Lite kjærlige foreldre

[AnonymBruker]

Usikker på om denne havna rett sted, men prøver meg her.

Jeg vokste opp med mor, søsker og til dels stefar. Som voksen er det en del ved min oppvekst jeg tenker over, blant annet dette med kjærlige tilbakemeldinger fra mor.

Jeg kan ikke huske at hun noen gang har skrytt over meg som person eller mine prestasjoner. Jeg fikk greie karakterer, men responsen var stort sett: hvorfor fikk du ikke bedre? 

Etterhvert som jeg ble eldre så ble det forventa at jeg tok mye ansvar for søsken (10/15 år yngre) både i helger og kvelder. Kan heller ikke her huske at hun noen gang hverken takket meg eller betalte meg for det. (Ikke at jeg trenger betaling for alt altså)

Jeg kan heller ikke huske at hun har fortalt meg at hun er glad i meg. I dag har vi tilnærmet null kontakt. (Har sjedd gradvis etter at det gikk opp for med at jeg sto for ALL kontakten. Nå hører hverken jeg eller barna noe til bursdager en gang) Selv om jeg har andre flotte folk i livet nå, så er det selvsagt veldig sårt å gå med en følelse av at jeg ikke er god nok for min egen mor en gang. At hun ikke ønsker å ha kontakt med meg. Hvordan kan andre syns jeg er god nok om ikke hun gjør det?

Har enda kontakt med x stefar samt min egen far som viste seg å være en helt annen en det bilde som ble skapt av ham av min mor.

 

Som voksen så merker jeg at jeg er ekstremt opptatt av tilbakemelding, respons og oppmerksomhet. Jeg er veldig usikker på meg selv som person i de aller fleste settinger. Føler jeg krever mer enn de fleste andre. Holder det meste for meg selv, men følelsen er der jo likevel.

 

Tror dere det er en sammenheng mellom dette? Og er det noen som har gode tips å komme med for å endre på dette?

Anonymkode: ff67b...80d

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også noenlunde slik som deg, og mitt inntrykk er at det var ganske vanlig før i tiden. (Nå ble jeg født mot slutten av søttitallet, da). Har aldri hørt mine foreldre si at de var glade i meg. Kos og klem var høyst uvanlig, det samme var ros. Men kritikk, derimot, når noe ikke var som det skulle, det manglet det ikke på.

Likevel visste jeg jo innerst inne at foreldrene mine var glad i meg og søsknene mine - det var liksom ikke noe jeg gikk og funderte på, i allefall. Hadde det for travelt med andre ting, sikkert, til å dvele ved dette.

Du sier du er veldig opptatt av tilbakemelding, respons og oppmerksomhet. Hos meg arter det seg slik at jeg overøser barna mine med ros og klemmer og de får høre sikkert mer enn nok at jeg er glade i dem. Min eldste på 8 år sa en gang til bestemor (min mor): "Jeg er glad i deg, bestemor" - det var for henne en helt normal ting å si, før hun sprang videre og lekte. Min mor ble helt rar og forfjamset, og fikk tårer i øynene da hun kom og fortalte meg om den nærmest sjokkartede opplevelsene da barnebarnet kom og sa dette. Hun var oppvokst på en gård der alle barna gikk for lut og kaldt vann, og har nok selv aldri fått mange klemmer eller ros som barn. Så den generasjonen var nok ikke alltid vant til å bruke så store ord...

Anonymkode: d14f4...21c

[AnonymBruker]

Jeg må si meg enig med innlegget over. Selv er jeg født på midten av syttitallet, og alle i min aldersgruppe jeg kjenner sier det samme, de vokste opp uten noen særlig kjærlige tilbakemeldinger, klemmer, ord om at man er glad i o.l. Jeg tror det var ganske vanlig før. Men kritikk hvis vi gjorde noe galt fikk vi jo. Men jeg visste jo, og vet at foreldrene mine er glade i meg. Når jeg reiste til utlandet for å studere og mine foreldre slapp meg av på flyplassen, var det ingen klem, men ett håndtrykk og ett lykke til jeg fikk. Selv overøser jeg mine to barn med kjærlighet, oppmerksomhet og gode tilbakemeldinger og ros. Men mine barn klemmer mine foreldre, sier de er glade i dem osv. Det faller naturlig for dem. Men selv gjør jeg fortsatt ikke det med mine foreldre, det faller seg ikke naturlig. 

Anonymkode: 1ec88...1d4

[AnonymBruker]

Føler med deg. Slik du beskriver moren din så høres det ut som hun er svært kjølig, og ikke har evnet å vise et barn kjærlighet. Det er ikke en generasjonsgreie, for selv gammeldagse etterkrigsforeldre klarte å vise kjærlighet (om enn ikke i store ord). Den totale mangelen på nærhet er en konkret dynamikk hos din mor. Hvorfor hun har blitt sånn er det vanskelig å svare på, kanskje har hun sår i hjertet etter sin egen barndom og har ikke lært å vise varme overfor sine egne barn. Det er uansett ingen unnskyldning.

Mitt råd er å anerkjenne din egen opplevelse. Anerkjenn at ting hjemme ikke var som det skulle, og at det fremdeles ikke er bra. Det er sårt, trist og negativt for selvfølelsen å vokse opp uten å bli sett og verdsatt. Det er ikke riktig å bli utnyttet som barnepike for yngre søsken. Det er ikke riktig at kontakten mellom mor og barn er enveis. Du hadde fortjent bedre, du hadde krav på mer, og det er naturlig å være lei seg og sint på grunn av dette. 

Samtidig så er det jo ikke noe du får gjort noe med. Du har blitt tildelt et dårlig kort hva mor angår, og det har man ingen makt over. Du må etterhvert frigjøre deg fra din barndom for å kunne leve et bra liv i nåtiden. Min psykolog ga meg et tips, og det er å ikke la den dårlige forelderen fungere som en målestokk for hva man selv er verdt. Det er da man blir avhengig av andres bekreftelse. Men din mor var ikke kald mot deg fordi DU gjorde ditt eller datt, hun hadde vært kald uansett. Det er tilfeldig at det var deg.

Du trenger å bygge selvfølelse og indre trygghet, og jeg personlig har hatt veldig god effekt av å gå i samtaleterapi.  

Anonymkode: 28c7d...ac6