Barn på tre år som ofte får sinneanfall ved grensesetting

[AnonymBruker]

Vi har en gutt på 3 år og 1 måned som alltid har gitt sterkt uttrykk for sinne. Han kom i «trassalderen» rett før han fylte to år, og har siden da blitt sint i situasjoner der han må avbryte det han gjør/ ukjente situasjoner, hvis han er sliten, trøtt og sulten f.eks., men også i situasjoner der vi må sette grenser. Han kan få sinneanfall av «bagatellmessige» ting som at storebroren låner sparkesykkelen hans og leverer den tilbake med en gang han protesterer. Dette er nok til å utløse et skikkelig raserianfall der det er nesten umulig å få han med seg hjem i bilen. Tror jeg brukte nesten et kvarter på å prøve å roe han og få hjulpet han inn i bilsetet. Er det andre som har hatt spesielt sinte og «strie» barn? Er dette en periode, eller er det mer uvanlig at sinneanfall blir lett utløst hos noen tre-åringer? Vi foreldre prøver å være tydelige med grensesetting på en trygg måte. Er rolige og bestemte. Gutten vår kan låse seg helt hvis det er noe han ikke får lov til som han har bestemt seg for at han vil. F.eks. Ville han tegne i leseboka (skolebok) til storebror. Det var helt utelukket at han fikk lov til det. Det utløste raserianfall til tross for tilbud om tegneblokk og kladdebok å tegne i. Kjenner at disse situasjonene tar mye energi fra meg i hverdagen. Sønnen vår ligger litt etter språklig, så kanskje det spiller en rolle. Hører gjerne fra foreldre som har erfaring med barn med hyppige sinneanfall. Det er vel ikke så mye mer vi kan gjøre enn å ivareta han i situasjonen, møte følelsene hans, trøste etter anfallene og gi mye positiv oppmerksomhet når han mestrer ting. 

Anonymkode: 64729...6df

[Gjest BearMama]

Han må bare lære seg at han ikke får noe oppmerksomhet eller gjennomslag når han får raserianfall. 

Min får rase i fra seg inntil han er mottakelig for trøst og kos. Så skryter vi han til himmels hvor flink han var til å roe seg etterpå.

Han får sjeldent raseriutbrudd nettopp fordi han vet at han verken får viljen sin eller oppmerksomhet av slik atferd. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en gutt på 3 år og 1 måned som alltid har gitt sterkt uttrykk for sinne. Han kom i «trassalderen» rett før han fylte to år, og har siden da blitt sint i situasjoner der han må avbryte det han gjør/ ukjente situasjoner, hvis han er sliten, trøtt og sulten f.eks., men også i situasjoner der vi må sette grenser. Han kan få sinneanfall av «bagatellmessige» ting som at storebroren låner sparkesykkelen hans og leverer den tilbake med en gang han protesterer. Dette er nok til å utløse et skikkelig raserianfall der det er nesten umulig å få han med seg hjem i bilen. Tror jeg brukte nesten et kvarter på å prøve å roe han og få hjulpet han inn i bilsetet. Er det andre som har hatt spesielt sinte og «strie» barn? Er dette en periode, eller er det mer uvanlig at sinneanfall blir lett utløst hos noen tre-åringer? Vi foreldre prøver å være tydelige med grensesetting på en trygg måte. Er rolige og bestemte. Gutten vår kan låse seg helt hvis det er noe han ikke får lov til som han har bestemt seg for at han vil. F.eks. Ville han tegne i leseboka (skolebok) til storebror. Det var helt utelukket at han fikk lov til det. Det utløste raserianfall til tross for tilbud om tegneblokk og kladdebok å tegne i. Kjenner at disse situasjonene tar mye energi fra meg i hverdagen. Sønnen vår ligger litt etter språklig, så kanskje det spiller en rolle. Hører gjerne fra foreldre som har erfaring med barn med hyppige sinneanfall. Det er vel ikke så mye mer vi kan gjøre enn å ivareta han i situasjonen, møte følelsene hans, trøste etter anfallene og gi mye positiv oppmerksomhet når han mestrer ting. 

Anonymkode: 64729...6df

Jepp, kjør på med det siste. Barnet vårt ble født rett inn i trassalderen. Begynner å bli litt litt bedre nå. Fem år etter. 

Anonymkode: 7137f...a36

[LatersBaby]

Jeg har ei på 3,5 år, som har noen voldsomme raserianfall. Hun er absolutt ikke mottakelig for tilsnakk når hun raser som verst. Prøver jeg å holde henne, løfte henne eller lignende, så slår, klorer og sparker hun meg. Og hun skriker så høyt og lenge at det har vært tilfeller hvor hun har kastet opp til slutt. Det kan være små ting som trigger raserianfallene hennes. Men spesielt når hun ikke får viljen sin, eller ting ikke blir slik hun hadde forutsett. Nå er datteren min høysensitiv, så jeg har en viss forståelse hvorfor hun, noen av gangene, blir veldig sint. Har det vært en lang dag i barnehagen, sovet dårlig o.l kan det lett trigge raserianfall, og har det vært mye forandringer hjemme, barnehage o.l så trigger det også noen måneder med heftige raserianfall. 

Men, for å komme tilbake til spørsmålet ditt, det ENESTE som hjalp for meg (og jeg har prøvd MASSE) er å ignorere den dårlige oppførselen, og rose den gode oppførselen (og gjerne rose barnet når barnet er landet fra raserianfallet). Dette har gjort at raserianfallene varer mye kortere, hun innser at hun ikke får noe ut av det, og det har blitt færre raserianfall. Dette kan være veldig vanskelig når man er ute blant folk, men prøv å ikke kjeft eller si noe til barnet, ta barnet ut av situasjonen (gjerne en plass hvor det kanskje ikke er så veldig masse mennesker) og la barnet rase fra seg. Jeg har også erfart at de skal få lov å kjenne på følelsene sine. Det er lov og bli sint og lei seg. Det er lov å grine. Men, det er ikke lov å slå eller gjøre andre vondt, og barnet skal lære å høre på hva de voksne sier. Et nei er et nei og blir ikke et ja selvom barnet hyler og bærer seg i timesvis. (Ja, det er utrolig fristende å gi etter for bare "den ene isen" osv for å unngå en times drama, men det lønner seg ikke i det lange løp)

Mest sannsynlig er dette bare en periode barna må gjennom, og det er utrolig tøft mens det står på, og som forelder kan man føle seg utilstrekkelig og frustrert. Men du er ikke alene, og det er helt vanlig  

[AnonymBruker]

40 minutter siden, LatersBaby skrev:

Jeg har ei på 3,5 år, som har noen voldsomme raserianfall. Hun er absolutt ikke mottakelig for tilsnakk når hun raser som verst. Prøver jeg å holde henne, løfte henne eller lignende, så slår, klorer og sparker hun meg. Og hun skriker så høyt og lenge at det har vært tilfeller hvor hun har kastet opp til slutt. Det kan være små ting som trigger raserianfallene hennes. Men spesielt når hun ikke får viljen sin, eller ting ikke blir slik hun hadde forutsett. Nå er datteren min høysensitiv, så jeg har en viss forståelse hvorfor hun, noen av gangene, blir veldig sint. Har det vært en lang dag i barnehagen, sovet dårlig o.l kan det lett trigge raserianfall, og har det vært mye forandringer hjemme, barnehage o.l så trigger det også noen måneder med heftige raserianfall. 

Men, for å komme tilbake til spørsmålet ditt, det ENESTE som hjalp for meg (og jeg har prøvd MASSE) er å ignorere den dårlige oppførselen, og rose den gode oppførselen (og gjerne rose barnet når barnet er landet fra raserianfallet). Dette har gjort at raserianfallene varer mye kortere, hun innser at hun ikke får noe ut av det, og det har blitt færre raserianfall. Dette kan være veldig vanskelig når man er ute blant folk, men prøv å ikke kjeft eller si noe til barnet, ta barnet ut av situasjonen (gjerne en plass hvor det kanskje ikke er så veldig masse mennesker) og la barnet rase fra seg. Jeg har også erfart at de skal få lov å kjenne på følelsene sine. Det er lov og bli sint og lei seg. Det er lov å grine. Men, det er ikke lov å slå eller gjøre andre vondt, og barnet skal lære å høre på hva de voksne sier. Et nei er et nei og blir ikke et ja selvom barnet hyler og bærer seg i timesvis. (Ja, det er utrolig fristende å gi etter for bare "den ene isen" osv for å unngå en times drama, men det lønner seg ikke i det lange løp)

Mest sannsynlig er dette bare en periode barna må gjennom, og det er utrolig tøft mens det står på, og som forelder kan man føle seg utilstrekkelig og frustrert. Men du er ikke alene, og det er helt vanlig  

Tusen takk for at du delte dine erfaringer! Takk til dere to andre over her også. Jeg skal ta til meg rådene om å ignorere sinneanfallene så godt det lar seg gjøre, og i tillegg gi masse ros når barnet har roet seg (som dere anbefaler). Positiv oppmerksomhet når han mestrer ting/ gjør noe bra. Jeg håper også at dette er en periode som går over etterhvert. Sannsynligvis kommer anfallene sjeldnere jo eldre barna blir. 

TS

Anonymkode: 64729...6df

[LatersBaby]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du delte dine erfaringer! Takk til dere to andre over her også. Jeg skal ta til meg rådene om å ignorere sinneanfallene så godt det lar seg gjøre, og i tillegg gi masse ros når barnet har roet seg (som dere anbefaler). Positiv oppmerksomhet når han mestrer ting/ gjør noe bra. Jeg håper også at dette er en periode som går over etterhvert. Sannsynligvis kommer anfallene sjeldnere jo eldre barna blir. 

TS

Anonymkode: 64729...6df

Man må bare ha is i magen, forandringen skjer ikke over natten. Og fremdeles har vi dager hvor hun har stått opp på helt feil fot.. 

Vi var i dyreparken sist helg, LOS dagen og masse masse kø og folk overalt. Da ville datteren min ha is. Jeg sa at hun kunne få is en annen plass hvor det ikke var så mye folk. Så var det gjort. En halvtimes hyling, slåing, skriking. Heldigvis hadde ei venninne med seg barnevogn, så jeg fikk spent henne fast i barnevognen, uten et ord, og lot henne sitte der å rase fra seg. Men alle de blikkene vi fikk fra andre.. Noen av medlidenhet, mens noen nevnte "tilfeldigvis" i forbifarten "jeg hadde aldri tatt med ungen ut engang jeg...." Så ja, max frustrerende, men biter i det sure eplet og vet at dette varer ikke for evig 

Lykke til  

[Gjest Fjolleri]

Jeg er ikke helt enig i det med å ignorere sinneanfall.

Det blir feil å ignorere alle negative følelser og frustrasjon, ingen gjør det med en voksen.

Det blir også feil å være for konsekvent på at kun blid/positiv atferd belønnes.

Det må være mulig å snu de gangene barnet faktisk har et poeng/OK grunn til å være uenig (som uttrykkes i sinne) - barn skal høres på samme måte som en voksen. 

Men når det er fullstendig vrangt og uhensiktsmessig for situasjonen (som det med sparkesykkelen og tegneblokka) så synes jeg jo du virker å håndtere det så riktig som man kan?

Jeg har sluppet ganske billig unna mtp raseri, men i sånne tilfeller har det hendt at jeg har gitt barnet ønsket sitt/viljen rett og slett fordi barnet faktisk hadde et veldig godt argument (jeg bare skjønte det ikke fordi sinnet kom først og språket var noe begrenset). Jeg har vært VeLDIG tydelig på å forklare at «det har du rett i, det var jo lurt/god ide - mamma tenkte noe annet først, men nå hører jeg at det du sier var veldig lurt - vi gjør det sånn». Og jeg kommenterer ikke utbruddet/sier at han ikke må bli sint, fokuserer kun på barnets argument. Etter noen slike episoder så merket jeg at ungen forsøkte å få frem ordene litt bedre - han hadde jo erfart å bli lyttet ordentlig på «likeverdig nivå» til selv om den voksne egentlig hadde en annen plan. 

For vår del funker ignorering aldri, han blir mer sint. Men jeg begrunner hvorfor X skjer/ikke skjer, og forklarer alternativet. Og at jeg forstår hvorfor barnet ønsker noe annerledes - men det går ikke fordi Y. 

Virker nok ikke magisk på en frustrert unge, men jeg synes de fortjener samme forklaring og behandling som et barn/voksen uten samme sterke følelser utenpå kroppen. 

Og så kan man forsøke å hjelpe dem utenom utbruddene med å la de få være med på avgjørelser.

Det handler jo ikke alltid om å «få viljen», men om at barnet faktisk opplever situasjonen som ekstremt urimelig- og at de som barn blir bestemt over hele tiden av voksne/storesøster/lillebror e.l. 

Men at det er superslitsomt? Ja. 

Endret 5. september 2018 av Fjolleri

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Fjolleri said:

 

Det blir feil å ignorere alle negative følelser og frustrasjon, ingen gjør det med en voksen.

 

Selvfølgelig gjør vi det med voksne.  Et barn som blir så sint den kaster opp, fordi den fikk ikke lov å bruke tusj på bilen skal ignoreres som bare det.  Dette helikopter "babysnilsme språk" dere bruker her for å skåne barna fra negativitet er kvalmende.  Ikke noe rart mange voksne er uoppdragne narsissister 

Anonymkode: 79b64...84a

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Fjolleri said:

Og så kan man forsøke å hjelpe dem utenom utbruddene med å la de få være med på avgjørelser.

 

Det er helt umulig du har barn.  

Anonymkode: 79b64...84a

[Gjest BearMama]

På 5.9.2018 den 12.42, Fjolleri skrev:

Jeg er ikke helt enig i det med å ignorere sinneanfall.

Det blir feil å ignorere alle negative følelser og frustrasjon, ingen gjør det med en voksen.

Det blir også feil å være for konsekvent på at kun blid/positiv atferd belønnes.

Det må være mulig å snu de gangene barnet faktisk har et poeng/OK grunn til å være uenig (som uttrykkes i sinne) - barn skal høres på samme måte som en voksen. 

Men når det er fullstendig vrangt og uhensiktsmessig for situasjonen (som det med sparkesykkelen og tegneblokka) så synes jeg jo du virker å håndtere det så riktig som man kan?

Jeg har sluppet ganske billig unna mtp raseri, men i sånne tilfeller har det hendt at jeg har gitt barnet ønsket sitt/viljen rett og slett fordi barnet faktisk hadde et veldig godt argument (jeg bare skjønte det ikke fordi sinnet kom først og språket var noe begrenset). Jeg har vært VeLDIG tydelig på å forklare at «det har du rett i, det var jo lurt/god ide - mamma tenkte noe annet først, men nå hører jeg at det du sier var veldig lurt - vi gjør det sånn». Og jeg kommenterer ikke utbruddet/sier at han ikke må bli sint, fokuserer kun på barnets argument. Etter noen slike episoder så merket jeg at ungen forsøkte å få frem ordene litt bedre - han hadde jo erfart å bli lyttet ordentlig på «likeverdig nivå» til selv om den voksne egentlig hadde en annen plan. 

For vår del funker ignorering aldri, han blir mer sint. Men jeg begrunner hvorfor X skjer/ikke skjer, og forklarer alternativet. Og at jeg forstår hvorfor barnet ønsker noe annerledes - men det går ikke fordi Y. 

Virker nok ikke magisk på en frustrert unge, men jeg synes de fortjener samme forklaring og behandling som et barn/voksen uten samme sterke følelser utenpå kroppen. 

Og så kan man forsøke å hjelpe dem utenom utbruddene med å la de få være med på avgjørelser.

Det handler jo ikke alltid om å «få viljen», men om at barnet faktisk opplever situasjonen som ekstremt urimelig- og at de som barn blir bestemt over hele tiden av voksne/storesøster/lillebror e.l. 

Men at det er superslitsomt? Ja. 

Når voksne som barn har meltdown så er det ikke mulig å verken snakke eller prøve å trøste. Da må de bare få vræle fra seg og så kan en prate når de er rolige igjen.

Derfor skal de ignoreres. Ikke noe dulling eller oppmerksomhet da det får følelsene til å eskalere. Det handler om å lære dem regulere følelsene sine og roe seg ned igjen og ikke minst at de ikke kommer noen vei ved slik atferd.

Endret 6. september 2018 av BearMama

[Gjest Fjolleri]

1 time siden, BearMama skrev:

Når voksne som barn har meltdown så redet ikke mulig å verken snakke eller prøve å trøste. Da må de bare få vræle fra seg og så kan en prate når de er rolige igjen.

Derfor skal de ignoreres. Ikke noe dulling eller oppmerksomhet da det får følelsene til å eskalere. Det handler om å lære dem regulere følelsene sine og roe seg ned igjen og ikke minst at de ikke kommer noen vei ved slik atferd.

Jeg har ikke den erfaringen.

Jeg sier ikke at man skal «dulle» eller snakke med mange ord så situasjonen blir forvirrende. Det at du bruker ordet «dulle» sier jo litt tenker jeg.

Poenget er at barn har følelser som har vanskeligere å regulere enn for voksne, men de skal da møtes med samme respekt som vi forventer selv.

Å flatt ut ignorere vanskelige følelser er vel ikke anbefalt av noen. Ingen lærer noe av å bli totalt ignorert.

Det at atferd minskes eller forsvinner betyr ikke alltid at man har oppnådd en forståelse av noe - man lærer seg ny atferd for å bli hørt/oppnå noe.

Om forventningen fra voksne var at de skulle plukke opp en penn istedet, eller gjøre noe annet spesift for å bli sett/hørt så hadde de nok gjort det og.

Man anbefaler jo ikke Ferbermetoden for eksempel, så jeg ser ikke hvordan en 3åring skal forstå noe veldig mer komplekse situasjoner heller. 

Vi voksne lærer oss jo eksempevis også etterhvert hva vi må gjøre ovenfor sjefen vår for å få gjennomslag, og vi vet ofte etterhvert hva som overhodet ikke funker. Det er ikke dermed sagt at sjefens forventninger alltid er rimelige, eller fører noen fornuftig vei.

Selvsagt «ignorerer» jeg også tildels hyl og skrik (man når jo ikke akkurat gjennom der og da nødvendigvis) - men jeg prøver å anse barnet som en likeverdig del av familien, og ikke noen jeg skal «sjefe over» i enhver situasjon. Avogtil har jo barn også helt logiske forventninger utfra deres ståsted.

Barn klarer fint å ha en dialog om man tilpasser nivået til alderen, men selvsagt ikke når de står midt opp et raserianfall som er helt hinsides. 

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet/BUFDIR har vel egne foldere om nettopp dette - hvordan man kan grensesette og inkludere mer. 

Nå følger ikke jeg de slavisk akkurat når blodsukkeret er lavt og humøret på bunn - men jeg har ingen problemer med å stole mer på fagkunnskapen der enn på KG. 

[Gjest BearMama]

15 minutter siden, Fjolleri skrev:

Jeg har ikke den erfaringen.

Jeg sier ikke at man skal «dulle» eller snakke med mange ord så situasjonen blir forvirrende. Det at du bruker ordet «dulle» sier jo litt tenker jeg.

Poenget er at barn har følelser som har vanskeligere å regulere enn for voksne, men de skal da møtes med samme respekt som vi forventer selv.

Å flatt ut ignorere vanskelige følelser er vel ikke anbefalt av noen. Ingen lærer noe av å bli totalt ignorert.

Det at atferd minskes eller forsvinner betyr ikke alltid at man har oppnådd en forståelse av noe - man lærer seg ny atferd for å bli hørt/oppnå noe.

Om forventningen fra voksne var at de skulle plukke opp en penn istedet, eller gjøre noe annet spesift for å bli sett/hørt så hadde de nok gjort det og.

Man anbefaler jo ikke Ferbermetoden for eksempel, så jeg ser ikke hvordan en 3åring skal forstå noe veldig mer komplekse situasjoner heller. 

Vi voksne lærer oss jo eksempevis også etterhvert hva vi må gjøre ovenfor sjefen vår for å få gjennomslag, og vi vet ofte etterhvert hva som overhodet ikke funker. Det er ikke dermed sagt at sjefens forventninger alltid er rimelige, eller fører noen fornuftig vei.

Selvsagt «ignorerer» jeg også tildels hyl og skrik (man når jo ikke akkurat gjennom der og da nødvendigvis) - men jeg prøver å anse barnet som en likeverdig del av familien, og ikke noen jeg skal «sjefe over» i enhver situasjon. Avogtil har jo barn også helt logiske forventninger utfra deres ståsted.

Barn klarer fint å ha en dialog om man tilpasser nivået til alderen, men selvsagt ikke når de står midt opp et raserianfall som er helt hinsides. 

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet/BUFDIR har vel egne foldere om nettopp dette - hvordan man kan grensesette og inkludere mer. 

Nå følger ikke jeg de slavisk akkurat når blodsukkeret er lavt og humøret på bunn - men jeg har ingen problemer med å stole mer på fagkunnskapen der enn på KG. 

Jeg sjefer aldeles ikke over sønnen min. Hvor får du det i fra?

I visse situasjoner må jeg selvsagt bestemme for hans egen beste og sikkerhet. Men når han på død og liv f.eks skal smelle med dører som kan ødelegge dem eller skade andre barn så må han fjernes fra situasjonen.

Der og da reagerer han med å bli sint og frustrert fordi han synes det var gøy, men det nytter ikke å verken vise, forklare eller nå igjennom til han der og da mens han hyler og vrir seg. 

Da får han ligge på gulvet og ule fra seg og så når han roer seg så kan vi sammen gå tilbake til skapene og jeg kan veilede og viser han hvordan han kan lukke og åpne de, uten at hengslene ryker og skryte av hvor flink han er. 

Det har ingenting å gjøre med å ignorer følelsene hans eller ikke behandle han som et menneske. Han er ikke mottakelig for noe når han har raserianfall så da lar jeg han roe seg selv ned ved å trekke meg unna. 

Hvor ialle dager har du at jeg ikke ser på han som «likeverdig»?

Endret 5. september 2018 av BearMama

[Gjest Fjolleri]

1 time siden, BearMama skrev:

Jeg sjefer aldeles ikke over sønnen min. Hvor får du det i fra?

I visse situasjoner må jeg selvsagt bestemme for hans egen beste og sikkerhet. Men når han på død og liv f.eks skal smelle med dører som kan ødelegge dem eller skade andre barn så må han fjernes fra situasjonen.

Der og da reagerer han med å bli sint og frustrert fordi han synes det var gøy, men det nytter ikke å verken vise, forklare eller nå igjennom til han der og da mens han hyler og vrir seg. 

Da får han ligge på gulvet og ule fra seg og så når han roer seg så kan vi sammen gå tilbake til skapene og jeg kan veilede og viser han hvordan han kan lukke og åpne de, uten at hengslene ryker og skryte av hvor flink han er. 

Det har ingenting å gjøre med å ignorer følelsene hans eller ikke behandle han som et menneske. Han er ikke mottakelig for noe når han har raserianfall så da lar jeg han roe seg selv ned ved å trekke meg unna. 

Hvor ialle dager har du at jeg ikke ser på han som «likeverdig»?

Eksemplene var ikke rettet mot deg, det var en generell betraktning. 

[Gjest BearMama]

25 minutter siden, Fjolleri skrev:

Eksemplene var ikke rettet mot deg, det var en generell betraktning. 

Får ikke inntrykk av at noen her generelt ikke ser på barna som likeverdige mennesker eller ignorerer barnas følelser. 

Det er snakk om å anerkjenne barnas følelser av frustrasjon uten å la dem få styre deg som voksen til å gi etter for det. 

 

[Gjest Fjolleri]

1 time siden, BearMama skrev:

Får ikke inntrykk av at noen her generelt ikke ser på barna som likeverdige mennesker eller ignorerer barnas følelser. 

Det er snakk om å anerkjenne barnas følelser av frustrasjon uten å la dem få styre deg som voksen til å gi etter for det. 

 

Jo, men det har jeg da aldri sagt at man absolutt ikke kan gjøre.

Det går an å diskutere nyanser uten å mene at det ikke finnes grader og muligheter for andre typer tilnærminger.

Igjen; jeg har prøvd tips som er gitt hos BUFDIR, og jeg tenker det sikkert ligger mye fornuft i det. 

[Filifjonkamor]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en gutt på 3 år og 1 måned som alltid har gitt sterkt uttrykk for sinne. Han kom i «trassalderen» rett før han fylte to år, og har siden da blitt sint i situasjoner der han må avbryte det han gjør/ ukjente situasjoner, hvis han er sliten, trøtt og sulten f.eks., men også i situasjoner der vi må sette grenser. Han kan få sinneanfall av «bagatellmessige» ting som at storebroren låner sparkesykkelen hans og leverer den tilbake med en gang han protesterer. Dette er nok til å utløse et skikkelig raserianfall der det er nesten umulig å få han med seg hjem i bilen. Tror jeg brukte nesten et kvarter på å prøve å roe han og få hjulpet han inn i bilsetet. Er det andre som har hatt spesielt sinte og «strie» barn? Er dette en periode, eller er det mer uvanlig at sinneanfall blir lett utløst hos noen tre-åringer? Vi foreldre prøver å være tydelige med grensesetting på en trygg måte. Er rolige og bestemte. Gutten vår kan låse seg helt hvis det er noe han ikke får lov til som han har bestemt seg for at han vil. F.eks. Ville han tegne i leseboka (skolebok) til storebror. Det var helt utelukket at han fikk lov til det. Det utløste raserianfall til tross for tilbud om tegneblokk og kladdebok å tegne i. Kjenner at disse situasjonene tar mye energi fra meg i hverdagen. Sønnen vår ligger litt etter språklig, så kanskje det spiller en rolle. Hører gjerne fra foreldre som har erfaring med barn med hyppige sinneanfall. Det er vel ikke så mye mer vi kan gjøre enn å ivareta han i situasjonen, møte følelsene hans, trøste etter anfallene og gi mye positiv oppmerksomhet når han mestrer ting. 

Anonymkode: 64729...6df

Jobber i barnehage og dette er jo noe jeg må håndtere mye. Det er bare å jobbe med det så kommer det seg etterhvert. Noe som hjelper på mange barn er å bruke anerkjennende kommunikasjon, si at du forstår at barnet er lei seg men at du allikevel ikke gir opp men forklar hvorfor han f.eks ikke kan tegne i skoleboken eller at han ikke brukte sparkesykkel så da kan broren få låne den.Da viser du at du har forståelse for følelsene hans. Han går gjerne i barnehage og da jobber de nok med dette der også og da vil han nok etterhvert bli bedre på dette feltet

[Gjest BearMama]

38 minutter siden, Fjolleri skrev:

Jo, men det har jeg da aldri sagt at man absolutt ikke kan gjøre.

Det går an å diskutere nyanser uten å mene at det ikke finnes grader og muligheter for andre typer tilnærminger.

Igjen; jeg har prøvd tips som er gitt hos BUFDIR, og jeg tenker det sikkert ligger mye fornuft i det. 

Siden du siterte meg så gikk jeg ut ifra at du svarte direkte på hva jeg skrev.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre, men jeg setter meg stille på gulvet med min sønn når han smelter og strekker ut armene til en klem hver gang det virker som han er på vei ned. Og han lander og kommer på fanget hver gang. Da får han en lang bjørneklem og en prat om hva som skjedde. Men jeg er nøye på at han skal komme til meg. Går jeg til han eskalerer trassen neste gang. Sikkert fordi han føler trassen nytter.

Er det ute blant folk så slenger jeg han over skuldra å finner ett rolig sted han kan rase fra seg. Men det er sjeldent nødvendig. Han har sjeldent anfall over noen få minutter lenger.

Anonymkode: 385b2...bb0