Å "ikke akseptere", uten å agere.

[Raven.Writingdesk]

Inspirerert av en tidligere tråd, ønsker jeg å diskutere tema mer generelt.

Jeg håper tidligere debattører som deltok i den andre tråden slenger seg med, fordi tema er veldig spennende.

For meg, ligger det et prinsipp i at om man ikke aksepterer noe, og har handlingskraft, så bruker man den myndigheten.

Har man handlingskraft, og undlater å bruke den, kan man heller ikke påberope seg at man "ikke aksepterer".

Å bistå urett, uten å gjøre noe, er å akseptere. Det er, for meg, et fundamentalt prinsipp.

Sier man at man "ikke aksepterer", og har handlingskraft, er man da både tafatt og hyklersk. Potensielt til og med feig.

Denne tråden bygger på en av de utallige trådene her på KG med en fortvilet kvinne som betror at mannen har behandlet henne dårlig. Hun er enig i at hans oppførsel er "uakseptabel", men velger selv å ikke gjøre noe særlig, for å endre situasjonen. 

Slik fortsetter altså samlivet sin daglige tralt, uten noen reell endring. Heller ingen særlig nevneverdig innsats fra noen av partene, for at det skal skje endring.

Videre diskuteres det at vi alle har ulike aspekter av hva vi kan velge å tolerere i vårt forhold, som ikke er likt for andre. Det vil si, at noen kan kanskje leve med en mann som slår, men ikke en som for eksempel er sengevæter (eksempel gitt fra bruker i annen tråd) 

Jeg kan til dels følge denne tankerekken, men mener det går til en viss grense. Det er forskjeller på 1.) en lidelse man ikke har kontroll over. 2.) En aktiv handling som skader noen andre. Derfor mener jeg det blir en merkelig parallell eller sammenligning.

Jeg ser også på ekteskap eller sambo med barn, fra et mer klinisk perspektiv:

Familien A/S er som en bedrift, på mange måter.

den har x-antall ansatte, som alle både bidrar og tar, fra budsjettet.

Budsjettet, består totalt sett av flere aspekter:

Det økonomiske, og det emosjonelle. Man kan sikkert legge til flere; "ledelsen" i bedriften har et seksuelt budsjett, og man har et sosialt budsjett.

Men stort sett er det kanskje det økonomiske og emosjonelle som er de to "hovedpostene" alle ansatte i bedriften må forholde seg til.

En ansatt i bedriften som over lengre tid er en større utgiftspost enn inntekt, dvs at hen enten bruker opp alle pengene, eller hen påfører en så stor emosjonell belastning og skade, at hele bedriften begynner å slite - hen bør sparkes ut. Hen er for stor "risiko" for at hele Familien A/S, vil gå konkurs. 

Dette er premissen jeg egentlig alltid bruker, når jeg for min del, svarer i tråder her inne på KG til disse fortvilte damene. (og mennene)

jeg skjønner at man vurderer hva som er en emosjonell utgift, ulikt. Jeg mener dog alle mennesker har noen grunnleggende likhetsprinsipper: De kan man grovt sett se ut ifra maslows behovspyramide, for å gjøre det enkelt. Å være trygg, føle sikkerhet, inkludering, å føle seg elsket, osv. 

Om noen tisser i senga, eller har angst for å ta buss, så "spiser" de ikke av dette interne budsjettet til de andre ansatte i Familien A/S. Men; om de for eksempel har sinneutbrudd, bruker skjellsord, eller bevisst forsøke å frarøve andre selvtillit, så spiser de av dette budskjettet. 

Dermed er de en ekstrem utgiftspost, av selskapet sitt emosjonelle budsjett. Ikke er de bare utgiftspost, de er en risikofaktor. Og, som med ubetalte regninger, så er denne emosjonelle belastningen noe usikker, den systematiske frarøvingen av de andre ansatte sin "indre emosjonelle kapital (selvtillit) - bygges opp, og ender til slutt til inkasso. Da er rentene så svære, at det er nesten umulig å få tilbakebetalt. Og selskapet slås konkurs.

Derfor er min konklusjon, at en viss "urett" skal man aldri akseptere. Denne premissen gjelder enda sterkere for Familien A/S, fordi det er barn involvert. Velger man selv å slå seg emosjonelt konkurs, er det en ting. Men i familien A/S, er man faktisk pliktig å kaste den tyngste børa over bord, om båten begynner å slå lekk og synke. Alt annet, er svakt.

Håper på en spennende debatt  

[Dr. Ops]

Takk for ny tråd med et spennende tema.

Helt enig i at hvis noen ikke er tilfreds med en situasjon, bør man begå handling. Enten forkaste/forlate situasjonen eller foreslå endring for den andre parten og virkelig jobbe for å nå igjennom med ønsker endring. Gitt at endringen er rimelig. Det værste er å sutre og klage i en utilfreds situasjon når man kan og bør foreta en handling.

Så kommer det vanskelige: den andre part har sagt seg villig til å jobbe for endring. Hvor lang tid skal den andre parten få for å kunne oppnå disse endringene slik at alle er tilfreds med situasjonen? 

Jeg mener at det er individuelt og det kommer an på hvor godt den andre part forsøker.

Annet spørsmål å drøfte: hvordan skal man forholde seg til den andre parten mens de jobber med problemet? 

Hvis man støtter opp underveis, betyr det at man aksepterer? Nei mener jeg. Fordi begge parter vet at prosessen er i gang. Men for utenforstående aksepterer man fordi man velger bort forlat/forkast og fordi hardt mot hardt ikke er synlig. Det er under en prosess og det er mellom partene.

[Gjest supernova_87]

Jeg mener egentlig at man kan akseptere "viss" urett også jeg, og at det også kan være oppbyggelig for en selv å tåle det. Å bistå noen i prosessen med å reparere seg selv kan være skapende, og livs-rikdom. Men bare så lenge den som har ansvar for denne uretten så til de grader tar dette ansvaret, og gjør det man kan for å rette opp i det. 

Det er en forskjell syns jeg med å akseptere urett der den andre inntar en offerposisjon, og nekter å endre på det med en "sånn er jeg bare"-holdning, der vil aksept for urett sakte men sikkert bryte ned. Mens det å akseptere urett samtidig som den andre også aksepterer sitt ansvar for å endre på sin destruktive atferd, kan føre til sterke bånd og en virkelig laginnsats for å bygge opp sammen noe som er litt ødelagt, selv om det underveis vil føre til at den som er "pårørende" i det hele får noen sår på veien. En aksept også for at disse sårene må den som har den destruktive atferden ta ansvar for å hjelpe til med. 

Når det gjelder tålegrense, jeg kommer fra en bakgrunn der jeg har masse sår og dritt i min psyke. Man kan si at jeg har et dårlig psykisk immunforsvar. Jeg ville mest sannsynlig ta skade av å støtte noen med destruktiv atferd, tross at de tok ansvar for dette og ville bedres med tiden. Deres problemer ville trigget mine tidligere antagelser om min (fraværende) egenverdi, det ville trigget mine egne problemer, og generelt bygget meg ned. Andre mennesker som er trygge i seg selv, tror jeg i større grad kunne tålt uten å ta skade. Ikke i uendelig tid, men i lengre tid. Fordi de hadde en trygghet inni seg, et sterkere immunforsvar mot andres destruktivitet. Jeg tror også en stor forskjell her er at man eier sitt problem. F.eks i min situasjon at jeg er tydelig overfor han jeg er med at dette er mitt problem, og jeg setter pris på at du vil hjelpe meg med det, men dette er et problem, og jeg er klar over at det påvirker deg, og jeg gjør noe aktivt for å bli bedre. Jeg tror bare det vite at man helt faktisk har det som aktivt prosjekt å endre den destruktive atferden kan gjøre det å tåle enklere. F.eks tåler man bedre at noen er sur og meggete hvis man vet at det er den tiden i måneden og de har skikkelig vondt i magen og at dette går over i morgen, og at personen selv vet at de er uspiselig, heller enn at det bare er helt uten noen grunn. 

Nå blir det mange tanker i samme innlegg her, men jeg har noen tanker angående både "aksept" og "handlekraft". 

Aksept: Jeg leste en bok om dette med å akseptere, som var svært interessant (Å leve et liv, ikke vinne en krig). Det presenterte et syn på aksept som jeg ikke helt kunne akseptere (!) i begynnelsen. For jeg har tenkt at å akseptere er å godta, like, lene seg tilbake og ikke gjøre en dritt. Men her var det motsatt, aksept var nettopp en "endringsagent" (er det et ord, eller er jeg et geni som har funnet det på?). Ved å akseptere fikk man et bedre overblikk på ting og kunne i større grad orke å endre eller handle. Å akseptere ville kanalisere handlekraft. Enten da ved å reparere, fikse, jobbe, eller ved å fjerne seg fra situasjonen. Å ikke akseptere, som mange gjør med å stå på barrikadene og si "nei, jeg aksepterer ikke dette", var ofte noe som førte til apati og manglende handling, man ble handlingslammet. 

Handlekraft: Du sier at om man ikke aksepterer og har handlekraft, men hva er handlekraft? Og jamført avsnittet over, kanskje det å "ikke akseptere" heller oppleves som å tappes for handlekraft, mens hvis man derimot aksepterer at situasjonen er sånn den er kan frigjøre kraft til å handle, enten med å endre, eller med å avslutte. Noen ganger tror jeg at man kan se at en situasjon ikke er god, men ikke klare å akseptere at det er den situasjonen man er i, og være fullstendig uten handlekraft. Når jeg tenker over det har for min del manglende handlekraft ofte vært et resultat av at jeg ikke evner å akseptere tingenes tilstand. Jeg aksepterer ikke at slik og sånn har skjedd. Jeg tar det ikke innover meg, og til en viss grad evner jeg ikke å forholde meg til det. Aksept er bra! Andre ganger har jeg sett at sånn er det, jeg aksepterer det, og det må jeg gjøre noe med, men handlekraften har likevel vært fraværende. Og det er ikke fordi jeg er svak, men det er fordi jeg ikke har trent opp "handlekraft-muskelen", så jeg er svak i den. Jeg har vært svak i muskelen som tar vare på min egenverdi. Og da har det å bygge seg opp gjennom ord, og gjennom mindre handlinger, vært nødvendig i så lang tid som det tar til jeg er sterk nok til å klare å løfte den aktuelle avgjørelsen. 

[Perle]

Du prater om plikt i siste avsnitt. Ingen har "plikt" til noe som helst med mindre de har ansvar for mindreåringe.

Det er lovlig å leve i usunne forhold, og å gå til grunne. Det er en menneskerett å bestemme over seg selv! 

Dette du kaller for "svakt" kansje ikke "svakt" i andres øyne. Og selvom det er svak hva så? Det er også uansett en uting å synse og dømme andres valg, da du ikke vet nok om bakrunnen.

Hvilke "uretter" man aksepterer er helt opp til en selv. Man er som sagt ikke "pliktig" til noe som helst. 

Endret 6. september 2018 av Perle

[Raven.Writingdesk]

5 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg mener egentlig at man kan akseptere "viss" urett også jeg, og at det også kan være oppbyggelig for en selv å tåle det. Å bistå noen i prosessen med å reparere seg selv kan være skapende, og livs-rikdom. Men bare så lenge den som har ansvar for denne uretten så til de grader tar dette ansvaret, og gjør det man kan for å rette opp i det. 

Det er en forskjell syns jeg med å akseptere urett der den andre inntar en offerposisjon, og nekter å endre på det med en "sånn er jeg bare"-holdning, der vil aksept for urett sakte men sikkert bryte ned. Mens det å akseptere urett samtidig som den andre også aksepterer sitt ansvar for å endre på sin destruktive atferd, kan føre til sterke bånd og en virkelig laginnsats for å bygge opp sammen noe som er litt ødelagt, selv om det underveis vil føre til at den som er "pårørende" i det hele får noen sår på veien. En aksept også for at disse sårene må den som har den destruktive atferden ta ansvar for å hjelpe til med. 

Når det gjelder tålegrense, jeg kommer fra en bakgrunn der jeg har masse sår og dritt i min psyke. Man kan si at jeg har et dårlig psykisk immunforsvar. Jeg ville mest sannsynlig ta skade av å støtte noen med destruktiv atferd, tross at de tok ansvar for dette og ville bedres med tiden. Deres problemer ville trigget mine tidligere antagelser om min (fraværende) egenverdi, det ville trigget mine egne problemer, og generelt bygget meg ned. Andre mennesker som er trygge i seg selv, tror jeg i større grad kunne tålt uten å ta skade. Ikke i uendelig tid, men i lengre tid. Fordi de hadde en trygghet inni seg, et sterkere immunforsvar mot andres destruktivitet. Jeg tror også en stor forskjell her er at man eier sitt problem. F.eks i min situasjon at jeg er tydelig overfor han jeg er med at dette er mitt problem, og jeg setter pris på at du vil hjelpe meg med det, men dette er et problem, og jeg er klar over at det påvirker deg, og jeg gjør noe aktivt for å bli bedre. Jeg tror bare det vite at man helt faktisk har det som aktivt prosjekt å endre den destruktive atferden kan gjøre det å tåle enklere. F.eks tåler man bedre at noen er sur og meggete hvis man vet at det er den tiden i måneden og de har skikkelig vondt i magen og at dette går over i morgen, og at personen selv vet at de er uspiselig, heller enn at det bare er helt uten noen grunn. 

Nå blir det mange tanker i samme innlegg her, men jeg har noen tanker angående både "aksept" og "handlekraft". 

Aksept: Jeg leste en bok om dette med å akseptere, som var svært interessant (Å leve et liv, ikke vinne en krig). Det presenterte et syn på aksept som jeg ikke helt kunne akseptere (!) i begynnelsen. For jeg har tenkt at å akseptere er å godta, like, lene seg tilbake og ikke gjøre en dritt. Men her var det motsatt, aksept var nettopp en "endringsagent" (er det et ord, eller er jeg et geni som har funnet det på?). Ved å akseptere fikk man et bedre overblikk på ting og kunne i større grad orke å endre eller handle. Å akseptere ville kanalisere handlekraft. Enten da ved å reparere, fikse, jobbe, eller ved å fjerne seg fra situasjonen. Å ikke akseptere, som mange gjør med å stå på barrikadene og si "nei, jeg aksepterer ikke dette", var ofte noe som førte til apati og manglende handling, man ble handlingslammet. 

Handlekraft: Du sier at om man ikke aksepterer og har handlekraft, men hva er handlekraft? Og jamført avsnittet over, kanskje det å "ikke akseptere" heller oppleves som å tappes for handlekraft, mens hvis man derimot aksepterer at situasjonen er sånn den er kan frigjøre kraft til å handle, enten med å endre, eller med å avslutte. Noen ganger tror jeg at man kan se at en situasjon ikke er god, men ikke klare å akseptere at det er den situasjonen man er i, og være fullstendig uten handlekraft. Når jeg tenker over det har for min del manglende handlekraft ofte vært et resultat av at jeg ikke evner å akseptere tingenes tilstand. Jeg aksepterer ikke at slik og sånn har skjedd. Jeg tar det ikke innover meg, og til en viss grad evner jeg ikke å forholde meg til det. Aksept er bra! Andre ganger har jeg sett at sånn er det, jeg aksepterer det, og det må jeg gjøre noe med, men handlekraften har likevel vært fraværende. Og det er ikke fordi jeg er svak, men det er fordi jeg ikke har trent opp "handlekraft-muskelen", så jeg er svak i den. Jeg har vært svak i muskelen som tar vare på min egenverdi. Og da har det å bygge seg opp gjennom ord, og gjennom mindre handlinger, vært nødvendig i så lang tid som det tar til jeg er sterk nok til å klare å løfte den aktuelle avgjørelsen. 

Nå tenker jeg at det du viser til, handler om hva man aksepterer. Jeg er litt usikker på om jeg forstår deg rett, mener du at via å si at man aksepterer, så er det snakk om:

Eksempel 1: A opplever urett B.

A aksepterer at urett B har skjedd. Ergo A er i stand til å ta en avgjørelse, en handling C.

Det er hva jeg forstår ditt eksempel som. Å "ikke akseptere" i det tilfellet du beskriver ville være:

Eksempel 2:

A aksepterer ikke at urett B har skjedd/skjer/er reelt. Ergo A er ikke i stand til å ta en avgjørelse. Handling C, skjer ikke.

Slik forstår jeg din anekdote.

Det jeg legger i å "ikke akseptere" er:

Eksempel 1:

Urett B skjer. A akseperer urett B = Ingen handling C.

Eksempel 2: 

Urett B skjer. A aksepterer ikke urett B = handling C.

også der jeg får "problemer":

Urett B skjer. A akseprerer ikke urett B, men gjør ingen handling C.

- Denne ligningen er "feil": Det er "umulig" å "ikke akseptere urett", ettersom for meg, er "handling" en direkte konsekvens av "å ikke akseptere urett". De henger sammen. De er vel nesten, de samme. Det går ikke an å ikke akseptere noe, uten å gjøre noe. Å ikke gjøre noe = Aksept. 

[Raven.Writingdesk]

5 minutter siden, Perle skrev:

Du prater om plikt i siste avsnitt. Ingen har "plikt" til noe som helst med mindre de har ansvar for mindreåringe.

Det er lovlig å leve i usunne forhold, og å gå til grunne. Det er en menneskerett å bestemme over seg selv! 

Dette du kaller for "svakt" kansje ikke "svakt" i andres øyne. Og selvom det er svak hva så? Det er også uansett en uting å synse og dømme andres valg, da du ikke vet nok om bakrunnen.

Hvilke "uretter" man aksepterer er helt opp til en selv. Man er som sagt ikke "pliktig" til noe som helst. 

Denne tråden har som premiss at det er barn med i ligningen, så jo, her er det snakk om "plik" som en voksen foreldre med barn. Denne tråden dreier seg IKKE om barnløse, de kan gjøre hva pokker de vil i et forhold for min del.

[exictence]

Veggteppe, jeg tror på bunn og grunn er vi enige, kanskje bare ikke i hva handling i dette tilfelle med familie AS er, og hvor grensen går. Jeg mener at en handling kan være mye annet enn å gå/skilles.

Har påpekt det flere ganger i den andre tråden. Det kommer an på mengden og viljen til å endre det destruktive. Føler du ser på det også slik, men at grensen på hvor langt man skal være den støttende part, er synet vårt forskjellig. 

Men egentlig kanskje ikke meningen på det er forskjellig der heller. Vi bare ser på det med forskjellige øyne. Vi oppfatter lykke forskjellig. Meningen med livet, og finne stor lykke i små ting. Stoooort emne og interessant.

@Terrasse, du sier det suverent.

33 minutter siden, Terrasse skrev:

Takk for ny tråd med et spennende tema.

Ja, takk @veggteppe. Hadde selv stor lyst til å lage en ny tråd, og om begrepet "å akseptere". 

33 minutter siden, Terrasse skrev:

Helt enig i at hvis noen ikke er tilfreds med en situasjon, bør man begå handling. Enten forkaste/forlate situasjonen eller foreslå endring for den andre parten og virkelig jobbe for å nå igjennom med ønsker endring. Gitt at endringen er rimelig. Det værste er å sutre og klage i en utilfreds situasjon når man kan og bør foreta en handling.

Godt sagt. Veggteppe, du sa jo også dette. Det er kanskje grensen vi ser på litt forskjellig. Og der er alle mennesker så forskjellige. 

Noen kan f.eks synes at det er respektløst av partneren å dra på ferie uten resten av familien. Noen andre hadde synes det var helt greit. Man handler (sier fra, kanskje handler med å lage kompromisser) hvis man synes det er respektløst, men man går ikke nødvendigvis.

Ingen synes det er akseptabelt å kalles forbannede idiot, men igjen, kommer det an på settingen, mengden, og viljen til å endre seg.

33 minutter siden, Terrasse skrev:

Så kommer det vanskelige: den andre part har sagt seg villig til å jobbe for endring. Hvor lang tid skal den andre parten få for å kunne oppnå disse endringene slik at alle er tilfreds med situasjonen? 

Jeg mener at det er individuelt og det kommer an på hvor godt den andre part forsøker.

Ja, her ligger spørsmålet

33 minutter siden, Terrasse skrev:

Annet spørsmål å drøfte: hvordan skal man forholde seg til den andre parten mens de jobber med problemet? 

Hvis man støtter opp underveis, betyr det at man aksepterer? Nei mener jeg. Fordi begge parter vet at prosessen er i gang. Men for utenforstående aksepterer man fordi man velger bort forlat/forkast og fordi hardt mot hardt ikke er synlig. Det er under en prosess og det er mellom partene.

👍

Man støtter vel egentlig heller ikke selv om man ikke går. Jeg støtter ikke den uakseptable handlingen, men behøver ikke å bære nag for det. Det går utover meg selv. Og her ligger det store forskjeller hos hvert individ. Noen blir mer såret, føler seg trakket på enn andre. Det er ikke feil eller svakere/sterkere å føle det en føler, og reagere/handle som man føler er best for en. Vi har ulike erfaringer som gjør at akkurat den handlingen vil ikke hjerte bære. Mange grunner. Å bære nag er noe av det verste som fins.

 

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Rainstorm skrev:

 

Nå blir det mange tanker i samme innlegg her, men jeg har noen tanker angående både "aksept" og "handlekraft". 

Aksept: Jeg leste en bok om dette med å akseptere, som var svært interessant (Å leve et liv, ikke vinne en krig). Det presenterte et syn på aksept som jeg ikke helt kunne akseptere (!) i begynnelsen. For jeg har tenkt at å akseptere er å godta, like, lene seg tilbake og ikke gjøre en dritt. Men her var det motsatt, aksept var nettopp en "endringsagent" (er det et ord, eller er jeg et geni som har funnet det på?). Ved å akseptere fikk man et bedre overblikk på ting og kunne i større grad orke å endre eller handle. Å akseptere ville kanalisere handlekraft. Enten da ved å reparere, fikse, jobbe, eller ved å fjerne seg fra situasjonen. Å ikke akseptere, som mange gjør med å stå på barrikadene og si "nei, jeg aksepterer ikke dette", var ofte noe som førte til apati og manglende handling, man ble handlingslammet. 

Handlekraft: Du sier at om man ikke aksepterer og har handlekraft, men hva er handlekraft? Og jamført avsnittet over, kanskje det å "ikke akseptere" heller oppleves som å tappes for handlekraft, mens hvis man derimot aksepterer at situasjonen er sånn den er kan frigjøre kraft til å handle, enten med å endre, eller med å avslutte. Noen ganger tror jeg at man kan se at en situasjon ikke er god, men ikke klare å akseptere at det er den situasjonen man er i, og være fullstendig uten handlekraft. Når jeg tenker over det har for min del manglende handlekraft ofte vært et resultat av at jeg ikke evner å akseptere tingenes tilstand. Jeg aksepterer ikke at slik og sånn har skjedd. Jeg tar det ikke innover meg, og til en viss grad evner jeg ikke å forholde meg til det. Aksept er bra! Andre ganger har jeg sett at sånn er det, jeg aksepterer det, og det må jeg gjøre noe med, men handlekraften har likevel vært fraværende. Og det er ikke fordi jeg er svak, men det er fordi jeg ikke har trent opp "handlekraft-muskelen", så jeg er svak i den. Jeg har vært svak i muskelen som tar vare på min egenverdi. Og da har det å bygge seg opp gjennom ord, og gjennom mindre handlinger, vært nødvendig i så lang tid som det tar til jeg er sterk nok til å klare å løfte den aktuelle avgjørelsen. 

Dette syns jeg var interessant. Hva heter boka? For vi har et barn som er veldig utfordrende, og det har vært vanskelig "å akseptere det", og vi har trodd vi har handlet i stedet, ved å forsøke å endre barnet, "få vekk diagnosen", desperate fordi vi ikke kan ha det så vanskelig (og barnet ikke kan ha det så vanskelig). "Jeg nekter å akseptere at barnet mitt er sånn, for vi må ha et bedre liv alle sammen enn dette, barnet også". For en tid siden aksepterte vi i stedet. Og da løsna det. Fordi det er som det er, barnet er som det er. Hvordan skal vi nå da alle sammen leve best mulig med det? Og da kom det endring. Små ting vi kan gjøre, små ting vi kan prøve, ting som letter. Ting som gjør det bedre. Ting som gjør det bedre for barnet.

Anonymkode: 9976f...964

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, veggteppe skrev:

Nå tenker jeg at det du viser til, handler om hva man aksepterer. Jeg er litt usikker på om jeg forstår deg rett, mener du at via å si at man aksepterer, så er det snakk om:

Eksempel 1: A opplever urett B.

A aksepterer at urett B har skjedd. Ergo A er i stand til å ta en avgjørelse, en handling C.

Det er hva jeg forstår ditt eksempel som. Å "ikke akseptere" i det tilfellet du beskriver ville være:

Eksempel 2:

A aksepterer ikke at urett B har skjedd/skjer/er reelt. Ergo A er ikke i stand til å ta en avgjørelse. Handling C, skjer ikke.

Slik forstår jeg din anekdote.

Det jeg legger i å "ikke akseptere" er:

Eksempel 1:

Urett B skjer. A akseperer urett B = Ingen handling C.

Eksempel 2: 

Urett B skjer. A aksepterer ikke urett B = handling C.

også der jeg får "problemer":

Urett B skjer. A akseprerer ikke urett B, men gjør ingen handling C.

- Denne ligningen er "feil": Det er "umulig" å "ikke akseptere urett", ettersom for meg, er "handling" en direkte konsekvens av "å ikke akseptere urett". De henger sammen. De er vel nesten, de samme. Det går ikke an å ikke akseptere noe, uten å gjøre noe. Å ikke gjøre noe = Aksept. 

Det hele blir jo kanskje litt pedantisk, og å henge seg opp i ord, men narrativet påvirker jo hvordan vi opplever verden. Hvilke ord vi bruker påvirker hvordan vi ser verden. 

Men i følge denne boken så er ikke aksept det samme som å ikke gjøre noe, tvert i mot. Denne måten å tenke på har i alle fall hjulpet meg, og er det motsatte av det du fremlegger her. 

Da ville det vel heller blitt sånn: 

Eksempel 1: 

Urett B skjer. A aksepterer IKKE urett B, A blir handlingslammet = Ingen handling C (men ender med å ikke ta et valg, som jo også egentlig er et valg)

Eksempel 2: 

Urett B skjer. A aksepterer urett B, A agerer med a) Handling C eller b) Handling D eller c) handling E osv. 

Å akseptere er ikke det samme som å si noe er greit. Men la oss si for trådens skyld si at poenget gjelder det å si at noe ikke er greit, man vil ikke ha det sånn (som jeg ikke tenker er det samme som aksept), og likevel ikke handle. Her ville jeg vært helt enig med deg, med å IKKE handle, så sier du samtidig overfor deg selv, verden og den som begår uretten at "versågod, du må bare fortsette å behandle meg dårlig, det er greit". 

Jeg mener at aksept, å akseptere, er nettopp noe som kan tydeliggjøre "det er ikke greit" og ansvarliggjøre "det er JEG som må endre dette siden det ikke er greit" og i tillegg frigjøre handlekraft til å handle på at det ikke er greit, og utifra at en selv har ansvar. 

[Raven.Writingdesk]

Jeg må begynne å gjøre noe produktivt i RL, så forsvinner sikkert en stund fra tråden, men at @exictence jeg må understreke at jeg aldri sa i den andre tråden at jeg synes det eneste alternativet TS der hadde, var å gå. Jeg mente dog at å vente på å få time til terapeut, var en særdeles liten innsats. Med å "agere" mener jeg altså ikke "å forlate partneren". jeg mener å gjøre en endring.

I den tidligere tråden ville det for eksempel være å betale for timer til privat terapeut, fremfor å vente. Det er jo kun økonomiske årsaker som gjør at man da lar problemet bare få ligge i limbo, og jeg synes det er merkelig at mennesker kan bruke penger på blomster og vin, men ikke en terapeut. Det ble også foreslått at mannen burde rett og slett innlegges. Ta kontakt med en klinikk. Så jeg mener det er mange andre handlekraftige måter å reagere på, uten å bryte forholdet. Jeg foreslo også at de flyttet fra hverandre uten å nødvendigvis definere at de var gått fra hverandre. Men ingen av disse forslagene var av særlig interesse for T.S...

Jeg må også gå tilbake til min egen historie, at jeg var deprimert, og hadde forventet at mannen "kastet meg over bord" om jeg begynte å synke skipet mitt, i min Familien veggteppe A/S. Med å "kaste over bord" så mener jeg altså ikke at han skulle automatisk ta ut skilsmisse, men kreve at jeg søkte hjelp. Nå fikk jeg litt hjelp (timer til terapeut) men gjorde også selv en rekke tiltak som bedret min situasjon (ønsker ikke oppgi pga gjenkjennelsesfare) - så jeg tok aktive grep som var ganske voldsomme, som fullstendig endret min hverdag og mitt liv. Jeg skrev også at jeg selv ville "hoppet av skuta" om jeg ikke hadde klart å endre meg. Jeg innser i ettertid at det kan jo tolkes som at jeg ville forlatt familien min. Det er jo overhodet ikke det jeg mener, men at jeg ville fjernet meg som umiddelbar belastning, og med det tenker jeg også i mitt tilfelle; hadde jeg ikke kommet meg ut av depresjonen, ville jeg søkt mer hjelp og innleggelse. 

Så det er mange alternative løsninger til "å agere", enn skilsmisse. 

 

 

[exictence]

21 minutter siden, Rainstorm skrev:

Aksept: Jeg leste en bok om dette med å akseptere, som var svært interessant (Å leve et liv, ikke vinne en krig). Det 

Åh  Det var akkurat den boken jeg tenkte på og. Har ikke fått lest boken, men hørt utdrag fra den. 

 

21 minutter siden, Rainstorm skrev:

Handlekraft: Du sier at om man ikke aksepterer og har handlekraft, men hva er handlekraft? Og jamført avsnittet over, kanskje det å "ikke akseptere" heller oppleves som å tappes for handlekraft, mens hvis man derimot aksepterer at situasjonen er sånn den er kan frigjøre kraft til å handle, enten med å endre, eller med å avslutte. 

Vet ikke om jeg skjønner helt, men tenker at jeg ser på det på samme måte. Men i i nestsiste delsetning bruker du "å akseptere" i betydning av handlingsfri, men at det kan frigjøre kraft til å handle. Jeg mener jo, som jeg tolket det lenger oppe på deg også, at å si at man ikke respekterer er også en handling; å vise at man står opp for seg selv, viser hva man står for.

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette syns jeg var interessant. Hva heter boka? For vi har et barn som er veldig utfordrende, og det har vært vanskelig "å akseptere det", og vi har trodd vi har handlet i stedet, ved å forsøke å endre barnet, "få vekk diagnosen", desperate fordi vi ikke kan ha det så vanskelig (og barnet ikke kan ha det så vanskelig). "Jeg nekter å akseptere at barnet mitt er sånn, for vi må ha et bedre liv alle sammen enn dette, barnet også". For en tid siden aksepterte vi i stedet. Og da løsna det. Fordi det er som det er, barnet er som det er. Hvordan skal vi nå da alle sammen leve best mulig med det? Og da kom det endring. Små ting vi kan gjøre, små ting vi kan prøve, ting som letter. Ting som gjør det bedre. Ting som gjør det bedre for barnet.

Anonymkode: 9976f...964

Som skrevet "Å leve et liv, ikke vinne en krig" av Anna Kåver. 

Den var virkelig tankevekkende. Og noen kan mene at dette bare er pedantisk og pirk, men det var som at noe skiftet inni meg da jeg leste dette og begynte å se det på denne måten. I stedet for å kjempe i mot tingenes tilstand så aksepterte jeg dem, og da ble jeg bedre i stand til å gjøre noe med problemene. Jeg vet ikke om boken er spesielt bra skrevet, men den er i alle fall veldig tankevekkende, og et nyttig redskap for å få dette perspektivet på livet. Jeg har også lest videre om Acceptance and Commitment therapy, og i det hele tatt virker aksept på problemer og drit og til og med vold som beskrives her i denne tråden, som et veldig nyttig redskap for å bevege seg videre med et problem, og også bevege seg bort fra et problem (om det er løsningen). 

Det du beskriver er helt i tråd med det den boken forfekter. Når du slutter å stritte i mot tingenes tilstand, når du aksepterer omgivelsene, så løsner det. Selv erfarte jeg at det var strengt tatt lite jeg i det hele tatt aksepterte. Jeg aksepterte ikke at jeg var syk, jeg aksepterte ikke at jeg følte, jeg aksepterte ikke tankene mine, jeg aksepterte ikke at jeg skulle dø, og heller ikke at jeg skulle leve. Og jeg fant jo ikke noen løsning på dette, å "ikke akseptere" førte meg ikke til noen handling, den eneste mulige handlingen på noe sånt ble jo i så fall selvmordet. Mens når jeg aksepterte fikk jeg handlekraft og så ting klarere. 

"Jeg aksepterer at ting er "sånn". Det synes jeg er vondt og leit, jeg vil ikke ha det sånn: hvordan kan JEG gjøre noe for å endre dette". Som i et eksempel der en partner utsetter mannen og familien for vold: "Jeg aksepterer at kona mi utsetter meg og barna for vold, sånn er det, det aksepterer jeg og velger jeg å se og forholde meg til. Det er vondt og leit, og skadelig, jeg vil ikke ha det sånn, det er ikke greit: hvordan kan jeg gjøre noe for å endre dette, og vise at dette ikke er greit: a) jeg kan gå eller b) kona må jobbe hardt og i mellomtiden må jeg og barna flytte ut". 

[Raven.Writingdesk]

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Som skrevet "Å leve et liv, ikke vinne en krig" av Anna Kåver. 

Den var virkelig tankevekkende. Og noen kan mene at dette bare er pedantisk og pirk, men det var som at noe skiftet inni meg da jeg leste dette og begynte å se det på denne måten. I stedet for å kjempe i mot tingenes tilstand så aksepterte jeg dem, og da ble jeg bedre i stand til å gjøre noe med problemene. Jeg vet ikke om boken er spesielt bra skrevet, men den er i alle fall veldig tankevekkende, og et nyttig redskap for å få dette perspektivet på livet. Jeg har også lest videre om Acceptance and Commitment therapy, og i det hele tatt virker aksept på problemer og drit og til og med vold som beskrives her i denne tråden, som et veldig nyttig redskap for å bevege seg videre med et problem, og også bevege seg bort fra et problem (om det er løsningen). 

Det du beskriver er helt i tråd med det den boken forfekter. Når du slutter å stritte i mot tingenes tilstand, når du aksepterer omgivelsene, så løsner det. Selv erfarte jeg at det var strengt tatt lite jeg i det hele tatt aksepterte. Jeg aksepterte ikke at jeg var syk, jeg aksepterte ikke at jeg følte, jeg aksepterte ikke tankene mine, jeg aksepterte ikke at jeg skulle dø, og heller ikke at jeg skulle leve. Og jeg fant jo ikke noen løsning på dette, å "ikke akseptere" førte meg ikke til noen handling, den eneste mulige handlingen på noe sånt ble jo i så fall selvmordet. Mens når jeg aksepterte fikk jeg handlekraft og så ting klarere. 

"Jeg aksepterer at ting er "sånn". Det synes jeg er vondt og leit, jeg vil ikke ha det sånn: hvordan kan JEG gjøre noe for å endre dette". Som i et eksempel der en partner utsetter mannen og familien for vold: "Jeg aksepterer at kona mi utsetter meg og barna for vold, sånn er det, det aksepterer jeg og velger jeg å se og forholde meg til. Det er vondt og leit, og skadelig, jeg vil ikke ha det sånn, det er ikke greit: hvordan kan jeg gjøre noe for å endre dette, og vise at dette ikke er greit: a) jeg kan gå eller b) kona må jobbe hardt og i mellomtiden må jeg og barna flytte ut". 

Men det er jo som jeg sa tidligere: du velger å akseptere en realitet i den forstand at du ikke fornekter den. 

Det jeg snakker om er jo om du aksepterer at en urett vedvarer.

Du må jo akseptere at den i det hele tatt er der, og dens eksistens, for å akseptere at du ikke aksepterer den.. 

Om det ga noe mening  

det er også forskjell på å velge å akseptere urett man kan endre, og den man ikke kan endre. Du kan ikke endre døden, uansett hvor mye du aksepterer den eller fornekter den. Den er der uansett.

Men at noen slår deg kan du forandre, eller mishandler deg verbalt, forutsatt at du faktisk har handlekraft. 

[exictence]

4 minutter siden, veggteppe skrev:

 @exictence jeg må understreke at jeg aldri sa i den andre tråden at jeg synes det eneste alternativet TS der hadde, var å gå. Jeg mente dog at å vente på å få time til terapeut, var en særdeles liten innsats. Med å "agere" mener jeg altså ikke "å forlate partneren". jeg mener å gjøre en endring.

Ja, så bra. Det skjedde jo en endring.

4 minutter siden, veggteppe skrev:

I den tidligere tråden ville det for eksempel være å betale for timer til privat terapeut, fremfor å vente. Det er jo kun økonomiske årsaker som gjør at man da lar problemet bare få ligge i limbo, og jeg synes det er merkelig at mennesker kan bruke penger på blomster og vin, men ikke en terapeut. Det ble også foreslått at mannen burde rett og slett innlegges. Ta kontakt med en klinikk. Så jeg mener det er mange andre handlekraftige måter å reagere på, uten å bryte forholdet. Jeg foreslo også at de flyttet fra hverandre uten å nødvendigvis definere at de var gått fra hverandre. Men ingen av disse forslagene var av særlig interesse for T.S...

Fint av deg å komme med forslag. Det settes pris på, selv om ikke nødvendigvis forslagene blir fulgt. Og det er vel greit. 

Husker da jeg skrev en tråd der jeg luftet problemer. Jeg ville gjerne høre meninger og forslag, men det var ikke sikkert jeg ville følge dem. Men det fikk meg til å reflektere, ikke minst få frem andre sider av en sak.

Men da jeg ikke fulgte forslag, så følte jeg at jeg ble angrepet, og ble fortalt at jeg var egoist og ikke lydhør mm. Det var jo egentlig bare merkelig. Jeg følte jeg hadde nytte av tråden for det.

Det er ikke om å gjøre å ha rett, men gjøre den andre fornøyd. 

4 minutter siden, veggteppe skrev:

Jeg må også gå tilbake til min egen historie, at jeg var deprimert, og hadde forventet at mannen "kastet meg over bord" om jeg begynte å synke skipet mitt, i min Familien veggteppe A/S. Med å "kaste over bord" så mener jeg altså ikke at han skulle automatisk ta ut skilsmisse, men kreve at jeg søkte hjelp. Nå fikk jeg litt hjelp (timer til terapeut) men gjorde også selv en rekke tiltak som bedret min situasjon (ønsker ikke oppgi pga gjenkjennelsesfare) - så jeg tok aktive grep som var ganske voldsomme, som fullstendig endret min hverdag og mitt liv. Jeg skrev også at jeg selv ville "hoppet av skuta" om jeg ikke hadde klart å endre meg. Jeg innser i ettertid at det kan jo tolkes som at jeg ville forlatt familien min. Det er jo overhodet ikke det jeg mener, men at jeg ville fjernet meg som umiddelbar belastning, og med det tenker jeg også i mitt tilfelle; hadde jeg ikke kommet meg ut av depresjonen, ville jeg søkt mer hjelp og innleggelse. 

Så det er mange alternative løsninger til "å agere", enn skilsmisse. 

 

 

Ja men, er ikke det egoistisk, dersom familien ikke ønsker det?

[Raven.Writingdesk]

13 minutter siden, exictence skrev:

Ja, så bra. Det skjedde jo en endring.

Fint av deg å komme med forslag. Det settes pris på, selv om ikke nødvendigvis forslagene blir fulgt. Og det er vel greit. 

Husker da jeg skrev en tråd der jeg luftet problemer. Jeg ville gjerne høre meninger og forslag, men det var ikke sikkert jeg ville følge dem. Men det fikk meg til å reflektere, ikke minst få frem andre sider av en sak.

Men da jeg ikke fulgte forslag, så følte jeg at jeg ble angrepet, og ble fortalt at jeg var egoist og ikke lydhør mm. Det var jo egentlig bare merkelig. Jeg følte jeg hadde nytte av tråden for det.

Det er ikke om å gjøre å ha rett, men gjøre den andre fornøyd. 

Ja men, er ikke det egoistisk, dersom familien ikke ønsker det?

Dette er jeg uenig i. Vet ikke om du har tatt sånn typetester, der er ett av spørsmålene, om det er like viktig å anerkjenne alle sine meninger og følelser, selv om de tar feil, og hva som veier mest, sannheten eller samarbeid. Jeg mener at man skal ikke anerkjenne alle sine meninger og følelser, om de er direkte skadelig. Og sannhet veier alltid mer enn samarbeid. Jeg deltar ikke i tråder for å gjøre alle til lags. Eller "den andre fornøyd". Jeg deltar fordi jeg ønsker å bidra til debatt, å se ting fra ulike synspunkt og at andre skal utfordre mine synspunkt. Skal alle gjøres fornøyd, så vil man aldri oppnå noen fremdrift eller endring. Det er en kunstig situasjon. Det vil mest sannsynlig være noen som ikke er fornøyd, som legger lokk på følelsene sine, for å unngå konflikt. Da beveger vi oss inn i en verden som handler om dette med å undertrykkes. 

Ditt siste punkt; det er egentlig ikke viktig hva man ønsker med hva man trenger. Som foreldre er man pålagt det ansvaret. Mine barn kan ønske is til frokost hver dag, men de får det ikke. Det handler om grensesetting. Om jeg var alvorlig syk, og de ønsket at jeg skulle bli hjemme fremfor å søke behandling, så er det min rolle å være den som tar ansvar og gjør "det riktige". Man vet ikke alltid sitt eget beste. Og da må fornuften råde over følelsene, om det fornuftige valget er det som vil gi Familien A/S inkludert personen som er "belastende" - et bedre utfall og resultat i det lange løp. 

 

[exictence]

25 minutter siden, veggteppe skrev:

Dette er jeg uenig i.

Ok

25 minutter siden, veggteppe skrev:

 Jeg mener at man skal ikke anerkjenne alle sine meninger og følelser, om de er direkte skadelig.

Det mener jeg også. Absolutt. Selv når de ikke er skadelige, så er det ikke nødvendig å uttrykke alle følelser og meninger. Det er litt typisk at her i landet legges det sånn vekt på å måtte uttrykke og kjenne på følelsene sine for å kunne utvikle seg.

Tror det er vesentligere å lære seg at det ikke er nødvendig i alle sammenhenger. Det er ikke alltid nødvendig å uttrykke seg, vise forståelse, eller få forståelse. Det er greit å ikke akseptere det uakseptable, men likevel "gi slipp" på det, altså ikke dvele ved det. Alt trenger ikke å løses hele tiden. Kan man ikke heller bruke fokuset sitt på å nyte, være glad, finne glede. Det er bortkastet tid å dvele på ting som bare skaper negativitet. 

25 minutter siden, veggteppe skrev:

Og sannhet veier alltid mer enn samarbeid.

Nei, er min første tanke. Men kommer an på hvordan det tolkes. Etter hvordan jeg ser det, så uttrykker det litt det motsatte av det du skrev først at man ikke skal anerkjenne alle sine meninger og følelser. Her kan det jo tolkes som at sannheten (det du føler og mener) veier mer enn samarbeid. Men noen ganger er det slett ikke nødvendig å si sannheten, for det er ikke verdt at såre og la det gå utover samarbeidet. Da tenker jeg at med samarbeid menes relasjonen i forholdet.

Men i andre situasjoner veier gjerne sannheten mest. Kommer an på type sannhet og viktigheten for den det gjelder.

25 minutter siden, veggteppe skrev:

Jeg deltar ikke i tråder for å gjøre alle til lags.

Bra.

Da er det ikke om å gjøre å ha rett. Da er det ikke nødvendig å angripe noen fordi de er uenig. Eller å si nedlatende ting om dem.

25 minutter siden, veggteppe skrev:

 

Eller "den andre fornøyd". Jeg deltar fordi jeg ønsker å bidra til debatt, å se ting fra ulike synspunkt og at andre skal utfordre mine synspunkt. Skal alle gjøres fornøyd, så vil man aldri oppnå noen fremdrift eller endring. Det er en kunstig situasjon. Det vil mest sannsynlig være noen som ikke er fornøyd, som legger lokk på følelsene sine, for å unngå konflikt. Da beveger vi oss inn i en verden som handler om dette med å undertrykkes. 

I de fleste debatter her, deltar man ikke for å gjøre den andre fornøyd, men mer av grunner som du sier her.

Alt kan sies på en ordentlig måte og med respekt, selv om målet ikke er å gjøre den andre fornøyd. Å vise respekt er viktig, selv om en ikke får respekt. Man respekterer det ikke for det. Man viser selv takt og tone. Det er en aktiv handling å si fra. 

25 minutter siden, veggteppe skrev:

Ditt siste punkt; det er egentlig ikke viktig hva man ønsker med hva man trenger. Som foreldre er man pålagt det ansvaret. Mine barn kan ønske is til frokost hver dag, men de får det ikke. Det handler om grensesetting. Om jeg var alvorlig syk, og de ønsket at jeg skulle bli hjemme fremfor å søke behandling, så er det min rolle å være den som tar ansvar og gjør "det riktige". Man vet ikke alltid sitt eget beste. Og da må fornuften råde over følelsene, om det fornuftige valget er det som vil gi Familien A/S inkludert personen som er "belastende" - et bedre utfall og resultat i det lange løp. 

 Ja, klart.

I disse tilfellene du nevner

[Dr. Ops]

Excistence, som du sa: tror vi alle i bunn og grunn er enige. Men forskjellene er de individuelle grensene. Og godt er det at alle er forskjellige.

Forskjellen er også at på hvilket punkt vil vi begynne å agere, altså noen aksepterer mer enn andre. For noen kan en ting være urett, mens for andre kan det være helt ok. Da mener jeg ikke alvorlige ting som fysisk vold, alvorlig sykdom osv. Men for eksempel noe så banalt som "han snakker hyggelig med ei pen jente". For noen er dette en urett, de opplever det som flørt og utroskap. Mens for andre er det helt ok.

Det som er essensielt her er at den som ville oppleve det som utroskap ikke kan si til den som synes det er ok at "Nå må du ta grep om mannen din, han er utro, dump han". Det blir feil. Her må vi akseptere våre individuelle forskjeller.

[Raven.Writingdesk]

2 timer siden, Terrasse skrev:

Excistence, som du sa: tror vi alle i bunn og grunn er enige. Men forskjellene er de individuelle grensene. Og godt er det at alle er forskjellige.

Forskjellen er også at på hvilket punkt vil vi begynne å agere, altså noen aksepterer mer enn andre. For noen kan en ting være urett, mens for andre kan det være helt ok. Da mener jeg ikke alvorlige ting som fysisk vold, alvorlig sykdom osv. Men for eksempel noe så banalt som "han snakker hyggelig med ei pen jente". For noen er dette en urett, de opplever det som flørt og utroskap. Mens for andre er det helt ok.

Det som er essensielt her er at den som ville oppleve det som utroskap ikke kan si til den som synes det er ok at "Nå må du ta grep om mannen din, han er utro, dump han". Det blir feil. Her må vi akseptere våre individuelle forskjeller.

Det er dette jeg reagerer på; «da mener jeg ikke alvorlige ting som fysisk vold» osv.

Psykisk vold er også en form for mishandling. Det er veldig merkelig hvor lett man tar på dette. 

[Dr. Ops]

Nå nevnte jeg ikke psykisk vold fordi det er en hel debatt i seg selv. 

Enig i at psykisk vold er alvorlig. Men så er vi tilbake til de individuelle grensene for hva man opplever som psykisk vold.

La oss snu litt på det fra forrige diskusjon, med nytt eksempel: Kvinne i forhold med sjarmerende mann. Han er alltid blid og hyggelig, hjelper alle som trenger det. Hjemme opplever kvinnen ubehagelig kjefting/tilsnakk. Hun velger å bryte. 

Ingen støtter henne. Ingen tror at eks-mannen kunne utøve psykisk vold. Han ga små stikk over lang tid. Hver og en episode kan ha en forklaring fordi alt er organisert. Eksempel: han kjører som et svin på motorveien vel vitende om at hun er livredd og blir sur fordi hun gråter. Utenfra: men det må jo være lov å kjøre litt fort på motorveien.

Hun føler hun tok riktig valg, men alle frastøter henne for å være hårsår og bryte opp en familie uten god nok grunn. Hun begynner å tvile på om hun gjorde riktig valg, ble hun utsatt for psykisk vold eller ikke. Også har vi denne frastøtingen i etterkant. 

For ordens skyld mener jeg i eksempelet at kvinnen ble utsatt for psykisk vold, men fordi alt er individuelt og oppleves annerledes av andre, ble hun ikke tatt på alvor.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Terrasse skrev:

Nå nevnte jeg ikke psykisk vold fordi det er en hel debatt i seg selv. 

Enig i at psykisk vold er alvorlig. Men så er vi tilbake til de individuelle grensene for hva man opplever som psykisk vold.

La oss snu litt på det fra forrige diskusjon, med nytt eksempel: Kvinne i forhold med sjarmerende mann. Han er alltid blid og hyggelig, hjelper alle som trenger det. Hjemme opplever kvinnen ubehagelig kjefting/tilsnakk. Hun velger å bryte. 

Ingen støtter henne. Ingen tror at eks-mannen kunne utøve psykisk vold. Han ga små stikk over lang tid. Hver og en episode kan ha en forklaring fordi alt er organisert. Eksempel: han kjører som et svin på motorveien vel vitende om at hun er livredd og blir sur fordi hun gråter. Utenfra: men det må jo være lov å kjøre litt fort på motorveien.

Hun føler hun tok riktig valg, men alle frastøter henne for å være hårsår og bryte opp en familie uten god nok grunn. Hun begynner å tvile på om hun gjorde riktig valg, ble hun utsatt for psykisk vold eller ikke. Også har vi denne frastøtingen i etterkant. 

For ordens skyld mener jeg i eksempelet at kvinnen ble utsatt for psykisk vold, men fordi alt er individuelt og oppleves annerledes av andre, ble hun ikke tatt på alvor.

Det er vel ofte det som er problemet med psykisk vold, at det ikke synes utenfra. Det er små stikk og små episoder, som hver for seg virker uskyldige, men som i helhet er nedbrytende. Dersom man som den som blir utsatt for dette forsøker å referere til enkelthendelser høres det fort ut som at man bare er for hårsår, for var det virkelig noe å ta på vei for? Alle er jo litt uenig, og alle krangler litt! Noe uenighet og ubehag må man tåle i et forhold! 

At hver slik episode er en del av kontinuerlig nedbryting blir oversett, og selv den som utsettes for det klarer ikke bestemt å sette fingeren på problemet, for hver og en episode virker håndterlig, som noe man burde tåle, men så er det denne vonde følelsen av at man aldri er bra nok og at man bestandig feiler, som partner mater hele tiden. Så er gjerne partner innimellom så snill og forståelsesfull, og gir utrykk for at han/hun likevel elsker deg, til tross for at du ikke er helt enkel å leve med, og man får vond følelse av slike kjærlighetserklæringer også, men tvilen på egne tanker og følelser er der, kontinuerlig matet som den er, og man klarer ikke å gripe fatt i hva som egentlig er galt, og formulere det ned til en ting man kan forsvare seg mot. Det blir som å forsøke å gripe rundt tåkedotter. 

Dersom man forsøker å formulere følelsen til noen, forklare årsaken til at man føler denne vonde kontinuerlige følelsen, og sier til en venn "Han kritiserer meg for å knyte søppelposen feil, og for å rote, og for å ikke forstå han godt nok, og for at jeg er vrang.", så vil gjerne vennen, som er i et normalt forhold, nikke gjenkjennende, og si at slikt opplever den personen også. At slike små konflikter og misforståelser er vanlig i et forhold. Irriterende, men ufarlig. Så sitter den som opplever dette, i en nedbrytende kontinuitet, igjen sitte med følelsen av at han/hun er den urimelige. 

Da er det vanskelig å agere, fordi man stadig får bekreftet at feilen ligger hos en selv, og det tar gjerne lang tid å komme frem til konklusjonen at man må redde seg ut av dette. Man blir jo overbevist fra alle kanter om at man selv er den urimelige. 

På andre siden kan det være ting i et forhold som andre reagerer på, men som oppleves greit nok, selv om ubehagelig, for den i forholdet som man mener blir utsatt for urett, fordi det oppleves håndterlig. At det er et problem, noe som ikke er perfekt, men fordi de ikke opplever en kontinuerlig nedbryting, så klarer de å håndtere det. Forteller man om det til en venn kan det hende at den sier "Dette er ikke akseptabelt, du må gå!". 

I begge tilfeller overser vennen som får betroelsen opplevelsen den utsatte selv har. I ene tilfellet blir det altfor vonde oversett, fordi man nedgradere betroelsen, i andre tilfellet blir problemet blåst opp til dimensjoner den utsatte ikke kan relatere seg til. Ingen av responsen til vennen blir derfor riktige i forhold til det som oppleves. 

Derfor skal man trå litt varsomt i forhold til å bestemt mene hva andre bør synes er greit og ikke. Hva de bør finne seg i og ikke. 

Alle har noen utfordringer i et forhold, men man må lytte godt for å vite hva problemet er, og hvor stort det er, før man bastant gir uttrykk for hva andre bør finne seg i og ikke. Man kan feile stort i forhold til betroelser, og selv bli en del av problemet dersom man ikke trår varsomt. Bli et hinder for at den som burde agere ikke gjør det. Eller skape større problemer ut av noe den som betrodde seg i utgangspunktet fant håndterlig. 

Man bør respektere følelser til den som står i situasjonen. Ikke vite bedre, på spinkelt grunnlag. Det kan fort slå feil. 

Anonymkode: a46be...0a8