver definisjon så er dette helt klart omsorgssvikt.

Din mor har ikke vært, utfra det du beskriver, en egnet omsorgsperson i forstand av å kunne gi trygge og gode oppvekstvilkår. 

Det kan tenkes at du ville hatt dine eventuelle diagnoser uansett (bortsett fra evt PSTD), men altså; du HAR opplevd omsorgssvikt. Det har jeg og, uten å få diagnoser som følge. Dette kan ramme litt tilfeldig og litt avhengig av hvilke forutsetninger man har osv.

Men poenget mitt er nå iallefall at du - uavhengig av dine diagnoser eller ikke - har opplevd omsorgssvikt. Din mor har dysfunksjonell atferd.

Det kan være at dine eventuelle diagnoser gjør at du har vanskelig for å vurdere dette, og igjen; det går an å ha opplevd omsorgssvikt og likevel ha mange gode minner. Omsorgssvikt kan skje i perioder av en barndom, ved grove enkelthendenser eller som mindre - men likevel for mange moderate episoder som tilsammen blir uakseptable.

Det kan jo og være at du skal ta en liten pause fra dating og kjæresterelasjoner i starten nå som du skal utredes, så du kan finne litt mer din egen plass og finne ut av hvilke behov du har.

Så tviler jeg ikke på at din mor også har mange fine sider, og at dere muligens kan finne en måte å ha en bedre relasjon på. Men dere virker begge å ha deres ting å slite med, på hver deres kant. Som muligens gjør denne relasjonen noe mer vrien også.

Takk  min mor har fine sider.  ja, det er en grunn til at kjærligheten ikke har funket for meg. pga diagnosen jeg har lidd av hele livet og ting jeg har opplevd i livet. jeg vil ikke ta kontakt med han nå. 

men alt bare toppet seg, da hun kunne påvirke så ekstremt hvem jeg velger å date.

Anonymkode: b8d17...6c2

[AnonymBruker]

Oppdatering: jeg tror jeg snart må komme inn på dette med hvordan hun har hemmet meg i å bli kjent med folk. Hun har ikke vært sjalu/nektet meg og slik, bare generelt veldig redd. Men jeg føler mer og mer at hun har trengt meg mer enn jeg har trengt henne. Jeg har åpenbart trengt henne, men hun blir veldig overveldidet av følelser...mye mer enn både meg og min bror. Hun kan få kjempereaksjoner på ting som egentlig ikke er så alvorlig, mens jeg er mer laidback. Et eksempel...hun kan reagere med "HVA?!?!" Hvis jeg forteller om ei god venninne som prøvde Ritalin en gang, eller på at sjefen min hadde 1cl for mye sprit i drinken hn blandet. 

I går kom vi inn på noe i fortiden igjen. Jeg snakket om en tidligere jobb, som jeg fremdeles hadde etter jeg hadde flyttet. Der hadde jeg en albansk kollega. Bare en kollega, ble ikke kjent med han en gang...datet ikke selvfølgelig. Men hun sa i går at hun hadde problemer med å slappe ordentlig av når hun visste at jeg måtte omgås han albaneren på jobb. Hun var redd for at jeg skulle bli sextrakassert, voldtatt, bortført og/eller at vi skulle begynne å date. At det går ann!!!? Er det ikke litt i overkant bekymring? Skjønner dere at jeg ikke har følt meg fri? Jeg har på en måte tenkt at mamma ga meg livet, og at jeg derfor skylder henne litt i det minste. At jeg ikke bare kan ta egoistiske valg. Men det hele har nå bare ført til mer irritasjon mot henne.  Jeg har vært irritert for at hun ikke har kunnet være litt mer "selvsikker" og gi fremmede ting en sjanse... 

jeg skal snart til psykolog, og der kommer ting til å bli tatt opp. Men også ang dette så sier mamma at hun håper st jeg er forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg, fordi hun er redd for å bli fremstillt feil. Hun er redd for å få skyld for ting. Men hallo...jeg kan da ikke lyve til psykologen, for da får de jo ikke visst hva som kan være årsaken til at jeg er slik. Jeg skal jo ikke si at jeg har hatt en fæl barndom, for det har jeg ikke. Men mamma har hemmet meg iå bli kjent... 

Anonymkode: b8d17...6c2