Niåring tar ikke tilsnakk og konsekvenser

[AnonymBruker]

Min mann har en niåring som er her annenhver uke. Hun er ikke den flinkeste til å gjøre som hun får beskjed om - som å bruke hjelm når hun bruker sparkesykkel eller å komme rett hjem fra skolen når hun ikke har telefonen sin og kan gi beskjed om noe annet. 

Senest her om dagen hadde vi et noen timers bekymring og telefoner og meldinger rundt for å prøve å finne ut hvor hun var, for hun kom ikke hjem etter skoletid. Far satt på jobb og prøvde å lokalisere, mens jeg var hjemme og gjorde det samme. Da jeg var på vei ut i bilen for en rundtur til mulige aktuelle venninner kom hun plutselig hjem. Som første voksne å møte på så sa jeg klart i fra at det ikke er ok å gjøre sånne ting, fordi vi blir bekymret. Jeg har også tatt den praten da hun kom hjem med ei venninne og ble observert bakpå sykkelen hennes uten hjelm. Dette hadde vi snakket med henne om et par uker tidligere, om hvor farlig det er. Men det virker ikke som noe når inn! Hun sier hun skjønner hvorfor vi sier som  vi sier, og at hun ikke skal gjøre det, men så skjer det gang på gang. 

De gangene jeg har pratet med henne så er det vanskelig å få henne til å faktisk se på meg og høre etter, og hun står gjerne og fikler med noe eller ramler ut og ser på tv hvis den er på, osv osv, og begynner bare å prate om noe helt annet. Jeg tror rett og slett ikke det når ordentlig inn.

Noen som har noen innspill? Gode tips? 

Jeg orker ikke alle svarene om at det ikke er min rolle å skulle ta tak i sånne ting, for vi har en enighet her i huset om at jeg er likestilt med far når det gjelder sånne ting. Og nei, jeg "kjefter" aldri.

Anonymkode: 69f2e...972

[AnonymBruker]

Hvordan er relasjonen deres ellers? Opplever at jo sterkere relasjonen en har, jo større sjanse er det at barnet lytter. Anerkjennelse når hun gjør som forventet? "Så du brukte hjelm i dag, så bra!" "Du kom rett hjem som avtalt, det var bra, skal vi finne på noe koselig?"

Får hun vite at hun er viktig når hun gjør som hun forventes? For dere gir jo utrykk for at dere bryr dere når dere ønsker hun skal ha hjelm på og når dere uttrykker at dere var bekymret. Kanskje disse bekreftelsene betyr mer enn at det er litt dumt at dere blir skuffet/sure. . .

Anonymkode: 140c2...bd0

[AnonymBruker]

Overskriften og første setning var alt jeg trengte å lese....

Anonymkode: 37ab4...95d

[Fjaselina]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overskriften og første setning var alt jeg trengte å lese....

Anonymkode: 37ab4...95d

Takk for innsatsen til deg....

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overskriften og første setning var alt jeg trengte å lese....

Anonymkode: 37ab4...95d

Ja, stakkars, fortvila skilsmissebarn? Ikke sant? Ikke alle passer helt i den der, skjønner du. 

Anonymkode: 69f2e...972

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva du spør om, jeg. Skal dere straffe henne eller innføre «konsekvenser» fordi hun sykler på sparkesykkel uten hjelm(strengt, det får mine lov til) ved en anledning, ikke kommer rett hjem ved en annen, sitter bakpå sykkelen til ei venninne, slik at slike ting aldri vil skje igjen? Du ser at «det samme skjer gang på gang», for henne er det nok helt separate hendelser helt uten sammenheng. 

Eller er det reaksjonen hennes på tilsnakk som er feil, angrer hun ikke nok, gråter hun ikke(da ville hun vært sårbar og følsom hvis hun var din datter, eller dramaqueen sutrete hvis ikke). Tror du at man kan få en vanlig niåring som ikke er spesielt lydig/flink til å huske på beskjeder/litt umoden eller litt likegyldig, til å endre seg dramatisk? Det eneste dere kan gjøre er jo som dere gjør, snakke med henne, forklare at dere blir redde, minne henne på avtaler. Hun er nok for ung til å gå hjem alene og forventes å gi beskjeder. (Har en tiåring, snart elleve, og det er først nå hun kan stoles litt på. Hun har også sagt OK, beklager, jeg forstår, jeg liver, jada; for så å gjenta akkurat det samme «glemte meg». Men det har bedra seg veldig siste året. Da hun var ni gul hun på SFO og sykla ikke mye rundt alene.

Anonymkode: b8ed7...f18

[AnonymBruker]

Det virker vel helst som du har kortere lunte og krever mer av denne 9-åringen, enn en mor vanligvis ville gjort.

Dette du beskriver virker for meg å være et helt normalt barn. 

Det er vanlig å måtte gjenta ting tusen ganger til barn, minne på det samme om igjen og om igjen. Helt standard å se bort og tilsynelatende ikke følge med, det betyr ikke at du/dere ikke blir hørt av den grunn. Dette er noe som mange foreldre strever med, og må finne teknikker for å få bekreftelser fra barn som virker uinteresserte i å høre etter. 

Det ville heller vært sjokkerende, om en 9-åring straks slutta med alt uønska og alltid gjør som bedt om. 

De glemmer seg, tenker ikke konsekvenser eller flere trekk fremover. De vimser, og de tester grenser. Alt sammen helt normalt og vanlig. 

Og selv om du og faren er enige om at dere skal være likestilte i forhold til oppdragelse - vel - det viktige her er også hva 9-åringen selv synes og føler om det. Det er ikke bare-bare å akseptere en ny autoritetsfigur. Vi vet ingenting om bakgrunnen her. Er det lenge siden bruddet? Har du kommet inn og tatt plassen til mor? Sånn sett fra barnets side altså. Lenge siden du kom inn ilivet til 9-åringen?

Uansett, i en steforeldre-situasjon, så ville jeg vært svært forsiktig med å være den som gir korreks. Av to grunner - 1. av hensyn til relasjonen med barnet, den er naturlig nok ikke like sterk som med foreldrene, jeg ville ikke ønska å være den som skal rette på. og 2. pga den innsikten, at som oftes er steforeldre mer utålmodige og krever mer av stebarn enn egne-fødte barn jeg ville ikke ønsket å risikere være urettferdig streng mot barnet

 

Anonymkode: a6d94...d75

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, stakkars, fortvila skilsmissebarn? Ikke sant? Ikke alle passer helt i den der, skjønner du. 

Anonymkode: 69f2e...972

Nei, stebarna passer ikke inn i den der, de kan burde man alltid kunne forvente mer av, og de burde oppføre seg som de roligste, lydigste, søteste, flinkeste barn er på en god dag. Når de da ikke gjør det, men bare oppfører seg som gjennomsnittsbarn i en hverdag, så må det fikses. Det finns niåringer som aldri glemmer seg, aldri gjør noe galt, er veldig pliktoppfyllende og modne og til å stole på, og et slikt barn er det man ønsker seg i huset. Da hadde livet vært enklere.
Egne barn derimot, som er skillsmissebarn, de forstår man bedre, de skjønner man følelsene til, de vet man er litt sensitive, eller robuste, umodne eller bråvoksne, vimsete, barnslige bråkete eller sjenerte - de er det på en riktig måte, de må få være seg selv, og det er bra nok for de sammenligner man med de verste av nabobarna som har atferdsproblemer og er ekstremt bortskjemte. Så legger man til dårlig samvittighet for skillsmisse og to hjem, og vips: Man har en mor som leser tanker og følelser (det er fakta, jeg gjør det med mine), oppfyller behov før man vet man har det, er kanskje overforståelsesfull og setter (for?) få krav og grenser, for mor har det perfekte ønskebarnet sitt i huset uansett, hun (i hvert fall 50% av tiden). 
Siste i ligningen her er far, som kan være som mor, har vært primær omsorgsperson og forstår følelser og har dårlig samvittighet, eller en mer perifer omsorgsperson med samme holdning til barnet som stemor, "kan alltids forbedres hvis det ikke er perfekt".

Ok, dette var ikke bare til deg, ts, men til alle disse "far er konfliktsky, stebarnet er bortskjemt/oppfører seg ikke, mor håpløs og oppdrar ikke". Det meste dere kan forvente av et skillsmissebarn, er vanlig oppførsel, og det du beskriver er helt vanlig oppførsel. Dere må selvfølgelig bestrebe dere på å oppdra henne og få henne til å følge regler og ta ansvar, men ikke forvent mer enn hun klarer. En niåring vil ofte ikke oppføre seg perfekt.

Anonymkode: b8ed7...f18